RG-1961-148

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1960-09-20
Publisert:	RG-1961-148
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. september 1960 i ankesak nr. 478/1958
Parter:	1. Amund Einstad m.fl. (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt, overrettssakfører Erling Riddervold) mot Torpa fjellstyre (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud). II. Torpa fjellstyre (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud) mot Opplysningsvesenets Fond v/Kirke- og undervisningsdepartementet (overrettssakfører Erling Riddervold). III Torpa fjellstyre (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud) mot Eystein Forseth (overrettssakfører Erling Riddervold).
Forfatter:	Lagdommerne R. Dick Henriksen, Paul H. Vindhol, tilkalt dommer, sorenskriver Torgeir Moi med domsmenn. 11-1
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 5-

I 3 fiskerisaker, som i henhold til rettens bestemmelse var behandlet under ett, avsa Gudbrandsdal herredsrett - den konstituerte sorenskriver med domsmenn - 10. juli 1958 dom med slik domsslutning:

«Sak nr. 1.

Gårdbrukerne Amund Einstad, nå Andreas Einstad, Simen Fougner, Knut Hegge, Inge Wiegaard, samtlige fra Østre Gausdal og Sigurd Sønsteli fra Augedal i Vestre Gausdal, kjennes å være eneberettiget til fisket i fiskevannet Dokkfløy, regnet fra Dokkfløyoset og opp til litt nord for den holme som er beliggende noe sydvest for Einstads hytte, i relasjon til Torpa fjellstyre.

Side:149

For øvrig frifinnes Torpa fjellstyre.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Advokat Buttingsruds salær utredes av statskassen.

Sak nr. 2.

Opplysningsvesenets Fond ved Det kgl. Kirke- og undervisningsdepartement kjennes for sin eiendom Forseth nordre, Vestre Gausdal prestegård, g.nr. 33 b.nr. 1 i Vestre Gausdal, å være eneberettiget til fisket i fiskevannet Snæra, i relasjon til Torpa fjellstyre.

For øvrig frifinnes Torpa fjellstyre.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Advokat Buttingsruds salær utredes av statskassen.

Sak nr. 3.

Gårdbruker Eystein Forseth kjennes for sin eiendom Forseth søndre, g.nr. 34, b.nr. 1 i Vestre Gausdal, å være eneberettiget til fisket i fiskevannet Ormtjernet, i relasjon til Torpa fjellstyre.

For øvrig frifinnes Torpa fjellstyre.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Advokat Buttingsruds salær utredes av statskassen.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.

For alle 3 sakers vedkommende er herredsrettens dom påanket til lagmannsretten. I sak nr. 1 (Dokkfløysaken) foreligger hovedanke fra saksøkerne Andreas Einstad m. fl. og aksessorisk motanke, fremsatt etter utløpet av ankefristen, men innen utløpet av tilsvarsfristen, fra saksøkte Torpa fjellstyre. I sak nr. 2 (Snærasaken) og nr. 3 (Ormtjernsaken) foreligger anke fra saksøkte Torpa fjellstyre. Justisdepartementet har ved bevilling av 3. august 1959 tilstått Torpa fjellstyre fri sakførsel for å ta til gjenmæle og erklære motanke i sak nr. 1 og for å anke i sak nr. 2 og 3. Departementet har videre ved bevilling av 2. september 1960 tilstått Andreas Einstad m. fl. fri sakførsel vedkommende hovedanken i sak nr. 1.

Under ankeforhandlingen er nedlagt slike endelige påstander:

I sak nr. 1 (Dokkfløysaken).

Fra de hovedankende parter, Andreas Einstad, m. fl.:

«1. Gårdbrukerne Amund Einstad, nu Andreas Einstad, Simen Fougner, Knut Heggen, Inge Wiegaard, samtlige fra Østre Gausdal, Sigurd Sønsteli fra Augedal i Vestre Gausdal, kjennes eneberettiget til fisket i Dokkfløyvannet i Gausdal Vestfjell fra utløpet over de gamle demninger ved Dokkfløyoset og opp til Dokkas utløp i vannet mellom Ausetseter og gården Fougners hytte og naust, og grensen i nordenden går fra spissen av odden mellom elven og Gunhildsviken på vestre bredd og over til innløpet fra elven til Fougners hytte og naust på østre bredd.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsretten. For lagmannsretten tilkjennes det offentlige omkostninger.

3. De ankende parter tilkjennes erstatning for utgifter til teknisk bistand.»

Side:150

Fra den motankende part, Torpa fjellstyre:

«Prinsipalt: Torpa fjellstyre frifinnes.

Subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes.

I begge tilfelle: De ankende parter dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for herredsrett og lagmannsrett.»

I sak nr. 2 og 3 (Snærasaken og Ormtjernsaken).

Den ankende part, Torpa fjellstyre, har i begge disse saker påstått seg frifunnet og ankemotpartene, henholdsvis Opplysningsvesenets Fond og Eystein Forseth, dømt til å betale saksomkostninger til det offentlige for herredsrett og lagmannsrett.

Ankemotpartene har påstått herredsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for begge retter.

Torpa fjellstyre har, som motankende part i Dokkfløysaken og som ankende part i Snærasaken og Ormtjernsaken, fremhevet at det er på det rene at alle 3 vann ligger i statsalmenning. Etter fjellstyrets mening ligger alle 3, også Dokkfløy, i den såkalte Fellesstrekning, hvor bruken, bortsett fra skogen, er felles for Torpa og Gausdal.

Almuen i de 2 bygder må ha i behold den almenningsrett til å fiske i vannene som antas å ha vært utøvet gjennom alle tider, med mindre det kan bevises at gårdbrukere i Gausdal gjennom alders tids bruk har ervervet særrettigheter, som utelukker eller begrenser almenningsrettighetene. Herredsretten antas uriktig å ha lagt til grunn den omvendte problemstilling, idet den har drøftet hvorvidt almuen gjennom sin bruksutøvelse har innskrenket særrettighetene. Fjellstyret hevder ikke at almuen ved sin bruksutøvelse har ervervet noen ny rett, hvis den gamle almenningsrett ikke skulle finnes å være i behold.

De bygselsforhold som er påberopt som opprinnelig grunnlag for særrettighetene, falt bort i og med overhofsrettens dom av 23. oktober 1747. Herredsretten har ikke tillagt denne dom den rette betydning, idet den ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til det som fremgår av utdraget av åstedsaken 20. august 1738-15. juni 1741, som viser at det som forelå til behandling i høy grad var spørsmålet om særrettigheter for enkelte gårder og personer. Den av herredsretten siterte uttalelse fra Eidsivating lagmannsrett i Skjervangendommen av 7. september 1956 hviler på bristende forutsetninger, idet utdraget av åstedsaken ikke forlå den gang.

Noe tilstrekkelig bevis for at det er ervervet noen særrettigheter til vannene i tiden etter overhofrettsdommen er ikke ført.

Det fiske som er utøvet av fjellstyrets motparter og deres rettsforgjengere har ikke gått utover grensene for deres egen almenningsrett. De har ikke hindret eller søkt å hindre andres bruksutøvelse. Heller ikke har andre bruksberettigede akseptert noen særrett eller enerett for deres vedkommende.

Under enhver omstendighet kan det ikke være tale om at Gausdal-gårdene har ervervet noen særrett utover retten til å ha båt i vannene og naust ved vannene.

Det fiske som kan utøves fra land har vært utøvet av almuen fra

Side:151

alders tid. Fra gammel tid av har det vært fisket med stang, og i alle tilfelle må retten til slikt fiske være i behold. Til dette kommer fra nyere tid oter. I noen utstrekning har det også vært fisket med garn.

Med hensyn til fiskebruken og oppfatningen blant bygdefolk i Torpa og Gausdal vises til den omfattende vitneførsel.

Som ankemotpart i Dokkfløysaken har fjellstyret etter den foretatte åstedsbefaring og avhøret av sakkyndige vitner, konstatert at det etterat den første fløtningsdam ble bygget kan være skjedd en permanent hevning av vannstanden i Dokkfløy på inntil 75 cm, og at en viss hevning må damrestene ha medført. I tilslutning til uttalelse fra fjellstyrets nestformann, Ola Lien, ga fjellstyrets prosessfullmektig uttrykk for at strekningen neppe kan være omskapt i vesentlig grad. Det hevdes nå at vannområdet nord for den del av Dokkfløy, hvori herredsretten har funnet Gausdal-gårdene eneberettiget til fisket, nå er og alltid har vært en elv og således aldri har hørt til Dokkfløy. For så vidt det skulle finnes at en del av dette vannområde nå ansees som en del av Dokkfløy, hevdes det, så vidt skjønnes, at dette må henge sammen med hevningen av vannstanden etter 1859. For øvrig er det pekt på at i rektangelkartet av 1935, revidert i 1955, er høyden over havet like syd for den smalere del av vannområdet angitt til 696 m, og høyden i nord ved Manstadseteren til 705 m. For så vidt disse angivelser refererer seg til vannløpet og ikke til punkter på land, viser dette at det her foreligger en elv, ikke et vann.

Andreas Einstad m. fl. har som ankende parter i Dokkfløysaken gjort gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har kommet til, at de ankende parters enerett til fisket ikke omfatter hele Dokkfløy opp til den nordgrense som er nevnt i påstanden, men bare vannets søndre del. Det fremgår av det som foreligger for lagmannsretten, at hele det område som påstanden gjelder er et vann, at vannets omkrets og utstrekning ikke har endret seg nevneverdig i kjent tid, og at navnet Dokkfløy fra gammel tid av har gjeldt hele vannet.

Når det gjelder Torpa fjellstyres motanke i Dokkfløysaken, har Andreas Einstad m. fl. i det vesentlige anført det samme som for herredsretten.

Opplysningsvesenets Fond og Eystein Forseth har som ankemotparter i Snærasaken og Ormtjernsaken likeledes i det vesentlige anført det samme som for herredsretten.

Også for lagmannsretten er de 3 saker besluttet forenet til felles behandling og avgjørelse, jfr. tl. §98.

Under ankeforhandlingen har formannen i Torpa fjellstyre, Christian Ødegård, gårdbrukerne Sigurd Sønsteli, Amund Einstad og Eystein Forseth gitt partsforklaring. Det er avhørt 67 vitner, hvorav 22 nye for lagmannsretten, derav 3 sakkyndige vitner.

Det er foreatt en omfattende dokumentasjon, til dels av nytt stoff, som retten vil ta hensyn til i det følgende i den utstrekning som det finnes grunn til det.

Retten har foretatt åstedsbefaringer. Den ene dag beså retten,

Side:152

sammen med prosessfullmektigene, en del av partene og de 3 sakkyndige vitner, den nye Dokkfløydam og restene av den eldre dam samt terrengforhold og grensemerker ved vannets sydende. Retten befór i robåter vannet fra Heggenaustet nordover til Fougners hytte og naust. Under båtturen ble det tatt stikkprøver vedkommende dybdeforholdene. De sakkyndige vitner ble avhørt i tilknytning hertil. En senere dag beså retten sammen med prosessfullmektiger og et par partsrepresentanter Ormtjern og Snæra.

Lagmannsretten er når det gjelder Dokkfløysaken kommet til at anken fra Andreas Einstad m. fl. må gis medhold. Når det gjelder Snærasaken og Ormtjernsaken, er den kommet til samme resultat som herredsretten.

Når det gjelder sakens historiske bakgrunn, finner lagmannsretten å kunne vise til den av herredsretten gitte fremstilling, som så vidt sees er riktig og tilstrekkelig uttømmende, og som heller ikke partene har gjort noen innvending mot.

Også når det gjelder begrunnelsen for at de omhandlede eiere av Gausdal-gårder nå må antas å ha ervervet enerett til fisket i de vann det gjelder, er en i alt vesentlig enig med herredsretten.

Det synes etter det som foreligger rimelig å anta at de nåværende eieres rettsforgjengere har utøvet en eksklusiv bruk av fisket i vannene fra meget gammel tid. En peker her på bygselsedlene av 15. juni 1726 vedkommende Ormtjern og Dokkfløy, som begge henviser til at vannene «af Alders Tid» har vært brukt under de gårder det gjelder. I den senere bygselseddel av 13. juni 1749 vedkommende Ormtjern vises på samme måte til bruk «fra Arilds Tid». Bygselen kan ha sin forklaring i at det offentlige har vært interessert i å utnytte vannene som skatteobjekter, samtidig som brukerne har ønsket å få forholdet legalisert og sikre seg et slags hjemmelsdokument. En lignende utvikling kan ha funnet sted for Snæras vedkommende.

Under ankeforhandlingen har Torpa fjellstyre sterkt fremhevet at overhofrettens dom av 23. oktober 1747 - sett i sammenheng med det som fremgår av underrettsakten - må forståes slik at den har annullert alle private særrettigheter vedkommende fiskevann i det område det gjelder. Lagmannsretten skal i den anledning bemerke at gangen i den omhandlede åstedssak ikke er helt lett å følge etter det materiale som foreligger. Underrettsakt en foreligger i utdrag, hvori også dommen er inntatt. Fra den påfølgende laugtingssak foreligger bare domsslutningen (utdraget side 47) og fra den påfølgende overhofrettssak bare dommen, som stadfester laugtingets avgjørelse. Det fremgår at fogden innledet sin aksjon under henvisning dels til Gausdal almues almenningsrett, dels til en bygselrett, som en gausdøl, Torgeir Hoelen, skulle ha ervervet til fiskevannene Skjervangen og (så vidt skjønnes) Oppsjøen. Underretten tilla gausdølene - iallfall i alt vesentlig - hele det senere fellesområde, mens torpingene skulle ha sin bruk sønnenfor områdets sydgrense. Underretten

Side:153

uttaler at fiskevannene skulle «til hver deres Allmenning Være Hiemfalden», men gjorde unntak for Skjervangen, som, så vidt skjønnes, ble tillagt torpingene på grunn av deres bruk fra gammel tid av. På Torgeir Hoelens bygsel av vannet ble det ikke lagt noen vekt, da han ikke hadde «beviist noget Brug ifølge Lovens 5 Bogs 11 Capt. 1 og 2 Art.» Hva resultatet ble for Oppsjøen synes uklart. Også fiskevannet Synfjorden var omhandlet for underretten, som her trakk grensen mellom gausdøler og torpinger tvers over vannet, slik som grensen nå går mellom Torpa og Fellesstrekningen. Ved laugtingsdommen ble det område som underretten hadde gitt gausdølene gjort til fellesstrekning for gausdøler og torpinger, og dette ble stadfestet av overhofretten. Det finnes åpenbart at hovedspørsmålet i saken var hvorvidt almenningen i et bestemt område tillå Gausdal eller Torpa. Bortsett fra Skjervangen, Oppsjøen og Synfjorden kan det ikke sees at spørsmål om særrettigheter eller andre spesielle forhold vedkommende andre bestemte fiskevann overhodet har vært nevnt i noen av instansene. Under disse omstendigheter finnes det ikke å være tilstrekkelig holdepunkt for å anta at overhofretten har truffet noen bindende avgjørelse av eller overhodet overveiet spørsmålet om personer, som ikke hadde vært parter i saken, hadde særrettigheter til noen av disse andre vann.

I alle tilfelle er det intet som tyder på at overhofrettens dom medførte noen endring i rettsoppfatning eller bruksforhold vedkommende Dokkfløy, Snæra eller Ormtjern.

De av herredsretten gjengitte opplysninger om avgiftsforhold vedkommende vannene, om private disposisjoner over fiskeretten og om uttalelser i foged Lyngs beskrivelse og i Gudbrandsdalskommisjonens innberetning, gjør det etter lagmannsrettens mening lite tvilsomt at de Gausdal-gårder som opptrer som parter i sakene har eksklusive fiskerettigheter i vannene, og at de iallfall har tilsrekkelig grunnlag for disse rettigheter, i alders tids bruk. Rettighetene må etter det som foreligger, antas å omfatte alt fiske i vannene uten at det kan sees å være grunn til å gjøre unntak for fiske med stang eller andre særlige redskaper.

Om det fiske som i nyere tid er utøvet fra Gausdal-gårdene bemerkes:

Ved Dokkfløy har f. t. Simen Fougner, Andreas Einstad og Knut Heggen hytte, naust og båt. For disses vedkommende foreligger det øyensynlig fortsettelse av en stort sett sammenhengende fisketradisjon for eiendommene. Fisket har foregått i alle deler av vannet, helt oppover mot setrene ved nordenden, vesentlig med garn, men til dels også med not. Inge Wiegaard, som nå eier gården Toft, skal ha fisket en del i vannet, men har f. t. ikke naust. Gården Toft brukte tidligere et naust på en holme i vannet, men dette ble i sin tid skyllet vekk da fløtningsdammen ble satt. Gården Sønsteli skal omkring 1830 ha hatt naust ved sydenden av vannet. Den nåværende eier, Sigurd Sønsteli, fisket tidligere en del med not fra båt som han lånte av Heggen. I de senere år har han disponert fiskeretten ved bortleie. Ellers har det, bortsett

Side:154

fra at det har vært fisket en del fra dambåten og fra at det i sin tid var naust på Lille-Goplensameiets grunn i forbindelse med det fiske som ble kjent ulovlig ved dommene i 1895 og 1925, ikke vært andre enn de 5 Gausdal-gårder som har hatt naust ved eller båt i Dokkfløy. Ved Snæra er det bare Vestre Gausdal prestegård som har hytte, naust og båt, og ingen andre som har hatt det, jfr. det herredsretten nevner om hvordan hyttebygget kom i stand.

Ved Ormtjern er det bare Søndre Forseth, som nå eies av Eystein Forseth, som har naust og har hatt båt. Siden 1914 setrer Søndre Forseth ikke på Ormtjernseter, men på Blæsternseter. To Fougner-gårder har derimot seter ved tjernet. Den uoverensstemmelse som skal ha vært med disse, om hvorvidt Eystein Forseth har enebruksretten til tjernet, er det så vidt skjønnes enighet mellom partene om at lagmannsretten ikke behøver å komme inn på.

Også bruksutøvelsen i nyere tid utpeker således Gausdal-gårdene som rettighetshavere.

På den annen side kan det ikke sees at det som foreligger av bruksutøvelse fra andre med rimelighet kan oppfattes som utslag av almenningsrett, som helt eller delvis er i behold.

I denne sammenheng nevnes først at eierne av Lille-Goplen seter i en viss periode drev fiske i Dokkfløy, og at de i denne forbindelse hadde naust og båt. Overfor dette fiske gikk de 5 interesserte Gausdal-gårder 2 ganger til sak. Ved Sør-Gudbrandsdal herredsretts dommer av 7. juni 1895 og 20. februar 1925 ble i begge tilfelle Lille-Goplenfolkene kjent uberettiget til å drive fiske eller holde fiskeredskaper i vannet, idet begge dommer i sine premisser bygget på at Gausdal-gårdene hadde eneretten til fisket. Lille-Goplenfolkene bygget på sin side under begge saker utelukkende på at de eiet grunn ved vannet. De gjorde ikke gjeldende at de hadde fiskerett som almenningsberettigede.

Det er videre på det rene at siden dammen ble bygget, således iallfall etter 1859, er det etter hvert blitt fisket en del av damfolkene i de perioder da damarbeidet har pågått. For det meste har det vært fisket i oset eller i nærheten av dette, men til dels har det også vært fisket i andre deler av vannet. Under dette fiske har dambåten vært brukt. Det har vært fisket med garn og oter, unntaksvis med not.

Bortsett fra det som er nevnt foran, er det intet som tyder på at andre enn de Gausdal-gårder som hevder å ha særrettigheter, har hatt naust ved eller båt i de vann det her gjelder.

Det fremgår derimot av den meget omfattende vitneførsel at det i nyere tid har vært atskillig fiske i Dokkfløy, vesentlig av folk fra Torpa, dels med stang, dels med landdradd oter og i enkelte tilfelle med garn. I Snæra og Ormtjernet har det vært fisket en del med stang og i enkelte tilfelle med landdradd oter, men her synes fisket også i nyere tid å ha hatt en spredt og sporadisk karakter. Etter vitneførselen synes det nå å være blitt en forholdsvis utbredt oppfatning, særlig i Torpa men til dels også i Gausdal,

Side:155

at det ikke foreligger særrettigheter som er til hinder for stangfiske i disse vannene, mens oppfatningen med hensyn til annet fiske synes mer usikker.

Alt det som således foreligger om fiske utenom Gausdal-gårdenes krets må likevel etter lagmannsrettens mening antas å referere seg til forholdsvis ny tid, etterat Gausdal-gårdenes rett for lenge siden var vel etablert.

I eldre tid har vel det matnyttige fiske med båt og garn hatt den helt overveiende interesse, og her tyder alt på at Gausdal-gård enes enerett har vært respektert. Det har vel i tilfelle vært rent unntaksvis om en eller annen av den fåtallige almue i Torpa eller Gausdal har umaket seg inn på fjellet for å fiske i vannene med stang, noe som nærmest måtte få karakteren av et fornøyelses- eller sportsfiske.

I denne forbindelse vises til opplysningene i herredsrettens dom av 7. juni 1895 i Lille-Goplensaken, som tyder på at fiske av folk fra Torpa i Dokkfløy ikke forekom i litt eldre tid. Et par vitneerklæringer fra denne sak (erklæring av 1. april 1893 fra Amund Volden og erklæring av 3. april 1893 fra John A. Toft), er dokumentert som nytt for lagmannsretten og peker i samme retning. Det samme gjør det som er anført i Gudbrandsdalskommisjonens innberetning side 199, spalte 1.

Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at utøvelse av fiske av personer uten tilknytning til de Gausdal-gårder som gjør krav på særrettigheter, ikke kan antas å ha forekommet i nevneverdig utstrekning før i siste del av forrige århundre, og at det omfang fisket har nå, i første rekke skyldes den nye fjellov og fjellstyrenes praksis i forbindelse med utstedelse av fiskekort. Noen fortsettelse av gammel almenningsrådighet er dette ikke. Noen ny rett for bygdefolket kan denne utvikling heller ikke ha skapt. Dette er da heller ikke hevdet av Torpa fjellstyre. Da det heller ikke er gjort gjeldende at en ervervet enerett til fisket kan være tapt ved passivitet, er det ikke påkrevet å komme nærmere inn på den omfattende vitneførsel om, hvorvidt de som i de senere år har fisket i vannene uten annet grunnlag enn vanlig fiskekort, er blitt tilsnakket av rettighetshaverne eller ikke. Noe grunnlag for å anta at rettighetshaverne ikke selv har trodd på sin rett er det under enhver omstendighet ikke, jfr. i denne sammenheng det som er nevnt om aksjonene mot Lille-Goplenfiskerne.

Det fremgår av det som er sagt foran, at lagmannsretten ikke, når det gjelder utstrekningen av eneretten, finner grunn til å gjøre forskjell mellom stangfiske og annet fiske.

Etter det som er sagt finner lagmannsretten ikke grunn til å ta standpunkt til det noe uklare spørsmål, om Dokkfløy ligger innen Vestre Gausdal statsalmenning eller helt eller delvis i Fellesstrekningen.

Vedkommende spørsmålet om hvilket vannområde fiskeretten i Dokkfløy omfatter, skal lagmannsretten bemerke:

For lagmannsretten foreligger det en rekke sakkyndige

Side:156

vitne uttalelser om hvorledes anlegget av dammen i 1859 kan antas å ha innvirket på Dokkfløys vannstand og utseende. De sakkyndiges syn på saken var meget uensartet. Men etter foretatt befaring er det enighet mellom partene om å godta 3. vitne, administrerende direktør for Mesna Kraftselskap Sigurd Pettersens resultat, for så vidt som han fant at den største hevning av vannstanden som det teoretisk sett er mulig at damanlegget i 1859 kan ha medført, er 75 cm. Han har da tatt hensyn til de fjellterskler i utløpsoset som må ha eksistert også før 1859. Lagmannsretten har funnet vitnets argumentasjon for resultatet overbevisende, og da det ikke lenger er noen uoverensstemmelse mellom partene på dette punkt, finnes det ikke nødvendig å komme nærmere inn på de sakkyndiges utredninger av spørsmålet.

Under ankesaken er det foretatt nedfotografering av de senere karter til samme målestokk som fylkeskartet av 1849, 1:200 000, og deretter oppfotografering av kartene til meget stort format, 1: 5000. Resultatene er sammenholdt med et nylig opptatt flyfotografi som viser landskapet i tilsvarende format. De foretatte prøver viser helt klart at noen vesentlig endring av Dokkfløys omriss har ikke funnet sted siden 1849, men nok visse endringer som synes å kunne stemme med at vannstanden kan ha øket med 50-75 cm. Den av herredsretten nevnte endring av et tjern til en vik kan forklares ved en slik hevning, idet det under åstedsbefaringen ble iakttatt at innløpet til viken er meget grundt. Det nevnes i denne forbindelse at sønnenfor den odde som avgrenser viken mot vest, ligger en liten holme som også er tegnet som holme på fylkeskartet av 1849. Sundet mellom denne holme og odden er nå så grundt, at holmen måtte ha vært en del av odden i 1849 om vannet da hadde vært stort mer enn 75 cm lavere.

Noen endring av vannstanden av slik betydning at en del av Dokkelven er blitt forvandlet til et vann, har etter det som foreligger ikke vært mulig.

Spørsmålet er da om det er riktig som hevdet av Torpa fjellstyre at den del av vannområdet som ligger nordenfor den holme som er nevnt i herredsrettens domsslutning, alltid har vært og er en del av Dokkelven og ikke har hørt eller nå hører til Dokkfløy.

Om dette skal en bemerke at den overveiende del av vitner som ble spurt om dette spørsmål, også vitner fra Torpa, har ment at Dokkfløy går opp mot Manstadseteren, som ligger i nord for den nordgrense som er påstått av Andreas Einstad m. fl. Under befaringen av vannet fra Heggennaustet opp til Fougners hytte virket vannet stille og blankt på hele strekningen, også i det smaleste avsnitt, mens det oppe mot Manstadseteren fikk tydelig elvekarakter. Det sakkyndige 3. vitne, Sigurd Pettersen, ville, etter sin vurdering av dybdeforholdene, som han har undersøkt, og strømforholdene, karakteriseres hele det omtvistede område som et vann. Ifølge opplysning fra 66. vitne, generalmajor Finn Fougner, og 67. vitne, føderådsmann Amund Einstad, har begge fra sine tidligere eiendommer (2 av de 5 Gausdal-gårder) fisket med

Side:157

garn helt opp i nordenden av området. Fougner forklarte videre at han har hørt at en god fiskeplass i nordenden av området, omtrent like langt fra Einstadvika som fra Fougners nåværende hytte, ble kalt Fongsnøstret, hvilket kan ha sammenheng med at Fougner før 1801 skal ha hatt seter i lien vestenfor Dokkfløys nordlige del. 44. vitne, Anton Finsrud, 91 år gammel, eier av Manstad som han kjøpte i 1898, forklarte klart og greit at han mener Dokkfløy er som den har vært og går henimot Manstadsetra. Han hadde hørt at Fougner Søndre før vitnets tid skal ha hatt «nøster» (naust) på det sted på Dokkfløys vestside som Finn Fougner har omtalt. Ifølge fylkeskartet av 1849 synes navnet Dokkfløy å referere seg til hele vannområdet. Særlig vekt synes det å burde legges på at Gudbrandsdalskommisjonen i sin innberetning, side 204, 1. spalte, oppgir at så vel Dokkfløyseterbekken som Storbekken har utløp i Dokkfløy, og det er på det rene at begge disse løper ut i den smale nordre del av det omtvistede område.

Lagmannsretten finner det etter dette åpenbart at Torpa fjellstyres standpunkt med hensyn til hva Dokkfløy omfatter ikke er holdbart. Det finnes utvilsomt at Dokkfløy, og dermed de fiskeretter som knytter seg hertil, i det minste omfatter det vannområde som er nevnt i Andreas Einstad m. fl.'s påstand.

Torpa fjellstyre har tapt de 3 saker fullstendig. Etter omstendighetene slutter lagmannsretten seg til herredsrettens avgjørelse med hensyn til saksomkostningene i første instans.

For lagmannsretten finnes Torpa fjellstyre etter resultatet å burde betale saksomkostninger i alle sakene, jfr. tl. §180, 1. og 2. ledd sammenholdt med §172 første ledd.

I samsvar hermed må i Dokkfløy-saken Torpa fjellstyre erstatte statskassen gebyr og utlegg med følgende beløp:

Gebyr kr. 100

Utgifter til vitner, forkynnelse og porto 1/3 av

kr. 511 » 170

Utgifter til domsmenn 1/3 av kr. 1 740 » 580

kr. 850

Til dette kommer det beløp som høyesterettsadvokat Trampe Kindts salær blir endelig fastsatt til, inklusive de utlegg han har hatt.

Videre må fjellstyret erstatte Amund Einstad m. fl. deres utlegg til sakkyndig teknisk bistand, som var påløpet før fri sakførsel ble tilstått og ikke antas å gå inn under bevillingen med kr. 500.

I Snæra-saken og Ormtjern-saken må Torpa fjellstyre erstatte Opplysningsvesenets Fond og Eystein Forseth saksomkostninger med hver kr. 3 250, idet det forutsettes at hver av dem bærer 1/3 av utgiftene til vitner, forkynnelse, porto og domsmenn.

Domsmann Torstein T. Heen har funnet avgjørelsen tvilsom med hensyn til spørsmålet om Gausdal-gårdenes særrett også omfatter retten til stangfiske. Bl. a. under hensyn til at det synes å måtte legges til grunn at torpingenes stangfiske i alt vesentlig

Side:158

skriver seg fra nyere tid, er han blitt stående ved samme resultat som flertallet. På grunn av den tvil han har vært i, finner han likevel at saksomkostninger heller ikke bør bli tilkjent for lagmannsretten.

Dommen er således enstemmig, bortsett fra omkostningsspørsmålet.

Domsslutning:

I. I Dokkfløy-saken:

1. Gårdbrukerne Amund Einstad, nå Andreas Einstad, Simen Fougner, Knut Heggen, Inge Wiegaard, samtlige fra Østre Gausdal, Sigurd Sønsteli fra Augedal i Vestre Gausdal, kjennes eneberettiget til fisket i Dokkfløyvannet fra utløpet over de gamle demninger ved Dokkfløyoset og opp til Dokkas utløp i vannet mellom Ausetseter og gården Fougners hytte og naust, og grensen i nordenden går fra spissen av odden mellom elven og Gunhildsviken på vestre bredd og over til innløpet fra elven til Fougners hytte og naust på østre bredd.

2. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torpa fjellstyre til dekning av gebyr og utlegg til statskassen 850 - åttehundreogfemti - kroner med tillegg av det beløp høyesterettsadvokat Trampe Kindts salær, inklusive hans utlegg, blir endelig fastsatt til. Videre betaler Torpa fjellstyre til Andreas Einstad, Simen Fougner, Knut Heggen, Inge Wiegaard og Sigurd Sønsteli for utlegg til teknisk bistand, i alt 500 - fem hundre - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Når det gjelder Trampe Kindts salær, løper dog fristen først fra det tidspunkt da Torpa fjellstyre har fått meddelelse om den endelige fastsettelse av salæret.

II. I Snæra-saken:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torpa fjellstyre til Opplysningsvesenets Fond 3 250 - tretusentohundreogfemti - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

III. Ormtjern-saken:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsrettens betaler Torpa fjellstyre til Eystein Forseth 3 250 - tretusentohundreogfemti - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Per Snilsberg med domsmenn):

Sakene gjelder krav om enerett til fisket i fiskevannene Dokkfløy, Snæra og Ormtjernet alle beliggende i Gausdal Vestfjell. Snæra og

Side:159

Ormtjernet ligger innenfor det område av den opprinnelige Dok, Sinners og Snæresli statsalmenning, som bortsett fra bruken av skogen er felles for Torpa og Vestre Gausdal, den såkalte Fellesstrekning. Hva angår Dokkfløyvannets nærmere beliggenhet hersker det mellom partene uenighet, hvorom mer senere. - - -

Før retten går inn på partenes anførsler skal den søke å gi en oversikt over det historiske materiale som foreligger til belysning av rettsforholdene vedrørende disse 3 omtvistede vann.

I jordeboken for Gudbrandsdalens fogderi 1670 er bl.a. anført under gården Tofte i Gausdal: «En Part udi et lidet Fiskevand de bruger med Fougners og Heggens Besiddere, kaldes Dokkfløi, 2 Skilling.» Under Fougner er anført: «En Part i lidet Fiskevand, 2 Skilling,» og under Heggen likeledes. Jordeboken for Gudbrandsdalens fogderi 1668 gir lignende opplysninger som de som er referert fra jordeboken 1670. I jordeboken av 1668 står dessuten at partene i fiskevann under de nevnte gårder er angitt i året 1667, men tilsvarende jordebok for 1667 er ikke bevart.

I jordeboken for Gudbrandsdal fogderi 1668 er under gården «Øffre Forsett» i Gausdal bl.a. anført: «Itemb tuende Fiseheuand Nemblig Miödoch og Orme Kiern 14 B» og under «Forsett Trund» er bl.a. anført: «tuende smaae Fisehe Kierne, Naffnlig Miehels Kiernet og Sneres Vand 12 B».

Ved matrikuleringen i 1723 ble Dokkfløy skyldsatt for 1 skinn og likeledes ble Mjødokk, Snæra og Ormtjernet skyldsatt for 1 skinn. I matrikkelprotokollene er under Gausdal Prestegjeld bl.a. anført: «Dochfløy. Bruges af endeel i Folleboe Annex», og videre «Miødoeh, Snæra og Orm Kjernet. Bruges af Forsett Gaardenes Besiddere», jfr. L. M. B. Aubert, Bidrag til kundskab om almenningerne, utg. av G. Tank.

Den 15. juni 1726 bygslet fogden i Gudbrandsdalen til Amund Heggen, Simon Fougner, Anders Toft, Ole Grimstad og Simon Svendsrud «Fisehevand Doehfløi kaldet, sehylder 1 Schind imod 40 Skl. i Bøxel Penge efter Loven...», jfr. dok. 2 ad 1 i sak nr. 1. Likeledes den 15. juni 1726 bygslet fogden i Gudbrandsdalen til Svend Hansen Forset «2de smaa Fisehewande Miødoek og Ormkiernet, sehylder 1/2 Schind imod 20 Skl. i Fæste Penge efter Loven...», jfr. dok. 1 ad 1 i sak nr. 3. Noen bygselseddel for fiskevannet Snæra har det ikke vært mulig å fremskaffe.

Ved auksjon over Kongens eiende og beholdne strøgods, som ble holdt på Elstad i Ringebu i tiden 3.-20. august 1726, ble alle fiskevann i Gausdal som da skulle selges, blant dem Mjødokk, Snæra og Ormtjernet med skyld 1 skinn og Dokkfløy med skyld 1 skinn, oppropt og solgt under ett. Dette salg ble imidlertid etter protest fra almuen allerede av Kongen ved reskripter av 25. oktober og 9. november s.å. annullert, jfr. Aubert side 6 og 16 flg. Vannene ble stående i jordeboken over statens gods til omkring 1920, jfr. G. Tank, Særskilt skyldsætning af almenninger side 117 flg.

I en designasjon over almenningsfiskevann i Gudbrandsdalen 1728-1729 heter det om Dokkfløy at det ble brukt under gårdene Fougner, Heggen, Toft og Grimstad, at det hadde vært svart avgift 10 skilling av vannet og at det ved matrikuleringen var ansatt for 1 skinn. Om Mjødokk, Snæra og Ormtjernet heter det i samme designasjon at disse

Side:160

vann ble brukt under Forseth og øvre Forseth, at det hadde vært svart avgift 26 skilling av vannene og at disse ved matrikuleringen var ansatt for 1 skinn.

Av en fremlagt utskrift av kassebok for Sør-Gudbrandsdal 1742-1743 fremgår det at det er svart landskyld og tage av Mjødokk, Snæra og Ormtjernet med 12 skilling uten at det nærmere fremgår hvem som har svart denne avgiften.

I 1738 oppsto det prosess mellom gausdøler og torpinger om de sistnevntes hugst i almenningen. Ved underrettens dom som falt i 1741 fikk gausdølene medhold, men torpingene innbrakte saken for lagtinget som avsa dom den 14. juni 1743. Ved denne dom ble grensene for den senere såkalte Fellesstrekning trukket opp, og området ble kjent å skulle være felles «bande til Havn og Hugst samt Gaardsbrug og Nytte». De i den omtvistede strekning liggende 3 fiskevann, nemlig Synnfjorden, Skjervangen og Opsjøen ble dog tilkjent torpingene. Denne lagtingsdom ble stadfestet av overhofsretten ved dom av 23. oktober 1747.

Som dok. 78 ad 1 i sak nr. 2 er fremlagt utskrift av pantebok fra Søndre Gudbrandsdalen sorenskriverarkiv hvorav det fremgår, at fogden den 14. februar 1749 har utstedt ny bygselseddel på Mjødokk og Ormtjernet til Ole Amundsen Forseth under hans påboende gård øvre Forset av Gausdal Prestegjeld.

Av utskrift av Tingbok 34 fra Søndre Gudbrandsdalens sorenskriverarkiv, som er fremlagt som dok. 25 ad 1 i sak nr. 1, fremgår det at Anders Toft og Jacob Houm den 2. oktober 1754 anmeldte til det alminnelige Høst- Sage- og Skatteting for Gausdal Prestegjelds almue «at have indvarslet Anders Grimstad fordi hd. mod deres Villie og Vidende skal have bemægtiget sig en Deres Aafløi udi Doehfløi Fiskevand og samme Aafløi ruinert, samt derved spildt Deres Fiskerie dette Aar...»

I en ekstraktutskrift over almenningsfiskevann i Gudbrandsdalen 1778 heter det om Mjødokk, Snæra og Ormtjernet, at disse vannene ble brukt under gårdene øvre og Nordre Forseth beliggende i vest fra Bødalen.

Av fremlagt utskrift av panteboken fra Søndre Gudbrandsdalen sorenskriverarkiv er inntatt føderådskontrakt av 13. april 1782, tinglyst 13. februar 1783, mellom Amund Simensen Fougner og Jon Amundsen Fougner vedrørende gården søndre Fougner i Gausdal Prestegjeld. Under pkt. 7 i kontrakten er bl.a. anført: «ligesom den første Tillades at fiske i Vandet Doekfløi kaldet...»

Likeledes er fremlagt avskrift av føderådskontrakt av 7. oktober 1788 mellom Amund Simensen Heggen og Simen Amundsen Heggen vedrørende gården Heggen i Gausdal Prestegjeld. Under pkt. 5 i kontrakten er anført: «Beholder minde Foreldre Fiskevandet Dokfløy med behørig Redskap, dog skal det være uformeent Gaardens Bruger der at fiske naar de holder lige Bekostning med Redskap og Folk».

Endelig er fremlagt utskrift av panteboken fra Søndre Gudbrandsdalen sorenskriverarkiv, hvori er inntatt føderådskontrakt av 23. april 1795, tinglest 14. juni 1796, mellom Simon Amundsen og Ole Hansen Bratland vedrørende gården Nordre Forseth i Gausdal Prestegjeld. Under pkt. 5 i kontrakten er bl.a. anført: «Skal de have Halften af Fiskeriet i Fiskevandet Snæren...»

Side:161

I foged Lyngs innberetning av 1803 over de usolgte almenninger i Gudbrandsdalen anføres det side 21 vedrørende Dok Almenning: «Over den hele Strækning findes Fiskevande, som herefter anføres, der ere skyldlagte som Kongens Eiendom, af hvilke Almuen eller de, som benytte Vandene, erlægge foruden Skatter, jorddrottelige Rettigheder til den Kongelige Kasse». I samme innberetning side 26 under Skyldsatte Fiskevande anføres vedrørende Dokkfløi: «Bruges af Opsiddere paa Heggen, Fougner, Toft, Endstad og Mandstad. Den Lod, Endstad nu har i Vandet, har Gaarden Houm forhen havt, hvis Besidder har aftraadt sin Lod til Endstad ved Aftrædelses Document af 21de Juli 1758». Den lodd gården Manstad har hatt er senere gått over til gården Sønstli i Vestre Gausdal, uten at en nærmere har kunnet bringe på det rene når overdragelsen har funnet sted. Om Snæra opplyses det at det brukes av oppsitteren på Nedre Forset, og det opplyses videre at Ormtjernet brukes av oppsitteren på Søndre Forset. Om begge sistnevnte vann heter det at brukerne svarer avgift derav.

Av fremlagt utskrift av kassabok for Søndre Gudbrandsdal fogderi 1858-1863 fremgår det at Forset Nordre har svart landskyld og tage for Snæra med 4 skilling.

Særskilt for Dokkfløy må nevnes at det er bygget en fløtningsdam i utløpsoset i søndre enden av vannet omkring 1860, antagelig i 1859, og at det senere i 1870-årene, antagelig i 1878, ble bygget en ny fløtningsdam noe lenger syd. Det hersker i dag mellom partene uenighet om hvorvidt den gamle dam eller rester av denne har hatt noen innflytelse på vannstanden i Dokkfløy, hvorom mer senere.

Panteboken for Sør-Gudbrandsdal sorenskriveri utviser vedrørende gården Nordre Forseth i Vestre Gausdal, at denne eiendom med tilliggende herligheter ifølge skjøte av 16. januar 1867, tinglyst 21. januar s.å., ble overdradd fra Mathias Olsen Forseth til Opplysningsvesenets Fond.

I Gudbrandsdalskommisjonens innberetning av 1882 er under beskrivelsen av fiskevann i Dok med Sinners etc. almenning anført vedrørende Dokkfløy bl.a.: «Med Hensyn til dette Vand oplystes det for Kommissionen fra Gausdals Side, at Fiskeretten dersteds tilkom Gaardene søndre Fougner, søndre Toft, Heggen og Enstad, alle i Follebo, og Sønstelien i Uggedalen i Vestre Gausdal. Sidstnævnte Gaard sagdes at skulle have solgt sin Fiskerettighed til Gaardene Auset og søndre Forset i Nykirke Sogn, noget, hvormed dog Eieren af søndre Fougner, Kristian Fougner, erklærede sig ubekjendt; han protesterede mod Berettigelse for nogen af de brugsberettigede Gaarde til at selge sin Ret til flere eller at udstykke sin Ret, idet Brugsretten efter det ældgamle Forhold kun skulde tilkomme 5 Gaarde; han tilføiede, at der af vedkommende Gaarde erlagdes Skat for Brug af 1/5 Part i det omhandlede Fiskevand... Det forklaredes endvidere fra Gausdals Side for Kommissionen, at der kun var Gausdøler, som havde øvet Brug af Dokfløivandet og der havde Bande og Nøst, samt at der enkelt Gang skulle været fisket der af Torpinger, men dette ansaaes uberettiget. Fra Torpens Side forklaredes af Sognets Almennings-Bestyrelse at den ikke havde nogen sikker Kundskap om Forholdet med Fiskeretten i Dokfløivandet, men at den var vidende om, at Torpinger havde fisket der(et Medlem af Bestyrelsen anførte at Torpingene skulde have havt Baad der). Torpens

Side:162

Almennings-Bestyrelse forbeholdt derfor Bygdens mulige Ret til Fiskeriet. Saavel efter den gamle Matrikul, i hvilken Dokfløivand helt er henregnet til Gausdal og ikke til Torpen, som efter de Kommissionen forøvrigt foreliggende Dokumenter, maa det vistnok ansees for at være paa det Rene, at Fiskeriet i Dokfløi-Vandet helt tilkommer de før nævnte brugsberettigede Gaarde i Gausdal...

Videre er i Gudbrandsdalskommisjonens innberetning anført vedrørende Snæra at dette vann «bruges udelukkende under den nuværende Præstegaard for Vestre Gausdal: nordre Forset».

Endelig er det anført vedrørende Ormtjernet at «Fiskeriet udelukkende tilligger Brugerne af Ormtjern-Sætrene, d.e. Eierne af søndre Forset i vestre Gausdal og af nordre og søndre Fougner i Follebo».

Som dok. 53 ad 1 i sak nr. 1 er fremlagt utskrift av brev datert 13. juli 1892 fra Søndre Gudbrandsdalens Fogedkontor hvorav fremgår og attesteres, at kassaboken for Østre og Vestre Gausdal utviser at gårdene Søndre Fougner, Heggen, Søndre Toft og Endstad i Østre Gausdal og gården Sønsteli i Vestre Gausdal har svart landskyld og tage av Dokkfløy fiskevann hver med 1/5 eller 8 øre pr. bruk.

I 1895 ble det av sorenskriveren i Søndre Gudbrandsdalen pådømt en sak anlagt av eierne av gårdene Søndre Fougner, Søndre Toft, Heggen, Einstad og Sønsteli av Gausdal mot Ole Gudbrandsen Lille-Goplen av Torpen for uberettiget fiske i Dokkfløyvannet. Ved dommen ble innstevnte for sin gård Lille-Goplen i Torpen kjent å være uberettiget til å drive fiskeri og holde fiskeredskaper ved Dokkfløyvannet, regnet inntil Dokkfløyoset, idet retten bl.a. la avgjørende vekt på at de nevnte gårder i Gausdal fra gammel tid hadde betalt skatt av fiskeriet. Dommen ble påanket til overretten i Trondhjem som i 1896 stadfestet underrettens dom.

Særskilt for Snæra må nevnes at tidligere banksjef Simen Fougner (bestefar til Simen Fougner som er en av saksøkerne i sak nr.1) etter hva der er opplyst, i 1904 etter avtale med daværende sogneprest i Vestre Gausdal, Riddervold-Olsen, bygget en hytte på Odden ute i vannet, hvoretter han til gjengjeld skulle ha rett til å fiske i Snæra i 20 år regnet fra 1904. Sognepresten og hans etterfølgere i embetet skulle deretter ha rett til å innløse hytten etter takst.

Som dok. F8-F12 i sak nr. 1 er fremlagt utskrifter av kassabok for Østre og Vestre Gausdal herred hvorav det fremgår, at gårdene Einstad, Søndre Fougner, Heggen og Toft i Østre Gausdal og gården Sønsteli i Vestre Gausdal hvert år i tidsrommet 1905-1917 har svart landskyld og tage av Dokkfløy fiskevann, hver med 1/5 eller 8 øre pr. bruk.

Videre er det som dok. F13 ad 25 i sak nr. 1 lagt frem utskrift av kassabok for Vestre Gausdal herred hvorav det fremgår, at gården Søndre Forset i Vestre Gausdal hvert år i tidsrommet 1905-1917 har svart landskyld og tage av bl.a. Snæra og Ormtjernet, og endelig er det som dok. F14 ad 25 i sak nr. 1 lagt frem utskrift av samme kassabok hvorav fremgår, at gården Nordre Forset i Vestre Gausdal hvert år i samme tidsrom har svart landskyld og tage av Snæra fiskevann.

I 1925 ble det på ny pådømt en sak anlagt av eierne av gårdene Søndre Fougner, Søndre Toft, Heggen og Einstad i Østre Gausdal og Sønsteli i Vestre Gausdal mot gårdbruker Sigvart Klevmoen av Torpa

Side:163

for uberettiget fiske i Dokkfløyvannet. Ved dommen ble innstevnte for sin eiendom Lille-Goplen seter i Torpa kjent å være uberettiget til å drive fiskeri eller holde fiskeredskaper derunder innbefattet båt i Dokkfløyvannet, idet retten under henvisning til dommene i 1895 og 1925 la avgjørende vekt på at de nevnte gårder i Gausdal fra gammel tid hadde betalt skatt av fiskeriet, og at grensen mellom Gausdal og Torpa etter det retten fant bevist, gikk langs Dokkfløyvannets vestre bredd, således at vannet i sin helhet ble ansett for å ligge i Gausdal. Denne dom er ikke påanket.

Noen andre opplysninger i offentlige dokumenter vedrørende Dokkfløy, Snæra og Ormtjernet og som i denne forbindelse kan sies å være at interesse, har en ikke før i Torpa fjellstyres møte den 24. februar 1952. Her er under sak 7 protokollert følgende: «Det ble pålagt formannen å få trykt fiske- og jaktkort i det opplag som trenges etter det gamle formular med unntagelse av for fiskekortenes vedkommende utelatte: «Eiendomsvann og bortleiede vann unntatt».» Foranledningen til dette styrevedtak var å bringe fiskekortenes tekst i overensstemmelse med den tekst kortene hadde etter fjellovens innførelse og inntil 1940. Etter foranledning av daværende formann i Torpa fjellstyre ble nemlig den opprinnelige tekst endret slik at den fikk slik tilføyelse: «Eiendomsvann og bortleiede vann untatt». I de fiskekort som utstedes av Torpa fjellstyre i dag og som gjelder for Torpa statsalmennings område og Fellesstrekningen, er, som det fremgår av ovenstående, ikke inntatt noen begrensning. Kortene gir rett til å fiske med stang - oter - reiv og garn.

Endelig er som dok. 47 ad 1 i sak nr. 1 fremlagt utskrift av Gausdal fjellstyres forhandlingsbok fra fellesmøte mellom Torpa og Gausdal fjellstyrer og ordførerne i Torpa og Østre og Vestre Gausdal. Fellesmøtet ble holdt på Kittilbu den 9. september 1955. Av protokollen refereres bl.a. følgende: «1. De fremmøtte drøftet først bruken av fellesstrekningen, og det hersket full enighet om at Overhofsrettens dom av 1747 skal respekteres av både Torpa og Gausdals innbyggere slik at bruken, når det gjelder jakt og fiske i fellesstrekningen så står bygdene likt bortsett fra fisket i Skjervangen, Sinnfjorden og Opsjøen». - - -

Retten er kommet til det resultat at saksøkerne må gis medhold i sine fremsatte krav om enerett til fisket i Dokkfløy, Snæra og Ormtjernet. Etter det resultat retten således er kommet til, finner den ikke grunn til å gå noe nærmere inn på det i sak nr. 1 omtvistede spørsmål hvorvidt Dokkfløyvannet, etter det som er anført, ligger innen Vestre Gausdal statsalmenning eller om vannet helt eller for noen del ligger innen den såkalte Fellesstrekning.

Etter det som er fremlagt og dokumentert for retten, finner den det godtgjort at besitterne av saksøkernes gårder gjennom alle år helt fra 1668 har svart skatter og avgifter av fisket i de omtvistede vannene.

Med hvilken hjemmel saksøkernes gårder opprinnelig er kommet til disse fiskevann, er umulig å ha noen formening om. Fra 1726 foreligger det imidlertid bygselsedler på Dokkfløy og Ormtjernet. For Snæras vedkommende har en ikke kunnet dokumentere noen sådan bygselseddel, men retten finner allikevel grunn til å anta at hjemmelen for det rådighetsforhold hvori gården Nordre Forseth i Vestre Gausdal er kommet til fiskevannet Snæra, også må ha vært bygsel fra det offentliges side. For så vidt antar retten at Snæra ikke står i noen særstilling.

Side:164

Saksøkte har med stor styrke fremhevet at den særrett saksøkernes gårder måtte ha hatt til vannene på grunnlag av erlagte skatter og avgifter, falt bort i og med overhofsrettens dom av 1747. Heri kan retten ikke være enig og viser for så vidt til uttalelse herom i lagmannsrettsdom av 7. september 1956 i Skjervangsaken, inntatt som dok. 3 ad 19 i sak nr. 2: «Saken gjaldt en tvist mellom Gausdal og Torpa om almenningen i et bestemt område tillå det ene eller annet bygdelag, og det var, såvidt skjønnes, ikke foranledning til å gå nærmere inn på om det forelå særrettigheter for enkelte gårder eller personer». Retten må etter dette gå ut fra at tidligere bestående særretter i det enkelte fiskevann ikke falt bort i og med dommen av 1747. Så vel i foged Lyngs innberetning av 1803 som Gudbrandsdalskommisjonens innberetning av 1882, finner en som ovenfor anført saksøkernes gårder som brukere av Dokkfløy, Snæra og Ormtjernet. Retten er av den oppfatning at de opplysninger nevnte innberetninger gir om bruksrettighetene i almenningen må tillegges betydelig vekt, og det selv om, som av saksøkte fremhevet, formålet med disse innberetninger i første rekke var å fastslå henholdsvis almenningens utstrekning og grenser og ordningen av skogbruket innen almenningen.

Når det gjelder spørsmålet om utstrekningen av de særretter som etter det foreliggende må antas å tilligge saksøkernes gårder, viser en til hva der av Gudbrandsdalskommisjonen er anført under dens beskrivelse av fiskevannene.

Om Dokkfløy heter det at det må «visstnok ansees for at være paa det rene, at Fiskeriet i Dokkfløi-Vandet helt tilkommer de før nevnte bruksberettigede Gaarde i Gausdal...»

Om Snæra heter det «bruges udelukkende under...», og endelig heter det om Ormtjernet at «Fiskeriet udelukkende tilligger...» For så vidt tyder uttrykksmåten i kommisjonens innberetning på at nevnte gårder skulle ha enerett til fisket i disse vannene, og dette bestyrkes ytterligere, etter rettens mening, av at det hverken i de før nevnte bygselsedler eller i matrikkelen av 1723 eller i de øvrige fremlagte dokumenter hvor saksøkernes gårder er nevnt som avgiftspliktige for de omtalte vann, så vidt retten kan se, er noe som med grunn kan tyde på at fiskeretten kun skulle omfatte fiske med visse redskaper, eller at enkelte arter av fiske, f. eks. fiske fra land, skulle være unntatt fra gårdenes enerådighet. Bl. a. på grunnlag av de før omtalte og dokumenterte føderådskontrakter og etter uttrykksmåten i Gudbrandsdalskommisjonens innberetning, kan etter rettens mening uttalelser fra vitner om at de ikke er blitt tilsnakket for å ha fisket i vannene, ikke tas til inntekt for at saksøkerne og deres forgjengere for så vidt angår bruken skulle være i tvil om at de hadde en eksklusiv rett. Når det gjelder Snæra må en her dog ta den reservasjon som ligger i tidligere sogneprest Bruns vitneforklaring, jfr. dok. 18 ad 1 i sak nr. 2, nemlig at denne «regnet den gang med at stangfiske var lovlig, men tilføyer at det også var sjelden han så stangfiskere». Likeledes skal, etter det vitne nr. 30 har forklart, tidligere sogneprest Sommer i Vestre Gausdal like overfor ham ha gitt uttrykk for at han mente stangfiske var fritt.

Av parts- og vitneforklaringer ellers og av det retten selv har kunnet erfare under åstedsbefaringene, må det visstnok ansees for å

Side:165

være på det rene, at frem til i dag har det bare vært besitterne av saksøkernes gårder som har hatt hytte og/eller naust og båter ved vannene. En ser da bort ifra at det under åstedsbefaringen ved Dokkfløyvannet kunne påvises rester av båtnaust ved vannets sydvestre bredd på Lille-Goplen sameiets grunn. Det er i denne sammenheng tilstrekkelig å vise til de før nevnte dommer av 1895 og 1925 hvor de innstevnte ble kjent å være uberettiget til å drive fiskeri eller å holde fiskeredskaper derunder innbefattet båt i Dokkfløyvannet. Allerede dette indiserer at det gjennom årene har vært fisket i et ikke ubetydelig omfang av de som har ansett seg eneberettiget til bruk av vannene, og når en dertil tar i betraktning at Dokkfløy, Ormtjernet og Snæra må sies å være forholdsvis små vann, vil allerede det fiske som opp gjennom årene har vært drevet av de bruksberettigede gårder, nemlig fiske fra båt, ha antatt et så vidt dominerende preg at det synes berettiget å kunne si at disse ved sin bruk for så vidt har utelukket andres fiske.

Retten må således etter de foreliggende opplysninger gå ut fra, at det er den hele fiskerett som opprinnelig er ervervet for saksøkernes gårder, en fiskerett som besitterne av gårdene nå i snart 300 år har svart avgifter og skatter av. Det kan således ikke være tvil om at denne rettservervelse nå må respekteres, og at det faktiske rådighetsforhold som i alle disse år har bestått nå må sies å være rettslig uangripelig til tross for bestemmelsen i NL. 5 -11-1.

Tilbake står da det spørsmål om den bruksberettigede almue gjennom lengre tids bruksutøvelse har innskrenket eller begrenset saksøkernes rett. Retten er, dog under tvil, kommet til at dette spørsmål må besvares benektende.

Foruten at det til bruk for retten har vært holdt bevisopptak forut for hovedforhandlingen, og hvor det tilsammen har vært avhørt 13 vitner, jfr. dok. 1 ad 15 og dok. 18, begge inntatt i sak nr. 2, har retten under hovedforhandlingen hørt 54 vitner uttale seg om utøvelsen av fisket.

Rettens samlede inntrykk av vitneforklaringene er at disse har vært til dels motstridende. Den alt overveiende del av vitnene har opplyst kun å ha fisket i Dokkfløyvannet og da mest med stang og oter, men også med not og garn. I Snæra og Ormtjernet har det vært fisket med stang og oter. En god del vitner har forklart at de nok har hørt at saksøkerne skulle ha en særrett til fisket i disse vannene, men mente at denne særrett i ethvert fall ikke omfattet stangfiske. Denne oppfatning har bl.a. vitne nr. 1, som har vært formann i Gausdal fjellstyre en rekke år, og likeledes de øvrige medlemmer av samme fjellstyre som har avgitt vitneprov for retten, gitt uttrykk for.

Disse har forklart at de fiskekort Gausdal fjellstyre utsteder, gir adgang til å fiske med stang i alle vann i Gausdal Vestfjell når bortsees fra Revsjøen og Dokkvannet, som etter fjellstyrets mening er eiendomsvann.

Når det etter det som er opplyst av flere av saksøktes vitner, ved siden av fiske med stang og oter har vært fisket med andre redskaper, såsom garn og leilighetsvis også not i Dokkfløy, har dette sistnevnte fiske vesentlig funnet sted i nærheten av utløpsoset og langs vestsiden av vannet. Dambåten har da vært brukt, og fisket har derfor for det meste foregått om våren under damsleppingen i mai-juni måned.

Side:166

Det har under vitneforklaringen vært fremhevet at det alltid har vært et godt forhold mellom gausdølene og torpingene ved Dokkfløy. At derfor som forklart av enkelte vitner fra Torpa, Amund Einstad og tidligere også hans far Andreas Einstad, skulle ha sett vitnene utøve garnfiske i Dokkfløyvannet uten å gjøre anskrik, beviser etter rettens mening intet.

Da garnfisket vesentlig skulle ha foregått tidlig på året, ligger det nær for retten å anta at meget av dette fiske har foregått ubemerket.

Endringen av fiskekortenes tekst har formentlig også spillet en viss rolle når det gjelder enkeltstående uttalelser om slikt fiske i den senere tid.

Beretninger om eldre og nå avdøde folks fiske i Dokkfløy, Snæra og Ormtjernet har vært sparsomme, men retten må allikevel gå ut ifra at stangfiske i disse vann har vært utøvet i en viss utstrekning fra de eldste tider av. Hvorvidt dette fiske har vært utøvet som et utslag av den almenningsrett som den bruksberettigede almue kontinuerlig skulle ha utøvet fra tiden før særretten til fisket ble tillagt saksøkernes gårder, er det vanskelig å ha noen formening om.

Retten er imidlertid kommet til at da den i så måte ingen sikre opplysninger har å holde seg til, og da det av de fremlagte dokumenter intet fremgår som tyder på at en slik bruksutøvelse fra gammel tid har manifistert seg, således at fisket kan sies å ha vært utøvet som en demonstrasjon mot den særbruk som ansåes uhjemlet, må den betrakte dette fiske som utslag av såkalt leilighetsfiske, som besitterne av saksøkernes gårder forklarlig nok ikke alltid har påtalt selv om de har ment å ha adgang til å forby det, jfr. herom Rt-1921-77 flg.

Saksøkte har i sak nr. 1 subsidiært gjort gjeldende at eneretten til fisket i Dokkfløy under ingen omstendighet kan omfatte den del av Dokkelven som ved dambyggingen i 1859 ble omskapt til vann. Som bevis for at den gamle demningen, og nå rester av denne, har øvet innflytelse på vannstanden i Dokkfløyvannet, vises det til det tidligere omtalte amtskart av 1849 hvor det fremgår at Dokkelven, den gang før demningen ble bygget, hadde sitt utløp i Dokkfløyvannet tett nord for den holme som er beliggende noe syd for Einstads nåværende hytte.

De 2 bekker som nå løper ut i vannet og som for øvrig også er nevnt i Gudbrandsdalskommisjonens innberetning som løpende ut i Dokkfløyvannet nemlig Storbekken og Dokkfløyseterbekken, er på det gamle amtskart av 1849 avtegnet som om de har sitt utløp i en elvestump av Dokkelven mellom et lite ikke navngitt vann og det opprinnelige Dokkfløy.

Når en sammenholder de fremlagte karter, nemlig amtskartet fra 1849, kaptein Sejersteds kart av 1877-78 og Gradteigkart F.31 aust utgitt av Norges geografiske oppmåling i 1935, kan det ikke være tvil om at det av disse kartene fremgår at vannstanden i Dokkfløyvannet må ha steget i tidsrommet mellom utarbeidelsen av amtskartet i 1849 og det av kaptein Sejersted utarbeidede kart fra 1877-78. En behøver bare å peke på at den vik som er beliggende nordvest for omtalte holme syd for Finstads hytte, på amtskartet av 1849 er avtegnet som et lite tjern uten forbindelse med vannet for øvrig.

Under åstedsbefaringen er det påvist rester av den gamle demningen,

Side:167

og retten er av den mening at disse nok har øvet en viss innflytelse på vannstanden uten at retten nærmere tør si i hvilken grad.

Retten er av den oppfatning at den rett til fiske som den bruksberettigede almue fra de eldste tider har hatt i den del av Dokkelven som er blitt omskapt til vann, fremdeles er i behold, og legger da vekt på at de skatter og avgifter som ble betalt kun gjaldt det daværende Dokkfløyvann og ikke noen del av Dokka elv.

Noe grunnlag for å idømme erstatningsansvar for uberettiget fiske foreligger etter rettens mening ikke. Det er ikke ført bevis for at endringen i fiskekortenes tekst i 1952 har ført til øket fiske i de omtvistede vannene, og noe tap som følge av endringen kan derfor ikke påberopes. - - -