RG-1961-272

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1960-10-21
Publisert:	RG-1961-272
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. oktober 1960 i ankesak nr. 119/1959
Parter:	1. Nils Normann Haugland, 2. Erling Endresen (høyesterettsadvokat Lars Chr. Hægg) mot Kristiansand kommune (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø).
Forfatter:	Lagdommerne Kaare Westad, Harald Loe, sorenskriver P. Meyer med domsmenn
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §26, §8, Veiloven (1912), Tvistemålsloven (1915) §180, §54, Bygningsloven (1924)

I sak anlagt av Kristiansand kommune mot Nils Normann Haugland og Erling Endresen, begge Kristiansand, avsa Kristiansand byrett - byrettsdommer Ivar Gregusson med fagkyndige domsmenn oppnevnt utenfor utvalgene - den 15. mai 1959 enstemmig dom med slik domsslutning:

«1. Kristiansand kommune har eiendomsrett til den gamle veigrunn i Gamle Kirkevei utenfor de saksøktes eiendommer, Marvikveien 13 b og Kirkeveien 4 i Kristiansand.

2. De saksøkte har ingen særrett til bruk av denne veigrunnen.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet, partenes anførsler og påstander for byretten vises det til domsgrunnene.

Hybelhuset med fløyer på tomten Marvikveien 13 er nå praktisk talt ferdig, og innflytning er delivs foretatt. Huset har 9 etasjer. Fløyen langs Kirkeveien er på 2 etasjer, den andre, mot Marvikveien, er i 1 etasje.

Nils Normann Haugland og Erling Endresen har med høyesterettsadvokat Lars Chr. Hægg, Kristiansand, som prosessfullmektig ved ankeerklæring av 14. juli 1959, supplert ved tillegg av 18. august s. å., innbrakt byrettens dom i rett tid for lagmannsretten. Dommen er påanket i sin helhet. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

De ankende parter hevder, som for byretten, at de er eiere av grunnen i Gamle Kirkevei utenfor deres eiendommer frem til veiens midtlinje. Byretten har tatt feil når den er kommet til

Side:273

at det er kommunen som har eiendomsrett til veigrunnen. Videre fastholder de ankende parter at de i hvert fall har en særrett til bruk av veien. Byretten har feilaktig funnet at de heller ikke har noen slik særrett.

Hva angår spørsmålet om eiendomsretten til veigrunnen gjør de ankende parter gjeldende, under påberopelse av et nå fremskaffet kart fra 1795, at Gamle Kirkevei ikke er så gammel som tidligere antatt. Veien må være kommet etter 1795, skapt ved det behov som de som bygget i strøket hadde for atkomst til sine eiendommer. Den kom i stand som en privat vei, og blir ikke noe annet fordi om også andre får lov til å benytte den. Det er ikke noe som tyder på at veien er gått over til å bli offentlig.

Etter de ankende parters mening har byretten uriktig:

1. ansett kart- og oppmålingsforretningene i 1920-årene over deres eiendommer som bevis for at de ikke er eiere av grunnen,

2. lagt til grunn at spørsmålet om de opprinnelige grunneieres eiendomsrett til veigrunnen er gått i glemmeboken, og at det da må bli en rimelig og naturlig løsning at det er det offentlige, kommunen, som blir å anse som eier,

3. oppfattet de tilstøtende grunneieres anmodninger til kommunen om å foreta vedlikeholdet av veien som uttrykk for at de ikke anså veien som sin private,

4. unnlatt å legge vekt på at Oddernes kommune har tatt det standpunkt ikke å være eier av veigrunnen for så vidt angår deler av Gamle Kirkevei som ligger i denne kommunen.

Med hensyn til den påståtte særrett til bruk av veien anfører de ankende parter at byretten uriktig ikke har funnet en slik rett hevdet. Veien har i lang tid vært den eneste atkomst til eiendommene, og betingelsene for hevd er derfor til stede. Også alders tids bruk er påberopt som hjemmel for særretten.

Ellers har de ankende parter, både når det gjelder spørsmålet om eiendomsrett og bruksrett til veigrunnen, stort sett gjort gjeldende de samme anførsler og synspunkter som for byretten. De har lagt ned denne påstand:

«Normann Haugland og Erling Endresen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Kristiansand kommune har ved høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø, Kristiansand, tatt til gjenmæle mot anken. Det hevdes at byrettens dom er riktig så vel i sitt resultat som i sin begrunnelse, dog slik at kommunen skulle vært tilkjent saksomkostninger hos Haugland og Endresen. Kommunen har i alt vesentlig henholdt seg til byrettens domsgrunner, det dommen bygger på både i faktisk og rettslig henseende, og gjort gjeldende det samme som for byretten. Den har lagt ned slik påstand:

«Kristiansand byretts dom av 15. mai 1959 stadfestes.

Subsidiært til domsslutningens post 1:

De saksøkte har ingen eiendomsrett til den gamle veigrunn i Gamle Kirkevei utenfor de saksøktes eiendommer, Marvikveien 13 b og Kirkeveien 4 i Kristiansand.

Side:274

I alle fall: De ankende parter tilpliktes å erstatte ankemotparten sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen har lagmannsretten etter begjæring av de ankende parter vært satt med 4 domsmenn, trukket av det alminnelige utvalg.

Forklaringer er gitt av Nils Normann Haugland og Erling Endresen, men ikke av noen representant for Kristiansand kommune. Det er avhørt 7 vitner, hvorav 2 er nye for lagmannsretten. Det er lagt frem noen nye dokumenter, bl.a. avskrift av overdragelsesdokument av 15. august 1795 fra kammerherre og stiftsbefalingsmann Hans Christopher Diderich Victor Lewetzow til general skibsmaaler Peder Olrog på en del av «Oddernes Kongsgaards Hiemmemark», kalt «Gretes Minde», og lyskopi av det der nevnte kart. Om dokumentasjonen vises for øvrig til rettsboken.

Retten har foretatt åstedsbefaring sammen med de ankende parter og prosessfullmektigene. Herunder ga partene supplerende forklaringer i forbindelse med påvisninger.

Lagmannsretten skal bemerke:

I likhet med byretten må lagmannsretten anta at Gamle Kirkevei opprinnelig er skapt av det behov som folk som kom sjøveien for å søke kirke i Oddernes, hadde for fra båtplassen å komme frem til Oddernes kirke. Man har ikke grunnlag for en sikker slutning med hensyn til veiens alder, om den kan skrive seg fra tiden før det hadde manifestert seg privat eiendomsrett til grunnen i området. Lagmannsretten må imidlertid gå ut fra at opprinnelsen til veien ligger meget langt tilbake i tiden, og at veien gjennom flere hundre år, etter hvert utvidet og utbedret, har vært ferdselsvei for trafikk til kirken og for dem som hadde jord der veien gikk. De ankende parter, som for lagmannsretten har lagt frem det før nevnte kart fra 1795, har fremholdt at deres eiendommer ligger ved det sted som på parsellen «Gretes Minde» er benevnt «Lunde Backken». De peker på at det på kartet er inntegnet flere forskjellige veier, men ingen på dette sted, noe som etter deres mening må vise at det på det tidspunkt ikke gikk noen vei gjennom parsellen og videre frem til kirken. Fra kommunens side er det til dette bemerket at de ankende parters nåværende eiendommer er beliggende et ganske annet sted, nemlig til venstre i øvre kant av kartet, hvor kommunen mener det er Gamle Kirkevei som er inntegnet. Lagmannsretten nevner at kartet er i målestokk danske fot og med himmelretninger angitt. Det må være en relativt enkel sak å måle seg til, fra sikre punkter på dette kart, hvor Gamle Kirkevei eventuelt går på kartet. Avdelingsleder ved Oppmålingsvesenet i Kristiansand, Sigurd Klepp, har som vitne forklart at det er på grunnlag av slike målinger at kommunen er kommet til at denne veien er med på kartet. Lagmannsretten finner etter dette å måtte legge til grunn at den der inntegnede vei er Gamle Kirkevei, noe som bestyrker antagelsen av at det dreier seg om en ferdselsvei fra meget gammelt av.

Side:275

Lagmannsretten finner som byretten at de ankende parter ikke kan høres med at de har eiendomsrett til veigrunnen utenfor deres eiendommer. Man tiltrer den begrunnelse byretten har gitt for dette. Det er ikke for lagmannsretten fremkommet noe som kan gi grunnlag for et annet syn på spørsmålet.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Westad og Loe, sorenskriver Meyer og domsmennene Bryggeså og Gislefoss, er også enig med byretten når den er kommet til at Kristiansand kommune må bli å anse som eier av veigrunnen, og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse. Skulle forholdet være at veigrunnen i Gamle Kirkevei har vært undergitt privat eiendomsrett, står det iallfall fast at veien gjennom lange tider har ligget som en vei åpen for almen ferdsel. Det må være berettiget å se dette som årsaken til at solgte tomter beliggende ved veien er blitt målt til veikanten. Kjøperne kan ikke antas å ha overtatt noe utover dette, og man må etter det fremkomne gå ut fra at de ikke har hatt noen klar forestilling om eiendomsforholdet til veien. Man finner som byretten ikke grunnlag for å anta at eierne av de opprinnelige hovedbruk har ment at det skulle bli noe igjen som skulle tilligge dem. Med den sterke utparsellering av grunnarealene i området som har funnet sted, er de opprinnelige hovedbruk helt pulverisert.

På samme måte som byretten finner lagmannsretten etter dette at løsningen må bli at det offentlige, nå Kristiansand kommune, ansees som eier. Veien har gjennom tidene tilfredsstillet et behov og hatt en funksjon som det offentlige i dag løser gjennom sin veibygging. Det synes da under de foreliggende omstendigheter å være rimelig og naturlig at veien går over til kommunen som representerende den almenhet som i alle år har hatt en alminnelig ferdselsrett der. Man vil ha uttalt at man ikke i de tilstøtende grunneieres anmodninger til kommunen om å foreta vedlikehold av veien har sett noen erkjennelse fra deres side av at veien var kommunens. Det er heller ikke tillagt betydning for avgjørelsen av eiendomsforholdet til veien at kommunen påtok seg vedlikeholdet, noe som kan være gjort av velvillighet fra dens side.

Lagmannsrettens mindretall, domsmennene Fjeldsgaard og Andersen, finner at det heller ikke er grunnlag for å tilkjenne kommunen eiendomsrett til veien. Det foreligger ikke opplysninger om at veien er overtatt av Oddernes kommune eller senere av Kristiansand kommune. Tvert imot er det opplyst at Oddernes kommune har ment ikke å være eier, og den omstendighet at Kristiansand kommune fra en tid etter byutvidelsen har etterkommet grunneiernes anmodninger om vedlikehold av veien, kan ikke medføre at kommunen er blitt eier av veigrunnen. Mindretallet er tilbøyelig til å anta at eiendomsretten tilligger eierne av de opprinnelige hovedbruk i strøket. Disse er imidlertid ikke parter i nærværende sak.

Når det gjelder spørsmålet om de ankende parter har en særrett til bruk av veigrunnen i Gamle Kirkevei, er lagmannsretten

Side:276

kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige tiltre dens begrunnelse. Man finner det tilstrekkelig å presisere at de ankende parter ved deres egen og rettsforgjengernes bruk av veien bare har utøvet en allemannsrett, og således ikke ved hevd eller alders tids bruk kan erverve noen særrett til veien.

Etter det foran anførte vil kommunens påstand om stadfestelse av byrettens dom bli å ta til følge.

Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Anken har ikke ført frem, men man finner at det vedrørende disse gamle forhold har vært så vidt stor uklarhet at Haugland og Endresen har hatt særlig grunn til å få saken prøvet også for lagmannsretten. Saksomkostninger vil derfor heller ikke bli tilkjent for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd in fine.

Dommen er enstemmig hvor ikke annet er sagt foran.

Domsslutning:

Kristiansand byretts dom av 15. mai 1959 stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (dommer Ivar Gregusson med fagkyndige domsmenn):

- - -

Bakgrunnen for saken er denne:

Det har fra meget gammel tid av ført en vei nordover fra Blombukta og Prestviken til Oddernes kirke. Veien er kalt Gamle Kirkevei. Veiens opprinnelse er uklar, men det antas at den opprinnelig har tjent som kirkevei for befolkningen på Flekkerøy og i Randesund, som kom sjøveien for å søke kirke i Oddernes. Oddernes er opplyst å ha vært kirkested helt fra omkring år 1000. Områdene på østsiden av Otra lå tidligere i Oddernes kommune. Ved lov av 14. juni 1921 ble fra 1. juli 1921 et større område beliggende mellom Otra og Topdalsfjorden innlemmet i Kristiansand. Ved denne byutvidelse ble det aller meste av Gamle Kirkevei liggende innenfor byområdet.

Etter byutvidelsen ble det utarbeidet reguleringsplan for det nye byområdet. Planen ble vedtatt av Kristiansand bystyre 7. august 1923 og stadfestet av departementet 29. august 1923. Planen, den såkalte «Langes plan», forutsatte at Gamle Kirkevei skulle falle bort og veigrunnen delvis brukes til bebyggelse. Stadfestelsen gjaldt bare fastsettelsen av gatelinjene. Derimot ble det ikke meddelt stadfestelse på selve bebyggelsesplanen. Dette skyldtes etter hva man har antatt hensynet til «Zoar» kirkegård som lå i området ved Gamle Kirkevei. Det er senere foretatt en del endringer i planen. I 1927 ble det samtykket i bebyggelse av en del av området ved Gamle Kirkevei. 1. desember 1950 ble det stadfestet endringer i planen for så vidt angår forløpet av den nye Kirkevei. 8. mars 1955 ble det så stadfestet en ny plan for bebyggelsen ved de saksøktes eiendommer. Det ble regulert et høyhus foran de saksøktes eiendommer, og videre en karrébebyggelse som

Side:277

inneslutter eiendommene. Endelig ble det så ved bystyrevedtak av 4. juni 1958 vedtatt en endring i bebyggelsespianen for så vidt angår det nevnte høyhus. Byggelinjene for huset ble en del forskjøvet. Endringene ble stadfestet 28. juli 1958.

Nærværende sak gjelder den del av Gamle Kirkevei som går mellom Marvikveien og den nyanlagte (i samsvar med reguleringen) Kirkevei. Veiens hovedretning er SO-NV, mens Marvikveien har hovedretning O-V, og den nye Kirkeveien N-S. På hjørnet av Kirkeveien og Marvikveien blir det syd-vest for Gamle Kirkevei liggende et triangulært areal. Området har tidligere ikke vært bebygget bortsett fra et hus som sto ved Marvikveien og som ble krigsskadet. Arealet var tidligere undergitt privat eiendomsrett, men ble senere overtatt av kommunen. En del av dette området opptas av Marvikveien 13 hvor det tidligere nevnte høybygg skal oppføres.

Saksøkte Normann Haugland eier Marvikveien 13 b som støter opp til Gamle Kirkevei ca. 15-20 meter før denne krysser Marvikveien. Saksøkte Erling Endresen eier Gamle Kirkevei nr. 4 som mot syd grenser til Marvikveien 13 b, og støter til Gamle Kirkevei ca. 20 meter før denne krysser den nye Kirkevei.

Ved brever av 21. mars 1958 og 2. juni 1958 til byplankontoret i Kristiansand protesterte de saksøkte mot omreguleringen av Marvikveien 13. I brevet av 21. mars 1958 anførte de bl a.:

«Vi ser av utlagte tegninger at den gamle del av Kirkeveien skal stenges. For Hauglands vedkommende vil dette bety et stort tap av kunder som bruker denne vei, og for Endresen som har garasje med utkjørsel forbi Hauglands hus, vil dette bety en større omlegging av utkjørselen. Da denne vei har ligget slik i uminnelige tider, og der ikke finnes hjemmelsoverdragelser til kommunen, mener vi at eiendomsretten tilfaller de respektive eiendommer. Kloakk og vann som ligger i denne vei er kostet privat.

Etter bygningslovens forskrifter vil ovennevnte bygg komme for nær våre eiendommer.»

I brevet av 2. juni 1958 presiserte de på nytt at de mente å ha eiendoms- og bruksrett på den del av Gamle Kirkevei som støter til deres eiendommer.

Kristiansand kommune har overlatt (bortfestet) tomten på hjørnet av Marvikveien og den nye Kirkevei, dvs. Marvikveien 13 til KBBL som nå fører opp et hybelhus i samsvar med den senest vedtatte reguleringsendring av 28. juli 1958. Som følge av de saksøktes protester har Kristiansand kommune funnet det nødvendig å reise nærværende sak for å bringe på det rene hvorvidt de saksøkte har noen rettighet over Gamle Kirkevei som kan influere på gjennnomføringen av dette byggeprosjekt og av reguleringsplanen for dette område. - - -

Retten skal bemerke:

Saken er som nevnt reist som et fastsettelsessøksmål. De saksøkte har ikke bestridt at kommunen har en rettslig interesse i å få brakt på det rene hvorvidt de saksøkte har en eiendomsrett eller en særlig bruksrett. Retten anser det også klart at en slik rettslig interesse er til stede jfr. tvml. §54.

Det må ansees på det rene at gjeldende reguleringsplan helt siden

Side:278

vedtagelsen av Langes plan i 1923 bygger på at Gamle Kirkevei skal nedlegges og til dels bebygges. Reguleringsplanen fullt gjennomført forutsetter at begge de saksøktes hus vil måtte rives for å gi plass til karrébebyggelsen (med tilhørende åpne arealer) langs Kirkeveien og Marvikveien. I det område som omfattes av nærværende sak har det hittil ikke vært oppført bebyggelse, og Gamle Kirkevei mellom den nye Kirkevei og Marvikveien ligger fremdeles åpen og farbar. Det er den nå iverksatte bebyggelse av Marvikveien 13 på hjørnet Kirkeveien-Marvikveien som har gitt støtet til de saksøktes protester mot reguleringen. Etter et tidligere prosjekt for bebyggelsen på Marvikveien 13 ville ikke selve veigrunnen bli berørt av bebyggelsen, men veien ville etter det standpunkt kommunen inntar inngå som en del av den tomt som er bortfestet til KBBL. Prosjektet er imidlertid senere endret og byggelinjene forskjøvet. Denne forskyvning er som allerede nevnt stadfestet 28. juli 1958, og innebærer at selve bebyggelsen til dels blir liggende på veigrunnen og avskjærer passasjen mellom Kirkeveien og Marvikveien. På det smaleste blir åpningen mellom bebyggelsen og gjerdet på de saksøktes eiendommer ca. 1 meter. Ut fra sitt syn på eiendomsretten og bruksretten til veigrunnen mener de saksøkte at de kan motsette seg den senest vedtatte regulering av Marvikveien 13. Dette spørsmål foreligger imidlertid ikke til avgjørelse i denne sak, som som nevnt bare gjelder et fastsettelsessøksmål angående eiendomsrett og bruksrett til veigrunnen.

Det er under saken ikke foretatt noen nærmere bevisførsel med sikte på å klarlegge den Gamle Kirkeveis historiske opprinnelse. Etter hva der er opplyst skal det være meget vanskelig å finne noe materiale til belysning av dette spørsmål. Det må imidlertid ansees på det rene at det aldri hverken i eldre eller nyere tid er skjedd noen formell avståelse av veigrunnen. Det er heller ikke opplyst at det foreligger privatrettslige overenskomster angående bruken av veien.

Etter det bilde retten har kunnet danne seg av saken, synes det å måtte legges til grunn at veien fra gammelt av har vært en ferdselsvei både for trafikk til kirken, og for de oppsittere som hadde sin jord i det område veien gikk gjennom. Veiens karakter har gjennom tidenes løp forandret seg fra en gang- og ridevei til en kjørevei som så stadig er blitt utvidet og forbedret. Retten finner å kunne legge til grunn at veien allerede en god tid før århundreskiftet har festnet seg som en brukbar kjørevei. Det er forevist et kart «Kristiansand med nærmeste omegn» utgitt av C. R. Berge i 1885. Kartet er trykt av «Den private oppmålings litografiske anstalt, Kristiania». På kartet som gir inntrykk av å være nitid og omhyggelig utført, er den vei som i saken omhandles som Gamle Kirkevei inntegnet som «ikke rodelagt bygdevei» (jfr. de gamle amtkarters tegnforklaring). At veien ikke var rodelagt innebærer så vidt forståes, at veien etter dagjeldende veilovgivning ikke var å anse som «offenlig vei», jfr. Brandts tingsret side 361 følgende. Dette innebærer imidlertid ikke at veien var å anse som «privat vei» i engere forstand. Veien hadde utvilsomt fra meget gammelt av preg av en alfarvei som sto åpen for almenheten. Det må antas at veilovens avgrensning av begrepet offentlig vei kontra privat vei ikke er uttømmende for å vidt angår veier som fra gammelt av har vært åpne

Side:279

for alminnelig trafikk, jfr. Vislie: Ferdsels- og fløtingsretten side 64, hvor det er pekt på at motsetningen til privat vei ikke er «offentlig vei» i veilovens forstand, men «alfarveier eller almene veier».

Det spørsmål som foreligger i nærværende sak er hvordan det skal forholdes med den veigrunn som ikke lenger skal benyttes til sitt opprinnelige formål. Veien er tidligere ikke formelt overtatt av det offentlige, og det må da være på det rene at veilovens §26 jfr. §8 ikke kan få direkte anvendelse på forholdet. Det foreligger heller ikke noen tidligere privatrettslige avtaler som kan gi grunnlag for spørsmålets løsning.

Spørsmålet om hvem som har eiendomsretten til grunnen vil måtte løses på en av disse 3 måter:

1. Eiendomsretten tilhører de grunneiere som i dag støter til veien.

2. Eiendomsretten tilhører de opprinnelige hovedbruk.

3. Eiendomsretten tilhører det offentlige.

Retten kan ikke finne at det er grunnlag for å hevde at de som i dag støter til veien også er eiere av veigrunnen. Dette kan i ethvert fall ikke gjelde de saksøkte. Grunnarealene i de områder det her gjelder har vært gjenstand for en meget sterk utparsellering. Saksøkte nr. 2, Endresens tomt ble utskilt ved kartforretning av 20. desember 1921. Endresen kjøpte eiendommen i 1928. I kartforretningen er grensene utførlig beskrevet og tomtens grenser inntegnet. Tegningen viser klart at det bare er målt til veikanten, dvs. til linje a-b. Denne linje er også i beskrivelsen angitt som grense. Saksøkte Hauglands tomt ble utmålt 26. september 1927. Haugland kjøpte eiendommen i 1939. Også i dette tilfelle ble eiendommen målt til veikanten, dvs. linjen A-B-C, og det er i beskrivelsen henvist til denne linje. Det var ved begge målinger O. Kostøl som sto som eier av hovedeiendommen. Han var selv ikke eier av noe opprinnelig «hovedbruk». Han eiet ca. 40 mål (g.nr. 43 b. nr. 54). Han har selv som vitne forklart at han ved salget ikke tenkte noe på hvem som eiet veien. Han mente at grensen gikk der gjerdene sto, og at alle hadde rett til veien. Det er også fremlagt avskrift av i alt 7 skylddelingsforretninger avholdt i tidsrommet 1870 til 1919 vedrørende parseller som støter til Gamle Kirkevei. Det kan ikke av noen av disse forretninger utledes noe om at parsellene er solgt med eiendomsrett til veigrunnen. Grensebeskrivelsene varierer noe. Det brukes uttrykk som «mot øst til Kirkeveien fra Koholmen», «går langs», «begynner ved den Gamle Kirkevei». Særlig klart går det frem av en skylddeling tinglest 7. juli 1917, hvor det står at grensen går til den Gamle Kirkevei «hvis østre side den følger».

Det må etter det foran anførte være temmelig klart at hvis de tidligere eiere i det hele tatt hadde noen forestilling om at de hadde eiendomsrett til vei grunnen, så har de i ethvert fall ikke overdratt den til dem som kjøpte parsellene. Det må da være uten betydning for nærværende sak at Johan Weisser ved det tidligere nevnte salg til A. T. fikk betaling for et areal som også omfattet veigrunnen. Det må for øvrig også tilføyes at de saksøkte selv etter de avgitte partsforklaringer ikke synes å ha hatt noen klar forestilling om eiendomsforholdet til veien. De har begge erkjent at veien var åpen for alminnelig ferdsel.

Retten finner det langt mer uklart og tvilsomt hvorvidt kommunen

Side:280

kan gis medhold i sin påstand om at det er den som er eier av veigrunnen. Kommunens direkte befatning med veien ble først aktuell etter byutvidelsen, og det er som allerede nevnt på det rene at det aldri har skjedd noen formell overtagelse av den. Det er på det rene at kommunen etter hvert, først sporadisk og uvillig, etterkom de tilstøtende grunneieres anmodninger om brøyting og reparasjon. Det må antas at det først fra midten av 1930-årene ble en mer fast ordning med hensyn til brøyting og vedlikehold. På den annen side er det også rimelig å oppfatte de tilstøtende grunneieres anmodninger til kommunen om å foreta vedlikeholdsarbeidet som et uttrykk for at de ikke anså veien som sin private vei. For saksøkte Hauglands vedkommende er det for øvrig på det rene, at kommunen etter hans anmodning og uten utgift for ham har asfaltert en del av veigrunnen.

Det kan være ting som taler for at veiens opprinnelse går tilbake til tiden før det hadde manifestert seg noen privat eiendomsrett til de omliggende jordområder. Selv om man imidlertid antar at opprinnelsen er av senere dato, medfører ikke dette uten videre at veigrunnen i dag nødvendigvis må være undergitt privat eiendomsrett. Veien har som nevnt fra meget gammelt av vært en alfarvei, og det synes ikke å ha falt noen inn at det var privat eiendomsrett til grunnen. Når så utparselleringen begynte synes de opprinnelige eiere å ha bygget på det faktum, at veien lå der som en vei åpen for almen ferdsel, og har helt naturlig ved salg av parseller målt disse til veikanten. Det har neppe foresvevet dem at det skulle bli noe igjen som skulle tilligge hovedbrukene. Det må i det hele tatt være rimelig å legge til grunn at utviklingen etter hvert har medført, at spørsmålet om de opprinnelige grunneieres eiendomsrett til veigrunnen er gått i glemmeboken, og det må da bli en rimelig og naturlig løsning at det er det offentlige som blir å anse som eier. «Det offentlige» vil i det foreliggende tilfelle måtte være ensbetydende med Kristiansand kommune, som etter byutvidelsen i 1921 har overtatt og utbygget vei- og gatenettet i det område saken gjelder, jfr. Brandt side 369. Dette standpunkt vil også harmonere best med de prinsipper som det er gitt uttrykk for i veilovens §26, jfr. §8 for nedleggelse av veier, som etter denne lovs bestemmelse formelt er ansett som offentlige veier.

De saksøkte har under saken tillagt det en viss vekt at Oddernes kommune har lagt til grunn et avvikende syn på spørsmålet angående eiendomsretten til veigrunnen. Det er for så vidt riktig at Oddernes kommune ikke har gjort påstand om å bli ansett som eier. Overrettssakfører Guttorm Stray, som har vært kommunens prosessfullmektig i disse spørsmål, har som vitne forklart seg nærmere om et par tilfelle, hvor saken har vært oppe til behandling for så vidt angår deler av Gamle Kirkevei som ligger i Oddernes kommune. Det ansees ved denne vitneforklaring på det rene at spørsmålet av Oddernes kommune ikke har vært ansett for å være av særlig betydning. De erstatningsmessige konsekvenser ved grunnavståelser i denne forbindelse har vært bagatellmessige, eller de har i det hele ikke hatt konsekvenser for kommunen. Oddernes kommune har derfor ikke hatt interesse av å granske saken nærmere, men har funnet å kunne akseptere grunneiernes standpunkt. Det kan bemerkes at Oddernes skjønnskommisjon i et tilfelle (så vidt

Side:281

forståes ex officio) la til grunn at Gamle Kirkevei var offentlig veigrunn. Denne avgjørelse ble påanket, men anken ble senere trukket tilbake da Oddernes kommune ikke fant at saken var av en slik betydning at den ville motsette seg grunneiernes krav. Det kan i denne forbindelse nevnes at den av Kristiansand kommune påberopte kjennelse av Kristiansand skjønnskommisjon av 23. mai 1953 har lagt til grunn, at de tilstøtende grunneiere ikke har eiendomsrett til veigrunnen. Heller ikke i dette tilfelle hadde spørsmålet om eiendomsretten noen erstatningsmessig betydning, men skjønnskommisjonen fant å måtte ta standpunkt til spørsmålet av hensyn til fravikelseskjennelsen.

Etter det foran anførte blir det rettens standpunkt at kommunens påstand pkt. I blir å ta til følge. Retten anser påstandens pkt. II som subsidiær i forhold til pkt. I, og finner da ikke grunn til i domsslutningen å gi uttrykk for det negative at de saksøkte ikke har eiendomsrett til veigrunnen. Retten bemerker for ordens skyld at dommen om eiendomsretten bare er bindende i forhold til de saksøkte.

Det gjenstår da for retten å ta standpunkt til hvorvidt de saksøkte har noen særrett til bruk av veigrunnen i Gamle Kirkevei. Retten har som tidligere anført lagt til grunn at veien fra gammelt av har tilligget almenheten som har hatt en alminnelig ferdselsrett. Denne rett tilkommer selvsagt også de saksøkte, og innbefatter for deres vedkommende at de i egenskap av tilstøtende grunneiere har en rett til atkomst til «hovedvei» eller gate. Innholdet av denne atkomstrett er generelt bestemt og lik for alle tilstøtende grunneiere. Atkomstretten er ikke absolutt uforanderlig. De berettigede må finne seg i forandringer såfremt atkomsten i store trekk blir som før, jfr. Vislie side 58. Det er på det rene at begge de saksøkte fortsatt vil få atkomst til henholdsvis den nye Kirkeveien og Marvikveien. Retten ser da i denne sak bort fra at reguleringsplanen fullt gjennomført vil kunne endre dette forhold. De saksøktes krav om en særrett kan etter rettens oppfatning ikke bygges på den ferdsels- og atkomstrett som de har i egenskap av tilstøtende grunneiere. Det må i tilfelle påvises en særlig atkomst som kan begrunne en slik særrett. Det må ansees på det rene at det ikke foreligger noen privat-rettslig avtale som gir de saksøkte en slik rett. Spørsmålet blir da bare hvorvidt de saksøkte kan antas å ha hevdet noen slik særrett. Saksøkte Endresen gjør gjeldende at hans særrett består i at han fremdeles skal ha rett til å trafikere den Gamle Kirkevei vestover til Marvikveien. Saksøkte Haugland hevder at hans særrett består i at han fortsatt skal ha rett til å trafikere den Gamle Kirkevei den motsatte retning til den nye Kirkevei. Retten kan ikke finne at de saksøkte har utøvet en slik bruk av veien at den kan danne grunnlag for hevd. De saksøktes bruksutøvelse er skjedd som en utnyttelse av deres alminnelige ferdselsrett, og har ikke manifestert seg ved særlige innretninger eller spor. Denne utnyttelse av den alminnelige ferdselsrett kan etter rettens oppfatning ikke påberopes som grunnlag for hevd av en særrett. Retten vil spesielt peke på at den bruk saksøkte Hauglands kunder har gjort av veien, ikke av ham kan påberopes som bruksutøvelse i relasjon til spørsmålet om hevd. Denne bruk av veien er også bare et utslag av den alminnelige ferdselsrett. Retten kan ikke finne at det foreliggende tilfelle er analogt med det som er omhandlet i den

Side:282

påberopte høyesterettsdom i Rt-1915-480. Det kan heller ikke ansees godtgjort at de saksøktes forgjengere, dvs. de tidligere eiere av Gamle Kirkevei 4, Marvikveien 13 b, har ervervet noen særrett. Det må også være grunn til å peke på at de saksøkte overtok sine eiendommer i henholdsvis 1928 og 1939. På dette tidspunkt var det klarlagt at reguleringen forutsatte nedleggelse av den Gamle Kirkevei. Dette var en realitet som de saksøkte måtte regne med, selv om det kunne gå noen tid før reguleringsplanen ble gjennomført i sin helhet. Det kan da stille seg tvilsomt hvorvidt en eventuell bruksutøvelse er skjedd i forsvarlig og aktsom god tro. - - -