RG-1962-202
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1961-06-16 |
| Publisert: | RG-1962-202 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 16. juni 1961 i kjæremålssak nr. 68/1961 |
| Parter: | Fru A (overrettssakfører Kaare Aas) mot A. |
| Forfatter: | Lagdommerne Sverre Tessem, Jens Fagereng, Gunder Egge |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §420 |
Fru A anla sak ved Oslo byrett mot sin mann A med krav om separasjon m.v.
Oslo byrett tok opp spørsmålet om saken hører under norsk domsmyndighet. Ved kjennelse av 8. mai 1961 avviste Oslo byrett saken. Begrunnelsen var at partene hadde hatt sitt siste felles domicil i London.
Saksforholdet fremgår av byrettens kjennelse.
Side:203
Fru A har i rett tid påkjæret kjennelsen til lagmannsretten. Hun anfører at da det er hun som har forlatt hjemmet kan hun ikke få saken avgjort i England, dvs. hun kan ikke få skilsmisse, jfr. den fremlagte skrivelse av 5. juni 1959 fra Utenriksdepartementet til Kontoret for fri rettshjelp. Saken antas derfor å måtte høre inn under Oslo byrett, jfr. tl. §420. Av den nevnte skrivelse fremgår det nemlig at separasjon etter engelsk rett ikke leder til skilsmisse.
Byrettens begrunnelse for avvisning er meget knapp. Den kan - hevder fru A - fortolkes i to retninger:
1. Enten er retten av den oppfatning at saken overhodet ikke hører inn under norsk domsmyndighet på grunn av domicilprinsippet. Retten må da se bort fra at det kan foreligge en nødskompetanse.
2. Eller retten kan være av den mening at det i dette tilfelle ikke foreligger noen nødstilstand, idet den kjærende part vil kunne oppnå separasjon i England.
Med hensyn til nødstilstanden vil hun bemerke at separasjon etter engelsk rett neppe kan danne grunnlaget for en norsk skilsmissebevilling.
Fru A har nedlagt sådan påstand:
«1. Saken henvises til behandling ved Oslo byrett.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige.»
Saken har ikke kunnet forelegges for A da han ikke har kjent adresse. Det norske generalkonsulat i London har på foranledning av Kontoret for fri rettshjelp tilskrevet ham, men konsulatets skrivelse kom i retur.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det fremgår av saken at ekteskapet ble inngått i England 10. januar 1959. Partene har ikke bodd sammen i Norge. Deres siste felles domicil var London.
A er vestindier og britisk borger. Hans nåværende adresse er ukjent.
Fru A er norsk av fødsel. Hun reiste med ektefellenes datter, født xx.xx.1959, tilbake til Norge 7. november 1959. Hun søker separasjon fordi hennes mann, hverken da partene bodde sammen eller senere, har oppfylt sin underholdsplikt.
Etter de opplysninger som foreligger i saken må lagmannsretten gå ut fra at fru A ikke kan oppnå skilsmisse i England.
Lagmannsretten er i motsetning til byretten kommet til at saken hører under norsk domsmyndighet. Riktignok var partenes siste felles domicil i England og ikke i Norge. Men rettspraksis har anerkjent en «nødskompetanse» for norske domstoler i visse tilfelle hvor partenes siste felles domicil ikke har vært i Norge. Man viser til Rt-1951-122, høyesterettsdommer Bahrs artikkel i Rt-1951-129 og Rt-1960-1403.
Lagmannsretten må gå ut fra at fru A, som er norsk, vil bli boende i Norge. Man går ut fra at hun ikke vil kunne oppnå skilsmisse i England. Lagmannsretten finner at saken under disse omstendigheter hører under norsk domsmyndighet.
Side:204
Etter dette vil byrettens kjennelse bli å oppheve og saken hjemvises til fortsatt behandling ved Oslo byrett.
På grunn av de tvil saken har voldt idømmes ikke saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tl. §180 annet ledd, jfr. tl. §172, 2. ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i Oslo byrett.