RG-1962-52

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1961-04-21
Publisert:	RG-1962-52
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. april 1961 i ankesak nr. 1/1961
Parter:	Leonhard Tafjord (overrettssakfører Carl H. Dahl) mot Anbjørg Dyb (overrettssakfører Bjarne Rørstad).
Forfatter:	Lagdommer Harald Diesen, sorenskriver Alf Glad, byfogd Bjarne Mathiesen
Lovhenvisninger:	LOV-1956-12-21-7, Grunnloven (1814) §97, Grunnloven (1814), Odelsloven (1821) §16, Odelsfrigjøringsloven (1907), Tvistemålsloven (1915) §180, Tvistemålsloven (1915), Adopsjonsloven (1917) §17, Adopsjonsloven (1917)

Eiendommen Hella, g.nr. 37 b.nr. 1 i Norddal eiedes til i 1952 av ektefellene Lars Arnesen og Petra Tafjord. Eiendommen var Lars Arnesen Tafjords slektsgård, og han var nærmeste odelsmann. Den neste i odelsrekken var hans bror, sogneprest Leonhard Tafjord. Hustruen Petra hadde ikke odelsrett, og ektefellene hadde ikke livsarvinger. I 1925 hadde de imidlertid sammen adoptert en datter Anbjørg Nilsine, født xx.xx.1923, som siden ett-års alderen har hatt sitt hjem på Hella. Hun giftet seg i 1946 med styrmann Andreas Martin Dyb. Anbjørg har fire barn, hvorav en sønn på 17 år som er født før ekteskapet.

I november 1949 opprettet Lars og Petra testament hvoretter alt det de etterlot seg skulle tilfalle Anbjørg, dog ikke før den lengstlevendes død «.... idet den lengstlevende av oss skal beholde vårt fellesbo som sin eiendom med fri rådighet». Da Lars Arnesen døde i 1952 benyttet ikke Petra seg av den refererte passus i testamentet, men valgte å bli sittende i uskiftet bo. På dette grunnlag beholdt hun rådigheten over Hella til sin død den 13. november 1957. Anbjørg Dyb overtok da boet uten skifterettens mellomkomst, herunder også odelsgodset Hella.

Side:53

Sogneprest Leonhard Tafjord hadde flere ganger etter sin brors død varslet om at han ville overta slektsgården på odel, og da Anbjørg ikke frivillig ville overdra ham eiendommen, innledet han i oktober 1958 odelssøksmål mot henne. Den 19. juli 1960 avsa Nordre Sunnmøre herredsrett dom i saken, hvorved Anbjørg Dyb ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Leonhard Tafjord har i rett tid påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Under ankeforhandlingen har partene avgitt forklaring. Som nytt dokument er fremlagt det foran nevnte testament. Saken står for øvrig i samme stilling som for herredsretten.

Leonhard Tafjord hevder at herredsretten har tatt feil når den har antatt at Anbjørg Dyb kan påberope seg bestemmelsen i adopsjonslovens §17 fjerde ledd, slik den lyder etter lovendringen av 21. desember 1956.

Anbjørg Dyb ble eier av Hella ved arvefallet etter Lars Arnesen Tafjord i 1952. At enken Petra satt i uskiftet bo til sin død i november 1957 kan da ikke forhindre at hennes stilling både i arverettslig og annen henseende må vurderes etter de regler som gjaldt ved førstnevnte tidspunkt. Dette gjelder også hennes stilling overfor Leonhard Tafjord når det gjelder odelsretten til Hella.

Ved Lars Arnesens død i 1952 fikk Leonhard Tafjord en aktuell løsningsrett til Hella. Etter odelslovens §16 femte ledd kunne han ganske visst ikke få enken Petra fjernet fra gården, men hun var dermed alene sikret en bruksrett til denne, idet loven ikke i seg selv var til hinder for en løsning. Han er oppmerksom på at Høyesterett i en dom av 6. november 1956 ( Rt-1956-1141) er kommet til et annet resultat, men den rettsoppfatning som derved kom til uttrykk var ikke gjeldende i 1952 og kunne ikke ha hindret en løsning da. Dersom man ikke forstår endringsloven av 1956 med de reservasjoner som fremgår av det foregående, vil den være i strid med Grunnlovens §97 - forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Han viser i den forbindelse til Høyesteretts dom av 28. september 1918 (Rt 1918 II side 47). Denne dom - som ikke er rokket ved noen senere rettsavgjørelse - gir uttrykk for et mer vidtrekkende prinsipp enn det han hevder i nærværende sak, idet den antok at Grunnloven også beskytter en odelsrett som ennå ikke har aktualisert seg i noen løsningsadgang.

Til støtte for sitt standpunkt på de foran nevnte punkter peker Leonhard Tafjord endelig på de konsekvenser loven innebærer for de odelsberettigede, for så vidt som den også utstrekker sin beskyttelse til adoptivbarnets livsarvinger. Ikke minst av denne grunn er det en nærliggende mulighet for at det vil bli fullbyrdet en ny odelshevd, slik at den gamle ætts odelsrett derved blir utslukt.

Leonhard Tafjord nedlegger slik påstand:

«Fru Anbjørg Dyb dømmes til å utstede skjøte til Leonhard Tafjord på eiendommen «Hella» g.nr. 37 b.nr. 1 i Norddal, og å flytte fra og ryddiggjøre eiendommen innen første faredag, mot betaling av takstsummen kr. 35 000 etter lovens regler.

Side:54

Anbjørg Dyb dømmes til å betale til Leonhard Tafjord sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Anbjørg Dyb har tatt til gjenmæle. Hun hevder at herredsrettens dom er riktig og viser i det vesentlige til de samme synsmåter som er kommet til uttrykk i dommen. Det kan ikke være tvil om at hun har ervervet gården på arveskifte, og det spiller ingen rolle for saken at Petra Tafjord valgte å sitte i uskifte, slik at det egentlige arvefall fant sted i 1952. Leonhard Tafjord hadde da ingen mulighet for å gjennomføre noen løsning, og han hadde derfor ingen aktuell løsningsrett i lovens forstand. Når det gjelder spørsmålet om tilbakevirkning viser hun til det som er anført i Justisdepartementets foredrag til Ot.prp. nr. 26 for 1956, spesielt om ikrafttredelsesbestemmelsen (side 19-20). Høyesterettsdommen av 1918 gjaldt selve odelsrettens beskyttelse mot en senere lov som frigjorde eiendommen fra odelsrett, mens man her alene har å gjøre med spørsmålet om en forlenget suspensjon av løsningsretten. Leonhard Tafjords odelsrett er i behold og hans løsningsrett vil ikke preskriberes så lenge Anbjørg eller hennes livsarvinger sitter med Hella. Det er heller ingen fare for at hun eller hennes livsarvinger skal fullbyrde ny odelshevd på Hella. Etter tredje ledd i adoptivlovens §17 erverver adoptivbarnet fortsatt ikke odelsrett, og denne regel må også være til hinder for at det selv eller ved sine livsarvinger fullbyrder odelshevd på gården.

Anbjørg Dyb nedlegger slik påstand:

«Anbjørg Dyb frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.»

Lagmannsretten kommer til samme resultat som herredsretten. Ikrafttredelsesbestemmelsen til loven av 21. desember 1956 beskytter alene odelsberettigede som «har aktuell rett til løsning av odelsgodset». Med dette må forståes at odelsmannen har rettslig mulighet for etter eget valg å gjennomføre en løsning. En slik mulighet er imidlertid ikke bare utelukket så lenge en bedre odelsberettiget sitter med gården, men også så lenge hans enke gjør det, og vilkårene etter odelslovens §16 femte ledd for øvrig er til stede. Denne bestemmelse sikrer ikke bare enken en bruksrett til odelsgodset, men er også til hinder for selve løsningen. Slik har Høyesterett tolket bestemmelsen i den før nevnte dom av 1956, og lagmannsretten finner det tilstrekkelig å henvise til denne. Man må derfor bygge på at Leonhard Tafjord ikke i 1952 ville hatt mulighet for å gjennomføre en løsningssak. At Høyesterett først 4 år senere ga uttrykk for den nevnte rettsoppfatning kan ikke tillegges noen betydning i denne forbindelse, da dommen jo ikke konstituerer ny rett, men gir uttrykk for hvorledes odelslovens §16 femte ledd hele tiden har vært å forstå.

En aktuell rett til å innløse odelsgodset hadde Leonhard Tafjord derfor ikke så lenge Petra levet, og da hun døde i november 1957 var endringene i adopsjonsloven trådt i kraft, nemlig fra 1. juli samme år. Hans adgang til å fortrenge Anbjørg Dyb fra Hella var dermed stengt.

Det er rent systematisk sett riktig at Anbjørg ble eier av Hella

Side:55

ved arvefallet etter Lars Arnesen Tafjord i 1952, men etter det foran nevnte spiller det ingen rolle om man knytter ervervet til dette tidspunkt eller til Petras død i 1957. På hvilken måte odelsretten beskyttes av Grunnlovens forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft lar seg neppe uttrykke i en enkelt setning. At Grunnloven beskytter mot visse nye lovinngrep kan i og for seg ikke være tvilsomt, således f. eks. mot en ny lov som fastsetter strengere vilkår for erverv av odelsrett, med virkning også for dem som alt er odelsberettiget etter den eldre lovgivning. Den påberopte høyesterettsdom fra 1918 bygger også på at odelsretten som sådan er beskyttet mot å bli fullstendig utslukket av en nyere lov som frigjør vedkommende eiendom for odel.

I denne sak dreier det seg ikke om opphevelse av selve odelsretten. Selv om det er gjort et vesentlig inngrep i hans mulighet for å benytte den, har Leonhard Tafjord prinsipielt sett odelsretten i behold, og den føres også videre til hans etterkommere. De slektsinteresser som odelsretten verner, er for så vidt tilgodesett. Spørsmålet i saken gjelder alene om odelsmannen i sin praktiske utøvelse av retten kan underkastes nye vilkår etter samfunnets skiftende syn, i dette tilfelle på interesseavveiingen mellom fjernere blodsbeslektede og siste odelsmanns eget adoptivbarn, når dette gjennom hele sin oppvekst har fått en sterk tilknytning til odelsgodset.

Det må følge av det sterke samfunnsmessige innslag i odelsinstituttet og av rettens karakter av en varig - oftest livsvarig - rettighet, at den i stor utstrekning må underkaste seg lovgivningens skiftende bestemmelser til enhver tid. Forat den skal være vernet etter Grunnlovens §97 må den i hvert fall ha fått et mer aktuelt innhold for den enkelte. Meget kan tale for at man i denne henseende bare anser odelsretten som beskyttet når den er gjort gjeldende gjennom løsningssak, og når retten vernes alt fra det tidspunkt da odelsmannen har en aktuell løsningsrett, som han etter eget valg kan gjøre gjeldende, må skyldig hensyn være tatt til Grunnlovens forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft.

Det spørsmål som er reist i saken om adoptivbarnets eller dets livsarvingers mulighet for å fullbyrde ny odelshevd på odelsgodset, og dermed utslukke den eldre odelsætts rett, finner lagmannsretten det for sitt resultat ikke nødvendig å komme inn på.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Anken har ikke ført frem, men retten antar at Leonhard Tafjord på grunn av de viktige prinsipielle spørsmål saken reiser hadde grunn til også å se lagmannsrettens avgjørelse. Man finner derfor å burde oppheve saksomkostningene, jfr. tl.s §180, 2. ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Nordre Sunnmøre herredsretts dom av 19. juli 1960 stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.

Side:56

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Bern Torset med domsmenn):

Det relevante saksforhold er i korthet følgende:

Gårdbruker Lars Tafjord døde den 20. februar 1952. Han hadde felleseie med sin gjenlevende hustru Petra Tafjord, som etter mannens død ble sittende i uskiftet bo. Til det uskiftede bo hørte den faste eiendom Hella g.nr. 37, b.nr. 1 i Norddal. Gården var innbrakt i boet av Lars Tafjord med nedarvet odel etter faren. Petra Tafjord hadde ikke odelsrett til eiendommen.

Lars Tafjord etterlot seg ikke odelsberettigede barn, idet hans ekteskap med Petra Tafjord var barnløst. Imidlertid fikk ektefellene den 6. april 1925 Justisdepartementets bevilling til å adoptere sin pleiedatter Anbjørg Nilsine, født i Ålesund den 17. desember 1923, nå gift Anbjørg Dyb, saksøkte in casu.

Petra Tafjord døde den 13. november 1957. Adoptivdatteren Anbjørg var enearving etter adoptivforeldrene, og hun overtok nå det samlede bo in natura. Herunder fikk hun overført til seg hjemmelen til gården.

Saksøkeren Leonard Tafjord var den nærmest odelsberettigede til gården etter sin eldste bror Lars. Det er således uomtvistet at etter Petra Tafjords død i november 1957, hadde Leonard Tafjord kunnet løse eiendommen på odel, hvis ikke adopsjonslovens §17 i mellomtiden var blitt endret ved lov av 21. desember 1956 nr. 7, som trådte i kraft den 1. juli 1957. Det er utelukkende denne lovendring som har aktualisert nærværende tvistemål, idet Anbjørg Dyb etter dette mener at spørsmålet om å fraløse henne eiendommen på odel nå stiller seg vesentlig annerledes.

Leonard Tafjord gjør imidlertid under enhver omstendighet gjeldende løsningsrett til gården overfor Anbjørg Dyb. I den anledning fremsatte han den 14. oktober 1958 begjæring om odelstakst over eiendommen, som ble holdt den 4. september 1959. Odelstakstens dokumenter, sak nr. 27/1958 B, følger løsningssaken.

Nærværende odelsløsningssak ble reist ved saksøkerens stevning av 1. oktober 1959. Odelsløsningsmøte ble holdt den 4. desember 1959. Her tilbød saksøkeren løsningssummen, men saksøkte nektet å avstå eiendommen. Saken fortsattes så etter de alminnelige regler for tvistemål. - - -

Rettens flertall ser saken slik:

De faktiske forhold i nærværende sak er uomtvistet. Det er således på det rene at saksøkte er beskyttet mot odelsløsning ved den nye regel i adopsjonslovens §17 fjerde ledd, så fremt ikke overgangsbestemmelse nr. 5 - eventuelt Grunnlovens §97 kommer til anvendelse.

Når det gjelder saksøkerens innledende anførsel om at han som odelspretendent skulle ha en spesielt sterk stilling, skal flertallet bemerke at det ikke finner å kunne legge noen vekt på det. Ervervelse av odelsrett er knyttet til bestemte minstekrav, og hvorvidt noen er overkvalifisert med hensyn til disse betingelser er uten betydning. For saksøkerens vedkommende er det således tilstrekkelig å konstatere at hans odelsrett til angjeldende gård er på det rene, og er for øvrig heller ikke bestridt.

Videre skal rettens flertall bemerke at den av saksøkeren refererte klausul i hans brors skjøte ikke finnes å ha noen betydning i denne sak,

Side:57

hvor forholdet er at gården på arveskifte har tilfalt saksøkte in casu. Nærværende sak gjelder utelukkende den legale rett til å løse odelsgodset, og avgjørelsen må da bygges på lovens alminnelige regler om odelsløsning.

De relevante spørsmål som det da må tas stilling til er etter flertallets mening følgende:

I. Hadde saksøkeren aktuell løsningsrett til gården pr. 1. juli 1957, ikrafttredelsesdatoen for loven av 1956 om endringer i adopsjonsloven.

II. Hvis ikke, strider det uansett mot Grunnlovens §97 å gjøre den nye regel i adopsjonslovens §17 fjerde ledd gjeldende overfor saksøkeren.

Ad I. Aktuell løsningsrett.

Etter flertallets mening må dette spørsmål løses utfra Leonard Tafjords stilling overfor sin brors enke, da det var hun som satt med gården pr. 1. juli 1957. Etter odelslovens §16 femte ledd er det klart at hun ikke kunne fordrives.

Rettens flertall finner at saksøkeren ikke kan høres med sin tolkning av uttrykket «drive fra gården» i odelslovens §16 femte ledd. Det finnes her unødvendig å jevnføre det nevnte uttrykk med det likelydende uttrykk i odelslovens §16 første ledd. Uansett hvordan første ledd måtte være å forstå finnes det at bestemmelsen i femte ledd gir den odelsløse enke rett til å bli sittende med gården som eier. Den enstemmige dom i Rt-1956-1141 bygger på denne fortolkning av odelslovens §16 femte ledd, og det finnes tilstrekkelig å vise til den utførlige begrunnelse i nevnte dom.

Angående saksøkerens anførsel om at dommen i Rt. fra 1956 ikke var kjent under behandlingen av loven av 21. desember 1956 om endringer i adopsjonsloven, skal flertallet bemerke: Det går frem av lovens forarbeider, se Ot.prp. 1956 nr. 26 side 19/20 at unntaket i overgangsbestemmelse nr. 5 er ment å være en sikkerhetsventil for ikke å komme i strid med Grunnlovens §97. Da kan det ikke være berettiget å undergi uttrykket «aktuell løsningsrett» i nevnte overgangsbestemmelse en isolert fortolkning. Etter flertallets mening tar dette unntaket sikte på de som etter odelslovgivningen hadde ervervet aktuell løsningsrett, uten dermed å autorisere noen fortolkning med hensyn til omfanget til løsningsretten i det konkrete tilfelle.

Det forhold at den odelsbesittende adoptant døde før den 1. juli 1957, finnes ikke å være tilstrekkelig grunn til å gi uttrykket «aktuell løsningsrett» større slagvidde enn det har etter de enkelte bestemmelser som hjemler løsningsrett. At adoptanten etter adopsjonslovens §17, 5. ledd kan bestemme at fjerde ledd ikke skal gjelde, er for odelspretendenten en så betinget mulighet at det antas ikke å være relevant i denne forbindelse.

Det resultat flertallet blir stående ved er da at saksøkeren ikke hadde ervervet aktuell løsningsrett i henhold til overgangsbestemmelse nr. 5 i loven av 1956, og kan således ikke få medhold i sin påstand på det grunnlag.

Ad II. Grunnlovens §97.

Spørsmålet er så om de grunnlovmessige hensyn er tilstrekkelig tilgodesett i og med overgangsbestemmelse nr. 5 i endringsloven av 1956 til adopsjonsloven, in casu om denne nye regel i adopsjonsloven §17,

Side:58

4. ledd likevel ikke kan gjøres gjeldende overfor den odelsbårne Leonard Tafjord selv om hans løsningsrett, etter det resultat flertallet er kommet til, ikke var blitt aktuell ved lovens ikrafttreden 1. juli 1957.

Rettens flertall ser det slik at en eventuell odelsrett er av en slik karakter at den ikke beskyttes ved tilbakevirkningsforbudet i Grunnlovens §97 mot nye lovregler som begrenser odelsrettens utøvelse. En er oppmerksom på dommen i Rt-1918-II side 47, som bygger på den motsatte fortolkning. Det må imidlertid antas at den rettsoppfatning som ligger til grunn for denne dommen ikke kan opprettholdes. Det finnes her tilstrekkelig å vise til den sterke kritikk som dommen har vært utsatt for i teorien, således av Castberg: Norges Statsforfatning (2. utg.) II side 304 og av Østrem: Odelsretten (1933) side 33/34. Disse forfattere går for øvrig så langt at de antar at selv den aktuelle løsningsrett kan berøves ved ny lov. Det behøver en ikke å ta standpunkt til her, idet odelspretendenter med aktuell løsningsrett er tilgodesett ved overgangsbestemmelse nr. 5 i loven av 1956. Rettens flertall antar at dermed skulle man være på den sikre side, og kan vise til lovens forarbeider, Ot.prp. 1956 nr. 26 side 19/20.

Når det for øvrig gjelder dommen av 1918 så gjaldt den en eiendom som med hjemmel i odelsfrigjøringsloven av 1907 var blitt odelsfrigjort i anledning av ervervelse til et offentlig formål. Dommen er for så vidt ikke prejudikat i det foreliggende tilfelle, og rettens flertall finner ikke å ville trekke konsekvensene av denne dommen lenger enn strengt tatt nødvendig.

Angående den nye regel i adopsjonslovens §17 fjerde ledd skal flertallet videre bemerke: Endringsloven av 1956 inneholder selv bestemmelse om i hvilke tilfelle den nye regel ikke skal komme til anvendelse. Og flertallet mener at det må være tungtveiende grunner for at domstolene ytterligere skal tilsidesette den nye regel som grunnlovstridig, og i det foreliggende tilfelle kan ikke finnes at slike grunner foreligger.

På grunnlag av disse overveielser er rettens flertall kommet til at Leonard Tafjord ikke kan fraløse Anbjørg Dyb gården på odel. I samsvar med flertallets syn blir det da å avsi dom for at Anbjørg Dyb frifinnes.

De to domsmenn Karl T. Linge og Ivar Rødal - i det følgende benevnt som mindretallet - ser saken slik:

Mindretallet ser det slik at spørsmålet om hvorvidt Leonard Tafjord fikk aktuell løsningsrett til gården allerede ved sin bror Lars' død i 1952 er uklart. Når det gjelder dommen fra 1956 som det er vist til, finner mindretallet at den ikke kan være avgjørende da det faktiske grunnlag for dommen ikke er det samme som i nærværende sak. I alle tilfelle mener mindretallet at forholdet i denne sak er vesentlig annerledes, i og med at det ikke er direkte overfor den gjenlevende ektefelle løsningen søkes gjennomført, men overfor et adoptivbarn.

Mindretallet finner det imidlertid ikke nødvendig å komme nærmere inn på det tolkningsspørsmål som er reist med hensyn til uttrykket «aktuell løsningsrett», idet mindretallet bygger sin avgjørelse på andre premisser.

Det som har vært avgjørende for mindretallet er følgende:

I skjøtet fra Arne Tafjord til sin eldste sønn Lars fra 4. januar 1923, er det tatt forbehold at om salg av bruket blir aktuelt har Arnes øvrige

Side:59

barn rett til innløsning i tur og orden etter alder. Dette er et kjøpevilkår som både selger og kjøper har vært enige om. Og når Lars eller hans hustru Petra setter adoptivdatteren Anbjørg som enearving etter seg, er det når det gjelder gården å likestille med salg.

Ifølge nevnte skjøte har da Leonard Tafjord rett til å overta gården ved eierskifte. Loven av 21. desember 1956 som endret adopsjonsloven, kan etter mindretallets skjønn ikke sette de vilkår som er nevnt i skjøtet ut av kraft. Lars og Petra Tafjord kunne ikke disponere over gården utover det som deres hjemmelsdokument tilsier.

Leonard Tafjord har også i brev av 26. februar 1953 til Petra Tafjord gjort merksam på at han kom til å gjøre løsningsrett gjeldende når gården skiftet eier. Dette var straks etter broren var død og Petra satt i uskiftet bo etter hans død. Videre i brev fra Leonard Tafjord til Anbjørg Dyb av 3. desember 1957, der han gjør krav på skjøte på gården Hella, etterat Petra nå er død.

Både Petra og Anbjørg var merksame og førebudde på dette. Dette går bl.a. frem av at da takst ble holdt den 4. september 1959, var det til Anbjørg utlagt en byggetomt som etter krav fra saksøkte ikke ble medtatt i taksten.

Den nye bestemmelse i adoptivlovens §17 femte ledd om at adoptanten ved testament kan bestemme at fjerde ledd ikke skal gjelde, var det bare Lars som kunne gjennomføre. Men det kunne ikke skje fordi Lars alt var død for mange år siden når den nye loven av 1956 kom.

Alt sammenlagt tilsier at Anbjørg Dyb blir tilpliktet å gi skjøte på gården Hella til Leonard Tafjord mot betaling av takstsummen kr.35 000. - - -