RG-1963-259

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1962-09-26
Publisert:	RG-1963-259
Stikkord:	Omfang av kontraktsklausul
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. september 1962 i ankesak nr. 10/1962
Parter:	Gunnar Lidtveit (høyesterettsadvokat Chr. Stray) mot Olav N. Krokan (overrettssakfører Haakon Fjalstad).
Forfatter:	Lagdommer Harald Loe, kst. lagdommer T. Krog, sorenskriver Toralf Hald
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §15, Tvistemålsloven (1915) §180

Gunnar O. Lidtveit er eier av gården Lidtveit, g.nr. 22, b.nr. 1 (tidligere b.nr. 1 og 6 som er sammenføyet) av skyld 1,72 mark på Åraksbø i Bygland. Olav N. Krokan er eier av småbruket Krokan, g.nr. 22, b.nr. 4 av skyld 0,17 mark i samme herred. Eiendommen Krokan har opprinnelig vært en husmannsplass under Lidtveit, og er frasolgt ved handelskontrakt av 16. mai 1894 fra Gunnar Lidtveits farmor til Olav Krokans farfar; skylddeling er holdt 30. september 1898. Ved utskillelsen ble til eiendommen Krokan bl.a. overdradd «Skogstykket Sopphaug, som ligger særskilt ved Hovandsosen, samt en Øi i Elven nedenfor Krokan». - I forbindelse med Kristiansand Elektrisitetsverks oppkjøp av fall- og vassrettigheter i Hovatsani som renner fra Hovatn, er det oppstått tvist mellom Gunnar Lidtveit og Olav Krokan om disse retter. Begge parters eiendommer ligger på nordsiden av vassdraget. Olav Krokan har gjort gjeldende at han er eier av de nevnte fall- og vassretter i den utstrekning de 2 skogstykker - Sopphaug og Øyna - støter til elven. Gunnar Lidtveit har på sin side gjort gjeldende å være eier av disse retter også på den strekning de 2 skogstykker Sopphaug og Øyna støter mot elven. Ved stevning av 19. april 1960 til Setesdal herredsrett brakte Gunnar O. Lidtveit etter forgjeves forliksmegling saken inn for Setesdal herredsrett. Herredsretten - sorenskriver A. B. Steffensen med domsmenn - avsa den 31. oktober 1961 enstemmig dom med slik slutning:

«1. Olav N. Krokan frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet samt partenes anførsler og påstander viser man til domsgrunnene.

Gunnar O. Lidtveit har med høyesterettsadvokat Chr. Stray som prosessfullmektig i rett tid påanket herredsrettens dom. Anken gjelder dommen i dens helhet.

Den ankende part gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn, at eieren av Krokan ved handelskontrakten av 16. mai 1894 ble eier også av selve grunnen på skogstykkene Sopphaug og Øyna. Etter den ankende parts oppfatning var det bare bruksretten til selve skogbestanden som ble overført til Krokan. Grunneiendomsretten har fortsatt

Side:260

tilligget gården Lidtveit. Den ankende part viser i denne forbindelse til at det er på det rene at eiendommen Krokan ikke har jakteller fiskerett i området. Det er i det hele feilaktig når herredsretten har funnet, at de foreliggende opplysninger om den senere bruksutøvelse peker i retning av at eiendomsretten til selve skoggrunnen er overført til Krokan. Det er også uriktig når herredsretten har uttalt at det er som skoggrunn de 2 skogstykker i 1894 hadde sin vesentligste verdi. Det var ikke selve grunnen, men det som vokste der som hadde den vesentlige verdi.

Den ankende part har videre gjort gjeldende at herredsretten har tolket siste avsnitt i den nevnte handelskontrakt feilaktig. Det heter her i siste avsnitt, pkt. 3, at «Andre Rettigheder i Skog eller Mark eller Andre Herligheder skal Kjøberen ikke have». Når en slik bestemmelse er inntatt i kontrakten må det være klart at Krokan ikke har fått noen vassretter når disse ikke særskilt er nevnt i kontrakten. Det rinnende vann ble også dengang utnyttet bl.a. til sag- og kvernbruk. Det vises videre i denne forbindelse til at Krokan ikke har noen fiskerett. Til støtte for sitt standpunkt har den ankende part påberopt en rekke rettsavgjørelser, særlig høyesterettsdom i Rt-1957-764.

Den ankende part, som for øvrig i det alt vesentlige har gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Olav N. Krokan kjennes for sitt bruk Krokan g.nr. 22, b.nr. 4 Lidtveit ikke å være eiendomsberettiget i vannfallsrettighetene i Hovatselven.

2. Olav N. Krokan dømmes til å betale Gunnar Lidtveit saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Olav N. Krokan har med overrettssakfører Haakon Fjalstad som prosessfullmektig i det alt vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten, og har påstått dennes dom stadfestet. Som for herredsretten hevder ankemotparten at skogstykkene Sopphaug og Øyna i 1894 ble overdradd Krokan med full eiendomsrett også til grunnen. Det tilstøtende vannområde tilligger da Krokan, idet noe forbehold i annen retning ikke er tatt. Den siste passus i handelskontrakten av 1894 tar ikke sikte på eiendomsretten til vannet i elven, som ikke er noen «Rettighed i Skog eller Mark» eller noen «Herlighed», men en integrerende del av selve den tilstøtende grunn.

Subsidiært har ankemotparten gjort gjeldende at han under enhver omstendighet har ervervet grunneiendomsretten til de 2 skogstykkene ved hevd.

Olav N. Krokan er den 22. februar 1962 meddelt bevilling til fri sakførsel for lagmannsrett, og overrettssakfører Haakon Fjalstad er oppnevnt som hans prosessfullmektig. Det er for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Gunnar Lidtveit dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten til Olav N. Krokan og for lagmannsretten til det offentlige.»

Side:261

Under ankeforhandlingen har begge parter avgitt forklaring. Det er avhørt 4 vitner og foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Åstedsbefaring er foretatt. Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter de foreliggende opplysninger har det på Lidtveit i Bygland fra gammelt av vært 3 gårder, de nåværende eiendommer, g.nr. 22, b.nr. 1, 2 og 3. Innmarken er blitt skiftet mens utmarken ble liggende i fellesskap. Det er så oppstått behov for deling av skogen, og denne er delt mens beitet fortsatt har ligget i fellesskap. Noen nærmere opplysninger om når slik deling av skogen er foretatt, har man ikke. Etter de forklaringer begge parter har gitt er det imidlertid enighet om at skogen var delt på Lidtveit på det tidspunkt den tidligere plass Krokan ble fra solgt Lidtveit i 1894. Gunnar Lidtveit har videre forklart at hans bestefar, far og han selv har ment å være eiere også av selve skoggrunnen i sine skogteiger. Etter dette legger man til grunn at Inger Olsdatter Lidtveit i 1894 var eier ikke bare av trærne men også av grunnen på skogstykkene Sopphaug og Øyna, og således kunne overdra eiendomsretten også til grunnen.

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at eieren av g.nr. 22, b.nr. 4 ved handelskontrakten av 1894 har fått eiendomsretten også til grunnen på skogstykkene Sopphaug og Øyna, og ikke bare en bruksrett til trærne. Man viser herom til herredsrettens premisser. På det tidspunkt overdragelsen fant sted, hadde skoglovens forbud i dens §15 mot å skille eiendomsretten til grunn og skogbestand vært i kraft i en årrekke. Det må foreligge sterke bevis for at man skal anta at kontrakten er inngått i strid med loven. Noe bevis for en slik lokal rettssedvane som hevdet av den ankende part om at eiendomsretten til grunnen i Bygland, når rådigheten har vært delt, har pleiet å følge beiteretten og ikke skogbestanden, er heller ikke ført. Det kan vises til Nærstad: Sameieretten til jord, side 129 og høyesterettsdom i Rt-1937-138. Man skal bemerke at de opplysninger som foreligger om bruksutøvelsen er så vidt uklare at man ikke har funnet å kunne legge synderlig vekt på dem.

Også når det gjelder forståelsen av den siste passus i handelskontrakten som sier at «Andre Rettigheder i Skog eller Mark, eller andre Herligheder skal Kjøberen ikke have», er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige vise til dennes begrunnelse. Det er en sikker rettsregel at rådighet over vassdrag tilligger vedkommende grunneier når intet annet særskilt er bestemt. Ved handelskontrakten av 1894 er eieren av g.nr. 22, b.nr. 4 blitt eier av grunnen på Sopphaug og Øyna som begge støter til Hovatn og elven. Som herredsretten peker på, var utnyttelse av vannfall dengang ikke aktuell i større målestokk og man har neppe tatt en slik mulighet for utnyttelse i betraktning. Den foran siterte kontraktklausul er temmelig generelt utformet og i denne kan vanskelig innfortolkes noen bestemmelse vedkommende retten til vannet.

Side:262

Etter lagmannsrettens oppfatning taler de beste grunner for å oppfatte den nevnte kontraktbestemmelse slik, at den gir uttrykk for at eieren av Krokan ikke skulle ha rett til å utøve noen annen rådighet i utmarksfellesskapet på Lidtveit enn den beiterett som er hjemlet i pkt. 2 i kontrakten. Bestemmelsen utelukket ham således fra andel i jakt og felles fiske og beite, dvs. fra slik rådighetsutøvelse i utmarksfellesskapet som dengang hadde økonomisk betydning. Man skal bemerke at man ikke anser det av avgjørende betydning for spørsmålet om Krokans rett til fallrettighetene, at eiendommen ikke har hatt del i fellesfisket i Hovatn. Når det gjelder fisket i elven, skal bemerkes at det etter de foreliggende opplysninger har vært lite aktuelt å drive fiske her. Det er imidlertid ikke grunnlag for å anta at ikke eieren av Krokan som grunneier har fiskerett utenfor sin eiendom. Man skal bemerke at den dom som er referert i Rt-1957-764 og er påberopt av den ankende part, etter lagmannsrettens oppfatning ikke angår et analogt tilfelle.

Etter dette blir Setesdals herredsretts dom av 31. oktober 1961 å stadfeste.

Da saken har frembudt slik tvil at Gunnar O. Lidtveit har hatt fyldestgjørende grunn til også å se lagmannsrettens dom, tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten. Det vises til tvistemålsl. §180 første ledd. Man er for øvrig enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Setesdals herredsretts dom av 31. oktober 1961 stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver A. B. Steffensen med domsmenn Gunnar A. Langeid og Aslak Austad):

Saken gjelder tvist om eiendomsretten til fall- og vassretter i Hovatselva i Åraksbø i Bygland.

Saksøkeren, Gunnar Lidtveit er eier av g.nr. 22, b.nr. 1 i gården Lidtveit, Åraksbø i Bygland herred. Før var han også eier av b.nr. 6 i samme gård, men de to bruk er nå slått sammen til et nr., b.nr. 1. Saksøkte, Olav Krokan, er eier av Krokan, g.nr. 22, b.nr. 4, likeså under Lidtveit, Åraksbø i Bygland herred.

Eiendommen Krokan - b.nr. 4 - er gått ut fra hovedbruket - b.nr. 2. Bruket ble solgt i 1894 av den daværende eier av hovedbruket, Inger Olsdatter Lidtveit til Olav Nilson Lidtveit. Noe skjøte foreligger ikke, bare en handelskontrakt av 16. mai 1894 inneholdende disse salgsvilkår:

«1. I Kjøbesum for Pladset med nedenfor nævnte Tilliggelser betaler Kjøberen Kr. 700, syv Hundre Kroner, hvoraf 200 Kr. betales strax, 100 Kr. betales 1. November 1894 og Resten 400 Kr. skal henstaa med Pant i Pladset med 5 % Rente aarlig i 3 Aar.

2. Den solgte del er Indmarken til den gamle Plads Krokan efter gamle

Side:263

Grændser. Hermed følger de Heislaatter, som fra ældre Tid efter Pladsbrevet har tilhørt Pladset samt desuden 2 Slaatter paa Stavkjønfjeldet, vestre Parten af Skortun i Stavkjønfjeldet og 1 Slaatte paa Skuggefjeldet. Af Skog skal Kjøberen have Skogstykket Sopphaug, som ligger særskildt ved Hovandsosen, samt en Øi i Elven nedenfor Krokan. I Buskogen kan Kjøberen have Beite for det han selv føder paa Pladset, dog ikke for mere enn 3 Kjøer og 10 Smaafe. Føder han ikke saa meget, kan han ikke faa Beite for andre Buskap. Dette saalenge Buskogen ligger i Fællesskab, men forlanges Udskiftning af Buskogen, saa deles denne mellem os efter Matrikulskyld.

3. Naar de 300 Kr. ere betalte eller antagelig Sikkerhed Stillet, saa skal jeg udstede lovligt Skjøde til Olav Nilsson Litveit imod at jeg faar Pant som nævnt for Resten 400 Kr. - fire Hundrede Kroner. Skjøde og Skyldsetning og Pant bekoster Kjøberen. Andre Rettigheder i Skog eller Mark eller andre Herligheder skal Kjøberen ikke have.»

Eiendommen ble skylddelt ved skylddelingsforretning av 30. september 1898. Eiendomsbeskrivelsen er delt opp i 4 punkter: 1) Innmarken, 2) Heieslåtter, 3) Skog og 4) Havnegang. Teksten under pkt. 3 Skog er sålydende:

«Skogstykket Sopphaug, som ligger særskildt ved Hovadsosen og nedover langs Elven, samt en Øi i Elven nedenfor Krokan.»

Begge eiendommer ligger på nordsiden av vassdraget. De to i handelskontrakten og skylddelingsforretningen nevnte skogstykker, Sopphaug og Øyna, grenser til vassdraget; og saksøkte, Olav Krokan, mener derfor å være eier av fall- og vassretter i den utstrekning de to skogstykker støter til elven, mens saksøkeren, Gunnar Lidtveit, hevder å være eier av disse rettigheter på nordsiden av vassdraget hele strekningen fra Hovatsosen til Gakkestads hytte, der Olav Skeies bruk støter til ved Kvernhusnåsen. - - -

Retten skal bemerke:

1. Når det gjelder spørsmålet om kjøperen av plassen Krokan ved handelskontrakten av 1894 ble grunneier av skogstykkene Sopphaug og Øyna, eller om han etter kontrakten bare fikk en bruksrett til skogen der, har retten ikke funnet å kunne oppfatte handelskontrakten slik at den bare gir eieren en brukserett til skogen. Heller ikke skylddelingsforretningen den 30. september 1898 synes å støtte en slik forståelse gående ut på at hovedbruket fortsatt skulle eie grunnen. En begrensning som påstått av saksøkeren burde i tilfelle ha kommet tydelig til uttrykk i kontrakten. Når det her står at «Af Skog skal Kjøberen have Skogstykket Sopphaug osv., synes dette å måtte oppfattes som en overføring av eiendomsretten til de to skogstykker og ikke bare som en rett til trærne der. Skylddelingsforretningen av 1898 antas som nevnt heller ikke å gi holdepunkt for en annen oppfatning.

Denne forståelse av de skriftlige dokumenter styrkes etter rettens oppfatning av det som er kommet frem om den bruksutøvelse som i årenes løp må antas å ha funnet sted. Jfr. saksøktes foran refererte anførsler herom.

Det er som skoggrunn de to stykker hadde sin vesentlige verdi

Side:264

dengang handelen fant sted, og det er derfor etter rettens mening naturlig å anta at meningen har vært at skogstykkene er overdradd til eie. Bevisbyrden for at det bare er rett til å utnytte skogen må påhvile saksøkeren, og noe fyldestgjørende bevis herfor har det ikke lykkes saksøkeren å skaffe til veie.

2. Når det dernest gjelder spørsmålet om saksøkte som grunneier, i samsvar med gjeldende rett, også er eier av fall- og vassrettigheter der skogstykkene støter til elven, vil avgjørelsen herav i første rekke bero på en fortolkning av siste setning under pkt. 3 i handelskontrakten av 1894: «Andre Rettigheder i Skog eller Mark eller andre Herligheder skal Kjøberen ikke have.» Saksøkeren hevder at retten til å utnytte vannfall er en «herlighet» etter vanlig sprogbruk og rettspraksis, mens saksøkte hevder at en slik rett er en integrerende del av eiendomsretten og ingen tilliggende «herlighet».

Retten har funnet saken særdeles tvilsom for så vidt dette punkt angår. Da handelskontrakten ble opprettet i 1894, var utnyttelse av slike fallretter i større målestokk ennå ikke blitt aktuell, og retten har ikke kunnet tilegne seg den oppfatning at kontrakten med uttrykket «andre Herligheder» har hatt for øye sådanne rettigheter og ment å forbeholde disse for hovedbruket. Om eieren av Krokan hadde satt opp en sag ved elven utenfor Sopphaug eller Øyna, ville dette sikkert ikke ha vært møtt med noen innvendinger fra hovedbrukets eier. Det er utviklingen i løpet av de siste halvt hundre år som har ført til en til dels betydelig verdistigning på utnyttbare fall. Det synes på bakgrunn herav derfor lite rimelig å fortolke en så generelt formet setning i kontrakten dithen, at den omfatter rettigheter som naturlig følger eiendomsretten, og som kontrahentene neppe kan ha i tankene dengang handelen ble avsluttet og den nevnte setning ble tatt med på slutten av kontrakten.

Etter dette vil saksøkte bli å frifinne. - - -