RG-1963-492

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1963-01-14
Publisert:	RG-1963-492
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 14. januar 1963 i ankesak nr. 294/1962
Parter:	Birger Solberg (høyesterettsadvokat Henrik Eriksen) mot Anker Gundersens konkursbo (bobestyreren høyesterettsadvokat Wilhelm Mordt).
Forfatter:	Lagdommerne K. Strømsted, Jens Fagereng, Otter Boberg
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §45, Panteloven (1895) §1, Panteloven (1895), Tvistemålsloven (1915) §180

Onsøy herredsrett - dommerfullmektigen - avsa 14. juni 1962 dom med sådan domsslutning:

«1. Birger Solberg dømmes til å utlevere til Anker Gundersens konkursbo av Kråkerøy v/bobestyreren, høyesterettsadvokat Wilhelm Mordt, Opel Caravan mod. 1958, p. t. avskiltet, men med tidligere reg.nr. B-11461; eller hvis bilen er solgt, dens salgsverdi.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår av domsgrunnene.

Birger Solberg har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Han gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har funnet det godtgjort at overdragelsen av bilen fra Anker Gundersen til ham innebærer en kredittytelse fra hans side, og at overdragelsen derfor ikke har fått rettsvern overfor konkursboet. Det er et reelt salg av bilen som foreligger kombinert med en leieavtale. Ved å gå med på at Gundersen skulle få benytte bilen i sitt arbeid inntil utgangen av august måned 1961 fikk Solberg bilen for kun kr. 12 000, et noe lavere beløp enn Gundersen mente å kunne selge bilen for. Ved denne ordning ble det i byggekontraktens punkt 3 nevnte forskuddsbeløp redusert til kr. 3000. For begge disse beløp, tilsammen kr. 15 000, kvitterte Gundersen den 22. juni 1961. Selve betalingen ble ordnet ved overføring fra Solbergs konto til Gundersens konto i Glemmen og Kråkerøy Sparebank den 24. juni 1961.

Solberg fikk om formiddagen den 22. juni 1961 oversendt fra Gundersen utkast til kontrakt om bilsalget hvori var inntatt følgende: «Overdragelsen skal være som sikkerhet for utbetaling av forskudd til innkjøp av materialer m.v. til Solbergs nybygg.» Da Solberg hadde kjøpt og betalt bilen, fant han denne passus

Side:493

uriktig. Han gikk derfor til Gundersen samme dag og fikk skrevet en ny kontrakt uten denne passus, og de ble enige om å annullere den første.

Når det ikke straks ble sendt melding til politiet og forsikringsselskapet om salget av bilen, var det fordi Gundersen skulle få disponere den i sitt arbeid til utgangen av august måned. Det ble i den siste kontrakt dessuten uttrykkelig nevnt «at forsikringer o. 1. betales og står i selgerens navn til denne tid.»

At det var et reelt salg som hadde funnet sted ble manifestert ved salgsmelding til politiet den 7. august 1961. Eiendomsovergangen ble også markert ved at bilen etter kjøpet den 22. juni ble kjørt inn på Solbergs gårdsplass når Gundersen ikke brukte den, og nøklene ble enten overlevert til Solberg eller de ble - av praktiske grunner - lagt i trappen i Solbergs hus. Bilen var således i Solbergs besittelse, men med adgang for Gundersen til å benytte den. Den ble for øvrig også brukt av Solberg på enkelte turer til Oslo. Overlevering var for øvrig ikke nødvendig. Det vises her til Gjelsviks Tingsrett side 294 og dom i Rt-1912-263.

Det påberopes også at kjøpesummen for bilen, kr. 12 000, er dels brukt til innkjøp av materialer (for ca. kr. 4000) som er kommet konkursboet til gode. Resten er anvendt til dekning av feriegodtgjørelse, altså til prioritert gjeld i boet. Boet og kreditorene vil derfor oppnå en uberettiget vinning, og det ville bli et urettferdig resultat, om Solberg under disse omstendigheter skulle måtte levere fra seg bilen eller dens salgsverdi. Bilen opplyses å være solgt 8. oktober 1962 for kr. 7650.

Solberg har nedlagt sådan påstand:

«Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Anker Gundersens konkursbo har tatt til gjenmæle og har påstått herredsrettens dom stadfestet og saksomkostninger tilkjent for herredsretten og lagmannsretten.

Boet gjør - som for herredsretten - prinsipalt gjeldende at kjøpeavtalen er proformaverk, og at det i realiteten er en underpantsettelse av løsøre som foreligger, en transaksjon som i henhold tilpantelovens §1 ikke har rettsvern når det ikke er foretatt overlevering. Det er en sikkerhetsstillelse, ikke for gammel gjeld, men for nystiftet gjeld som Gundersen pådro seg ved å motta forskudd på byggekontrakten. En ordning som denne rammes av panteloven selv om partene ikke har hatt noen klar oppfatning av hvorledes avtalen juridisk skal klassifiseres, ja selv om partene ikke har hatt illojale hensikter. Det vises her til Arnholm: Pante retten side 115, Brækhus: Materiell konkurs og eksekusjonsrett side 75 og Stian Bech: Konkurslovgivningen (2. utg.) side 482.

Subsidiært gjør boet gjeldende at selv om avtalen om bilkjøpet ansees for å være reell og ikke noe proformaverk, har den allikevel ikke rettsvern i Gundersens konkursbo. Forholdet må i så fall sees slik at bilen er solgt med avtale om senere levering. Betalingen av kr. 12 000 er da et forskudd, en kredittytelse, og Solberg blir uprioritert kreditor i boet for beløpet. Det vises her til

Side:494

herredsrettens avgjørelse som - ut fra et slikt syn på forholdet - må ansees for å være riktig.

For tilfelle registreringen hos politiet den 7. august 1961 ansees som den endelige besittelsesoverføring, gjøres gjeldende at det foreligger betaling med usedvanlig betalingsmiddel, en transaksjon som må bli å omstøte etter konkurslovens §45. Forskuddet på kr. 12 000 som Gundersen skyldte Solberg, idet han avbrøt byggingen av huset, ble i så fall dekket ved levering av bilen.

Under ankeforhandlingen avga Birger Solberg og Anker Gundersen forklaring. Det ble foretatt dokumentasjon som det fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Det er på det rene at byggmester Anker Gundersen ved kontrakt av 22. juni 1961 påtok seg å oppføre et boligbygg for Birger Solberg for kr. 62 000. Da Gundersen på det tidspunkt hadde likviditetsvanskeligheter, krevet han et forskudd på kr. 15 000. Det er videre på det rene at Solberg ikke ville gi noe slikt forskudd uten sikkerhet. Gundersen har herom forklart at han svarte Solberg at han ikke hadde noen sikkerhet å gi, men at Solberg kunne få kjøpe hans bil. Han hadde tenkt å selge denne for senere å kjøpe en mindre bil. Solberg var interessert i å kjøpe og etter forhandlinger herom skrev Gundersen sålydende kjøpekontrakt datert 22. juni 1961:

«Mellem Birger Solberg og byggmester Anker Gundersen er opprettet sålydende kjøpekontrakt for bil B. 11461.

1. Hr. Birger Solberg kjøper og overdrar fra nedenstående dato byggmester Anker Gundersen's privatbil B. 11461 for en kjøpesum av kr. 12 000 - kroner tolvtusen. Overdragelsen skal være som sikkerhet for utbetaling av forskudd til innkjøp av materialer m.v. til Solberg's nybygg.

2. Kjøper og selger er enige om at selger som er byggmester Anker Gundersen på grunnlag av denne salgspris kan benytte bilen i sitt arbeide inntil utgangen av august måned 1961 da selgeren innen denne tid akter å anskaffe ny bil.

3. Kjøpekontrakten er utferdiget i to eksemplarer hvorav hver av partene beholder et eksemplar.»

Denne kontrakt undertegnet Gundersen og sendte den om formiddagen med bud til Solberg, som bodde i nærheten. Senere samme dag kom Solberg til Gundersen med kontrakten som da var undertegnet også av Solberg, og ba om å få strøket 2. setning i punkt 1. Gundersen hadde inntrykk av at Solberg hadde konferert med en annen om dette. Gundersen var straks villig til å stryke bestemmelsen. Han erkjente at det var en feil av ham å ta inn dette, idet det var salg av bilen og ikke sikkerhetsstillelse de var enige om. Han skrev derfor straks en ny kontrakt, som ble undertegnet av begge, sålydende:

«Mellem Birger Solberg og byggmester Anker Gundersen er opprettet sålydende kjøpekontrakt for bil nr. B. 11461.

1. Hr. Birger Solberg kjøper og overdrar fra nedenstående dato

Side:495

byggmester Anker Gundersens privatbil nr. B. 11461 for en kjøpesum av kr. 12 000 - kroner tolvtusen.

2. Kjøper og selger er enige om at selger som er byggmester Anker Gundersen på grunnlag av denne salgspris kan benytte bilen i sitt arbeide inntil utgangen av august måned 1961 og at forsikringer o.l. betales og står i selgerens navn til denne tid.

3. Kjøpekontrakt er utferdiget i to eksemplarer hvorav hver av partene beholder hvert sitt eksemplar.»

Gundersen har videre forklart at han i henhold til kontraktens punkt 2 hadde disposisjonsretten over bilen til konkursen og fikk bruke den også noen tid etter dennes åpning den 14. august 1961. Når han ikke brukte den, satte han den på Solbergs gårdsplass, og Solberg hadde også nøklene de første dagene. Gundersens økonomiske stilling var vanskelig da byggekontrakten ble opprettet, og han hadde absolutt behov for kr. 15 000. Men han hadde også fortsatt bruk for bilen. Gundersen ble overrasket over at Solberg krevet salgsmelding til politiet den 7. august, idet han jo skulle disponere bilen til slutten av august måned, og han hadde inntrykk av at Solberg også før dette skjedde, hadde konferert med en annen om forholdet.

Solbergs forklaring om det faktiske forhold er stort sett overensstemmende med Gundersens forklaring. Noen bestemt grunn for hvorfor han krevet registrering hos politiet den 7. august 1961 har han ikke kunnet si. Det ligger nær å tro at den forestående konkurs har forbindelse med dette.

Lagmannsretten finner det etter dette og den bokføring og det oppgjør som fant sted mellom Gundersen og Solberg uklart om det er et reelt salg av bilen som har funnet sted, eller om det er en kamuflert sikkerhetsstillelse. Det vesentlige for Solberg har utvilsomt vært å få sikkerhet for forskuddet. Det må antas at han hadde liten interesse av å kjøpe bilen. Selv hadde han ikke sertifikat, men han hadde, sier han, tenkt å overlate den til en nevø. Bilen ble imidlertid, da Gundersen overleverte den for godt i slutten av august 1961, kjørt til Oslo og satt inn til salgs. Noe gunstig kjøp kan det heller ikke ha vært, idet bilen vel et år senere kun innbrakte kr. 7650.

Videre anser retten det på det rene at det er Gundersen som både i henhold til avtalen og faktisk har hatt disposisjonsretten over bilen til etter konkursens åpning, og denne disposisjonsrett hadde han kun i egen interesse. Etter det opplyste var det absolutt nødvendig for ham fortsatt å kunne bruke bilen i sin forretning som byggmester.

Under disse omstendigheter er det - etter lagmannsrettens mening - ikke avgjørende om salget må betraktes som reelt eller proformaverk. Det har under enhver omstendighet en betenkelig likhet med underpant i løsøre. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det forhold at bilen av praktiske grunner har vært plasert på Solbergs tomt ikke kan tillegges betydning, heller ikke den omstendighet at Solberg til å begynne med hadde nøklene når Gundersen ikke brukte bilen. Avgjørende må være at Gundersen

Side:496

fortsatt i utstrakt grad hadde disposisjonsretten over bilen og at den egentlige overlevering ikke fant sted før etter konkursens åpning. Transaksjonen kan under disse omstendigheter ikke tillegges rettsvern overfor konkursboet.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelSe. Da anken ikke har ført frem, må den ankende part etter hovedregelen i tl. §180 første ledd betale saksomkostninger for lagmannsretten. Beløpet settes til kr. 1000.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Birger Solberg til Anker Gundersens konkursbo 1000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ole A. Bachke jr.):

- - -

Saksforholdet er i korthet dette: Den 22. juni 1961 ble det mellom saksøkte og byggmester Gundersen inngått en skriftlig byggekontrakt med Solberg som byggherre og Gundersen som byggmester. Kontraktens post 3 hadde en bestemmelse om at byggmester Gundersen skulle få utbetalt kr. 15 000 på forskudd for innkjøp av materialer og andre trevarer. Solberg ønsket imidlertid ikke å utbetale det nevnte beløp uten noen som helst garanti eller sikkerhet for beløpet. Saksøkte og Gundersen ble derfor enige om at Solberg skulle få kjøpe Gundersens privatbil, Opel Caravan mod. 1958, for kr. 12 000, og at Gundersen for kjøpesummen skulle foreta de nødvendige innkjøp av materialer m.v. Kjøpekontrakten vedrørende bilen ble nedtegnet og underskrevet den 22. juni 1961. I kontraktens post 2 annet avsnitt ble det tatt med en passus om at overdragelsen skulle være som sikkerhet for utbetaling av forskudd til innkjøp av materialer m.v. I kontraktens post 3 var partene blitt enige om at byggmester Gundersen skulle ha rett til å benytte bilen i sitt arbeid inntil utgangen av august måned 1961. Om kvelden den 22. juni ble en ny kjøpekontrakt vedrørende bilen opprettet etter anmodning fra Solberg. I denne kontrakt ble passusen i post 2 om at overdragelsen skulle være sikkerhet for forskuddsutbetaling utelatt. Videre fikk den nye kontrakt en tilføyelse i post 3 om at forsikringer o. 1. skulle betales og stå i selgerens navn inntil utgangen av august måned 1961. Kjøpesummen, kr. 12 000, ble utbetalt den 27. juni. Ved mottagelsen av kjøpesummen ble det utstedt en kvittering med bl.a. følgende ordlyd: «Mottatt forskudd samt, for salg av personbil i h. t. kontrakt kr. 15 000 - kronerfemtentusen». Overdragelsen av bilen ble registrert hos politiet den 7. august 1961. Byggmester Gundersen gikk konkurs den 15. august s. å. I tidsrommet 22. juni-15. august var Gundersen den eneste som benyttet bilen, og han var også den eneste som hadde nøklene til den. Solberg hadde selv ikke sertifikat. I ovennevnte tidsrom ble bilen, når den ikke var i bruk, plasert delvis i Solbergs bakgård og delvis på veien utenfor Gundersens bopel. - - -

Retten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til saksøkerens

Side:497

prinsipale anførsel vedrørende spørsmålet om det kan sies å foreligge et proformaarrangement mellom Gundersen og saksøkte i forbindelse med salget av bilen. Som den etterfølgende fremstilling vil vise har retten kommet til at overdragelsen ikke kan sies å ha fått rettsvern i Gundersens konkursbo, selv om det kunne sies at avtalen vedrørende bilkjøpet er en reell avtale og ikke noe proformaverk.

Avgjørelsen av om overdragelsen av bilen kan sies å ha fått rettsvern i Gundersens konkursbo, gjennom den form overdragelsen har fått, vil etter rettens mening måtte bero på en vurdering av om den nevnte overdragelse vil kunne betraktes som en kredittytelse eller ikke. Dersom overdragelsen kan sies å være en kredittytelse, vil saksøkte ikke kunne ha noe krav på å bli stillet i noen gunstigere stilling enn boets øvrige uprioriterte kreditorer. Han vil i så fall kun kunne kreve dividende av kjøpesummen, mens bilen eller dens verdi ville måtte bli å utlevere boet.

Retten vil ved løsningen av problemet ta utgangspunkt i kjøpekontrakten av 22. juni 1961. I henhold til kontraktens post 2 har Gundersen betinget seg en uinnskrenket rett til å bruke bilen i sitt arbeid inntil utgangen av august måned 1961. Kjøpesummen, kr. 12 000, ble betalt den 22. juni. Etter denne dato fortsatte Gundersen å benytte bilen som han tidligere hadde gjort. Avtalen av 22. juni representerte således overhodet ingen innskrenkninger i hans rett til å bruke bilen. Gundersen var bl.a. den eneste som hadde nøkkel til den. Likeledes sto bilen oppført i politiets register i Gundersens navn inntil den 7. august 1961, og forsikringen o. 1. sto i hans navn og ble betalt av ham. Endelig kan bemerkes at Solberg selv ikke kunne benytte seg av bilen, da han ikke hadde noe sertifikat. Retten ser det slik at den rett og bruk Gundersen hadde må sies å være av en så vidt eksklusiv karakter, at han som bruker av bilen hadde en meget større faktisk rådighet over den, enn Solberg som eier hadde. En vil kunne uttrykke dette derhen at bilen forble i Gundersens besittelse hovedsakelig i Gundersens interesse. Gundersen var helt avhengig av bil i sin forretningsvirksomhet, mens Solberg på sin side ikke hadde noe aktuelt behov for den. Retten mener derfor at betalingen av kjøpesummen må betraktes som en kredittytelse sett i relasjon til de ovennevnte faktiske omstendigheter i forbindelse med overdragelsen. Solberg vil etter dette måtte bli å stille på like linje med boets øvrige uprioriterte kreditorer, og derved bli å tilplikte å utlevere bilen eller dens salgsverdi til boet.

Den av saksøkte påberopte omstendighet at bilen etter 22. juni ofte av Gundersen ble plasert i Solbergs gård når den ikke var i bruk, endrer ikke det resultat retten ovenfor er kommet frem til. Retten ser det slik at den nevnte parkering av bilen ble foretatt av rent praktiske grunner. Gundersen og Solberg bodde like ved hverandre i samme vei. Gundersen hadde ikke plass til bilen på sin egen eiendom og ville således ha vært henvist til å parkere bilen i veien utenfor sitt eget hus, hvilket kunne være en hindring for trafikken på veien, likesom bilen lett ville kunne bli skadet som en følge av tungtrafikken på veien, tatt i betraktning veiens beskaffenhet på dette sted. Det kan i samme forbindelse også bemerkes at det var ikke alltid at bilen ble plasert i Solbergs gård etter bruken, noe Solberg for øvrig ikke kan sees å ha reagert på.

Side:498

Gundersen gikk konkurs den 15. august 1961. Overdragelsen av 22. juni 1961 ble registrert hos politiet den 7. august s. å. At registreringen fant sted før konkursåpningen kan ikke sees å få noen avgjørende betydning, ikke minst fordi det har fremkommet opplysninger som tyder på at registreringen ble foretatt som en følge av at Solberg på dette tidspunkt hadde fått kjennskap til at byggmester Gundersen ville komme til å inngi oppbudserklæring.

Heller ikke den omstendighet at Gundersen visstnok ville ha forlangt ca. kr. 2000-3000 mer for bilen, dersom han ikke i kontrakten hadde fått med passusen om rett til bruk av bilen til utgangen av august måned, endrer det resultat retten ovenfor er kommet til. Det foreligger bl.a. ingen sikre opplysninger om Solberg ville ha overtatt bilen til en sådan pris, eller om Gunderse ville ha solgt den under noen andre betingelser enn de som ble avtalt. Overdragelsen vil etter rettens mening like fullt måtte bli å betrakte som en kredittytelse, selv om det muligens rent faktisk kan sies at det er betalt leie for bilen i form av prisavslag ved overdragelsen. - - -