RG-1963-59

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1962-05-18
Publisert:	RG-1963-59
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 18. mai 1962 i kjæremålssak nr. 4/1962 B
Parter:	Alfons Davidsen m.fl. (overrettssakfører Ragnar Knutzen) mot Sortland kommune v/ordføreren (overrettssakfører Gunnar Aarvold).
Forfatter:	Lagmann Sigmund Walen, lagdommerne E. Wessel Holst, Hans M. Michelsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §58, Granneloven (1887) §12, §13, Granneloven (1887), §172, §180, §54, §98, Tvistemålsloven (1915), Bygningsloven (1924) §18, §26, §27, §31, §34, §42, §7, §8, Bygningsloven (1924)

Ved stevning til Vesterålen herredsrett av 1. desember 1961 anla Alfons Davidsen, Arne Paulsen og Arne Rognstad, samtlige Sortland, søksmål mot Sortland kommune. I stevningen utformet de sin påstand slik:

«1. Saksøkte dømmes til å betale saksøkerne erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 20 000.

2. Bygningsrådets midlertidige tillatelse av 23. aug. 1960 kjennes ugyldig, og saksøkte dømmes med klausul om tvangsmulkt til å sørge for at den midlertidige brakke blir påbudt fjernet omgående.

3. Saksøkte dømmes til å betale saksøkerne fulle saksomkostninger.»

I sitt tilsvar påsto kommunen seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Den 2. februar 1962 ble det holdt hovedforhandling i saken. Med hjemmel i tvistemålslovens §98 foretok retten en deling av behandlingen. Spørsmålet om erstatning ble utsatt.

Under hovedforhandlingen nedla saksøkerne slik påstand:

«1. Bygningsrådets midlertidige tillatelse av 23. august 1960 oppheves.

2. Saksøkte dømmes til å betale saksøkerne fulle saksomkostninger.»

Saksøkte påsto under hovedforhandlingen prinsipalt saken avvist. Subsidiært påsto saksøkte seg frifunnet.

Under hovedforhandlingen ble så vel avvisningsspørsmålet som sakens realitet behandlet.

Side:60

Den 28. februar 1962 avsa Vesterålen herredsrett kjennelse i saken med slik slutning:

«Saken avvises.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet går frem av kjennelsens premisser.

Mot denne kjennelsen har Alfons Davidsen, Arne Paulsen og Arne Rognstad i rett tid erklært kjæremål til Hålogaland lagmannsrett.

De kjærende parter har i det vesentligste gjort gjeldende:

Som hovedregel overlater rettsordenen det til saksøkeren selv å avgjøre spørsmålet om hans interesser er tjent med at det fremmes søksmål. Partene har fri rådighet og behøver ikke legitimere sin rettslige interesse i å få søksmålet fremmet.

Vil imidlertid saksøkeren før det er gjort noe inngrep i hans rettslige interessesfære, ha dom for at et tenkt inngrep er ulovlig, må han godtgjøre at han har en aktuell rettslig interesse i å få dette fastslått.

Selv om man i denne saken bare ser på den delen av søksmålet som er behandlet, må det fastslåes at det her ikke bare dreier seg om et slikt fastsettelsessøksmål. Det dreier seg om et fullbyrdelsessøksmål eller et søksmål med krav om en rettsendrende dom. Et slikt søksmål kan ikke avvises under henvisning til tvistemålslovens §54.

Selv om man imidlertid skulle mene at det her dreiet seg om et fastsettelsessøksmål, kan ikke kravet avvises, idet saksøkerne her har godtgjort at de har den tilstrekkelige rettslige interesse.

Saksøkerne er interessert i at det ikke drives sjenerende betongfabrikk i området like ved deres boliger. Denne interesse har de fått rettslig beskyttelse for ved at det er vedtatt en reguleringsplan hvoretter området skal være grønt-areal. I og med at denne plan er vedtatt av bygningsrådet, er den bindende, slik at det er rettsstridig å føre opp en fabrikkbygning i området.

Reguleringsloven og bygningsloven gir dem ikke absolutt garanti for at de får beholde denne rettslige beskyttelse, men så lenge planen forblir uendret på dette punkt, er deres rettslige interesse beskyttet.

De er derfor interessert i at planen ikke endres, og de har rettslig interesse av at den ikke endres på ulovlig måte. Da den ble endret ved et ulovlig vedtak, fikk de en aktuell rettslig interesse i å få fastslått ulovligheten.

Saksøkerne har ikke nøyet seg med å kreve ulovligheten fastslått. De hevdet at ulovligheten gjorde vedtaket angripelig. De gjorde angripeligheten gjeldende og krevet vedtaket opphevet. Selv om det skulle bli fastslått at saksøkerne ikke var kompetente saksøkere i relasjon til dette krav, måtte dette lede til frifinnelse og ikke til avvisning.

De kjærende parter hevder at forholdene i nærværende sak er tilsvarende dem som forelå i det tilfelle som er referert i dom i Rt-1961-891.

Det avholdte naboskjønn har bare avgjort forholdet i relasjon

Side:61

til naboloven, og har således ikke betydning for spørsmålet om vedtaket kan oppheves som stridende mot reguleringsplanen og bygningsloven.

Da Høyesterett ikke av eget tiltak avviste den saken som er nevnt, kan heller ikke dette søksmål avvises.

De kjærende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens kjennelse av 28. februar 1962 oppheves og saken hjemvises til ny behandling for Vesterålen herredsrett.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Motparten som har tatt til gjenmæle mot kjæremålet, har i det vesentligste gjort gjeldende:

Det krav som gjøres gjeldende fra de kjærende parters side, er et krav om fastsettelsesdom. Rettslig interesse må da foreligge.

Det området bygningsrådets vedtak gjelder, er ikke regulert i bygningslovens forstand. Det foreligger bare et forslag til reguleringsplan som ikke gir de kjærende parter noe rettskrav. Det er ikke grunn til å ta standpunkt til hvilke rettigheter en reguleringsplan gir grunneiere.

Bygningsrådets vedtak i seg selv pålegger ikke de kjærende parter noen forpliktelse. Vedtaket berører ikke direkte naboenes eiendommer. De faktiske forhold er andre enn i den sak som er referert i Rt-1961-891.

Bygningsrådet hadde formell og reell adgang til å tillate den bebyggelse saken gjelder.

De kjærende parters mål er å stoppe en virksomhet som i forhold til dem er rettmessig ifølge naboskjønnet.

Subsidiært hevdes det at de kjærende parter ikke har noen rettslig interesse selv om området skulle ansees regulert.

Motparten har lagt ned slik påstand:

«Kjæremålet forkastes og Sortland kommune tilkjennes saksomkostninger hos de kjærende parter in solidum.»

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Det er mellom partene uenighet om hvorvidt det krav som er reist, og som har fått uttrykk i punkt 2 i den påstand som er nedlagt i stevningen, kan ansees som et krav på fullbyrdelsesdom, på fastsettelsesdom eller på en rettsendrende dom. Da lagmannsretten er av den oppfatning at de kjærende parter må sies å ha sådan rettslig interesse at deres krav må fremmes, finner retten det for sin del unødvendig å ta stilling til dette spørsmål.

Spørsmålet i saken blir om de kjærende parter har rettslig interesse slik at deres søksmål kan fremmes. Kravet om rettslig interesse er en prosessuell betingelse. Det er spørsmål om de kjærende parter, saksøkerne, har krav på å se dom for sin pretensjon. Dette spørsmål må ikke blandes sammen med spørsmålet om saksøkerne i materiell forstand kan gis medhold i sin påstand.

Lagmannsretten har innledningsvis referert den påstand som ble nedlagt i stevningen. Herredsretten har delt behandlingen av saken. Den har bare behandlet punkt 2 i påstanden fra stevningen.

Side:62

I kjennelsens slutning sies det dog at saken avvises. Det kan derfor sies at det er noe uklart om herredsretten har avvist utelukkende det krav som har fått uttrykk i punkt 2 i stevningen, eller om hele søksmålet, og således også erstatningskravet, er avvist. Lagmannsretten har forelagt dette spørsmålet for partene som begge har gitt uttrykk for at kjennelsen ikke kan forståes dithen, at gjennom den også erstatningskravet skulle være avvist. Lagmannsretten er enig i dette.

Erstatningskravet er således ikke avvist. Etter lagmannsrettens oppfatning synes det da også klart at det ikke er noe grunnlag for å avvise dette fullbyrdelseskravet fordi den nødvendige rettslige interesse skulle mangle.

Saksøkerne vil etter dette ha krav på å se sitt erstatningskrav pådømt. For at imidlertid retten skal kunne ta stilling til erstatningskravet, vil den, med mindre den skulle finne at intet tap er lidt, måtte avgjøre om bygningsrådets vedtak er lovmedholdig. Det spørsmål som har fått uttrykk i påstandens punkt 2, vil således, når påstandens punkt 1 skal avgjøres, måtte løses prejudisielt.

Under disse omstendigheter kan ikke lagmannsretten se at det kan sies at de kjærende parter savner rettslig interesse i relasjon til det krav som har fått uttrykk i påstandens punkt 2. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til tvistemålslovens §58 nr. 1. Etter denne bestemmelse kan et søksmål endres ved inndragning av et krav på fastsettelsesdom etter §54 når søksmålet helt eller delvis avhenger av forholdet og dette er omtvistet under saken. Når et slikt krav kan inndras under sakens gang, kan det også fremmes i opprinnelig objektiv kumulasjon med det krav det knytter seg til. Man har her i loven et uttrykk for at det foreligger en rettslig interesse i å se dom for et slikt krav, som må avgjøres prejudisielt i relasjon til et annet krav som er fremmet.

Etter lagmannsrettens oppfatning har det for det spørsmål som her er reist, ingen betydning at det er avsagt et naboskjønn. Naboskjønnet avgjør ikke rettskraftig noen av de krav som er fremmet i denne saken. Kommunen var ikke part i naboskjønnet. Til dette kommer at skjønnet bare avgjorde de kjærende parters rettsstilling i relasjon til bestemmelsene i naboloven. Ved skjønnet er intet avgjort om de på et offentligrettslig grunnlag har noe erstatningskrav overfor kommunen.

Det krav som er fremsatt gjennom punkt 2 i påstanden i stevningen, kan etter dette ikke avvises.

De kjærende parter har - som det går frem - påstått kjennelsen opphevet og saken hjemvist til ny behandling for herredsretten. Lagmannsretten antar imidlertid at den rette form i et tilfelle som dette, hvor det i relasjon til behandlingen av det formelle spørsmål ikke er begått noen feil i saksbehandlingen som kan tillegges virkning, er at det i lagmannsrettens konklusjon gis uttrykk for at kravet fremmes.

Etter resultatet må motparten dømmes til å erstatte de kjærende parter deres saksomkostninger for begge retter for så vidt angår behandlingen av avvisningsspørsmålet, jfr. tvistemålslovens

Side:63

§180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Beløpet finnes passende å kunne ansettes til kr. 800.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Det krav som er iretteført gjennom punkt 2 i stevningen av 1. desember 1961 blir å fremme.

2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Sortland kommune til Alfons Davidsen, Arne Paulsen og Arne Rognstad innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse kr. 800 - åttehundre kroner -.

Av herredsrettens kjennelse (sorenskriver Bjarne Mathiesen):

Sortland Betongvarefabrikk, innehaver Torbjørn Dragland, har leiet en tomt på ca. 10 mål av Birger Natland, på eiendommen Natland, g.nr. 15 b.nr. 9 i Sortland. Tomten ligger mellom sjøen og riksveien syd for Sortland sentrum på et område som etter reguleringsplan for Sortland av 1958 er lagt ut til friareal.

Bygningskommune, jfr. Lov nr. 1 av 22. februar 1924, for Sortland sentrum ble opprettet ved skrivelse av 22. november 1939 fra Arbeidsdepartementet. Sydgrensen for bygningskommunen gikk like syd for den nåværende sorenskrivergård og omfattet ikke det område på Natland hvor betongvarefabrikken ligger. Reguleringsplanen ble stadfestet den 20. oktober 1945.

I 1948 ble Sortland bygningskommune opphevet. Myndigheten etter bygningsloven ble overført til de kommunale organer, formannskap og herredstyre. Bygningskommunens tidligere område ble bygningsdistrikt. Ved skriv fra Arbeidsdepartementet av 14. april 1953 ble området utvidet slik at bygningsloven ble gjort gjeldende for området fra Selneselva i nord til Prestelva i syd. Birger Natlands eiendom hvor betongvarefabrikken er anlagt kom da inn under bygningsdistriktet.

Etter utvidelsen ble det utarbeidet en ny reguleringsplan. Den er behandlet i bygningsrådet den 9. september 1958, i formannskapet den 23. september 1958 og i herredstyret den 25. september 1958. Planen er ikke forelagt departementet til stadfestelse. Etter planen er et større område langs sjøen fra og med sorenskrivergården i nord til Natlands sydgrense utlagt til friareal. Betongvarefabrikken ligger på den sydligste del av dette område.

I forbindelse med reguleringsplanen er det fastsatt reguleringsvedtekter. Det er på det rene at vedtektene ikke gir bygningsrådet hjemmel til å gjøre midlertidige unntak fra bygningslovens bestemmelser slik som bestemt i bygningslovens §8.

Betongvarefabrikken søkte i 1959 bygningsrådet om midlertidig tillatelse til å føre opp en fabrikkbygning på tomten. Bygningsrådet avslo søknaden. Den 7. juni 1960 søkte betongvarefabrikken Sortland formannskap om tillatelse til å føre opp en midlertidig arbeidsbrakke på området. Formannskapet behandlet saken den 21. juni 1960, og ba bygningsrådet se med velvilje på søknaden idet det ble forutsatt at ordningen ble rent midlertidig. Bygningsrådet behandlet saken i møte den 23. august 1960. Det forelå da, og ble referert på møtet, et protestskriv av 9. august 1960

Side:64

fra naboene Davidsen, Paulsen og Rognstad, saksøkerne i nærværende sak. Rådet fattet slikt vedtak:

«Under forutsetning av at søkeren foranlediger avholdt skjønn som omhandlet i §13 i Lov av 27. mai 1887 om eiendomsrettens begrensning i naboforhold, jfr. samme lovs §12, og at slikt skjønn gir samtykke til at omhandlede bedrift blir anlagt, gis søkeren midlertidig samtykke til at bygningen kan oppføres. Da byggetillatelsen er midlertidig må søkeren etter pålegg fra bygningsrådet forplikte seg til for egen kostnad å flytte bygningene fra tomten innen en tidsfrist av 6 måneder etter at varsel herom er gitt. Før byggearbeidet settes igang må tinglyst erklæring herom foreligge, jfr. Lov om bygningsvesenet av 22. februar 1924 §8.»

I henhold til vedtaket begjærte betongvarefabrikken naboskjønn som ble holdt av Vesterålen herredsrett den 7. og 8. november 1960. Skjønnet ble avhjemlet den 14. november 1960 med slik slutning:

«Sortland Betongvarefabrikk, Dragland & Co., tillates uten hinder av Nabolovens §12 å anlegge og drive sin virksomhet etter de forutsetninger som er nevnt i et fremlagt oppsett.

I saksomkostninger betaler Sortland Betongvarefabrikk, Dragland & Co., til Arne Rognstad, Arne Paulsen og Alfons Davidsen en for alle og alle for en 400 kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av skjønnet.»

Skjønnet var enstemmig.

Skjønnet er rettskraftig. Begjæring om overskjønn ble fremsatt for sent, og søknad om oppreisning for oversittelse av fristen ble avslått både av herredsretten og Hålogaland lagmannsrett.

I henhold til vedtaket og naboskjønnet førte betongvarefabrikken opp en mindre arbeidsbrakke på tomten. Det er på det rene at betongvarefabrikken har overholdt de forutsetninger som var fastsatt i naboskjønnet.

De 3 naboer oppdaget senere at bygningsrådets vedtak av 23. august 1960 ikke hadde noen hjemmel, idet det ikke forelå noen slik vedtekt som nevnt i bygningslovens §8. Bygningsrådet ble underrettet om dette ved brev av 3. november 1961 fra overrettssakfører Ragnar Knutzen. Det ble forlangt at den midlertidige tillatelse ble sagt opp, slik at brakken kunne fjernes innen 15. mai 1962. Bygningsrådet avslo kravet i møte den 21. november 1961 idet det ble fattet slikt vedtak:

«Et utdrag av saken vedr. betongvarefabrikken forelegges departementet med søknad om at rådets midlertidige tillatelse godkjennes.»

Noen avgjørelse fra departementet foreligger ikke.

Naboene Alfons Davidsen, Arne Paulsen og Arne Rognstad har deretter ved stevning av 1. desember 1961 til Vesterålen herredsrett reist sak mot Sortland kommune med krav om erstatning begrenset oppad til kr. 20 000 fordi bygningsrådet ikke ville avbøte de skader tillatelsen påførte saksøkerne fra det tidspunkt rådet ble oppmerksom på at tillatelsen var ulovlig. Det ble også krevet at den midlertidige tillatelse av 23. august 1960 skulle kjennes ugyldig, og at den midlertidige brakke skulle påbys fjernet. - - -

Under hovedforhandlingen ble behandlet både avvisningsspørsmålet og sakens realitet.

Saksøkerne Davidsen, Paulsen og Rognstad gjør gjeldende:

Bygningsrådets vedtak av 23. august 1960 er ugyldig fordi det ikke er

Side:65

fattet av kompetent myndighet. Det finnes ikke for Sortland noen slik vedtekt som bestemt i bygningslovens §8, og som vedtaket viser til. Tillatelsen er i strid med den vedtatte reguleringsplan, jfr. bygningslovens §31. Den utvidede plan av 1958 er gyldig og bindende selv om den ikke er stadfestet av departementet. Selv om det skulle foreligge vedtekt er det tvilsomt om vedtaket er gyldig. Det er nemlig gitt en frist på 6 måneder, mens det var forutsetningen at tillatelsen skulle være midlertidig. Det ville ikke være «ubetenkelig» å gi tillatelse, jfr. lovens uttrykk, fordi betongvarefabrikken etter forutsetningen skulle skaffe seg tomt annetsteds, mens den nå imidlertid arbeider for å etablere seg permanent på Natland.

Saksøkerne påberoper seg først og fremst kompetansemangelen. Det hevdes ikke at vedtaket i og for seg er en nullitet, men det er angripelig. Saksøkerne har en aktuell rettslig interesse i å få vedtaket opphevet. De har bygget sine hus på nabotomtene før reguleringsplanen var vedtatt. En av dem måtte vente med byggingen til reguleringsplanen var vedtatt. Det var ingen bebyggelse på det omstridte område da de bygget; det henvises her til bygningslovens §26 første ledd, 2. og 3. punktum og til annet ledd, litra g in fine.

Saksøkerne hevder at ugyldigheten med opphevelse og erstatningskravet må holdes ut fra hverandre. Ugyldigheten fører nemlig ikke uten videre til erstatning, men erstatningskravet står sterkere hvis noen subjektivt kan lastes for det ulovlige vedtak.

Saksøkerne hevder at de har en aktuell rettslig interesse i å få kjent vedtaket ugyldig, jfr. tvistemålslovens §54, uten hensyn til erstatningsspørsmålet. Byggingen av brakken har ført til at verdien av deres eiendommer er blitt redusert. Og de akter nå å selge eiendommene og flytte på grunn av betongvarefabrikken.

Det foreligger for saksøkerne en beskyttelsesverdig rettslig interesse. Reguleringsplanen gir naboene goder som er krenket på ulovlig måte; de har krav på at en endring i reguleringsplanen gjennomføres under de former bygningsloven påbyr. Den tillatelse betongvarefabrikken har fått er begunstigende overfor denne, men den er tyngende overfor naboene. Saksøkerne har vist til en rekke høyesterettsdommer, særlig til høyesterettsdom inntatt i Rt-1961-891 som de mener er avgjørende.

Søksmålet ble fremmet straks man ble oppmerksom på den manglende kompetanse. - - -

Bygningslovens §34 kommer etter saksøkernes mening bare til anvendelse der hvor det ikke foreligger noen reguleringsplan. Kommunen kan derfor ikke nå søke hjemmel i denne bestemmelse.

Sortland kommune gjør gjeldende:

Saken må avvises fordi saksøkerne mangler den aktuelle rettslige interesse som er en forutsetning for å reise søksmålet. Om naboene har noe krav etter reguleringsplanen kan ikke avgjøres så lenge endelig stadfestelse ikke foreligger, jfr. bygningslovens §27, nr. 4. Saksøkerne kan ikke reise noe krav mot kommunen så lenge endelig stadfestelse ikke foreligger, jfr. bestemmelsene i bygningslovens §42. Det er for så vidt vist til at planen flere ganger er endret etter at den ble utferdiget i 1958. Bygningslovens §31 pålegger grunneierne visse plikter, men den gir dem ingen rettigheter som kan hevdes i en prosess mot kommunen.

Side:66

Subsidiært i avvisningsspørsmålet hevder kommunen at det avholdte rettskraftige naboskjønn er av avgjørende betydning. Skjønnet sier at betongvarefabrikkens virksomhet er rettmessig i forhold til naboene. Vedtaket av 23. august 1960 kan ikke av saksøkerne kjennes ugyldig når vedtaket i sine virkninger ikke er rettsstridig overfor dem. De kan ikke være søksmålslegitimert når følgene er rettmessige. Atter subsidiært hevdes det at selv en gyldig stadfestet regulering ikke gir noe rettskrav for grunneierne. Det er for så vidt vist til høyesterettsdom i Rt-1931-892 og Rt-1936-82, særlig side 85.

Saksøkerne kune ha brakt bygningsrådets avgjørelse inn for departementet med hjemmel i bygningslovens §18. Det har de ikke gjort.

Kommunen peker også på at det i departementet ligger søknad om dispensasjon etter bygningslovens §7. Hvis dispensasjon blir gitt er søksmålet under enhver omstendighet forgjeves.

I realiteten hevder kommunen at den må frifinnes fordi vedtaket har hjemmel i bygningslovens §34. Denne bestemmelse kommer også til anvendelse i regulerte strøk.

Retten skal bemerke:

Det er ingen dissens mellom partene om de faktiske forhold i saken slik som de er angitt foran.

Det er videre enighet mellom partene om at vedtaket av 23. august 1960 ikke har hjemmel i vedtekt som nevnt i bygningslovens §8. Det er enighet om at vedtaket likevel ikke er en ren nullitet, men at det er angripelig.

Spørsmålet er så om søksmålet må avvises fordi saksøkerne ikke har den rettslige interesse som tvistemålslovens §54 setter som en forutsetning for å reise søksmålet.

Retten kan ikke finne at de har en slik aktuell rettslig interesse, og at de heller ikke hadde det da søksmålet ble reist. Om de hadde den rettslige interesse da vedtaket ble fattet finner retten uten betydning.

Det er for det første etter rettens mening på det rene at en reguleringsplan ikke gir saksøkerne noe krav på erstatning om det blir gjennomført endringer i den som måtte påføre dem skade, jfr. Rt-1931-892. Saksøkerne har heller ikke noe rettskrav på at reguleringen gjennomføres med friareal på det omstridte område. De kan da ikke ha noen rettslig interesse i å få vedtaket kjent ugyldig. De kan ikke reise noe krav om fullbyrdelse mot kommunen eller mot betongvarefabrikken. Om vedtaket kjennes ugyldig på grunn av manglende kompetanse vil det ikke ha den virkning at vedtaket i seg selv er ulovlig. Vedtakets gyldighet er avhengig av en formalitet; det er ikke materiellrettslig i strid med bygningsloven. Om vedtaket blir fattet på lovformelig måte, kan ikke saksøkerne få det opphevet. Domstolen kan ikke underkjenne den skjønnsmessige avgjørelse som ligger i vedtaket. Naboenes krav om at vedtaket kjennes ugyldig vil da bare føre til, at vedtaket vil kunne bli fattet på lovformelig måte. Det bemerkes i denne forbindelse at det foreligger søknad om dispensasjon i departementet etter bygningslovens §7. Om slik dispensasjon blir gitt, vil en dom som går ut på ugyldighet på grunn av kompetansemangelen være uten virkning. Under disse omstendigheter kan retten ikke finne at saksøkerne har rettslig interesse i å få erklært vedtaket ugyldig.

Side:67

En mulig rettslig interesse må under enhver omstendighet være bortfalt etter det rettskraftige naboskjønnet. Det avgjør at betongvarefabrikkens virksomhet er rettmessig i forhold til naboene. Vedtaket av 23. august 1960 er derfor i sine virkninger rettmessig overfor dem.

Retten kan ikke se at den høyesterettsdom som er inntatt i Rt-1961-891 er av avgjørende betydning for nærværende sak.

Etter resultatet må saken bli å avvise. Det er da unødvendig å komme inn på de øvrige anførsler i saken, og det er unødvendig å ta standpunkt til sakens realitet. - - -