RG-1966-144

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1965-09-18
Publisert:	RG-1966-144
Stikkord:	Arverett, Gjensidig testament
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 18. september 1965 i ankesak nr. 242/1965.
Parter:	A m.fl. (advokat Herman A. Knudzon) mot arvingene etter B: C m.fl. (advokat Erik Blydt-Hansen).
Forfatter:	Lagdommer Jens Fagereng, Sigurd Fougner Hagen, tilkalt dommer, sorenskriver D. Tønder
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §59, §60, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Ektefellene Olaf Bjørnstad, f. 16/12 1882, og Gudvor Bjørnstad, f. 6/1 1888, som ikke hadde livsarvinger, opprettet 25/4 1961 gjensidig testament med dette innhold:

«Undertegnede ektefeller Olaf Trygve Bjørnstad og Gudvor Bjørnstad, bopel Mosseveien 121, som ikke etterlater oss livsarvinger bestemmer herved som vår siste vilje at den lengstlevende av oss skal være førstavdødes enearving og skal fritt kunne disponere over det hele bo såvel i levende live som ved testament».

Ektefellene var blitt gift i 1936, men skal ha vært forlovet i mange år. Olaf Bjørnstad avgikk ved døden 13/7 1963 og hustruen overtok i henhold til testamentet hele boet. Hun døde 25/11 1963. Hun etterlot seg intet testament. Hennes bo ble overtatt til privat skifte av hennes arvinger etter loven. Olaf Bjørnstads slektsarvinger - Marie Bjørnstad, Mary Dahl, Yngvar Bjørnstad, Solveig Nilsen, Aksel Thorstensen, Anton Bjørnstad og Aksel Bjørnstad - mente seg arveberettiget og fremsatte begjæring om offentlig skifte av boet. De reiste for skifteretten tvist med påstand om at de var arvinger i boet for en halvpart. Etter at tvisten var overført i søksmåls form avsa Oslo skifterett 16/3 1965 dom med denne domsslutning:

«1. Bestyrer Olaf T. Bjørnstads slektsarvinger kjennes uberettiget til å ta arv etter fru Gudvor Bjørnstad.

2. Begjæring av 15/5 1964 fra Olaf Bjørnstads slektsarvinger om offentlig skifte av Gudvor Bjørnstads dødsbo avslåes.

3. Innen en frist av 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom betaler saksøkerne til de saksøkte saksomkostninger med kr. 1 000,- ettusenkroner -.»

Saksforholdet fremgår av skifterettens dom.

Olaf Bjørnstads livsarvinger har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og har nedlagt denne påstand:

«Bestyrer Olaf Bjørnstads slektsarvinger kjennes arveberettiget til en halvdel i boet etter de avdøde Gudvor Bjørnstad og Olaf Bjørnstad og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

De ankende parter har gjort gjeldende: Med utgangspunkt i arvelovens §59 og §60 har den regel festnet seg ved fortolkning av gjensidige testamenter, når ektefellene ikke har livsarvinger, at meningen normalt vil være at boet etter lengstlevendes død skal

Side:145

deles mellom begge ektefellers slektsarvinger. Det er vist til Knoph: Norsk Arverett (1959) 240 flg. Selv om testamentet etter sin ordlyd gir lengstlevende en sterkere stilling, utelukker dette ikke først avdødes slekt fra arverett når det foreligger opplysninger som viser at det likevel har vært ektefellenes mening at boet ved lengstlevendes død skal deles mellom begges slektninger. De ankende parter har bl.a. vist til de dommer som er inntatt i Rt-1965-17 og 291. Det fremgår av disse dommer at man i hvert enkelt tilfelle må søke frem til hva som har vært ektefellenes mening. Ved siden av testamentets ordlyd må det også tas hensyn til de opplysninger som kommer frem i det enkelte tilfelle. Likedelingsregelen er i seg selv så naturlig og rimelig at det ikke kan kreves særlig strenge krav til beviset for at likedeling har vært tilsiktet, jfr. uttalelsene i Rt-1965-20.

De ankende parter bestrider ikke at det foreliggende testament etter sin ordlyd gir lengstlevende en meget sterk stilling. Det bestrides heller ikke at ektefellene har villet dette. Men det er først og fremst gjort for å sikre lengstlevende. Olaf Bjørnstad hadde dårlig helse og har tenkt på sin kone. På den annen side har testamentet ikke fått denne ordlyd for å utelukke førstavdødes slekt fra arv. Tvert imot foreligger en rekke omstendigheter som viser at dette ikke har vært ektefellenes mening: Gudvor Bjørnstad har overfor Olaf Bjørnstads søsterdatter Mary Dahl uttalt at det skulle deles likt mellom slektningene på begge sider. Gudvor Bjørnstad henvendte seg kort før sin død til advokat S. Torkildsen med henblikk på fordelingen av sine eiendeler. Det notat som advokat Torkildsen satte opp på grunnlag av sin samtale med fru Bjørnstad gir klart og utvetydig uttrykk for at det har vært hennes mening at boet, bortsett fra enkelte spesifiserte løsøregjenstander, skulle deles likt mellom hennes og mannens slekt. Likedeling vil også i dette tilfelle gi den rimeligste løsning, ikke minst når en ser hen til at det er Olaf Bjørnstad som har brakt inn den vesentlige del av midlene.

De ankende parter hevder endelig at skifteretten har tatt feil når den ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet har lagt til grunn at Olaf Bjørnstads arvinger var tilstilt alle opplysninger før tvisten kom opp.

Gudvor Bjørnstads slektsarvinger - Andora Spaberg, Sigfride Heier, Thorfin Hveem, Asbjørn Hveem, Aslaug Knudsen, Ragnhild Johannesen, Egil Hveem, Gunhild Uggerud, Aase Sogn og Else Christensen har lagt ned denne påstand:

«1. Oslo Skifteretts dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Motparten har gjort gjeldende at det etter testamentets ordlyd isolert sett ikke kan være tvil om at lengstlevende er enearving og at førstavdødes slekt er utelukket. De ankende parter må ha bevisbyrden for at det tross ordlyden har vært meningen at boet skulle deles likt mellom førstavdødes og lengstlevendes slekt. Selv om rettspraksis i de senere år har lempet på kravet til dette

Side:146

bevis, fremgår det av de enkelte rettsavgjørelser at det ikke har vært krevd så helt lite når man, i strid med testamentets ordlyd, likevel har godtatt likedeling. Det bestrides at det i det foreliggende tilfelle er ført bevis for at det har vært ektefellenes vilje at boet ved lengstlevendes død skulle deles likt mellom begge slektsgrupper. Ingen har mens begge ektefeller levde hørt noen av dem si at boet ved lengstlevendes død skulle deles likt. De opplysninger som foreligger om opprettelsen av testamentet går tvert imot i annen retning. Advokat Torkildsen har forklart at han gjorde oppmerksom på de arverettslige konsekvenser av den ordlyd som ble benyttet, men at begge ektefeller ønsket denne form. Etter mannens død har Gudvor Bjørnstad både overfor Edel Heier og Agnes Hveem gitt uttrykk for at arven skulle gå til hustruens slekt. Det er bare Mary Dahl som hevder at fru Bjørnstad har sagt noe annet. Advokat Torkildsens notat ble skrevet til bruk for fru Gudvor Bjørnstad. Notatet må sees på bakgrunn av at fru Bjørnstad ønsket å gi enkelte gjenstander til bestemte slektninger på hver side. Det avgjørende må for øvrig være at fru Bjørnstad overfor advokat Torkildsen uten omsvøp ga uttrykk for at hennes midler for øvrig skulle deles mellom hennes slektninger.

Under ankeforhandlingen har Mary Dahl og Anton Bjørnstad gitt partsforklaring. Det er avhørt 4 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som skifteretten, skal bemerke:

Etter ordlyden i testamentet er lengstlevende førstavdødes enearving og kan fritt disponere over hele boet, så vel i levende live som ved testament. Ordlyden trekker etter lagmannsrettens oppfatning i retning av at lengstlevende er blitt eneeier og ved sin død arves av sine slektsarvinger. Førstavdødes arvinger får etter denne forståelse ingen rett til arv, når lengstlevende ikke har opprettet særskilt testament til fordel for dem. Denne tolking av testamentet må imidlertid etter rettspraksis sammenholdes med de opplysninger som ellers er kommet frem i saken.

Da Olaf og Gudvor Bjørnstad i 1961 skulle opprette testament henvendte de seg til advokat Sigurd Torkildsen. De møtte samtidig på hans kontor. Torkildsen har som vitne forklart at han kjente Olaf Bjørnstad og familien Bjørnstad fra gamle dager. Torkildsen har videre forklart at han overfor ektefellene redegjorde for de forskjellige typer av gjensidig testament - at det enten kan ordnes slik at formuen ved lengstlevendes død deles mellom begge ektefellers slektninger eller slik at gjenlevende innsettes som enearving med adgang til fritt å disponere over boets midler så vel i levende live som ved testament, med den følge at lengstlevendes slektninger arver det hele. Olaf Bjørnstad var på dette tidspunkt ikke riktig frisk. Torkildsen fant derfor at det var særlig grunn til å gjøre oppmerksom på konsekvensene av den form som ble valgt. Begge ektefeller ga da uttrykk for at de ønsket at lengstlevende skulle bli enearving til det hele.

Side:147

Det er vel så at ektefellene i første rekke har tenkt på gjenlevendes stilling og har vært innstilt på å sikre denne så godt som mulig. Situasjonen har kanskje vært noe preget av at Olaf Bjørnstad var temmelig skrøpelig. De har så valgt den ordning som ga gjenlevende den sterkeste stilling. Nærmere opplysninger om deres motiver foreligger imidlertid ikke. Det foreligger ingen opplysninger om at det har vært noe motsetningsforhold til noen av sidene. Etter Torkildsens forklaring står det imidlertid fast at ektefellene har valgt den foreliggende ordlyd skjønt de måtte regne med at førstavdødes slekt derved ville bli utelukket fra arv med mindre de ble tilgodesett ved særskilt testament.

Bortsett fra Torkildsens forklaring foreligger det ingen opplysninger om Olaf Bjørnstads mening med det gjensidige testamentet. Hans bror Anton Bjørnstad har forklart at han aldri snakket med sin bror eller Gudvor om testamentet. Anton Bjørnstad gikk ut fra at boet skulle deles likt.

Det er på det rene at Gudvor Bjørnstad noen tid etter mannens død oppsøkte advokat Torkildsen. Torkildsen har om dette forklart følgende: Fru Bjørnstad meddelte at hun ville opprette testament. Hun sa at hennes søsken skulle ha det som var etter henne. Dette var utgangspunktet. På Torkildsens uttrykkelige forespørsel bekreftet hun dette. Enkelte småting skulle imidlertid fordeles mellom slektningene på begge sider. Fru Bjørnstad hadde med en fortegnelse over disse ting, med angivelse av hvem som skulle ha dem. Torkildsen så på fortegnelsen, men fant den noe ufullstendig. Han begynte å rette på den, men det ble for vidløftig. Han ble derfor enig med fru Bjørnstad om at hun skulle ta med seg fortegnelsen hjem, tenke nærmere over saken og meddele alle opplysninger som var nødvendig, slik at det ikke oppsto misforståelser. Fru Bjørnstad var noe tunghørt og for at hun skulle forstå ham bedre skrev han sine bemerkninger ned på baksiden av fortegnelsen. Han skrev ned sine bemerkninger etter hvert i samtalens løp. Notatet ble derfor noe uformelt og usammenhengende. Avtalen var at fru Bjørnstad skulle komme tilbake senere. Dette ble det ikke noe av før hun døde.

Advokat Torkildsens notat er i sin helhet tatt inn i skifterettens dom. Når Torkildsen i første og annet avsnitt etterlyser samtlige arvingers navn m.v. «enten det er Deres søsken eller Bjørnstads søsken» og en nøyaktig karakteristikk av hver enkelt ting som blir gitt bort, knytter dette seg naturlig til fru Bjørnstads fortegnelse. Hun nevner her en rekke personer fra begge slekter. Det heter så i notatets siste del: «Alt som ikke er nevnt skal deles likt mellem de forannevnte. Dog slik at eiendommen skal selges. Alt løsøre og indbo som ikke er nevnt skal selges, event. til arvinger etter registreringstakst, event. v/ loddtrekning - og dette hvad utbringer skal deles likt mellem alle». De ankende parter hevder at det her er tenkt på hele formuen, bortsett fra de gjenstander som er spesielt nevnt, og at det med uttrykket «deles likt mellem alle» siktes til alle arvinger dvs. alle slektsarvinger på begge sider. Notatet viser derfor at det har

Side:148

vært fru Bjørnstads mening at boet skal deles mellom førstavdødes og lengstlevendes arvinger etter loven. - Motpartene bestrider at notatet kan forståes på denne måte. Det er pekt på at fru Bjørnstads fortegnelse ikke omfatter alle arvinger etter loven og at det er tatt med personer som ikke er slektsarvinger. Olaf Bjørnstads søster Marie er ført opp med 1 000 kroner, men ikke med noen gjenstand.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på forståelsen av notatet. Slik som saken står kan man etter rettens oppfatning ikke se bort fra advokat Torkildsens forklaring om at det var Gudvor Bjørnstads mening at boet skulle deles mellom hennes søsken, bortsett fra de ting og det beløp som er ført opp på fortegnelsen. Notatet gir ikke holdepunkt for å anta at det ved opprettelsen av det gjensidige testament i 1961 har vært ektefellenes mening at boet ved lengstlevendes død skulle deles mellom begge ektefellenes slektsarvinger etter loven. Det er mulig at fru Bjørnstad, hvis hun hadde fått leve, ville ha opprettet et testament med en mer eller mindre omfattende regulering av arvefølgen. Dette har hun ikke gjort. Notatet er ikke noe testament. De ankende parter har heller ikke påstått at notatet skal godkjennes som testament.

Mary Dahl har forklart at Gudvor Bjørnstad under en samtale få uker før sin død fortalte at boet, bortsett fra sølvtøyet, skulle deles likt mellom søsknene på begge sider og at ektefellene hadde vært enige om dette. På bakgrunn av de opplysninger som ellers foreligger i saken har lagmannsretten ikke kunnet legge noen avgjørende vekt på denne forklaring. Det tilføyes at Edel Heier og Agnes Hveem (Gudvor Bjørnstads søsterdatter og søster) har forklart at Gudvor høsten 1963 fortalte at det var hennes søsken som skulle arve henne, mens Olafs søsken ikke skulle ha noe.

Lagmannsretten finner det - alt tatt i betraktning - ikke bevist at det har vært ektefellenes mening at også førstavdødes slektsgruppe skal ha arverett. Etter dette vil pkt. 1 i skifterettens domsslutning bli å stadfeste. Det kan ikke sees at det for skifteretten var nedlagt påstand i samsvar med pkt. 2 i domsslutningen. Men da det også for så vidt er begjært stadfestelse og resultatet følger av pkt. 1 tas påstanden til følge.

Lagmannsretten har funnet saken meget tvilsom og finner derfor at saksomkostninger hverken bør tilkjennes for skifteretten eller for lagmannsretten, jfr. tvml. §180, annet ledd sammenholdt med §172, annet ledd, og §180, første ledd i. f.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Skifterettens dom stadfestes, men slik at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Torleiv Lid):

- - -

Bakgrunnen for tvisten er denne:

Side:149

Advokat Sigurd Torkildsen, som hadde vært behjelpelig med å sette opp det gjensidige testament av 25/4 1961 for ekteparet, ble en stund etter Olaf Bjørnstads død oppsøkt av Gudvor Bjørnstad, som ville sette opp et testament. Fru Bjørnstad hadde satt opp et notat over hvordan hun ville fordele visse løsøregjenstander henholdsvis til hennes egne slektsarvinger og Olaf Bjørnstads slektsarvinger. Da imidlertid listen var ufullstendig og inneholdt uklare opplysninger om arvingers navn m. m., henstillet advokat Torkildsen til fru Bjørnstad å skrive en ny liste med alle de opplysninger han måtte ha for å skrive et klart og utvetydig testament. Det ble da enighet om at fru Bjørnstad skulle komme tilbake med den endelig liste senere. Dette skjedde imidlertid ikke, og fru Bjørnstad av gikk senere ved døden uten å ha fått satt opp noe testament etter seg.

Under den ovennevnte konferanse satte advokat Torkildsen opp et notat på baksiden av fru Bjørnstads liste over fordeling av løsøret Notatet lyder som følger:

«samtlige arvingers fulle navn, alder og adresse, forklar enten det er Deres søsken eller Bjørnstads søsken.

sett nøiaktig karakteristikk av hver enkelt ting som blir gitt bort, slik at det ikke er tvil om hvilken ting det gjelder.

Alt som ikke er nevnt skal deles likt mellom de forannevnte (uthevet av retten). Dog slik at eiendommen skal selges. Alt løsøre og indbo som ikke er nevnt skal selges, event. til arvinger etter registreringstakst, event. v/ loddtrekning - og hvad dette utbringer skal deles likt mellem alle.» - - -