RG-1967-137
| Instans: | Frostating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1966-08-29 |
| Publisert: | RG-1967-137 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 29. august 1966 i kjæremålssak nr. 16/1966 A |
| Parter: | Ivar Selsbakk (advokat Leif E. Blix) mot Ole B. Håseth (høyesterettsadvokat Ø. A. Wigorg). |
| Forfatter: | Lagmann Gunnar Nissen, lagdommerne Kr. Fr. Myrdahl, Harald Diesen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §151, Tvistemålsloven (1915) §181, §157, §172 |
Den 14. mai 1964 skjedde det en kollisjon mellom bil T 33041 som eides av Ole B. Håseth og en traktor som tilhørte Ivar Selsbakk. Bilen ble påført en del skade og Håseth fremsatte erstatningskrav på kr. 1969,45 mot Selsbakk. Beløpet tilsvarte reparasjonsomkostningene kr. 969,45 og i tillegg hertil kr. 1 000 for verdiforringelse.
Selsbakk inntok det standpunkt at han i det hele ikke var erstatningspliktig og Håseth tok derfor ut forliksklage og påsto ham dømt til å betale kr. 1 969,45. Saken ble henvist til retten og
Side:138
Romsdal herredsrett avsa den 21. april 1966 dom i saken. Dommen gikk ut på at Selsbakk skulle betale kr. 969,45 med renter og kr. 600,- i saksomkostninger.
I dommen ble det bl.a. uttalt: «Derimot tror ikke retten det er sannsynlig at saksøkerens bil har fått noen særlig verdiforringelse.»
Om saksomkostningene ble det uttalt: «Da saksøkte har tapt saken fullstendig, må han etter reglen i tvistemålslovens §172, 1. ledd erstatte saksøkeren hans saksomkostninger. Disse settes til kr. 600,-.»
Dommen ble forkynt for Selsbakks prosessfullmektig den 25. april 1966. Den 7. mai 1966 skrev Selsbakk personlig slik til sorenskriveren i Romsdal:
«I dom forkynt 25/4 er påståt at jeg tapte saken fullstendig.
Dompremissene viser at dette er uriktig. Saken gjaldt et beløp på kr. 1969,45 - mens jeg kun er dømt å betale kr. 969,45. Jeg har således ikke tapt saken fullstendig. Det må derfor være mot loven å ilegge meg motpartens saksomkostninger.
Hvorfor jeg må henvise til tvistemålslovens §157 og protestere mot at samtlige saksomkostninger blir pålakt mig.»
I brev av 11. s. m. svarte herredsretten bl.a.: «Rettens formulering og hjemmel for saksomkostningene er som De skriver uriktig, men feilen er av en slik art at den ikke kan rettes etter tvistemålslovens §157. De må påkjære avgjørelsen til lagmannsretten dersom De ønsker den opphevet...»
I et nytt brev av 24. s.m. skriver herredsretten til Selsbakk:
«I anledning Deres samtale med sorenskriver Leigh vil en henvise til forrige skriv. Feilen kan etter rettens mening ikke rettes etter tvistemålslovens §157, men adgangen til kjæremål står oppe etter betingelsene som nevnt i brev av 11. mai d.å.
Da den ordinære kjæremålsfrist er utløpet gis De fornyet frist til 1. juni d.å.»
Den 31. mai 1966 sendte så advokat Blix, Molde, kjæremålserklæring på vegne av Selsbakk, idet det ble anført at omkostningsspørsmålet var avgjort i strid med loven. Noen formell påstand ble ikke nedlagt.
Håseth har ved sin prosessfullmektig anført at hans påstand for herredsretten riktignok var kr. 1 969,45, men av dette beløp gjaldt kr. 1000,- verdiforringelse, som det var overlatt til rettens skjønn å vurdere, men med kr. 1 000,- som maksimumsgrense. Det anføres bl.a.: «Om retten hadde kommet til et langt mindre beløp - ja man kan si et aldri så lite erstatningsbeløp - så kunne det ikke være tvilsomt at Håseth hadde fått fullt medhold, eller at Ivar Selsbakk hadde tapt saken fullstendig.»
Håseth har nedlagt påstand om stadfestelse av saksomkostningsavgjørelsen og at Selsbakk pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten skal bemerke: Etter tvml. §181 annet ledd kan kjæremål erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. For slikt kjæremål gjelder den
Side:139
vanlige frist på 2 uker fra dommens forkynnelse. Denne lovbestemte frist kan ikke retten forlenge, jfr. domstolslovens §151, 2. ledd. Kjæremålserklæringen av 31. 1966 er derfor for sent fremsatt. Lagmannsretten antar imidlertid at brevet av 7. s.m. må kunne betraktes som en kjæremålserklæring. Hvis herredsretten mente at den led av formelle feil, burde det vært satt en frist for å rette disse, i stedet for i brevet av 11.5.1966 å gi anvisning på å sende inn kjæremålserklæring. På den tid var 2-ukersfristen allerede utløpet.
Lagmannsretten går etter dette over til å behandle realiteten i kjæremålet.
Foruten selve reparasjonsomkostningene krevet Håseth erstatning for verdiforringelse, men fikk for dette punkts vedkommende ikke medhold. Selv om erstatningen for verdiforrigelse var begrenset oppad til kr. 1 000,- var posten når man sammenlikner den med kravet forøvrig, en vesentlig del av Håseths samlede krav. Når derfor Selsbakk fikk medhold i at det ikke forelå noen verdiforringelse ut over selve de reparerte skader, kan det ikke sies at Selsbakk har tapt saken fullstendig i relasjon til tvistemålslovens §172 første ledd.
Lagmannsretten vil forøvrig reservere seg mot den ovenfor gjengitte anførsel fra Håseths side, om at selv et aldri så lite erstatningsbeløp for verdiforringelse utvilsomt ville ha medført at Selsbakk hadde tapt saken fullstendig. Retten viser for så vidt til kjennelse i Rt-1963-786.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at herredsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven og må oppheves og saken for så vidt henvises til ny behandling ved herredsretten.
Selsbakk har ikke påstått seg tilkjent omkostninger for lagmannsretten. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Domsslutningens pkt. 2 i herredsrettens dom av 21.4.1966 oppheves og hjemvises til ny behandling ved Romsdal herredsrett.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.