RG-1967-630

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1967-04-10
Publisert:	RG-1967-630
Stikkord:	Feriepenger ved hjemmearbeid
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 10. april 1967 i ankesak nr. 80/1966
Parter:	Sylva Storhaug (advokat Oddmund Nordgård) mot Verdal Boktrykkeri (høyesterettsadvokat Helge Leiv Svarva).
Forfatter:	Lagdommerne Emil Midelfart, Harald Diesen, dommer Rolf Theisen med domsmenn
Lovhenvisninger:	Lov om industrielt hjemmearbeide (1918), Ferieloven (1947), Foreldelsesloven (1896) §12, §5, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Ferieloven (1947) §19, §1, §7, §8

Husmor Sylva Storhaug, Verdal, hadde i årene 1958-1961 en del hjemmearbeide for Verdal Boktrykkeri, innehaver Alf Eriksen, Verdal. Arbeidet besto i sammenbretning og sammenstiftning av trykte loddsedler, som deretter ble lagt i poser. Noen tid etter at hun hadde sluttet med dette arbeide gjorde hun overfor Eriksen krav på feriepenger med 6,5 % av kr. 10 871,50, utgjørende den samlede inntekt av ovennevnte arbeide. Ved stevning av 7. mai 1965 reiste hun sak mot trykkeriet ved Stjør- og Verdal herredsrett. Med hensyn til det nærmere saksforhold vises til herredsrettens dom av 5. februar 1966 med slik slutning:

«Alf Eriksen frifinnes.

Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side:631

Sylva Storhaug har i rett tid påanket denne dom til Frostating lagmannsrett. Ved Justisdepartementets bevilling av 17. august 1966 er hun gitt fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer for lagmannsretten. Hennes prosessfullmektig har opplyst at hun også ved etterbevillingen fikk fri sakførsel for herredsretten.

Fru Storhaug mener at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at hennes arbeide for trykkeriet ikke går inn under ferieloven. Etter hennes oppfatning er det uriktig når herredsretten mener at det her dreier seg om et særdeles enkelt arbeide som skolebarn kan utføre uten særlig vanskelighet. Bortsett fra at arbeidet gjennom flere timer kan bli meget trettende med særlig påkjenning for den hånd som håndterer stiftningsapparatet, har herredsretten oversett den nøyaktige kontroll som arbeidet fører med seg, nemlig kontrollen med at de forskjellige poser inneholder det nøyaktige antall nummererte og unummererte lodder.

Ferielovens bestemmelser omfatter også hjemmearbeide. Fru Storhaug mener at hennes arbeide omfattes av loven om industrielt hjemmearbeide av 15/2-1918, og alt arbeide som omfattes av denne lov må gi rett til feriegodtgjørelse. Hun har i denne forbindelse vist til diverse skriv fra Direktoratet for Arbeidstilsynet, Arbeidstilsynsrådet og Heimearbeidsrådet, også fremlagt for herredsretten, samt ny uttalelse fra Heimearbeidsrådet av 21/4-1966, innhentet i forbindelse med hennes søknad om fri sakførsel for lagmannsretten, og fremlagt under ankesaken.

I anledning ankemotpartens subsidiære foreldelsesinnsigelse gjør fru Storhaug gjeldende at foreldelsesfristen må være 10 år. Det vises i denne forbindelse til straffebestemmelsen i feriel.s §19, og under påropelse av at Eriksens unnlatelse av å betale feriegodtgjørelse må være straffbar, mener hun at hennes krav må være undergitt 10 års foreldelse.

Utgangspunktet for foreldelsen må under enhver omstendighet være utløpet av det enkelte ferieår for alle lønnsutbetalinger i det foregående opptjeningsår.

Feriefondet gjør intet krav på den av fru Storhaug opparbeidede feriegodtgjørelse. Fru Storhaug har i den anledning under ankeforhandlingen den 3/4-1967 fremlagt et telegram av s.d. fra Kommunal og Arbeidsdepartementet sålydende:

«Verdal boktrykkeri Sylvia Storhaug feriepenger - departementet vil etter det opplyste ikke kreve innbetalt til feriefondet den foreldede feriegodtgjøringen Storhaug måtte ha tilgode Verdal boktrykkeri tidsrommet 1958-1961.»

Telegrammet var stilet til fru Storhaugs prosessfullmektig, advokat Nordgård og foranlediget av dennes telefonsamtale med departementet samme dag.

Fru Storhaug har for lagmannsretten påstått Verdal Boktrykkeri v/Alf Eriksen tilpliktet å betale henne feriepenger, avgrenset oppover til kr. 706,65 + lovlige renter samt at trykkeriet tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Side:632

Alf Eriksen har tatt til gjenmæle og har påstått stadfestelse av herredsrettens dom, dog således at han tilkjennes omkostninger for herredsretten. Videre påstås omkostninger for lagmannsretten. Eriksen har vist til herredsrettens begrunnelse som han mener er riktig. Ved den vurdering retten må foreta, om fru Storhaug kunne sies å være arbeidstaker i feriel.s forstand, må det legges vesentlig vekt på at det fra arbeidsgiverens side ikke har vært noen forutsetning at fru Storhaug personlig utførte dette hjemmearbeide, og det er i denne forbindelse vist til at de aller fleste av de husmødre som utførte dette hjemmearbeide fikk hjelp hos sin mann eller andre i hjemmet og at Eriksen ikke hadde noe å bemerke til dette. Eriksen har videre vist til at det her ikke har foreligget noe avhengighetsforhold, idet såvel fru Storhaug som de øvrige damer som ønsket å ta dette hjemmearbeide, sto helt fritt med hensynet til omfanget av det arbeide de ville påta seg.

Subsidiært gjøres det fra Eriksens side gjeldende at en vesentlig del av kravet må ansees foreldet etter foreldelsesl.s bestemmelser. I dette tilfelle kommer bestemmelsen i foreldelsesl.s §5, 1. siste pkt. til anvendelse. 3-årsfristen løper fra de enkelte utbetalinger og avbrytes ved forliksklagens innkomst til forliksrådet, i dette tilfelle 8. mai 1964, jfr. foreldelsesl.s §12. Eriksen har for lagmannsretten fremlagt en oppgave over sine utbetalinger til fru Storhaug for hver måned i de årene hun hadde dette hjemmearbeide, og er kommet til at det i høyden kan bli tale om en feriegodtgjørelse, tilsvarende 6,5 % av kr. 2 475,75, som er det beløp hun har fått utbetalt fra ham i tiden fra 8/5-1961 og til hun sluttet.

Det foreligger intet straffbart forhold fra Eriksens side. Både han og fru Storhaug har i den tid arbeidet pågikk ikke tenkt på at dette arbeidet betinget noen feriegodtgjørelse. Spørsmålet om feriegodtgjørelse ble først tatt opp av fru Storhaug, og da på foranledning av hennes mann, etter at hun i begynnelsen av 1962 hadde sluttet med hjemmearbeidet og hadde fått seg fast arbeide ved Verdal hotell. For øvrig er det under enhver omstendighet utelukket at 10-årsfristen i straffel.s ikrafttredelseslov §28 kan få anvendelse i et tilfelle som dette.

Eriksen gjør for øvrig gjeldende at et krav på feriegodtgjørelse som fremsettes etter ferieårets utløp, kun kan fremsettes av feriefondet, som ikke har opptrådt som part i denne sak.

Under ankeforhandlingen er det gitt partsforklaringer av Alf Eriksen og Sylva Storhaug, samt hennes mann, Ola Storhaug. Det er avhørt 9 vitner. Det er fremlagt et par nye dokumenter hvorav de viktigste er nevnt ovenfor.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Det er på det rene at fru Storhaug i tiden august 1958 til desember 1961 har hatt arbeid for trykkeriet hver eneste måned. Det er også helt utvilsomt at arbeidet i årene 1959-1961 har ligget langt over 200 timer pr. år. Arbeidet i året 1958 ligger nok under dette tall, en omstendighet retten anser av mindre

Side:633

betydning. Det legges til grunn at unntaksbestemmelsen i ferielovens §1 pkt. 4 ikke utelukker feriegodtgjørelse i denne sak.

Retten er enig med herredsretten i at det her dreier seg om et særdeles enkelt arbeid som også må kunne utføres av barn i skolepliktig alder. Arbeidet er demonstrert for retten under ankeforhandlingen, og består i at hver enkelt lotteriseddel brettes sammen, først ved to paralleltgående bretninger som innskrenker flateinnholdet til ca. 1/3, hvoretter endene på den sammenbrettede seddel brettes mot hverandre og stiftes sammen ved et lite apparat som holdes i hånden og håndteres på samme måte som en tang. Loddseddelen blir så puttet ned i en pose, som etter å være fyllt med det bestemte antall sedler, blir lukket ved to stiftninger ved hjelp av samme apparat. Den som utfører arbeidet bekoster anskaffelsen av stiftningsapparatet, som i den senere tid ble kjøpt gjennom trykkeriet for at arbeideren kunne få nytte av trykkeriets rabatt. Trykkeriet leverer den nødvendige stift.

Det er naturlig at et slikt arbeide, når det pågår gjennom flere timer virker trettende og at det særlig kan oppstå ubehagsfornemmelser i den hånd som manøvrerer stiftningsapparatet, men at det her er tale om et meget enkelt arbeid, kan det ikke være noen tvil om.

Ankemotpartens prosessfullmektig har bestemt bestridt at hjemmearbeiderne var pålagt noen tallmessig kontroll av posenes innhold og såvidt skjønnes er også den ankende parts anførsel om dette ny for lagmannsretten.

Retten finner det heller ikke godtgjort at arbeideren har vært pålagt noen kontroll med at posene inneholdt det nøyaktige antall loddsedler. Til en begynnelse gjaldt arbeidet poser inneholdende 115 loddsedler. Arbeiderne hentet posene og loddsedlene på trykkeriet, som leverte sedlene i bunker. Sedlene var tellet og ordnet ved hjelp av maskiner. Øverst lå en seddel med nr. 1, deretter nr. 2, 3 og 4. Så fulgte 11 sedler med nr. 5, vedrørende de såkalte trøstegevinster, hvoretter det fulgte 100 unummererte sedler. Deretter kom et nytt sett med nr. 1 på toppen o.s.v. Arbeiderne hadde intet pålegg om å telle de unummererte sedler, men hadde plikt til å si fra hvis de oppdaget noen uregelmessigheter, f.eks. hvis de oppdaget at noen av de nummererte sedler manglet.

På slutten av det tidsrom fru Storhaug arbeidet for trykkeriet, arbeidet hun hovedsagelig med poser som inneholdt 1000 lotterisedler med fortløpende nr. fra 1 til 1000.

De som hadde dette arbeide måtte selv passe på at der ikke oppsto noe rot, ved at der oppsto sammenblanding av sedlene, slik at der kom flere sedler av samme nummer i en pose eller at noen poser fikk for mange sedler og noen for få. Det sier seg selv at en arbeider, hvis han f.eks. etter å ha avsluttet pakningen av 50 poser oppdaget etterglemte sedler, kunne få atskillig arbeid med å finne ut i hvilken pose vedkommende seddel hørte hjemme. En går ut fra at Eriksen hadde meddelt hjemmearbeiderne

Side:634

at han kontrollerte dem ved å ta stikkprøver, men etter hva Eriksen har opplyst ble slik kontroll aldri foretatt.

Eriksen har opplyst at han begynte med leveranser av disse ferdigpakkede lotterisedler til tombolaer m.m. i 1953. Til en begynnelse ble arbeidet med bretting, stifting og pakking i poser utført av trykkeriets folk på trykkeriet, men senere ble dette arbeid overlatt gutter og jenter i skolealder, som utførte arbeidet i et hus som Eriksen hadde i nærheten av sitt trykkeri. Da en rekke husmødre på stedet ble oppmerksom på dette arbeid, forespurte de Eriksen om ikke arbeidet kunne overlates dem som hjemmearbeid, slik at de på denne måte kunne få litt ekstrafortjeneste. Ifølge fru Storhaugs forklaring var det fru Eriksen som henledet hennes oppmerksomhet på dette arbeid, og således foranlediget at også hun gjorde henvendelse til Eriksen om å få slikt arbeid.

Det ble ikke inngått noen spesiell arbeidsavtale utover den at disse hjemmearbeidere skulle ha en bestemt godtgjørelse, til en begynnelse kr. 25,- for sammenbretting, stifting og pakking av 50 poser, hver inneholdende 115 sedler. Senere ble prisen satt til kr. 4,- pr. pose, inneholdende 1000 sedler. Da Eriksen senere på grunn av sterk konkurranse med andre trykkerier, måtte redusere prisen for sine kunder fra kr. 11,- til kr. 8,-, meddelte han hjemmearbeiderskene at deres godtgjørelse måtte reduseres til kr. 3,50 pr. pose, hva de gikk med på.

Dette hjemmearbeide hadde til sine tider et ganske betydelig omfang. Den for lagmannsretten fremlagte oppgave over fru Storhaugs inntekter de forskjellige måneder, viser at det særlig var meget arbeid i månedene april-september, og i juli måned 1960 var inntekten oppe i kr. 577.50. Som nevnt i herredsrettens domspremisser regnet man med en arbeidstid på ca. 1 time på arbeidet med 1000 sedler.

Det har sikkert hendt flere ganger at trykkeriet i forbindelse med utlevering av materiale, hadde gjort hjemmearbeiderne oppmerksom på at de kun kunne få arbeidet under forutsetning av at det ble utført på en bestemt tid, og hvor arbeidets omfang og kort tid førte til at arbeidet ble utført under et visst press. Retten finner det imidlertid ikke godtgjort at det i denne forbindelse ble stillet noe ultimatum fra trykkeriets side i den form at den som ikke kunne påta seg et slikt pressarbeide, ikke ville få mere arbeid for trykkeriet. De forskjellige arbeidere, således også fru Storhaug, har stått helt fritt når det gjaldt å ta seg et arbeid uten at det har hatt noen følger for deres arbeid om de i enkelte tilfeller har funnet at de ikke har kunnet ta et arbeid på grunn av for knapp tid. Det sier seg imidlertid selv at i tilfeller hvor tiden har vært knapp er det særlig de husmødre som har kunnet påregne hjelp av mann og barn, eller som har hatt en liten husstand og således hatt atskillig tid til overs, som i første rekke har kunnet ta disse arbeider. På bakgrunn av de opplysninger som fremkom under vitneforklaringene synes fru Storhaug å ha vært blant de som har hatt mest hjemmearbeide, og som i særlig

Side:635

grad har kunnet ta arbeider hvor tiden var knapp. Hun hadde en liten husstand, foruten sin mann, som hadde fast arbeide ved en bedrift i Verdal, en datter som i disse årene var i alderen 14-17 år. Ifølge hennes forklaring utførte hun alt dette hjemmearbeide selv, bortsett fra en enkelt anledning hvor hun fikk litt hjelp av sin mann.

Ifølge vitneforklaringene har imidlertid de fleste, tildels i ganske stor utstrekning, fått hjelp av andre medlemmer av deres husstand, et forhold som trykkeriet har vært fullt oppmerksom på og ikke hatt noe å innvende mot. En viser i denne forbindelse til at trykkeriet i enkelte tilfeller i sine oppgaver over lønnsutbetalinger til likningsvesenet, etter anmodning har oppdelt de utbetalte beløp på de som har hjulpet hjemmearbeideren med arbeidet.

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten av den oppfatning at man ved avgjørelsen av spørsmålet om fru Storhaug har vært arbeidstaker i feriel.s forstand, i første rekke bør bygge på de kriterier som ferielovkomiteen har stillet opp i sine motiver til loven. Følger man disse må resultatet bli at fru Storhaugs arbeide faller utenfor ferieloven. Etter rettens oppfatning er det meget som taler for at hennes arbeide går inn under loven om industrielt hjemmearbeide av 15/2-1918, men dette kan ikke være avgjørende for at hun har rett til ferie. Det avgjørende må i dette tilfelle være at fru Storhaug ikke har stått i et slikt avhengig arbeids- eller tjenesteforhold til bedriften, som synes å være forutsetningen for ferielovens anvendelse. I denne forbindelse har retten særlig lagt vekt på det forhold at det her gjelder et arbeidsforhold hvor hjemmearbeideren ikke har vært forpliktet til å utføre arbeidet personlig, men har kunnet overlate arbeidet helt eller delvis til andre. Det er for så vidt en vesentlig forskjell på fru Storhaugs arbeide og det arbeide som omhandles i den påberopte rettsavgjørelse av Fredrikstad byrett. Denne dom gjelder arbeide innen bekledningsindustrien, hvor vedkommendes personlige kvalifikasjoner spiller en avgjørende rolle.

Når det fra fru Storhaugs side såvidt sterkt er gjort gjeldende at hennes arbeide omfattes av loven av 15/2-1918, vil ikke lagmannsretten unnlate å peke på at denne lov i første rekke tar sikte på å sikre hjemmearbeiderne en rimelig godtgjørelse for sitt arbeide, og at lovens regler om minstelønn kun får anvendelse for hjemmearbeide i yrker for tilvirkning av bekledningsgjenstande og sømartikler. Når en ser hen til den nære sammenheng mellom lønninger og feriegodtgjørelse, den siste regnes vanligvis i prosenter av utbetalt lønn og fremtrer i mange tilfeller som et rent lønnstillegg - ligger det nær å gjøre den refleksjon at når lovgivningen ikke har funnet grunn til å la det offentlige føre kontroll med avlønningen av et hjemmearbeide av den art som det fru Storhaug har utført, er det heller ikke grunn til å fastslå ferierett for et slikt hjemmearbeide. En viser i denne forbindelse til det fremlagte skriv av 12/12-1959 fra Heimearbeidsrådet til Direktoratet for arbeidstilsynet hvor rådet

Side:636

innledningsvis klart gir uttrykk for den oppfatning at en hjemmearbeiders rett til feriegodtgjørelse og rådets kunngjøring av desember 1948 bygger på lønnsbestemmelsene i loven av 15/2-1918.

Idet lagmannsretten for øvrig viser til herredsrettens begrunnelse som i det vesentlige tiltres, samt de betraktninger som er gjort gjeldende i den påberopte dom av Eidsivating lagmannsrett ( RG-1958-539) - der også gjelder arbeide utenfor bekledningsindustrien og søm - er lagmannsretten i nærværende sak kommet til at herredsrettens dom må bli å stadfeste idet man er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Lagmannsretten finner også at saken har frembudt såvidt store tvil at det har vært grunn for fru Storhaug til å se herredsrettens dom prøvet ved høyere rett. Det er for øvrig opplyst av flere vitner, som har utført det samme arbeide som fru Storhaug, at også de nå har fremsatt krav overfor trykkeriet om feriegodtgjørelse. Saken har således fått en viss prinsipiell interesse, jfr. også de fremlagte uttalelser i forbindelse med søknaden om fri sakførsel. Under disse omstendigheter er lagmannsretten kommet til at der heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Diesen og domsmann Hovde finner å burde ta anken til følge.

Mindretallet har ikke noe å bemerke til den foran gjengitte beskrivelse av arbeidsoppdraget, og er likeledes enig i at det avgjørende må være ikke at fru Storhaug faktisk utførte arbeidet alene, men at hun hadde adgang til å bruke hjelpere dersom hun ønsket det. Mindretallet finner imidlertid at heller ikke denne omstendighet fratar oppdraget karakteren av «arbeid i annens tjeneste», idet dette begrep ikke kan tolkes så snevert som herredsrettens og flertallets resultat forutsetter.

Det sentrale spørsmål i denne forbindelse er hvorledes «arbeid i annens tjeneste» skal avgrenses mot den selvstendige entreprise. Spørsmålet er ikke spesielt for ferieloven, men er aktuelt også for andre deler av sosiallovgivningen m.v. hvor man finner samme eller tilsvarende uttrykk. Noen nærmere definisjon kan man ikke finne i lovgivningen selv, og man må da falle tilbake på den tradisjonelle sondring mellom arbeidsavtaler og verksavtaler.

Dersom den som påtar seg et oppdrag ikke behøver utføre det personlig, fremheves dette som en omstendighet som peker hen mot verksavtalen. I den rettslige systematikk trekkes det imidlertid ikke noe absolutt skille etter dette kriterium. Det kan forekomme tilfelle hvor en vanlig arbeidstaker påtar seg - eller eventuelt betinger seg - å bruke hjelpere, men selv om dette er avtalt regnes ikke oppdraget av den grunn nødvendigvis som en entreprise. Navnlig når det gjelder enkle og oversiktlige oppdrag, hvor den enkeltes kvalifikasjoner ikke spiller særlig stor rolle, kan forholdet betraktes som en arbeidsavtale mellom oppdragsgiveren og alle de engasjerte. Det vises i den forbindelse til Paal

Side:637

Berg: Arbeidsrett, side 57-58, jfr. også Sandvik: Entreprenørrisikoen side 52-53.

Såvel herredsretten som lagmannsrettens flertall fremhever det enkle og ukompliserte som et særtrekk ved det oppdrag saken gjelder. Mindretallet er helt enig i dette, men finner at nettopp denne omstendighet karakteriserer forholdet som en arbeidsavtale.

Som karakteristisk for arbeidsavtalen fremheves også det avhengighetsforhold som arbeideren står i og som blant annet kommer til uttrykk ved oppdragsgiverens adgang til å lede og kontrollere virksomheten. Men heller ikke på dette området regner man med noe skarpt skille. Og det må særlig presiseres at det er adgangen til slik ledelse og kontroll og ikke dens faktiske utøvelse som det kommer an på. At den kontroll trykkeriet har utøvet med virksomheten innskrenket seg til et minimum er derfor ikke avgjørende. Arbeidet var så enkelt at når man først hadde vist hvorledes loddsedlene skulle brettes og stiftes, var det neppe behov for noe særskilt tilsyn. Det klarte seg med at man tok stikkprøver av de innleverte poser, eller endog nøyde seg med å følge opp eventuelle reklamasjoner fra kundene. En slik etterfølgende kontroll med selve arbeidsproduktet vil vel ofte være tilstrekkelig når det gjelder rent akkordarbeid, og kanskje ikke minst hjemmearbeid, og det er jo på det rene at dette kommer inn under ferieloven.

Mer uforenlig med det nevnte avhengighetskriterium er tilsynelatende den løse tilknytning mellom partene, som kom til uttrykk derved at fru Storhaug selv var herre over hvor meget hun ville utføre samtidig som hun heller ikke var sikret noen stabil beskjeftigelse -. Men heller ikke i denne relasjon kan man legge for meget i avhengighetskriteriet som et skille mellom arbeidsavtalen og den selvstendige entreprise. Et oppdrag taper ikke karakteren av et arbeidsforhold fordi den som utfører det er økonomisk uavhengig av den inntekt det gir, det er det rent rettslige underordningsforhold som teller. Men under gitte omstendigheter kan også dette tre sterkt i bakgrunnen. Det er ikke vanskelig å tenke seg eksempler på at arbeideren kan komme og gå ettersom det passer, men hvor oppdragsgiveren like fullt ser seg tjent med ordningen. Det ville i alminnelighet bryte med tilvante forestillinger om man i slike tilfelle betraktet forholdet som noe annet enn et arbeidsforhold.

Mindretallet kan således ikke finne at noen av de påpekte kriterier kan frata forholdet mellom trykkeriet og fru Storhaug karakteren av en arbeidsavtale. Enn mer klart synes dette dersom man ser hen til det som da skulle være motstykket: At fru Storhaug er selvstendig næringsdrivende, som påtar seg arbeidet i entreprise. En slik betraktning virker i hvert fall fremmed, og man ville sikkert vike tilbake for konsekvensene av et slikt syn i forhold til næringslovgivning, skattelovgivning m.v.

Med det resultat mindretallet således kommer til i

Side:638

hovedspørsmålet, blir det aktuelt å ta stilling til om feriegodtgjørelsen delvis er foreldet.

Foreldelsen er avbrutt ved forliksklagen, som er uttatt den 8. mai 1964. Opptjent feriegodtgjørelse som er forfalt før mai 1961 skulle således være foreldet. Etter ferieloven §8 jfr. §7 (ferielovendringen av 15. mai 1964) skulle fru Storhaug ha fått feriegodtgjørelsen avregnet gjennom innklebing av feriemerker i feriebok, og dette skulle ha vært foretatt minst en gang i måneden. Mindretallet antar at feriegodtgjørelsen da må ansees forfalt når avregningen senest skulle ha vært foretatt, nemlig siste dag i hver kalendermåned. Under disse omstendigheter er den feriegodtgjørelse som ble opptjent i april 1961 og tidligere foreldet. Den senere opptjente godtgjørelse er i behold. Man finner det ikke nødvendig å foreta noen beregning av selve beløpet.

Når det gjelder omkostningsspørsmålet er vi enige med flertallet, og vi ville ha stemt for opphevelse av saksomkostningene også dersom vårt resultat var blitt dom.

Hvor ikke annet er sagt er dommen enstemmig.

Domsslutning:

Stjør- og Verdal herredsretts dom av 5. februar 1966 stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Aage Thor Falkanger).

Alf Eriksen, Verdal, driver i Verdal et boktrykkeri under navn Verdal Boktrykkeri. I lengre tid har trykkeriet også utført trykking av loddsedler for tivolier m.v. Loddsedlene blir brettet på litt forskjellig måte og stiftet sammen slik at man ikke kan se om loddet har noe nummer eller er blankt. Der lages f.eks. poser med 100 blanke nummer og 15 nummer med gevinst, men det kan også være aktuelt å ha større poser med lodd på 200 stk. og helt opp til 1000. - I trykkeriet lages loddsedlene, og de som skal i en pose samles sammen. Arbeidet med å brette loddene sammen og stifte dem og putte dem i posen har vært utført opprinnelig av barn, som er blitt engasjert av trykkeriet. Senere henvendte husmødre seg også til trykkeriet og spurte om de kunne få utføre arbeidet, og dette ble etterhvert ordningen. Disse kvinner som utførte dette arbeidet, fikk hvert sitt nummer, og når de hadde fylt 1 pose, stiftet de posen sammen og heftet sitt nummer til, slik at det kunne ettervises hvem som hadde utført arbeidet. Der ble ikke opprettet noen kontrakter med disse kvinner, men spesiell betaling for hver slags pose ble avtalt. Arbeidet ble fordelt mellom disse kvinner som vanligvis selv hadde søkt forbindelse med trykkeriet. Trykkeriet gjorde delvis henvendelse til kvinnene om at der nu var arbeid, og delvis kom de selv innom og fikk utlevert arbeidet.

Fru Sylva Storhaug, født xx.xx.1915, hører til disse kvinner. Hun bor ikke langt fra trykkeriet og påbegynte det omhandlede arbeidet en gang i 1958. Det var henne selv som gjorde henvendelse herom, og hun fortsatte arbeidet til ut 1961. Det er oppgitt at hennes arbeidslønn fra trykkeriet i årene 1958 til 1961 henh.v. var kr. 647,-, kr. 3 120,50, kr. 3 575,- og

Side:639

kr. 3 529,-. Det kan formentlig legges til grunn at den gjennomsnittlige arbeidstid for en pose på 1000 loddsedler var 1 time. Arbeidslønnen herfor var opprinnelig kr. 4,-, men ble senere nedsatt til kr. 3,50 etter avtale med dem som utførte arbeidet. Hverken for fru Storhaug eller for andre forelå noen avtale om ferielønn. Spørsmålet herom var for fru Storhaugs vedkommende ikke berørt mens hun utførte arbeidet for trykkeriet. Ut på våren 1962, formentlig mars-april, gjorde hun imidlertid en henvendelse til Alf Eriksen og spurte om hun ikke hadde krav på feriegodtgjørelse. Eriksen hevdet at hun ikke hadde krav på noen sådan godtgjørelse. - - -

Retten skal bemerke:

Det omhandlede arbeid er særdeles enkelt å utføre. Det må således også godtas at et barn som er begynt i skolen uten særlig vanskelighet kan utføre arbeidet. Det skal i denne sammenheng nevnes, at det må være noe tvilsomt om det omhandlede arbeid kan betraktes som industrielt hjemmearbeid. Bestemmelsene i loven om industrielt hjemmearbeid av 15. februar 1918 har forøvrig heller ikke vært anvendt. Således har oppslag om minstelønnspriser aldri vært oppslått. Videre skal nevnes at det er på det rene at Verdal trygdekasse har vært enig i at de som har utført dette arbeid ikke skal innmeldes i syketrygden av Boktrykkeriet. Videre vil retten nevne, at enhver av dem som hadde dette arbeidet alltid selv kunne bestemme om de ville ta dette, og i tilfelle i hvor stor utstrekning. Det er dog sikkert forekommet at noen, f.eks. fru Storhaug, er blitt spurt om å påta seg utførelse av en bestemt arbeidsmengde på kort tid, men dette må være uten betydning, da enhver alltid selv bestemte om vedkommende skulle ta imot arbeidet og i hvilket omfang. Fru Storhaug kan nok således iblant ha vært sterkt beskjeftiget for å få sitt arbeid ferdig, men det har i så fall vært etter hennes egen bestemmelse. Videre skal nevnes at fru Storhaug selv opprinnelige har bedt om å få arbeidet, og noen oppsigelsestid har aldri vært omsnakket. Hun sluttet således også uten oppsigelse. Boktrykkeriet førte aldri noe tilsyn med arbeidets utførelse i hjemmet og foretok heller ikke kontroll av det arbeid som var utført. Som alle andre hadde fru Storhaug selv risikoen for at hennes arbeid var riktig utført. Alle som fikk dette arbeid, kunne benytte hjelp til å få det utført, av ektefelle, hjemmeværende barn eller andre. Det var helt på det rene at Boktrykkeriet ikke hadde noe å bemerke dertil. Som det fremgår av foranstående, godtok Boktrykkeriet også å inngi lønnsoppgave for «hjelper», hvis dette ble forlangt. Der har aldri vært gitt noen instruks for arbeidets utførelse. Dette var forøvrig heller ikke nødvendig da det, som allerede nevnt, alene gjaldt en meget enkel arbeidsoperasjon. Boktrykkeriet har opplyst at firmaet Grøndahl & Søn, Oslo, har erklært at det har hatt ferdiggjøringsarbeid som er blitt utført hjemme hos kvinnelige arbeidere. Betalingen har vært etter stykkpris og feriepenger er aldri blitt krevet eller blitt utbetalt. Retten vil henvise til Lani-dommen avsagt av Eidsivating lagmannsrett 20.1.1958. Etter denne ble kravet om feriegodtgjørelse avslått. Fru Storhaug har på den annen side henvist til Rt-1958-1229 og til en dom av Fredrikstad byrett avsagt 14.11.1959. Begge disse dommer tilkjente feriegodtgjørelse, men retten kan ikke finne at de frembyr noen avgjørende analogier. I ingen av disse tilfeller gjaldt det et arbeid som

Side:640

hvem som helst kunne utføre. I begge saker var personlige moment til stede, og dette savnes helt i nærværende sak. Etter dette kan retten ikke finne at det arbeid fru Storhaug har utført går inn under Ferieloven, slik at hun kan kreve godtgjørelse etter denne lov. Alf Eriksen må således frifinnes for hennes krav. Det blir etter dette ikke nødvendig for retten å gå inn på foreldelsesspørsmålene og fru Storhaugs manglende kompetanse til å gjøre krav gjeldende for Feriefondet. - - -