RG-1968-340

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1967-11-11
Publisert:	RG-1968-340
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 11. november 1967 i kjæremålssak A nr. 11/1967:
Parter:	Sandefjord og Sandar Fellesvannverk, 2. Sandefjord kommune, 3. Sandar kommune (høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just) mot Yngvar K. Andersen (høyesterettsadvokat Ivar Gjelsvik).
Forfatter:	Lagmann L.Z. Backer, lagdommerne Kaare Westad, Harald Loe
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §273, §63, Arbeidervernloven (1956) §43, §180, §298, §66, §93, Tvistemålsloven (1915), Arbeidervernloven (1956)

Ved stevning av 4. oktober 1966 til Sandar herredsrett, innkommet 6. s. m., har Yngvar K. Andersen, med høyesterettsadvokat Ivar Gjelsvik som prosessfullmektig, reist sak mot Sandefjord og Sandar Fellesvannverk, Sandefjord kommune og Sandar kommune med påstand om at de dømmes til solidarisk å betale ham erstatning begrenset oppad til kr. 50 000. Domskravet bygger på to grunnlag: erstatning for uberettiget avskjedigelse - erstatning etter arbeidervernlovens §43 for usaklig oppsigelse. I tilsvaret har de saksøkte, ved høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just, prinsipalt påstått saken avvist, subsidiært påstått seg frifunnet.

De saksøkte begjærte spørsmålet om avvisning av saken behandlet i særskilt rettsmøte under saksforberedelsen, jfr. tvistemålslovens §93 annet ledd. Under rettsmøte 31. mars 1967 til behandling av avvisningsspørsmålet - administrert av sorenskriveren - møtte partenes prosessfullmektiger. Høyesterettsadvokat Hansen-Just nedla påstand om at saken avvises forsåvidt det kreves erstatning etter arbeidervernlovens §43. Høyesterettsadvokat Gjelsvik påsto avvisningspåstanden forkastet.

Herredsretten avsa 1. april 1967 kjennelse med denne slutning:

«Avvisningspåstanden forkastes.»

Om saksforholdet, herunder den av Andersen ved høyesterettsadvokat Gjelsvik 24. september 1965 uttatte forliksklage til Sandefjord forliksråd, behandlet av forliksrådet i møte 6. oktober s.å. der saken ble henvist til retten etter krav fra de innklagede (saksøkte) som møtte ved fullmektig, og om partenes anførsler for herredsretten vedrørende avvisningsspørsmålet vises det til kjennelsens grunner.

Sandefjord og Sandar Fellesvannverk, Sandefjord kommune og Sandar kommune har med høyesterettsadvokat Hansen-Just som prosessfullmektig i rett tid påkjært herredsrettens kjennelse til lagmannsretten, idet de anser den som uriktig.

I kjæremålserklæringen er for kjæremålet gitt denne begrunnelse:

«Det er i saken på det rene at søksmålet, som gjelder påstand om uberettiget oppsigelse, skulle være reist innen 15/10 1965. Det er videre på det rene at saken efter rtgl. §273 var unntatt fra forliksmegling, hvorfor saken skulle reises ved direkte stevning

Side:341

til herredsretten. Saksøkeren uttok imidlertid feilaktig klage til forliksrådet innen fristens utløp, klagen ble av forliksrådet henvist til retten i god tid innen fristens utløp, ikke desto mindre innkom stevning først til retten på årsdagen for forliksklagens henvisning.

Det er ingen grunn til å anta at uttagelsen av forliksklagen er en forsettlig feil. Hvis derfor forliksrådets formann hadde returnert klagen uten behandling, eller forliksrådet hadde avsagt kjennelse for avvisning, ville saksøkeren efter mønster av de i kjennelsen påberopte dommer i medhold av rtgl. §66 kunnet reparere sin feil ved å ta ut stevning innen 3 måneder. Man bør da ifølge en av disse dommer ( RG-1957-334) ikke være dårligere stillet om forliksrådet feilaktig henviser saken. Dette vil da si at hvis han hadde tatt ut stevning innen 3 måneder efter henvisningen, ville feilen være reparert. Det er imidlertid ingen grunn til å sette ham i en gunstigere stilling ved en slik feilaktig henvisning, slik at han kan vente et helt år med å ta ut stevning. I de siterte avgjørelser har da også saksøkeren i samtlige tilfeller holdt seg innenfor lovens 3 måneders frist.

Herredsrettens standpunkt i nærværende sak er at 3 månedersfristen overhodet ikke var begynt å løpe da stevning innkom til retten 1 år efter klagens henvisning.

Den savner, såvidt forstås, det utgangspunkt som ligger i forkynnelsen av en avvisningskjennelse, eller en blott og bar retur av klagen i ubehandlet stand. Jeg kan ikke slutte meg til dette standpunkt.

Saksøkeren burde være klar over at forliksbehandling av saken mot Sandefjord og Sandar kommuner ingen hensikt hadde. Det er da også anført at når saken ble bragt inn for forliksrådet var grunnen at man betraktet Sandefjord og Sandar Fellesvannverk som et eget rettssubjekt. I betraktning av at meglingsunntaket i §273 også omfatter saker mot offentlige institusjoner, synes ikke argumentet særlig holdbart. Ihvertfall ble saksøkeren ved min skrivelse av 16/12 1965 (sitert av retten nederst på side 4) gitt fulle opplysninger om Fellesvannverkets rettslige organisasjon, og ihvertfall på dette tidspunkt måtte det stå klart for han at også mot Fellesvannverket var meglingen en nullitet. Ihvertfall måtte da mottagelsen av dette brev danne det senest tenkelige utgangspunkt for en frist efter analogi av §66, og stevningen følgelig måtte uttas senest medio mars 1966. Stevningen ble først uttatt 4. oktober.

Hvis herredsrettens standpunkt skal legges til grunn, vil en saksøker som får sin feilaktig uttatte klage avvist, måtte innsende stevning innen 3 måneder, mens den klager som ved en feil av forliksrådet får saken henvist kan vente 1 år. Dette har ikke støtte i §66. Direkte uttaler paragrafen bare at fristen begynner å løpe efterat en avvisningskjennelse er forkynt. Rettspraksis har imidlertid lagt til grunn at fristen også begynner å løpe om klagen sendes tilbake uten sådan kjennelse. Efter min mening må tilsvarende bestemmelse gjelde i det foreliggende tilfelle.»

Side:342

Det er lagt ned denne påstand:

«Saken avvises forsåvidt det kreves erstatning efter arbeidervernlovens §43.»

Yngvar K. Andersen har ved høyesterettsadvokat Gjelsvik tatt til gjenmæle mot kjæremålet. Han mener at herredsrettens kjennelse er riktig - har henholdt seg til kjennelsesgrunnene og påberopt de samme anførsler som for herredsretten. Det er vist til «de doms- og litteraturhenvisninger som er omtalt i herredsrettens kjennelse og som underbygger det standpunkt herredsretten er kommet til, nemlig vanlig fristavbrytende virkning for den direkte henviste forliksklage der her er tale om».

Ellers er i anledning av kjæremålet bemerket:

«Det foreliggende avvisningsspørsmål må bedømmes ut fra rettergangslovens bestemmelser om de nærmere virkninger av at søksmål er reist. Rettergangslovens §63 med unntak av siste punktum omhandler de prosessuelle virkninger av et søksmål - nærmere bestemt litispendens-virkningen som er uten betydning i dette kjæremål.

Rettergangslovens §66 og §63, siste punktum omhandler de øvrige virkninger av et søksmål, - herunder den fristavbrytende virkning, hvilket er aktuelt i dette tilfelle. Det bemerkes at §63, siste punktum som omhandler de øvrige virkninger av et søksmål - herunder den fristavbrytende - knyttet til en henvist forliksklage - er systematisk feilplassert idet dette punktum rettelig hørte hjemme i §66. Herom vises til Altens foreliggende kommentarer til Rettergangsloven.

Ut fra disse bestemmelsers innhold må utgangspunktet for vurderingen av avvisningsspørsmålet knyttes til det faktum at forliksrådet positivt henviste den innkomne forliksklage til retten etter foretatt mekling - istedetfor eventuelt å returnere klagen eller avsi avvisningskjennelse.

Denne henvisnings-beslutning fra forliksrådets side er en rettslig beslutning fattet av en ordinær domstol. En slik beslutning - riktig eller uriktig - beholder normalt sin virkning så lenge den står uendret gjennom kjæremål eller anke, eventuelt omgjørelse av domstolen selv i de fåtall tilfelle der er anledning til det. Beslutningen kan ikke betraktes som en nullitet fordi man senere måtte komme til et annet standpunkt om dens riktighet. Beslutningen beholder fortsatt sin virkning - herunder den fristavbrytende virkning i ett år fra henvisningsdagen. Dette er direkte uttalt i rtgl. §63, siste punktum, som omtaler virkningen av en henvist forliksklage i motsetning til §66 annet ledd som omtaler stillingen hvis forliksklagen var blitt avvist ved kjennelse eller direkte returnert. (Jfr. her R.G. 1965 608 - særlig 610.)

Konsekvensen av dette er at avvisningspåstanden må forkastes, idet stevning innkom til Herredsretten innen utgangen av den nevnte årsfrist regnet fra henvisningsdagen. Støtte for dette syn finnes i C. Stub-Holmboe's «Foreldelse av fordringer», utg. 1946 148, RG-1957-334 (særlig 336) og RG-1965-608 (særlig 610), samt Rt-1962-569.

Side:343

De kjærende parter hevder at rettergangslovens §66 annet ledd må finne anvendelse i den forstand at stevning måtte være innkommet til retten innen 3 måneder fra henvisningsdagen, hvilket den ikke gjorde. Denne betraktning er uriktig av to grunner:

1. §66, 2. 1. omtaler virkningene av et rettergangsskritt som blir avvist p.g.a. uforsettlige feil. I så fall løper en reparasjonsfrist på 3 måneder regnet fra forkynnelsen av avvisningskjennelsen (bestemmelsen ble i RG-1965-608 gitt analogisk anvendelse på et tilfelle hvor forliksrådet returnerte klagen uten å ha gitt formell avvisningskjennelse.)

Denne bestemmelse omhandler da en ganske annen situasjon enn den her foreliggende, idet den forutsetter markering av rettergangsskrittets uriktighet like overfor den som har begjært dette - idet utgangspunktet for 3-måneders fristen knyttes til forkynnelse av en kjennelse med slikt innhold. Man kan imidlertid ikke anvende denne bestemmelse på det her foreliggende saksforhold hvor situasjonen er en helt annen, idet forliksklagen så tvert imot å bli avvist ble positivt henvist til retten. Virkningen av klagen og dens henvisning er fastlagt i rettergangslovens §63, siste punktum - ikke i §66 annet ledd. (Om den systematiske feilplassering av §63, siste punktum - jfr. ovenfor.) Så tvert imot å markere søksmålets opphør gjennom en avvisningskjennelse - innebærer henvisningen et direkte ledd i videreføringen av det søksmål som ble reist med den forliksklage det gjelder. Virkningen av denne klage med henvisning er direkte gitt i §63, siste punktum - den fristavbrytende virkning vedvarer dersom stevning kommer inn til retten innen ett år fra henvisningsdagen.

2. Under enhver omstendighet knyttes utgangspunktet for den 3-måneders reparasjonsfrist etter rtgl. §66 annet ledd til forkynnelsen av en kjennelse - av aktualitet her en avvisningskjennelse. Slik kjennelse - eller tilsvarende avvisende beslutning er aldri blitt forkynt eller meddelt motparten i dette kjæremål - hvorfor 3-månedersfristen i §66 annet ledd ikke var begynt å løpe før stevningen innkom innen årsfristens utløp, kan man ikke her på analogigrunnlag benytte forliksrådets henvisning av klagen som utgangspunkt for den nevnte 3-månedersfrist. Denne henvisning er en rettslig beslutning av helt annen karakter og innhold enn det §66 annet ledd angir som utgangspunkt for 3-månedersfristen. En slik analogislutning ville forøvrig være direkte i strid med §63, siste punktum som fastlegger den fristavbrytende virkning av en henvist forliksklage til ett år fra henvisningsdagen.

De kjærende parter hevder ovenstående betraktninger urimelige i sin effekt idet motparten får en ett-årsfrist til å ta ut stevning i motsetning til en 3-månedersfrist dersom forliksklagen var blitt returnert eller avvist ved kjennelse.

Jeg er ikke enig i dette. Hvis forliksklagen var blitt returnert eller avvist ved kjennelse, ville motparten både ha fått en klar beskjed om å reparere feilen og handle deretter - og et klart

Side:344

utgangspunkt for den like klart beskrevne 3-månedersfrist etter rtgl. §66 annet ledd. Når klagen istedet uten videre blir henvist til retten får han hverken foranledning til å handle i reparerende retning eller noe klart og naturlig utgangspunkt for en frist til slik handling. Da mangler både den rettslige beslutning som gir beskjed om feilen og som samtidig danner det klare og naturlige utgangspunkt for en frist til reparerende handling. Under disse omstendigheter bør motparten ha krav på å kunne henholde seg til det som er lovens normalregel i fristavbrytende retning - nemlig å påstevne saken innen ett år fra henvisningsdagen. Der kan ikke sees noe urimelig i dette, idet det er to helt forskjellige situasjoner det er tale om - samtidig som det her hevdede syn har direkte forankring i lovens tekst. Heller ikke i forhold til arbeidervernlovens §43 virker dette resultat urimelig - jfr. Herredsrettens kjennelse, siste avsnitt i premissene herom.»

Det er lagt ned slik påstand:

«Kjæremålet forkastes. Motparten tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken.»

Lagdommer Westad bemerker innledningsvis at de påberopte avgjørelser i RG-1957-334, Rt-1962-569 og RG-1965-608 nok her har sin interesse, men at spørsmålet som foreligger i nærværende sak - som nevnt av herredsretten - er et markert annet enn hva som forelå i de saker det er vist til. Således var stevning der kommet inn til retten innen utløpet av 3-måneders fristen etter tvistemålslovens §66 annet ledd, mens forholdet her er at stevningen først kom inn til herredsretten på årsdagen etter forliksrådets henvisning av saken til retten. - En avgjørelse av større interesse ved løsningen av det foreliggende rettsspørsmål er herredsrettsdom i RG-1953-169 flg. - Det foreliggende spørsmål kan ikke sees omhandlet i teorien, jfr. dog Stub Holmboe: Foreldelse av fordringer, side 148.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, hvis begrunnelse for å forkaste avvisningspåstanden jeg i det vesentlige kan tiltre. Etter anførslene for lagmannsretten vil jeg komme med noen tilleggsbemerkninger.

Saken er etter tvistemålslovens §273 nr. 3 utelukket fra forliksbehandling, så den uttatte forliksklage skulle vært nektet tatt under behandling. Imidlertid ble klagen ikke returnert av forliksrådets formann med meddelelse om at det ikke skulle foretas megling, saken heller ikke av forliksrådet avvist med kjennelse. I stedet for å avvise saken, hva forliksrådet skulle ha gjort, ble den av rådet henvist til retten.

De kjærende parter bestrider ikke og jeg legger - som herredsretten - til grunn at den fra Andersens side begåtte feil - uttaket av forliksklage - er uforsettlig. Jeg antar med herredsretten at tvistemålslovens §66 annet ledd får anvendelse her, at Andersen har en adgang som der nevnt til å få reparert den uforsettlige feil - å få inngitt stevning. Denne oppfatning deles forøvrig av de kjærende parter, jfr. gjengivelsen av deres anførsler.

Spørsmålet er da om søksmålet på grunnlag av bestemmelsen

Side:345

i tvistemålslovens §66 annet ledd kan sies å være reist tidsnok når forliksrådet henviste saken til retten 6. oktober 1965 og stevninen først innkom til retten et år etter.

Tvistemålslovens §66 annet ledd har en 3-måneders frist. Anvendt på det tilfelle at en sak feilaktig er innledet med forliksklage, løper fristen fra dagen for forkynnelse av forliksrådets kjennelse om avvisning, eventuelt fra den dag klageren mottok klagen tilbake fra rådets formann med slik meddelelse som foran nevnt. En er uten noe slikt utgangspunkt for fristen her hvor forliksrådet henviste saken til retten.

For herredsretten hevdet de kjærende parter at stevning for å være rettidig inngitt måtte vært inkommet til retten senest 6. januar 1966. I kjæremålserklæringen er det, under henvisning til det i herredsrettens kjennelse delvis siterte brev av 16. desember 1965 fra høyesterettsadvokat Hansen-Just til høyesterettsadvokat Gjelsvik, uttalt: «Ihvertfall måtte - mottagelsen av dette brev danne det senest tenkelige utgangspunkt for en frist efter analogi av §66, og stevningen følgelig måtte uttas senest medio mars 1966.» Dette viser i det minste at de kjærende parter ikke har noen sikker tro på rimeligheten av å regne fristen fra forliksrådets henvisningsdag.

Jeg finner med herredsretten at saken på grunnlag av bestemmelsen i tvistemålslovens §66 annet ledd er anlagt i rett tid etter arbeidervernlovens §43 nr. 3, 2. punktum, idet jeg som herredsretten mener at «lovstedets (tvistemålslovens) 3 måneders frist ikke har kunnet begynne å løpe da stevningen ble fremmet for retten». Denne løsning av det foreliggende spørsmål ser jeg som den naturlige og rimelige. Det vises til den før nevnte herredsrettsdom i RG-1953-169 flg., særlig side 174, og til Stub Holmboe: Foreldelse av fordringer, side 148. Stub Holmboe uttaler: «Men hvis forliksrådet i et slikt tilfelle (saken innledes med forliksklage hvor det ikke er adgang til forliksmegling) feilaktig henviser saken til retten istedenfor å avvise den, får henvisningen sin vanlige virkning» (tvistemålslovens §63, siste punktum) «såfremt den ikke oppheves etter kjæremål.» (Etter tvistemålslovens §298 kan det ikke erklæres kjæremål over forliksrådets beslutning om å henvise en sak til retten.) Jeg kan ikke se at noe med rimelighet skulle tilsi en annen løsning av rettsspørsmålet. Det de kjærende parter har nevnt i begynnelsen av siste avsnitt i kjæremålserklæringen er etter min oppfatning ingen innvending av vekt mot avgjørelsen.

Lagdommer Loe og lagmann Backer voterer også for at de saksøktes avvisningspåstand forkastes og finner det tilstrekkelig å bemerke:

I en rekke tilfelle krever lovgivningen at en rett skal være gjort gjeldende innen en viss tid, ellers inntrer rettstap. Dette gjelder således arbeidervernl. §43 pkt. 3 hvis 3-måneders frist det her dreier seg om. En slik frist avbrytes etter tvistemålsl. §66 første ledds annet punkt ved at forliksklage eller stevning kommer inn. I foreliggende tilfelle er forliksklage feilaktig uttatt

Side:346

skjønt forliksmegling ikke skulle finne sted, jfr. tvml. §273 nr. 3. Forliksrådet har imidlertid ikke returnert klagen eller avvist saken slik at tvml. §66, annet ledd ville komme til anvendelse. Forliksrådet har derimot den 6. oktober 1965 henvist saken til retten og saksøkeren har så uttatt stevningen innen et år fra henvisningsdagen. Når et krav på denne måte er henvist til retten er det tvml. §63, siste ledd siste pkt. som kommer til anvendelse og den fristavbrytende virkning er da i behold dersom stevning er kommet inn innen et årsfristen. Forliksrådets henvisningsbeslutning kan ikke i dette tilfelle betraktes som en nullitet, men må tillegges vanlig virkning selv om den har vært feilaktig, jfr. forsåvidt Stub Holmboe 148 som sitert foran.

Herredsrettens kjennelse vil etter dette bli stadfestet.

Man finner enstemmig at saksomkostninger for lagmannsretten ikke bør tilkjennes, idet de kjærende parter har hatt fyldestgjørende grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse, jfr. unntaksregelen i tvistemålslovens §180 første ledd.

Slutning:

1. Sandar herredsretts kjennelse av 1. april 1967 stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av herredsrettens kjennelse (sorenskriver H. Th. Knudtzon):

Saksøkeren, maskinsjef Yngvar K. Andersen, var i ca. 13 år ansatt som maskinsjef ved Sandar og Sandefjord Fellesvannverks pumpe- og filtrerstasjon på Goksjø. Den 1. juli 1965 fattet Fellesvannverkets styre slikt vedtak:

«Styret innstiller på at maskinsjefen gis oppsigelse og at det for de år pumpestasjonen fortsatt skal være i drift, ansettes en maskinist i konstituert stilling.

Vedtaket ble truffet etter at byingeniøren hadde redegjort for forholdet vedrørende lekasjene ved skyllevannsventilene. Styrets medlemmer fant at den ansvarlige ved pumpestasjonen i foreliggende tilfelle hadde utvist så stor forsømmelse i tjenesten at han måtte bli å si opp.»

Den 2. s.m. gjorde byingeniøren Andersen kjent med styrets vedtak. Samme dag sendte Andersen byingeniøren en skriftlig anmodning om å få være tilstede i et styremøte for der å redegjøre for forholdet.

Fremlagt utskrift av styreprotokollen for Fellesvannverket viser at den 12. juli 1965 ble holdt et styremøte til fornyet behandling av oppsigelsen av maskinsjefen. (I protokollen er saken uriktig betegnet som styrets innstilling om «avskjedigelse» av maskinsjefen.) Retten siterer fra protokollen:

«Etter at personalet etter tur og i følgende rekkefølge: Maskinsjefen, maskinist Nils Nilsen og maskinist Elias Hansen hadde redegjort for forholdet og besvart de spørsmål som ble stillet av styremedlemmene, drøftet styret på ny saken.

Der ble fattet følgende vedtak:

Styret fastholder sitt vedtak i møte av 1. juli i sak 8/65 sålydende:

jfr. sitat ovenfor.

Side:347

Beslutningen var enstemmig.»

Den 15. juli 1965 sendte Andersen sålydende brev til Fellesvannverkets styre v/byingeniør T. Gårtner:

«Jeg tillater meg herved å si opp min stilling ved fellesvannverkets pumpestasjon Goksjø fra 15. juli 1965.

Gjensidig oppsigelsesfrist er 3 - tre mnd.»

Sammenhengen hermed var at byingeniøren hadde foreslått for Andersen at denne selv skulle si opp stillingen slik at han senere kunne anføre at han var fratrådt «etter eget ønske.»

Umiddelbart etter å være gjort kjent med styrets vedtak av 12. juli 1965 hadde Andersen forøvrig henvendt seg til lege og var han blitt sykmeldt.

Den 24. september 1965 tok Andersen med daværende advokat - nå høyesterettsadvokat - Ivar Gjelsvik som prosessfullmektig ut forliksklage mot: 1. Sandefjord og Sandar Fellesvannverk v/dets styreformann, 2. Sandefjord kommune v/ordføreren og 3. Sandar kommune v/ordføreren. - - -

Til slutt i forliksklagen heter det bl.a.:

«Det bemerkes at nærværende klage i første rekke sendes for å avverge preskripsjon etter de i arbeidervernloven angitte søksmålsfrister.»

Forliksklagen ble forkynt for de tre innklagete den 1. oktober 1965. Klagen ble behandlet av forliksrådet den 6. s.m. Samtlige parter avga møte ved fullmektig. Etter krav fra de innklagete ble saken henvist til retten.

Ved stevning datert 4. oktober 1966 - innkommet til retten den 6. s.m. - har maskinsjef Andersen v/prosessfullmektig høyesterettsadvokat Gjelsvik innbrakt saken for nærværende rett med påstand som i forliksklagen. - - -

Rettens bemerkninger:

Som det fremgår av det som er sagt ovenfor, har begge parter påberopt seg en dom inntatt i RG-1957-334 flg. Saksøkeren har dertil vist til Hålogaland lagmannsretts kjennelse inntatt i RG-1965-608 flg. Saksforholdet i de to rettsavgjørelser var imidlertid ikke analogt med saksforholdet i nærværende sak.

I dommen fra 1957 omhandles det forhold at en leietaker etter vanlig oppsigelse datert 15. september 1957 den 6. oktober s. å. tok ut forliksklage mot huseieren, en klage som ble behandlet av forliksrådet den 25. s.m. og henvist til retten. Allerede den 6. november s. å. tok leietakeren ut stevning ved vedkommende byrett. Stevningen innkom således til retten før utløpet av 3 måneders fristen etter tvml. §66, annet ledd.

Kjennelsen fra 1965 dreiet seg også om en husleiesak hvor det først var tatt ut forliksklage - før utløpet av 30 dagers fristen for å reise husleiesak - en forliksklage som av forliksrådets formann var blitt returnert klageren med opplysning om at det ikke skulle foretas forliksmegling i saken. Også i dette tilfelle ble stevning uttatt innen utløpet av 3 måneders fristen etter tvml. §66, annet ledd.

I begge tilfeller har vedkommende domstol lagt til grunn at uttagelse av forliksklage har fristavbrytende virkning etter bestemmelsen i tvml. §66, annet ledd. De saksøkte i nærværende sak har da også - som

Side:348

det vil ha fremgått av det som er sagt ovenfor - sagt seg enig i at om stevningen var innkommet til retten innen 3 måneder regnet fra forliksrådets henvisning, ville det ikke vært noe grunnlag for å påstå saken avvist. Det som gjør at nærværende sak byr på en markert annen problemstilling enn de to ovenfor omhandlede, er det forhold at stevningen først kom inn til retten på årsdagen for henvisningen.

Retten har ikke kunnet finne noen rettsavgjørelse som her kan være til noen veiledning. Heller ikke kan det her foreliggende spørsmål ses omhandlet i teorien.

Retten har - om enn under noen tvil - kommet til at avvisningspåstanden må forkastes. Den resonnerer da som følger:

De to ovenfor omhandlede rettsavgjørelser, som retten antar må være riktige, bygger på den oppfatning at om en sak, hvor det er en tidsbegrenset søksmålsfrist, ved en uforsettlig feil innbringes for domstolene ved en klage til forliksrådet, i stedet for - som foreskrevet i lov - ved stevning direkte til vedkommende herreds- eller byrett, så hjemler tvml. §66, annet ledd, vedkommende en frist på 3 måneder til å foreta det rette rettergangsskritt. Etter det nevnte lovsted løper fristen fra forkynnelsen av forliksrådets avvisningskjennelse - eventuelt fra mottagelsen i retur av klagen fra forliksrådet, jfr. RG-1965-610.

Etter det som ovenfor er sitert fra forliksklagen, har saksøkerens prosessfullmektig vært klar over den spesielle søksmålsfrist etter arbeidervernlovens §43.

Det er av de saksøkte vedgått at det var en uforsettlig feil av saksøkeren at forliksklage i dette tilfelle ble tatt ut. Når saken ikke ble avvist av forliksrådet, men tvert i mot på vanlig måte ble henvist til retten, måtte saksøkeren - så vidt retten forstår - også ha grunn til å mene «den hellige grav vel forvart». Når først bestemmelsen i tvml. §66, annet ledd, her skal finne anvendelse, og saksøkeren nyte godt av den reparasjonsadgang av uforsettlige feil som er hjemlet ham, har retten derfor kommet til at lovstedets 3 måneders frist ikke har kunnet begynne å løpe da stevningen ble fremmet for retten.

Retten skal til slutt bemerke at den ikke kan finne det resultat den har kommet til særlig urimelig etter vanlige billighetsbetraktninger. Lovgrunnen for den korte frist til å reise erstatningssak etter arbeidervernlovens §43 er åpenbart den at en arbeidsgiver snarest mulig etter at han har gått til oppsigelse av en arbeidstaker, skal kunne vite om oppsigelsen vil utløse krav på erstatning eller ikke. I dette tilfelle har de saksøkte ved forkynnelsen av forliksklagen fått all ønskelig orientering om at maskinsjef Andersen ville fremme erstatningskrav - og kunnet forberede seg på å møte kravet. - - -