RG-1969-311
| Instans: | Frostating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1968-11-25 |
| Publisert: | RG-1969-311 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 25. november 1968 i kjæremålssak nr. 23/1968 |
| Parter: | Rolf Sætre (advokat E. Brautaset) mot Alf Berg (høyesterettsadvokat Erik Sølberg). |
| Forfatter: | Lagmann Mats Stensrud, lagdommerne Harald Sund, E. Midelfart |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §43, §42, Skjønnsprosessloven (1917), Oreigningsloven (1959) |
Alf Berg reiste i 1967 odelsløsningssak mot Rolf Sætre (Sæter?) til løsning av eiendommen «Fjellmark», gnr. 108 bnr. 5 i Ørsta. Ved odelstaksten ble verdien satt til kr. 1 400,-.
Rolf Sætre begjærte overtakst, og ved odelsovertakst avhjemlet 1. juli 1968 ble taksten satt til samme beløp. Sætre ble pålagt å erstatte Berg de lovbefalte utgifter ved overskjønnet, mens retten fant at hver av partene burde bære sine forsvarsomkostninger.
Rolf Sætre har i rett tid påkjært omkostningsavgjørelsen til Frostating lagmannsrett, idet han gjør gjeldende:
1. Omkostningsavgjørelsen er i strid med loven. Selv om dens ordlyd tillater å pålegge saksøkte å erstatte saksøkeren de lovbefalte omkostninger, og til å unnlate å tilkjenne saksøkte forsvarsomkostninger, er det sikker praksis i oreigningssaker for at saksøkeren skal erstatte saksøkte begge slags omkostninger, «jamvel om overskjønn er kravt berre av saksøkte og går han imot.» En tilsvarende ordning må gjelde i saker om tvangsavståing på grunnlag av odelsrett. Det vises til Altens kommentar til skjønnsloven, til Magne Schjødt: Ekspropriasjonsprosessen, og til oreigningslovens forarbeider.
2. Under enhver omstendighet er overtakstens begrunnelse så knapp at man ikke kan se om den har fulgt den rette forståelse av loven.
På begge grunnlag må disse feil lede til at omkostningsavgjørelsen blir opphevet.
Sætre har nedlagt slik påstand:
«1. Søre Sunnmøre herredsrett sin kostnadsavgjerd av 1. juli 1968 blir oppheva og heimvist til ny behandling ved herredsretten.
2. Rolf Sætre blir tilkjent sakskostnader for kjæremålsretten.»
Alf Berg har tatt til gjenmæle og har påstått herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestet, og seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.
Berg mener at omkostningsavgjørelsen er i samsvar med loven, og hevder spesielt at det ikke kan være riktig at det er fast praksis for at saksøkeren skal erstatte motparten såvel lovbefalte omkostninger som forsvarsomkostninger, også i overskjønn, alene begjært av saksøkte, og når dette har gått saksøkte imot.
Lagmannsretten finner at ingen av Sætres anførsler kan føre frem.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse er i overtaksten begrunnet slik:
Side:312
«Saksøkte må, da han var åleine om å krevje overtakst og denne etter rettens meining har gått han imot (også ved undertaksten vart verdet sett til kr. 1400,-), bære dei lovbefalte utgifter ved overskjønnet, jfr. skjønnslova §42, 3. leden. Av dei samme grunner som ovanfor er nemnde, finn ikkje retten å kunne tilkjenne saksøkte forsvarskostnader. Retten finn etter omstendighetene at kvar av partane her bør bære sine forsvarskostnader, jfr. skjønnslova §43.»
Retten har ikke funnet grunn til å frita Sætre for de lovbefalte omkostninger. Dette er i samsvar med §42 tredje ledd - hovedregelen -. Begrunnelsen er ikke i strid med hevdvunnen tolking av bestemmelsen. Man kan heller ikke se at rettens begrunnelse er utilstrekkelig, og at det for så vidt skulle klebe noen feil ved den. Herredsrettens vurdering i dette spørsmål kan lagmannsretten ikke prøve. Når det gjelder avgjørelsen om at hver part bærer sine forsvarsomkostninger, reguleres dette spørsmål av bestemmelsene i skjønnslovens §43. Den kjærende part gjør gjeldende at den forståelse av skjønnslovens §43 som i praksis er lagt til grunn i ekspropriasjonssaker, må gjelde på tilsvarende måte ved odelsskjønn. Når det gjelder denne praksis, vises det til kjennelse i Rt-1966-382 hvor forståelsen er drøftet på prinsipielt grunnlag. Kjennelsen avviker fra tidligere praksis, jfr. bl.a. Rt-1955-819. Den er begrunnet med de særlige forhold som gjør seg gjeldende ved ekspropriasjon, og avgjørelsen bygger på synspunkter som var gjort gjeldende ved forberedelsen av oreigningsloven av 23. oktober 1959. Disse synspunkter kan ikke uten videre overføres på odelsskjønn: disse foregår etter en særskilt prosessform bl.a. med forliksmegling, og det er tale om utøvelse av en legal løsningsrett. Partene i odelsskjønn vil regelmessig være langt mere likestillet enn det er vanlig ved ekspropriasjon.
Herredsretten har bindende avgjort at overskjønnet gikk Sætre imot, og det var begjært av ham alene. Det vil således være anvendelse for §43 annet punktum. I den foreliggende situasjon ville det - etter rettens vurdering - vært adgang til å pålegge Sætre å erstatte saksøkeren saksomkostninger, - overtakstbegjæring er uttatt ved advokat. Herredsretten har gjort det mindre ved å oppheve sakens omkostninger. Man kan ikke se at den herved har handlet i strid med skjønnslovens §43, og rettens begrunnelse må ansees tilstrekkelig. Herredsrettens vurdering kan lagmannsretten ikke prøve.
Etter dette vil den påkjærte avgjørelse måtte stadfestes.
Kjæremålet har ikke ført frem, og Sætre må derfor tilpliktes å erstatte Berg hans saksomkostninger for lagmannsrett. Erstatningen settes til kr. 100,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Søre Sunnmøre herredsretts omkostningsavgjørelse av 1. juli 1968 stadfestes.
Side:313
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rolf Sætre innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse 100 - etthundre - kroner til Alf Berg.