RG-1972-236
| Instans: | Gulating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1971-10-27 |
| Publisert: | RG-1972-236 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 27. oktober 1971 i kjæremålssak nr. 48/1971 |
| Parter: | Amund Eilerås (høyesterettsadvokat Karl Vikse) mot Halvard Eilerås (høyesterettsadvokat Sverre Caspersen). |
| Forfatter: | Lagmann E.T. Eftestøl, lagdommerne Lars Sollesnes, N.P. Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §385, Skjønnsprosessloven (1917) §43, §180, §181, §192, §384, §386, §85, §86, §2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53 |
Halvard Eilerås, eier av gnr. 79 bnr. 1 i Sveio, begjærte 23.2. 1971 avholdt skjønn i h.t. vegloven §53 for mot vederlag å få bruksrett til gårdsveien over gnr. 79 bnr. 3, tilhørende Amund Eilerås.
Sunnhordland herredsrett holdt skjønn 16.8.1971.
Skjønnet har følgende slutning:
«1. Skjønnet nektes fremmet.
2. De lovbestemte saksomkostninger pålegges Halvard Eilerås.
3. Forøvrig tilkjennes ingen av partene saksomkostninger.»
Høyesterettsadvokat Karl Vikse har på vegne av Amund Eilerås påkjært omkostningsavgjørelsen (slutningens post 3), idet det hevdes at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.
Den kjærende part har bl.a. anført at han for skjønnsretten la ned påstand på å bli tilkjent saksomkostninger, og at Halvard Eilerås ikke hadde noe å innvende mot dette krav. Halvard Eilerås påstod ikke at hver av partene skulle bære sine saksomkostninger. Videre har den kjærende part fremholdt at det for skjønnsretten ikke ble forhandlet om omkostningsspørsmålet, og han har særlig fremhevet at det fra Amund Eilerås' side overhodet ikke ble innvendt at den kjærende part ikke hadde krav på å få saksomkostninger fordi han i sin tid hadde utført arbeid på den kjærendes dyrkingsfelt. Den kjærende part påstår at hvis Amund Eilerås hadde kommet med en slik innsigelse for skjønnsretten, ville han på sin side ha innvendt at Amund Eilerås hadde brukt vegen som skjønnet gjaldt i 13 år uten at han hadde deltatt i opparbeidelse og vedlikehold av den, og at verdien av denne bruksutøvelse overstiger verdien av det arbeid Amund Eilerås har lagt ned på dyrkingsfeltet. Den kjærende har i denne sammenheng anført at arbeidet på dyrkingsfeltet ble utført i h.t. avtale mellom partene av 21.9.1957, og at det var motparten som påberopte seg denne avtale som bevis for at den kjærende på visse vilkår hadde vært villig til å tilstå motparten vegrett. Avtalen ble ikke påberopt i forbindelse med omkostningsspørsmålet.
Side:237
Den kjærende part har pekt på at skjønnsretten har funnet det naturlig at han møtte med advokat, og det hevdes at «avgjørelsen antas derfor å være i strid med skjønnsloven §43, og tvistemålslovens §85.»
Den kjærende parts påstand er:
«1. Sunnhordland herredsretts slutning pkt. 3 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Den kjærende part tilkjennes omkostninger i anledning kjæremålet.»
På vegne av Halvard Eilerås har høyesterettsadvokat Sverre Caspersen tatt til gjenmæle, og han har anført:
«Som saksøkerens prosessfullmektig hadde jeg ordet først under rettsmøtet. Jeg påstod skjønnet fremmet. På forespørsel fra rettens formann uttalte jeg at saksøkeren ikke krevde seg tilkjent saksomkostninger. På det tidspunkt forelå der ingen påstand fra saksøktes side. Jeg tilføyet at saksøkeren trolig også - under forutsetning av at skjønnet ble fremmet - ville akkviescere ved en mulig avgjørelse fra rettens side om at saksøkte ble tilkjent saksomkostninger.
Noe mer ble det ikke sagt om saksomkostningsspørsmålet i retten - bortsett fra at høyesterettsadvokat Vikse som avslutning på sitt innlegg nedla saksøktes påstand.
Når retten fant å måtte nekte skjønnet fremmet, og i den forbindelse etter omstendighetene ikke fant å ville tilkjenne saksøkte omkostninger, kan jeg ikke se at denne omkostningsavgjørelse er i strid med loven.»
Høyesterettsadvokat Caspersen har lagt ned denne påstand:
«Kjæremålet forkastes - og motparten tilkjennes saksomkostninger.»
Lagmannsretten finner at den påkjærte omkostningsavgjørelse må bli å oppheve.
I skjønnet er vedrørende omkostningsspørsmålet anført følgende:
Etter hovedregelen i skjønnslovens §43 burde saksøkeren erstatte saksøkte dennes særlige omkostninger i saken. Retten finner det naturlig at han møtte med advokat.
På den annen side har Halvard uimotsagt anført at han har utført arbeid i h.t. avtalen av 21.9.1957 på tilsammen 197 timer. Dette arbeid er kommet saksøkte tilgode, og bør tas i betraktning ved avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Retten finner under henvisning hertil å kunne oppheve sakens omkostninger mellom partene.»
Lagmannsretten forstår skjønnsrettens omkostningsavgjørelse slik at skjønnsretten har funnet at vilkårene i skjønnsloven §43 for å tilkjenne saksøkte saksomkostninger var til stede, men at den har unnlatt å utmåle omkostningsbeløpet fordi saksøkeren hadde motkrav som oversteg det beløp omkostningene i tilfelle ville blitt fastsatt til.
Lagmannsretten kan ikke se at motparten under skjønnet fremsatte den innsigelse at han hadde motkrav som kunne
Side:238
motregnes i saksomkostningene. Det kan heller ikke sees at den kjærende part har hatt anledning til å uttale seg om det virkelig forholdt seg slik at motparten hadde et motkrav, og om vilkårene for å motregne i den kjærendes krav på saksomkostninger i tilfelle var til stede. Lagmannsretten finner at skjønnsretten ikke hadde anledning til å ta hensyn til et slikt motkrav når motparten ikke hadde fremsatt innsigelse herom, og når den kjærende part heller ikke var gitt anledning til å uttale seg om spørsmålet, slik som nevnt ovenfor. Det vises for så vidt til tvml. §86 og Altens kommentar til denne bestemmelse, pkt. 2 a), jfr. Høyesteretts kjennelse Rt-1963-996. At den kjærende part ikke hadde noe å bemerke til motpartens forklaring om at han hadde arbeidet 197 timer på dyrkingsfeltet, kan det i denne sammenheng ikke legges vekt på, ettersom motparten ikke hadde kjennskap til at det kunne bli spørsmål om å ta hensyn til dette arbeidet ved fastsettelsen av omkostningsbeløpet.
Lagmannsretten finner etter foranstående at det foreligger feil ved saksbehandlingen, og det er sannsynlig at denne feil kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jfr. tvml. §384 første ledd jfr. skjønnsl. §2. Saksomkostningsavgjørelsen vil følgelig bli å oppheve, jfr. tvml. §385. Den kjærende part har begjært saksomkostningsavgjørelsen hjemvist til ny behandling. Begjæringen blir å ta til følge, jfr. tvml. §386.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, finnes det ikke nødvendig å komme inn på spørsmålet om det i sin alminnelighet vil være anledning til å foreta motregning i et saksomkostningsbeløp, jfr. tvml. §181, siste ledd.
Kjæremålet har ført fram. Det kan ikke sees å være grunn til å fravike hovedregelen i tvml. §192 første ledd, jfr. §180 annet ledd, om at den tapende part skal betale saksomkostninger. Disse settes til kr. 300.-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse (slutningens post 3) oppheves.
2. Saken hjemvises til herredsretten til ny behandling av omkostningsspørsmålet.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Halvard Eilerås til Amund Eilerås 300 - tre hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.