RG-1972-464
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1972-02-11 |
| Publisert: | RG-1972-464 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 11. februar 1972 i ankesak LH-1971-00065 A. |
| Parter: | Vågan kommune v/ordføreren (advokat Erik Bergsjø) mot Trygve Petersen (advokat L. O. Samland). |
| Forfatter: | Lagdommerne Jon Fjalstad, Halvard Lind Hansen, byfogd Arne Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Bygningsloven (1924) §48, Bygningsloven (1965) §31, Hendelege eigedomshøvelova (1969) §10 |
Ved stevning av 20. januar 1970 reiste Trygve Petersen sak ved Lofoten herredsrett mot Vågan kommune med krav om godtgjøring for opparbeidelse av en del av Storgaten langs sin eiendom «Vognmannstomten» i Svolvær. Lofoten herredsrett - sorenskriveren som enedommer - avsa 23. februar 1971 dom i saken med slik domsslutning:
«1. Vågan kommune dømmes til å betale til Trygve Petersen kr. 10.000.- titusen kroner, med 5 - fem - prosents renter fra 28. januar 1970.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Vågan kommune saksomkostninger til Trygve Petersen med kr. 2.000.- totusen - kroner.»
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Side:465
Vågan kommune v/advokat Erik Bergsjø har i rett tid påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Trygve Petersen har v/advokat L. O. Samland tatt til gjenmæle og har erklært motanke til forhøyelse av domsbeløpet.
Ankeforhandling ble holdt i Svolvær 1. februar 1972. For den ankende part møtte rådmann Romund Rønning og avdelingsingeniør Pål Bendiksen sammen med advokat Erik Bergsjø. Ankemotparten møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat L. O. Samland. Det ble gitt forklaring fra begge sider og avhørt et vitne samt foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Det ble videre foretatt åstedsbefaring.
Vågan kommune har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:
Herredsretten har tatt feil både ved bevisbedømmelsen og ved rettsanvendelsen.
Kommunen kan ikke godta at Petersen skal ha godtgjøring for frivillig fylling i regulert gategrunn. Det har vært flere tilfelle hvor grunneiere i Svolvær i egen interesse har foretatt slike arbeider. Kommunen har konsekvent avslått å yte noen godtgjøring dersom det ikke på forhånd var sluttet avtale om dette. Det hevdes at også Petersen har foretatt arbeidene i egen interesse, og det bestrides at han har handlet i god tro om at han var eier av gategrunnen.
Petersens anførsler i den tidligere rettssaken angående stenging av gaten, kan ikke tas til inntekt for hans gode tro. Hans påstand om å være eier av gategrunnen ble av lagmannsretten klart avvist som ubegrunnet. Petersen har vært klar over at det var avgitt gategrunn av den tidligere eier og at hans tomt var utmålt til den regulerte gatelinje. Han har innrettet seg etter det ved oppføring av bygg på tomten, og han har i likhet med andre grunneiere søkt kommunen om bidrag til å opparbeide adkomst til eiendommen. Hans henvendelser til kommunen i den anledning viser at han ikke har ment å være eier av gategrunnen. Det er først i brev av 1/3 1967, hvor han bebuder stenging av gaten, at han bruker uttrykket «min eiendom». Det pekes også på at Petersen har opparbeidet mye mere av gaten enn der de gamle bygningene stod, med andre ord også regulert gategrunn som han etter sin egen forklaring var klar over at han ikke eide.
Det pekes på at oppføring på Petersens tomt av et boligbygg i årene etter krigen og et garasje- og servicestasjonsbygg i 1956-57 nødvendiggjorde opparbeidelse av adkomst. Den utfylling som Petersen i den anledning har foretatt er gjort i egen interesse. Petersen drev en tid bensinstasjon og var av den grunn interessert i å få åpnet Storgaten for biltrafikk. For å oppnå dette har han fylt ut en del mot det lavere nivå i midten av Storgaten, slik at det kan kjøres der. Derved oppstod det litt gjennomkjøring, men gaten var og er uten betydning for byens almene trafikkbehov. I forbindelse med bygging av bru over til Svinøya i begynnelsen av 1960-årene var den daværende kommuneingeniøren av den mening at det ville bli nødvendig å fullføre
Side:466
Storgaten av hensyn til trafikken over brua. I den anledning ble det ført opp på driftsbudsjettet for 1964 kr. 30.000.- til dette formål. Det viste seg imidlertid at trafikken over brua på langt nær ble av den størrelse man hadde regnet med, og det ser heller ikke ut til at den vil vokse i de nærmeste årene. Det ble derfor ikke nødvendig å foreta noe med Storgaten, og det bevilgede beløp ble ikke benyttet. Ved sin omvurdering av saken tok kommuneingeniøren også hensyn til at en oppfylling av gaten, slik kommuneingeniøren hadde tatt sikte på, ville by på ulemper for eiendommer som støter til på grunn av nivåforskjell, og at gaten slik den lå var fullt tjenlig som adkomstvei til eiendommene.
Etter kommunens mening må reglene i lov om hendelege eigedomshøve av 10/4 1969 komme til anvendelse direkte eller analogisk. Etter denne lovs §10, annet ledd, er vilkåret for å få rett til vederlag for verdiøking ved opparbeidelse av fremmed eiendom at vedkommende har vært i god tro om sin rett. Den gode tro må i dette tilfelle gjelde både spørsmålet om eiendomsretten til gategrunnen og retten til godtgjøring for oppfylling. Ingen av disse vilkår er til stede.
Det er ikke mulig å vite hvilken verdi Petersens oppfyllingsarbeider har for kommunen idag. Det kommer an på om gaten får trafikkmessig betydning i fremtiden og hvorledes den i tilfelle skal opparbeides. Kommunens standpunkt er at den må ha fullt herredømme over spørsmålet om tidspunkt og måten for opparbeidelse.
Det bestrides at kommunens opptreden i forbindelse med Petersens stenging av gaten i 1967 kan gi utgangspunkt for noe vederlagskrav. Petersens aksjon tok sikte på å hindre innkjøring denne vei til Boligbyggelagets byggetomt, noe det var behov for av anleggsmessige grunner i byggetiden. Det kom henvendelse fra Boligbyggelaget, og kommunen måtte reagere over at Petersen på denne måte hindret ferdslen over kommunens egen eiendom. Forøvrig hadde kommunen liten trafikkinteresse av denne del av Storgaten. Det samme er tilfelle idag. Det pekes i den forbindelse på at de øvrige eiendommer i kvartalet har innkjøring til Storgaten fra Størmers gate.
Kommunen gjør også innsigelse mot kravets størrelse. Den fremlagte takst av Johannes Johansen kan ikke godtas, idet både masseberegning og prisansettelse ligger for høyt. Det pekes på Petersens egen oppgave i brev av 3/11 1957 til formannskapet, hvor han anslår den fylling som er nødvendig å foreta i gaten for å komme til sitt nybygg, til 50 m3 . I samme brev sier han seg villig til å foreta fylling og grusing for en pris av kr. 1.400.-. Det vises også til at Petersen under den tidligere lagmannsrettssaken opplyste at opparbeidelsen av gaten hadde kostet ham ca. kr. 10.000.-. Kommunen betvilte også dette beløp.
Det hevdes at Petersens krav under enhver omstendighet er foreldet. Det er ikke foretatt noen arbeider siden 1958. Kravet kunne like godt ha vært fremmet dengang som senere, og foreldelsen må løpe fra den tid arbeidene ble avsluttet. Kommunen
Side:467
er ikke enig i at lagmannsrettens dom i 1968 skapte en ny situasjon som måtte utløse kravet, slik Petersen nå gjør gjeldende.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«Vågan kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Trygve Petersen har i det vesentlige anført:
Hans arbeid med å bygge øvre del av Storgaten slik den nå ligger, har tilført kommunen verdier. Det er derved laget en trafikkåre frem til Austnesfjordgaten, hvor det tidligere ikke var fremkommelig. Etter at fjøs- og låvebygningen brente i 1954, var det store huller etter gjødselskjelleren, og det var åpenbart at noe måtte gjøres for å fylle ut gateområdet. Kommunen hadde laget en nedkjørsel til Storgaten fra Størmers gate, men foretok seg ikke noe mere. I forbindelse med bygging på sin eiendom hadde han interesse av å skaffe adkomst. Han drev med lastebiler og ved passende anledninger kjørte han på fyllmasse som han tok fra egen eiendom annet sted. Han mente at det var kommunens oppgave å opparbeide den regulerte gategrunn, men når kommunen holdt seg passiv, måtte han selv påta seg arbeidet. Han var klar over at det var gitt erklæring om fri gategrunn av eiendommen, men han var av den oppfatning at han eide grunnen der bygningene stod inntil kommunen krevde den avgitt.
Det var på den bakgrunn at han gikk til stenging av gaten i 1967. Han hadde ikke bare kjørt på fyllmasse, men hadde også foretatt grusing av gaten og hadde vedlikeholdet. Selv hadde han bare møtt avslag på søknader om støtte av kommunen, og han syntes det var urimelig at han alene skulle bidra til å opparbeide en gjennomfartsgate.
Da Petersen stengte gaten, fant kommunen at det av hensyn til den offentlige trafikk var nødvendig å holde den åpen. Dette viser at det forelå et alment trafikkbehov i gaten. Det vises i den forbindelse til daværende byingeniørs vurdering av trafikkspørsmålet i forbindelse med bygging av Svinøybrua. Når det bevilgede beløp ikke ble brukt til opparbeidelse av resten av gaten, må grunnen være den at kommunen fant at gaten klarte seg til den trafikk som foregår. Det hevdes at det er adskillig trafikk som på denne måte naturlig går opp fra Storgaten frem til Austnesfjordgaten og videre over Svinøybrua. Det er helt uriktig at Petersens opparbeidelse bare er kommet hans egen eiendom til gode.
Ved lagmannsrettens dom i 1968 ble det avgjort at Petersen tok feil når han mente å ha eiendomsrett til gategrunnen. Dommen må forstås slik at Petersen ikke lenger hadde råderett over sitt nedlagte arbeide og at gaten av hensyn til den offentlige trafikk må ligge der. Dette må gi et naturlig utgangspunkt for at Petersen må kunne kreve betaling for den verdi han har tilfdrt kommunen ved sitt arbeid. Han bør ikke komme i noen annen stilling enn andre huseiere som nyter godt av kommunens opparbeidelse av gater.
Side:468
Når det gjelder verdien av arbeidet, må det være riktig å vurdere den ut fra den nytte som kommunen får. Det hevdes at nytten minst må være verdt kr. 20.000.-. Petersen har regnet gjengs pris for tilkjørt fyllmasse og har latt utføre en takst ved vitnet Johansen som driver entreprenørforretning. Kommunen har ikke forsøkt å vise at tallene er gale. Det kan ikke være riktig å skjære ned erstatningen under hensyn til Petersens nytte av gaten. Han skal ikke bidra noe til gateopparbeidelse. Det har nemlig ikke vært noen refusjonsordning i forbindelse med kommunens utgifter til opparbeidelse av gater i Svolvær tidligere.
Det bestrides at kravet kan anses foreldet. Før lagmannsretten i 1968 avgjorde spørsmålet om eiendomsretten og råderetten over gategrunnen, hadde Petersen ikke foranledning eller rettslig grunnlag for å kreve kommunen dømt til å betale. Ved dommen ble det lagt et slikt grunnlag, og det må få betydning for spørsmålet om foreldelse.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
»1. Herredsrettens dom stadfestes, med den forandring at det tilkjente beløp forhøyes fra kr. 10.000.- til kr. 20.000.- med renter.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Lagmannsretten bygger på det samme faktiske saksforhold som herredsretten. Det er således på det rene at Trygve Petersen i årenes løp har foretatt utfylling av regulert gategrunn utenfor sin eiendom Vognmannstomten i Svolvær. Det er en hjørnetomt som med langsiden ligger til Storgaten og med en kortere side til Austnesfjordgaten. Reguleringsplanen hvor disse gatene er inntegnet, er vedtatt i 1901. En senere reguleringsplan, stadfestet i 1920-årene, opprettholder dette gatesystem.
Fra kommunens side har det ikke vært foretatt opparbeidelse av den delen av Storgaten som ligger mellom Størmers gate og Austnesfjordgaten. Nivået i disse to gater ligger høyere enn den mellomliggende strekningen i Storgaten. Mot Størmers gate har kommunen fylt ut slik at det er dannet adkomst der for eiendommene som ligger nærmest. Den utfylling som Petersen har foretatt ligger i samme nivå som Austnesfjorågaten og strekker seg langs og litt forbi et garasje- og servicestasjonsbygg som han oppførte i 1956/57. Utfyllingen er gjort i en bredde av 8 meter og en lengde på ca. 25 meter. I likhet med herredsretten anser lagmannsretten det på det rene at kommunen er eier av den regulerte grunnen i Storgaten som støter opp til Vognmannstomten, jfr. lagmannsrettsdommen i 1968. Kommunen fikk skjøte på grunnen i 1950. Så vidt en forstår har Petersen utført utfyllingsarbeidet etter den tid. Han gjør i forbindelse med sitt vederlagskrav gjeldende at han mente å eie den gategrunnen som de gamle bygningene - vinterfjøset og vognboden - stod
Side:469
på. Han sier at han gikk ut fra at han utførte arbeidet på egen grunn og at han hadde full råderett over den. Lagmannsretten finner i motsetning til herredsretten ikke at spørsmålet om Petersen har foretatt arbeidet i god tro om å være eier, kan få utslagsgivende betydning. Avgjørende anses å være at Petersen etter lagmannsrettens oppfatning har foretatt utfyllingsarbeidene i egen interesse for å kunne utnytte tomten til å bygge på. Retten anser det godtgjort at hans opparbeidelse av gaten i alt vesentlig er gjort for å skaffe adkomst til de oppførte bygninger. Det pekes i den forbindelse på at bygningen mot Storgaten etter det opplyste ble laget til bruk for garasje- og servicestasjon og at det ved siden av ble montert pumpeanlegg for salg av bensin. Dette forutsatte biltrafikk og måtte gjøre det nødvendig med skikkelig adkomst. Petersen har ikke påvist at gatefyllingen er foretatt i større utstrekning enn nødvendig for å tjene eget formål med utnyttelse av eiendommen. Retten kan ikke se noen rimelig grunn til at Petersen skulle la utførelsen av disse arbeider være avhengig av spørsmålet om han anså seg for å være eier av gategrunnen eller om kommunen hadde overtatt den. Han var klar over at det var gitt erklæring fra tidligere eier av hovedeiendommen om avgivelse av fri gategrunn, slik at kommunen i alle tilfelle hadde krav på å få overta den. Det kan i den forbindelse også pekes på at Petersen har fylt ut mere enn det område hvor de gamle bygningene stod. I brev av 3/11 1957 til Svolvær formannskap søkte Petersen om at kommunen skulle betale for gjenstående fylling i Storgaten for at han kunne komme til sitt bygg. Han anslår nødvendig masse til 50 m3 stein og sier seg villig til å fylle og gruse for kr. 1.400.-. Av byingeniørens påtegning av 5/11 s.å. fremgår at utfyllingen var nødvendig for å skape adkomst til 3 av garasjeportene i Petersens nybygg mot Storgaten. Daværende rådmann tilrådde ved påtegning av 12/11 s.å. overfor formannskapet at kommunens ingeniørvesen skulle foreta utfyllingen. Formannskapet utsatte behandlingen av søknaden til budsjettbehandlingen følgende år, og fattet så 30/5 1958 vedtak om at søknaden avslås. Det er ikke opplyst om Petersen foretok dette arbeid før eller etter kommunens avslag, men han har i et hvert fall utført det uten å ha noe tilsagn fra kommunen om vederlag. Dette viser hvilken egeninteresse arbeidet hadde for ham i forbindelse med utbygging av hans eiendom. Det kan under dette avsnitt til slutt bemerkes at dersom spørsmålet om eiendomsretten til gategrunnen skulle ha spillet noen rolle for Petersens disposisjoner, må han selv bære risikoen for at han har feilvurdert grunnlaget for sitt eierkrav.
Det er opplyst at en i daværende Svolvær kommune ikke hadde vedtekt til §48 nr. 1 og 3 i den tidligere bygningsloven av 1924, nemlig om at en eiendom ikke måtte bebygges før det var opparbeidet godkjent gate til den, og at grunneierne skulle refundere kommunen halvparten av utgiftene til gate. Ordningen var således at kommunen opparbeidet og bekostet gatene. Dette
Side:470
innebar imidlertid ikke noen plikt for kommunen til å opparbeide gater for å skaffe adkomst til grunneiere som valgte å bygge i regulert strøk hvor det ennå ikke var ført frem gate. I slike tilfelle kunne grunneieren se seg tjent med selv å opparbeide adkomst, dette Petersen har gjort. Lagmannsretten kan ikke se at det er noen hjemmel for at han i så fall kan kreve at kommunen skal betale for dette. Han har begrunnet sitt krav med at han har opparbeidet en gjennomfartsgate og tilført kommunen verdier. Kommunen bestrider at det er noe behov for gjennomgangstrafikk her, og hevder at Petersens arbeid ikke har stort annen verdi enn for hans egen eiendom. Kommunens standpunkt til Petersens krav er uttrykt i formannskapets vedtak av 3/9 1969, hvor det sis at formannskapet ikke finner at det er grunnlag for forhandlinger på det nåværende tidspunkt, idet spørsmålet om hvorvidt Petersen har krav på erstatning for medgåtte fyllmasser, må bli å ta opp dersom kommunen treffer beslutning om å opparbeide gaten. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe uholdbart ved det som kommunen her har gjort gjeldende. Retten anser det ikke godtgjort fra Petersens side at den omhandlede del av Storgaten har noen verdi som gjennomfartsgate eller dekker et alment trafikkbehov, slik den nå ligger. Det er heller ikke godtgjort at det for tiden er til stede noe behov for å få den opparbeidet til den standard som tilfredsstiller dagens krav til en trafikkert gate. Etter det inntrykk lagmannsretten fikk ved befaring og av opplysningene som ellers er fremlagt i saken, synes kommunen å ha rett i sin vurdering av gatens betydning for nåværende trafikk. Retten er enig med kommunen i at denne alene må ha herredømme over spørsmålet om tidspunktet for gateopparbeidelsen og hvorledes den skal utføres.
Retten tilføyer at det ikke er truffet vedtak om regulering av gatehøyder - gatenivå - for Storgaten på denne strekning. De hus som i årenes løp er blitt oppført langs gaten, formodentlig med bygningsmyndighetenes tillatelse, deriblant Petersens garasjebygg, er imidlertid plassert i et slikt nivå i forhold til terrenget at en opparbeiding av Storgaten, slik at den blir sammenhengende kjørbar, formentlig vil medføre komplikasjoner. I den forbindelse viser retten til rådmannens innstilling av 22. august 1969 til formannskapet.
Retten kan heller ikke gi Petersen medhold i at kommunen har tiltatt seg råderetten over hans gateopparbeidelse på en slik måte at den må betale vederlag. Det han da sikter til, er at kommunen gjennom den tidligere rettssaken nektet ham å stenge gaten eller fjerne massen. Bakgrunnen for kommunens aksjon var neppe ønske om å holde gaten åpen ut fra et alment trafikkbehov. Den fant at det var urimelig at boligbyggelaget skulle hindres i å bruke denne veg til transport av byggematerialer i byggetiden, og mente at Petersen ikke hadde rett til å hindre fri ferdsel på kommunens eiendom. Dette fikk kommunen rettens medhold i. Kommunens standpunkt for så vidt kan etter
Side:471
lagmannsrettens oppfatning ikke føre til at det dermed utløses et vederlagskrav for en opparbeidelse som er gjort i grunneierens egen interesse, og som bare utgjør en del av en ellers uopparbeidet gatestrekning som ikke egner seg for trafikk av betydning i sin nåværende tilstand.
Ankemotparten har tapt saken fullstendig. Lagmannsretten finner at han må tilpliktes å betale den ankende part erstatning for saksomkostninger i begge instanser i samsvar med hovedregelen i tvml. §180 første ledd, jfr. §172 første ledd. Beløpet settes til kr. 4.000.-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Vågan kommune frifinnes.
Trygve Petersen betaler til Vågan kommune i saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett kr. 4.000.- - firetusen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Av herredsrettens dom (sorenskriver T. K. Fleischer):
Nærværende sak gjelder krav om godtgjørelse (erstatning) fra saksøkerens side overfor Vågan kommune for en opparbeidet vei han har latt utføre i gate nr. 15 - Storgaten - i Svolvær. Sakens faktiske side står i nøye sammenheng med en tidligere versert sak for domstolene og hvor partene var de samme. Den gang gjaldt spørsmålet hvorvidt saksøkeren hadde rett til å stenge den ovenfornevnte gate for den fri ferdsel og hvorvidt han hadde rett til å fjerne den fyllmasse han hadde kjørt ut på gatelegemet. Både herredsretten og lagmannsretten kom til det resultat at en slik rett hadde han ikke. Spørsmål om erstatning for den fyllmasse han hadde kjørt ut på veien, samt det arbeide han hadde gjort ble ikke realitetsbehandlet. De faktiske forhold som ble lagt til grunn i ovennevnte refererte dom danner bakgrunn også for det forhold som skal vurderes i nærværende sak. Retten finner det derfor påkrevet å sitere enkelte punkter av lagmannsrettens dom av 13. mai 1968. Av dommen hitsettes følgende:
«Eiendommen Svolvær - Øvre, gnr. 18 bnr. 2 i Vågan, ble tidligere eiet av Nordlands Privatbank A/S. Ved kontrakt av 2. september 1926 solgte banken deler av eiendommen til Trygve Petersen, som den gang forpaktet bruket. Salget omfattet den såkalte Agronombolig med tilhørende tomt, driftsbygningene til gårdsbruket, bl.a. vinterfjøs og vognbod, og en tomt på ca. 1000 m2 «som tillegges vinterfjøset og vognboden som grunn». Denne tomten ble utskilt fra gnr. 18 bnr. 2 ved oppmålingsforretning av 21. oktober 1926 og fikk navnet Vognmannstomten. Skjøte på det som var solgt ble utstedt 27. november 1926, skjøte ble tinglyst 17. januar 1927. Vognmannstomten støter på den ene siden opp til grunn regulert til fortsettelse av gate nr. 15 - Storgaten - i Svolvær. På et langt tidligere tidspunkt hadde eieren av gnr. 18 bnr. 2 avgitt tinglyst erklæring om vederlagsfri avståelse av grunn til gaten. Vinterfjøset som Petersen kjøpte sto i det vesentlige på den regulerte gategrunn. Bare en mindre del av huset og låvebroen lå på Vognmannstomten. Vognboden sto helt ute på den regulerte gategrunn. I 1950 solgte Nordlands
Side:472
Privatbank A/S det som var igjen av gnr. 18 bnr. 2 til daværende Svolvær kommune. Skjøte ble utstedt 27. mai 1950. Gate 15 var ikke opparbeidet langs Vognmannstomten De husene Petersen hadde på den regulerte gategrunn sto der fortsatt. I 1954 brant imidiertid fjøsbygningen opp, og i 1956 rev Petersen selv ned vognboden. I slutten av 1950 årene kjørte Petersen fyllmasse på det som var regulert til gategrunn, og opparbeidet kjørbar vei. På Vognmannstomten førte han opp en leiegård og en garasjebygning. Det veistykke Petersen hadde opparbeidet, ble uten innsigelser fra hans side også benyttet av andre frem til 1967. Da ville han stenge veistykke for alminnelig ferdsel. Det førte til at Vågan kommune begjærte midlertidig forføyning for å hindre at gaten ble sperret. Lofoten namsrett tok begjæringen til følge ved kjennelse 2. november 1967. Samtidig ble kommunen pålagt å reise sak for å få tvisten rettslig avgjort, og gjorde det. I denne rettssaken avsa Lofoten herredsrett, dommerfullmektigen med domsmenn, 7. desember 1967, dom med slik slutning:
«1. Trygve Petersen har ingen rett til å hindre fri ferdsel i gate 15 - Storgaten - i Svolvær.
2. I saksomkostninger betaler Trygve Petersen til Vågan kommune 800 - åttehundre - kroner innen 2 - to - uker.»
Dommen ble avsagt under dissens fra en domsmann.
Dommen ble påanket til lagmannsretten hvor også spørsmålet om fjerning av fyllmasse ble realitetsbehandlet. Domskonklusjon er følgende:
«1. Trygve Petersen har ikke rett til å stenge for fri ferdsel i gate 15 - Storgaten - i Svolvær.
2. Trygve Petersen har ikke adgang til å fjerne den fyllmasse han har lagt i gate 15 - Storgaten - i Svolvær.
3. Trygve Petersen dømmes til å betale til Vågan kommune 1.500.- kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»
I premissene uttaler lagmannsretten på side 7 følgende:
«Det står igjen å vurdere om den ankende part har adgang til å fjerne den fyllmassen han har kjørt på traséen for gate 15, og på den måten redusere muligheten for fri ferdsel. De opplysninger lagmannsretten har fått til bruk ved vurderingene, er svært spinkle. Fra den ankende part er gitt et løst og ulegitimert overslag over hva veiopparbeidelsen kostet - og over utgiftene ved å fjerne fyllmassene. Det er overslag som ankemotparten har betvilt holdbarbeten av. Det er ikke en gang søkt påvist at det å fjerne fyllmassen skulle ha noe økonomisk fornuftig formål. Etter en samlet vurdering av forholdene herunder det under det inntrykk åstedsbefaringen har etterlatt, mener lagmannsretten at det å fjerne fyllmassen ikke kan være økonomisk forsvarlig. Derfor kan det heller ikke være adgang for den ankende part til å fjerne fyllmassen. Lagmannsretten vil presisere at det med dette ikke er tatt noe standpunkt til spørsmålet om den ankende part har krav på vederlag fra kommunen for omkostningene ved å opparbeide en vei som kan brukes til fri ferdsel. Det spørsmålet foreligger ikke til avgjørelse i saken. En slik rett til godtgjørelse kan den ankende part ha selv om han ikke har adgang til å ødelegge den vei han har opparbeidet.»
Side:473
På grunnlag av ovennevnte uttalelser fra lagmannsretten og fordi saksøkeren mener å ha et rettslig krav - eventuelt erstatning - overfor Vågan kommune, ble nærværende sak reist. - - -
Rettens bemerkninger:
Under henvisning til den foran siterte lagmannsretts dom er det på det rene at Vågan kommune eier den regulerte grunn som saksøkerens vognbod og vinterfjøs har stått på. Det er likeledes på det rene at på nevnte grunn har saksøkeren påkjørt fyllmasse og i noen utstrekning anlagt gate i ca. 25 meter lengde. Retten finner det godtgjort helt inn til lagmannsrettens dom var falt at saksøkeren var av en annen oppfatning når det gjaldt eiendomsretten til grunnen. Til belysning herav finner retten det formålstjenlig å sitere lagmannsrettens dom forsåvidt gjelder dette forhold. På side 4 står der følgende:
«Den ankende part hevder prinsipalt at han i 1926 ble eier ikke bare av grunnarealet på Vognmannstomten og til den såkalte Agronombolig. Han ble eier også av den grunn til regulert gate 15 som støter opp til Vognmannstomten. Han begrunner det med at vinterfjøset og vognboden som han kjøpte, sto på den regulerte gategrunn. Ingen faller på å kjøpe hus uten også å bli eier av grunnen under husene og omkring husene i den utstrekning det er nødvendig for å gjøre bruk av den. Han mener at hans oppfatning har støtte også i ordlyden i kjøpekontrakten av 2. september 1926 og skjøte av 27. november 1926. Han nevner særskilt at Vognmannstomten «tillegges vintertjøset og vognboden som grunn» og presiseringen av at sommerfjøs og torvsjå «selges uten grunn». Som eier må han ha adgang til fritt å disponere over den regulerte gategrunn bl.a. også ved å hindre ferdsel over den, inntil kommunen har overtatt arealet i kraft av det eldre tilsagn om vederlagsfri avståelse av grunn til vei. Han viser i denne sammenheng til dom i Rt-1961-708 flg. hvor Høyesterett foretok utfylling av en kjøpekontrakt på et punkt den ikke avgjorde eller berørte.»
Denne oppfatning fikk ikke gehør i lagmannsretten. Retten finner det imidlertid utvilsomt at saksøkeren har vært i velbegrunnet god tro - forsåvidt gjelder eiendomsforholdene til grunnen inntil ovennevnte dom falt - og bygger i den anledning på de anførsler saksøkeren kom med i lagmannsretten. Til støtte for denne oppfatning legger retten også vekt på at saksøkeren har henholdt seg til en uttalelse fra Det Kgl. Kommunal- og Arbeidsdepartement stilet til Bygningssjefen i Solvær og som er datert 28. august 1950. Dette skrivet er dokumentert og fremlagt i retten. Det heter her: «At så lenge grunn som ved stadfestet reguleringsplan er utlagt til gater, plasser m.v. ikke er ervervet av kommunen, har eieren full disposisjonsrett over grunnen. Dog således at han ikke kan oppføre bygninger på den, jfr. bygningsl. §31, 32.»
En konsekvens av dette synes å være at saksøkeren måtte kunne disponere grunnen på den måte han ville bl.a. ved å tilføre grunnen fyllmasse og ved å lage vei (gate). Under disse forhold hadde han heller ingen oppfordring til å fremsette et rettslig krav overfor kommunen for det arbeidet han hadde gjort og for den fyllmasse han har påført grunnen. Kravet faller først til betaling når det ble bragt på det rene at kommunen var eier av grunnen - og det fikk saksøkeren først klarlagt ved lagmannsrettens dom den 13. mai 1968. Den omstendighet at
Side:474
saksøkeren på et tidligere tidspunkt ved flere anledninger har søkt kommunen om godtgjørelse i håp om å komme til en minnelig ordning gjør ingen endring heri. Saksøktes innsigelse om at kravet er foreldet kan derfor ikke tas til følge. Det spørsmål som da oppstår er hvorvidt saksøkeren som har foretatt ovennevnte arbeide og uten kommunens mellomkomst har et berikelseskrav mot kommunen for de verdier og fyllmasser den er tilkommet og for det arbeidet saksøkeren har utført på kommunens eiendom bl.a. ved anleggelse av vei. Ved vurderingen herav må det tas i betraktning at den vei det her er tale om er en gjennomgangsvei og fri for all ferdsel. Det var ikke påvist hvor stor denne ferdselen er, men det er helt på det rene at det går adskillig trafikk på veien og med kommunens billigelse. Det er også på det rene at gaten fra kommunens side ikke i liten grad er benyttet i forbindelse med bygning av hus og at dette vil ha vært vesentlig vanskeliggjort uten det arbeide som saksøkeren har nedlagt. Det kan således etter rettens mening ikke være tvil om at kommunen i dette tilfelle er påført verdier av saksøkeren og som for kommunen er nyttige. Rimelighetshensyn tilsier derfor at saksøkeren for et berikelseskrav mot kommunen for de verdier han har tilført og det arbeid han har utført og at kommunen i noen utstrekning må betale for dette. Ved fastsettelsen av beløpets størrelse må det dog tas hensyn til at saksøkeren ikke i liten grad har hatt nytte av dette arbeide selv bl.a. i forbindelse med utvidelse av gatelegemet ved hans garasjetomt og plassen foran denne.
Saksøkeren har latt foreta en takstforretning den 18. november 196? og som er utført av herr Johs. Johansen. I denne er det angitt at fyllmassen utgjør ca. 656 m3 og som tilsammen skulle representere en verdi av kr. 19.680,-. Saksøkte har ikke gjort noen innsigelse mot denne - og retten legger følgelig denne takstforretning til grunn ved utmålingen av erstatningen. Denne må nødvendigvis bli å fastsette skjønnsmessig på grunnlag av de opplysninger som er gitt og retten finner at kr. 10.000.- må være et passende beløp. Hertil kommer 5 % rente fra stevningens forkynnelse. - - -