RG-1973-558

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1973-01-24
Publisert:	RG-1973-558
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 24. januar 1973 i ankesak nr. 56/1972
Parter:	Karl A. Smith (høyesterettsadvokat Sven Haraldsen) mot Karl M. Wang (advokat J. H. Christiansen).
Forfatter:	Lagmann Kristen Syvertsen, lagdommer Rolf E. Schreiner, hjelpedommer Reidar H. Andersen
Lovhenvisninger:	Åndsverkloven (1961) §1, Tvistemålsloven (1915) §180, Konkurranseloven (1922) §1, Konkurranseloven (1922), Prisloven (1953) §18, §1, §27, §55, Åndsverkloven (1961), Mønsterloven (1970)

Ved stevning til Tønsberg herredsrett av 16. april 1971 anla båtbygger Karl A. Smith sak mot Karl M. Wang med krav om vederlag for Wangs forretningsmessige utnyttelse av en avstøpning tatt av skroget på en 26 fots båt Smith våren/sommeren 1970 bygget for Wang etter bestilling. Karl M. Wang benektet at Smith hadde krav på noe vederlag og reiste motsøksmål med krav om tilbakebetaling av kr. 2.000,- av de kr. 27.000,- han hadde betalt for den bestilte båt. Den 28. desember 1971 avsa herredsretten - sorenskriveren som enedommer - dom i saken med slik slutning:

«Karl M. Wang frikjennes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I motsøksmålet:

Karl A. Smith frikjennes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

De nærmere enkeltheter i saksforholdet og hva partene har gjort gjeldende for herredsretten fremgår av herredsrettens dom.

Karl A. Smith har anket herredsrettens avgjørelse i hovedsøksmålet til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Side:559

Karl M. Wang har tatt til gjenmæle og erklært motanke forsåvidt gjelder avgjørelsen i motsøksmålet. Motanken gjelder herredsrettens rettsanvendelse.

Karl A. Smith anfører at det opprinnelig, da han påtok seg byggingen av en båt for Wang, ikke var forutsetningen at det skulle tas noe avstøp av skroget med sikte på senere serieproduksjon av plastbåter. Den tillatelse han ga Wang før båten var levert, til å ta et avstøp av skroget, ble gitt på grunnlag av Wangs løfte om at han senere skulle få fortjeneste av en mulig bruk av formen ved produksjon av plastbåter. Det avstøp som ble tatt var praktisk talt identisk med trebåtens skrog - endringene var helt ubetydelige.

Wang har gjennom samarbeid med Arne Huseklepp, som har utarbeidet former for overbygging m.v., fått frem en modell som er overlatt Sølversens Glassfiber-båtbyggeri på leiebasis mot en avgift på kr. 3.000,- pr. bygget båt. Denne leie/royalty inngår til Huwa-Plast A/S - et aksjeselskap stiftet i 1971 hvor Wang og Huseklepp hver eier 50 % av aksjekapitalen. Pr. idag er fremstillet ialt 47-48 plastbåter etter modellen, og Wangs andel av royaltyen utgjør, i og med at han er medeier for en halvpart i aksjeselskapet, kr. 1.500,- pr. båt. De utgifter han har hatt i forbindelse med utviklingen av modellen - den del som referer seg til skroget - må forlengst være dekket.

Smith gjør prinsipalt gjeldende at det løfte Wang ga ham - et løfte som var en forutsetning for at han tillot avstøp av båtskroget - pliktes oppfylt. Forutsetningene for løftet - bruk av avstøpet i serieproduksjon av plastbåter - er slått til. Han har krav på vederlag/royalty uavhengig av om konstruksjonen av den båt han bygget for Wang kan anses som et åndsverk eller ikke. Dette må følge av alminnelige avtalerettslige prinsipper, noe herredsretten feilaktig har oversett. Den går uten videre ut fra at det ikke foreligger noen avtale. Dessuten må han, slik serieproduksjonen har utviklet seg, kunne påberope seg §1 i lov om utilbørlig konkurranse av 7. juli 1922 og prislovens §18 som grunnlag for sitt krav på vederlag.

Subsidiært hevder Smith at den båt han konstruerte og bygget for Karl M. Wang er et selvstendig åndsverk etter åndsverkslovens §1 nr. 9. Herredsretten synes i denne forbindelse feilaktig å ha gått ut fra at han, ved byggingen av båten, nyttet maler som skrev seg fra en båt båtbygger Otto L. Scheen jr. hadde konstruert. For å spare materialer nyttet han gamle maler, men disse maler måtte gjøres helt om før de kunne anvendes ved byggingen av den båt Wang hadde bestilt. Denne båt er fullt ut hans egen konstruksjon - den representerer ikke noe plagiat av kjente båttyper. Hans krav på vederlag for Wangs utnyttelse av avstøpet av skroget, må derfor også være hjemlet i åndsverkslovens §27.

Uavhengig av om hans prinsipale eller subsidiære anførsel blir lagt til grunn, mener Smith at hans vederlag bør settes til kr. 300,- pr. plastbåt bygget etter hans skrogmodell, dog slik at

Side:560

avgiften ikke begynner å løpe før den royalty Wang har mottatt dekker hans utviklingsutgifter i forbindelse med den forretningsmessige utnyttelse av modellen.

Med hensyn til motanken henholder Smith seg til herredsrettens avgjørelse. Den merpris utover de opprinnelig avtalte kr. 23.000,- som han krevet og fikk av Wang, ble akseptert av Wang. Wang betalte uten protest.

Karl A. Smith har nedlagt slik påstand:

«1. Karl M. Wang dømmes til å betale Karl A. Smitli vederlag etter rettens skjønn for de allerede foretatte avstøp av plastbåter begrenset oppad til kr. 20.000,-.

2. Karl A. Smith kjennes berettiget til royalty etter rettens skjønn for hvert fremtidig avstøp.

3. Karl A. Smith frifinnes i motanken.

4. Karl A. Smith tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Karl M. Wang har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Det bestrides at konstruksjonen av den båt Smith bygget for ham kan anses som noe åndsverk beskyttet etter åndsverkslovens regler. Her mangler den individualitet og originalitet som må være forutsetningen for at konstruksjonen kan karakteriseres som et åndsverk. Her er det mere spørsmål om teknikk enn åndsverk. Det er vist til Ragnar Knoph, Åndsretten 64, 70 og 110 og dommer i R.G. 1957 og Rt-1962-964 samt Oslo byretts dom av 10. mars 1972, båtkonstruktør Jan H. Linge mot Båtservice m.fl.

Det foreligger ikke noen avtale om at Smith skal ha noen royalty for bruken av avstøpet av skroget på den båt han bygget for Wang. Det han var stilt i utsikt var en mulig adgang til å få overta seriebygging av innredninger, hvis plastbåtprosjektet lot seg realisere. Det er heller ikke uten videre rimelig at Smith skal ha noe vederlag. Det er Wang som har investert i plastmodellen og det er han som har tatt risikoen. Dette at det ikke foreligger noen avtale, hindrer forøvrig bruken av åndsverkslovens §27 for det tilfelle Wangs båtkonstruksjon kan anses som åndsverk.

En mulig royalty til Smith må under enhver omstendighet sees i forhold til skrogavstøpningens andel av de kr. 3.000,- Sølversens båtbyggeri betaler pr. enhet - d.v.s. kr. 1.000,-.

I motanken anføres at det ikke er samsvar mellom det faktum herredsretten har lagt til grunn og de rettslige konsekvenser som er trukket av dette. Smiths tilleggsregning er betalt under protest - slik herredsretten har funnet det godtgjort - og tilbakesøkningskravet kan da ikke være bortfalt ved passivitet eller foreldelse. Vanlig foreldelsesfrist for et slikt krav er 3 år.

Karl M. Wang har nedlagt slik påstand:

«I hovedsøksmålet:

Tønsberg herredsretts dom av 28. desember 1971 stadfestes.

I motsøksmålet:

Karl A. Smith dømmes til å betale Karl M. Wang kr. 2.000,-.

For begge tilfeller:

Side:561

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten har mottatt partsforklaring fra Karl A. Smith og Karl M. Wang. Det er ført 4 vitner, hvorav 3 er nye for lagmannsretten. Som nye dokumenter er bl.a. fremlagt tegninger av den båt Smith bygget for Wang. Hva som forøvrig er dokumentert fremgår av rettsboken. I faktisk henseende står saken i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Lagmannsretten er, både i hovedanken og i motanken, kommet til samme resultat som herredsretten.

De under ankeforhandlingen fremlagte tegninger av den båt Smith bygget for Wang, er i januar 1972 gitt påtegninger fra Otto L. Scheen jr. og Jan H. Linge om at tegningene ikke er plagiert etter noen av deres båter. Jan H. Linge har også bekreftet at Smiths tegning ikke har noe til felles med hans konstruksjon «Sagaling» - den båt Wang hadde vist Smith en brosjyre av da han tok opp forhandlinger med Smith om bygging av båten. Det må også anses godtgjort at de maler som ble brukt ved byggingen av Wangs båt, ikke var identiske med maler nyttet til en annen båtkonstruksjon. De gamle malene ble omgjort og tilpasset den båt Smith hadde tegnet for Wang. Det foreligger ikke opplysninger som tyder på at noe annet enn at tegningen, konstruksjonen er Smiths eget verk. At Wang, ved bestillingen av båten, ga Smith visse anvisninger om hva slags båt han ønsket, endrer ikke dette forhold.

Det er visse avvik mellom den form som ble laget etter plastavstøpet som ble tatt våren 1970 og skroget til den båt Smith bygget. I plastformen ble øverste bordgang gjort noe bredere, 5-6 cm. på midten skrånende til 2-3 cm. foran og akter. Dette vil igjen si at noe av springet i båten ble tatt ut. Videre er det på det rene at det ved plastavstøpningen ble foret noe under akter på trebåten for at den skulle slippe plastformen. Det er ikke godtgjort at plastformen er lenger eller bredere enn originalen bortsett fra at det muligens er blitt en ubetydelig utpressing i lengde og bredde under selve arbeidet med å lage formen. Lagmannsretten antar at disse avvik og mulige andre bagatellmessige forskjeller som måtte foreligge, samlet sett er så ubetydelig at det må være riktig å si at plastformen i det alt vesentlige samsvarer med originalen. Hvis Smiths tegning, konstruksjon er å anse som et åndsverk etter åndsverksloven, så må den beskyttelse det gir ham i tilfelle omfatte bruk av den plastform det her er tale om. Forsåvidt antas den tilstrekkelige identitet å foreligge.

Lagmannsretten er imidlertid kommet til at selv om Smiths tegning og konstruksjon er hans verk, så dreier det seg i dette tilfelle ikke om et verk som kan anses som et åndsverk etter åndsverksloven §1. Her mangler det skapende åndsarbeid som gir den originalitet og den individuelle utforming av kunstnerisk verdi som må være forutsetningen for at det kan sies å være frembragt et åndsverk i lovens forstand. Smith har ved

Side:562

konstruksjonen og tegningen bygget på en tradisjonell skrogform, og det kan ikke sees at den utforming han har gitt skroget, hverken med hensyn til konstruksjon eller design representerer noe som klart skiller båten ut fra det meget store antall båttyper av lignende art som finnes på markedet. Det er mere tale om en typevariasjon enn om en ny båttype. Den originalitet som kan ettervises, ligger på det mere håndverksmessige område.

I og med at den båt Smith har bygget for Wang - de underliggende tegninger og konstruksjoner - ikke kan anses som noe åndsverk, vil Wang, som kjøper av båten, stå meget fritt når det gjelder å utnytte den. Smith har ikke noen vernet opphavsrett, hvilket forøvrig er en av forutsetningene for å anvende åndsverksloven §27 - påberopt av Smith. Det er heller ikke opplyst at Smith har noen beskyttet rett til tegninger og konstruksjoner etter patent- eller mønsterlovgivningen. Om slik beskyttelse kunne vært oppnådd er et annet spørsmal. Under disse omstendigheter kan ikke det forhold alene at Wang tar et avstøp av den båt han har bestilt og senere utnytter det til serieproduksjon av skroget i plast, gi Smith noen rett til vederlag, royalty for utnyttelsen. Noen hjemmel for vederlag/royalty på dette grunnlag, har da Smith heller ikke kunnet påvise.

Hvis Smith etter dette skal kunne kreve noe vederlag, noen royalty for Wangs forretningsmessige utnyttelse av avstøpet av den båt han bygget for Wang, må han kunne støtte seg til et tilsagn fra Wang - en avtale med ham. Det har under ankeforhandlingen vært Smiths hovedsynspunkt at et slikt tilsagn er gitt - en slik avtale sluttet.

Det er på det rene at det ikke foreligger noe skriftlig tilsagn - noen skriftlig avtale. Smith har heller ikke kunnet gi noen nærmere detaljer om hva tilsagnet, avtalen skulle gå ut på - hvilken royalty han skulle få og hvorledes den skulle beregnes. I det forhold at Wang fant det nødvendig å innhente og innhentet et samtykke fra Smith til å ta et avstøp av skroget en week-end i mai 1970, ligger etter lagmannsrettens oppfatning ikke noen erkjennelse av at Smith måtte ha krav på vederlag for mulig senere utnyttelse av avstøpet. Båten var da under bygging og sto på Smiths båtbyggeri. Rent praktisk var det da nødvendig å få samtykket. Det må være på det rene at Smith, da avstøpet ble tatt, var klar over eller ble gjort kjent med at det kunne bli tale om å utnytte avstøpet i serieproduksjon av plastbåter. Wang mener at Smith, allerede da båten ble bestilt, var klar over at det ville bli aktuelt med avstøp for senere serieproduksjon. Dette benektes av Smith. Retten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til denne uoverensstemmelse i forklaringene. Det er nemlig enighet mellom partene om at det på bestillingstidspunktet ikke var tale om noen godtgjørelse for mulig senere serieproduksjon.

Det er videre enighet mellom partene om at det, da avstøpet av skroget ble tatt - antakelig også senere - ble snakket om serieproduksjon av plastbåter basert på avstøpet og hvilke

Side:563

forretningsmessige muligheter det kunne innebære. Wang erkjenner at han overfor Smith har gitt uttrykk for at hvis en slik serieproduksjon kom i stand, kunne det bli «business» også for Smith - «penger å tjene». Det det da var tale om var - ifølge Wang - at Smith i tilfelle kunne få overta seriefremstilling av innredningen til plastbåtene, noe som ville gi god inntekt. Smith på sin side hevder at han ble lovet provisjon av produksjonen, hvis det ble noen produksjon. Det var dette tilsagn som gjorde at han ga samtykke til at avstøpet ble tatt. For en gangs skyld så han muligheten for «lettjente penger». Arbeid med innredninger var han ikke interessert i. Han hadde nok å gjøre. Grunnen til at det ikke ble satt opp noen eksakt avtale var at det, på dette tidspunkt, var uklart om det ville bli noen serieproduksjon. Dessuten hadde man ikke oversikt over hvilke utgifter som i tilfelle ville påløpe før produksjonen kunne komme igang.

Lagmannsretten kan etter partenes forklaringer, de foreliggende vitneutsagn og de øvrige bevisligheter ikke finne det godtgjort at Wang har gitt noe slik uttrykkelig muntlig tilsagn eller inngått noen slik muntlig avtale som Smith påstår. Det er mulig Smith kan ha oppfattet Wang slik at han under visse omstendigheter skulle få en provisjon, en royalty for produserte plastbåter, og at han har snakket om dette til andre. Det er også mulig at Wangs formuleringer kan ha vært noe uklare og at Smith derfor kan ha misforstått ham. På dette grunnlag kan imidlertid Smith ikke bygge noen rett. Her er dessuten forholdet at Wang, etter at båten var levert, kunne ha tatt plastavstøpninger for serieproduksjon uten at Smith kunne hindre det og uten at Smith av den grunn fikk noe krav på vederlag. Sett på denne bakgrunn virker det lite sannsynlig at han har gitt Smith et tilsagn om royalty bare fordi han tok avstøpet før båten var levert og da var avhengig av en viss medvirkning fra Smiths side. Smith bygger og får betaling for den båt Wang har bestilt, og det må da stå Wang fritt å utnytte denne båts skrog som modell for senere serieproduksjon av plastbåter - iallfall i et tilfelle som det foreliggende. Når derfor Smith mener at han skal ha provisjon, royalty for Wangs rettmessige utnyttelse av den båt Smith har bygget for ham, må det føres et forholdsvis sterkt bevis for at et slikt krav eksisterer. Det dreier seg jo også om et vederlag som ikke forutsetter noen egentlig gjenytelse. Dette beviskrav kan ikke Smith på noen måte sies å ha oppfylt.

Lagmannsretten finner det etter dette ikke nødvendig å gå nærmere inn på Smiths henvisninger til prislovens §18 og §1 (generalklausulen) i lov om utilbørlig konkurranse av 7. juli 1922. Her foreligger ikke noen avtale hvis priser og forretningsvilkår skal vurderes, og det er heller ikke fremmet noe erstatningskrav på det grunnlag at «generalklausulen» er overtrådt.

Når det gjelder Wangs motanke, er lagmannsretten enig med herredsretten i at Wang, ved betalingen av tilleggsregningen på kr. 4.000,-, hvorav kr. 2.000,- erkjennes som gjeldende ekstraarbeider, ikke har protestert på en måte som kan gi ham rett til

Side:564

å kreve kr. 2.000,- tilbake. Wang har forklart at han 4 dager før båten ble levert var ute hos Smith og at denne da krevet - før han ville overlevere båten - kr. 4.000,- i tillegg til det tidligere avtalte siste avdrag på kr. 7.500,-. Wang mente at dette var i strid med avtalen og konfererte med en advokat som rådet ham til - det hastet med å få båten - å betale under protest eller tilby deponering. Wang var ute hos Smith igjen og tok med sin hustru som vitne. Smith fastholdt sitt krav og avviste deponering. Det er uklart hva som egentlig foregikk under dette møte, men det synes som Wang først og fremst har fremholdt at han ikke ville betale tilleggskravet uten å få en spesifisert regning som viste hva de av Smith påberopte fordyrelser og ekstraarbeider utgjorde. Dagen etter var Wang ute hos Smith igjen, båten gikk prøvetur og etter prøveturen levert Wang en sjekk til Smith på kr. 11.500,-. Såvidt lagmannsretten har forstått gjorde ikke Wang det da klart at betalingen skjedde mot protest og at han forbeholdt seg å kreve endel av beløpet tilbakebetalt. Smith har meget bestemt hevdet at han fikk sjekken uten noen protest fra Wangs side.

Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at om Wang mener han har betalt tilleggsregningen mot protest, så har denne protest fått et lite manifest uttrykk. I tillegg hertil kommer at Wang intet har foretatt seg for å få tilbakebetalt noen del av de kr. 4.000,- før Smith reiste sak mot ham våren 1971. Heller ikke har han i dette tidsrom gitt Smith noen etterviselig underretning om at han vil kreve tilbakebetaling. Selv om Smith opprinnelig ikke hadde krav på mere enn de avtalte kr. 23.000,- pluss vederlag for utførte ekstraarbeider kr. 2.000,-, må Wangs opptreden i forbindelse med betalingen av kr. 11.500,- og måten han har opptrådt på like fram til saken mot ham ble reist, tolkes dithen at han i realiteten har akseptert Smiths tilleggsregning. Slik må også Smith ha oppfattet og hatt grunn til å oppfatte forholdet. Under disse omstendigheter må Wang anses for å ha tapt sin mulige adgang til å kreve kr. 2.000,- tilbakebetalt fra Smith.

Hovedanken har ikke ført frem og Karl A. Smith bør forsåvidt betale Karl M. Wangs saksomkostninger for lagmannsrett etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Omkostningene settes til kr. 1.500,-. Heller ikke motanken har ført frem, og Karl M. Wang bør - etter samme bestemmelse - betale Karl A. Smiths omkostninger for lagmannsrett i den anledning. Disse settes til kr. 500,-. Herredsrettens omkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke tilstrekkelig grunn til å endre.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. I hovedanken:

a) Tønsberg herredsretts dom av 28. desember 1971 stadfestes.

b) I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Karl A. Smith til Karl M. Wang 1500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Side:565

2. I motanken:

a) Tønsberg herredsretts dom av 28. desember 1971 stadfestes.

b) I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Karl M. Wang til Karl A. Smith 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Leif Fjeld):

Saken gjelder spørsmål om betaling for royalty som saksøkeren, båtbygger Karl A. Smith, krever i anledning av at saksøkte, Karl M. Wang, har benyttet som modell til form for plastbåt skroget til en båt som Smith har bygget for Wang etter bestilling. Wang har reist motsøksmål med krav om tilbakebetaling av et beløp, under hovedforhandlingen redusert til kr. 2.000.-, som Wang hevder er betalt med forbehold utover det beløp partene var blitt enige om.

I desember 1969 inngikk partene avtale om at Smith skulle bygge en 25Ž fot båt for Wang. Båten ble bygget på basis av en mal som Smith hadde, og som han hadde kjøpt av et firma i Oslo, og med endringer i henhold til Wangs anvisninger idet båten skulle gjøres lenger, bredere og høyere enn de mål malen var laget etter. Wang hadde videre en brosjyre til en båt, «Sagaling», som skulle vise hvordan han ville ha båten. Smith hadde opprinnelig satt i gang byggingen for en annen oppdragsgiver i henhold til en avtalt pris kr. 22.000.-. På grunn av at Smith måtte gjøre endringer i malen, krevet han et tillegg på kr. 1.000.- slik at kjøpesummen ble kr. 23.000.-. Kr. 8.000.- ble betalt kontant. Resten skulle betales i 2 terminer med en halvpart hver termin. Siste termin skulle betales ved levering 1. juni, men på grunn av forsinkelser ble båten først levert 28. juli. Smith nektet å levere båten før Wang hadde betalt resten på kontraktsummen + et tillegg på kr. 4.000.- som Smith krevet, fordi det gikk med mer materialer enn han hadde beregnet og fordi byggearbeidet i det hele tatt ble dyrere enn Smith hadde regnet med.

Under byggingen ble det med Smiths tillatelse da byggingen av båten var kommet så langt tatt en prøveavstøpning av skroget med henblikk på en plastproduksjon av båten som Wang hadde planer om å få igangsatt.

Wang har også senere sammen med en kompanjong inngått avtale med Sølversens Glassfiber båtbyggeri, Søndre Nes, om serieproduksjon av plastbåt etter en modell som de har levert båtbyggeriet. Foreløpig er det tatt 30 avstøp hvorav 20 avstøp er solgt på kommersiell basis.

- - -

Når det gjelder hovedsøksmålet, skal retten bemerke:

Det er en ting som partene er enige om, og det er at det ble foretatt en avstøpning av skroget med Smiths samtykke etter at skroget var ferdig bygget. Spørsmålet er i første rekke om dette skroget er et åndsverk som Smith kan kreve opphavsrett til, og i tilfelle om det er bevart så vesentlige ting av skroget i den form som nå tjener som modell for plastavstøpningene at Smiths opphavsrett må sies å være krenket.

Etter §1 nr. 9 i loven om opphavsrett til åndsverk kan opphavsretten også omfatte tekniske tegninger. Vilkåret må være at de representerer en innsats av skapende åndsarbeid. I dette tilfelle har Smith som

Side:566

grunnlag for byggingen av båten en mai som han har kjøpt fra et Oslofirma og som igjen er bearbeidet etter anvisning av Wang. Smith hevder at hans arbeid med tegning av båten på finerplate og hans utføring av spanteriss og linjetegning er av den karakter at han må ha beskyttelse for dette på samme måte som en arkitekts tegning etter åndsverkslovens §1 nr. 7. Retten savner en nærmere påvisning om at denne hans innsats representerer skapende åndsarbeid med hensyn til byggingen av båten utover det som han har foretatt etter saksøktes anvisninger, og enn mere hvor meget av denne innsats med hensyn til skroget er representert i den form som danner modellen for plastbåtproduksjonen. Denne er kommet i gang etter Wangs initiativ og etter at han har foretatt diverse endringer i det opprinnelige skrog som angitt foran. Den tvil som her er tilstede må etter rettens mening gå ut over saksøkeren som den der har plikt til nærmere å legitimere sitt krav.

Retten er etter dette kommet til at saksøkte må bli å frikjenne i hovedsøksmålet. Retten vil ellers bemerke at det ikke synes å kunne bygges på noen avtale mellom partene som kan kreves endret i medhold av åndsverkslovens §27. Hvis retten var kommet til at Smith hadde en beskyttet opphavsrett som var krenket, måtte et erstatningskrav etter påstandens punkt I etter rettens oppfatning være begrunnet i lovens §55 som påstått i stevningen. Etter det resultat retten er kommet til, er det imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på disse spørsmål.

Når det gjelder motsøksmålet har Wang forklart at Smith nektet å utlevere båten før Wang hadde betalt ham resten av kjøpesummen + et tillegg på kr. 4.000.-. Wang måtte ha båten og hadde ikke annet å gjøre, men betalte under protest. Ekstrabeløpet hadde ikke sin bakgrunn i noen avtale, men var benyttet av Smith som pressmiddel fordi Wang var i tvangssituasjon. Wang hadde i februar 1971 gitt Smith frist til 1. juni til å spesifisere eventuelle ekstraarbeider han skulle ha gjort utenom avtalen.

Smith gjør gjeldende at Wang ikke betalte under protest. Wang hadde restoppgjør med seg i sjekk under prøveturen og overleverte denne uten forbehold etter at båten var prøvet og godtatt. Tillegget på kr. 4.000.- skyldtes ekstraarbeider foruten at arbeidene ble dyrere enn Smith hadde regnet med.

Retten legger til grunn at det beløp på kr. 2.000.- som Wang nå krever, ikke skyldes ekstraarbeider, men refererer seg til tillegg fordi arbeidet med bygging av båten ble dyrere enn Smith hadde regnet med. Smith har åpenbart ikke hatt klar forståelse av hva et anbud innebærer. I og med at byggingen av båten var anbudsarbeid og ikke regningsarbeid, legger retten til grunn at Smith ikke hadde noe krav på tilleggsbetaling fordi det opprinnelig avtalte arbeid ble dyrere. Retten ser det videre slik at Wang har betalt under protest. Smith har etter det han selv forklarer ikke oppfattet at det ble protestert fra Wangs side mot betalingen idet han hadde sjekken med seg. Slik situasjonen var burde Wang på en eller annen måte i forbindelse med betalingen eller snarest mulig deretter gitt et mer håndgripelig uttrykk for den protest han selv mener å ha gitt muntlig.

Retten finner etter dette at Smith må frifinnes i motsøksmålet.

- - -