RG-1974-547

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1974-02-18
Publisert:	RG-1974-547
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 18. februar 1974 i ankesak nr. 44/1972
Parter:	Stavanger kommune (advokat Karl Wyller v/advokat Arne Pedersen jr.) mot 1. Magnus Langøy, 2. Lars Langøy høyesterettsadvokat Tore Helliesen).
Forfatter:	Lagdommerne Jac. Wesenberg, M. Lund, C.H. Endresen
Lovhenvisninger:

Den 6. mai 1970 falt en lavspentlinje tilhørende Stavanger kommunale elektrisitetsverk ned på Langøy og forårsaket brann på Magnus Langøys eiendom. Brannen omfattet et område på

Side:548

ca. 8 mål som besto av gress- og lyngmark og et plantefelt med buskfuru gikk tapt. Ved brannen gikk også tapt endel lagrede brukte materialer tilhørende Lars Langøy. Disse materialer skulle han bruke til oppførelse av en bygning.

Magnus og Lars Langøy anla i fellesskap sak mot Stavanger kommune og påsto seg tilkjent erstatning for de tapte verdier, idet kommunen antokes ansvarlig for skaden såvel på subjektivt som på objektivt grunnlag. Magnus Langøy krevde kr. 500,- for det tapte plantefelt og Lars Langøy krevet kr. 24.268,- for de tapte materialer.

Under hovedforhandlingen for Stavanger byrett ble der opp nådd enighet mellom partene om at Magnus Langøys tap var kr. 500,- og at Lars Langøys tap beløp seg til kr. 12.000,-. Kommunen benektet dog et hvert ansvar på subjektivt og objektivt grunnlag og påsto seg frifunnet.

Stavanger byrett avsa den 30. november 1971 dom med slik domsslutning:

«1. Stavanger kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Magnus Langøy kr. 500,- - femhundre kroner - med 5 - fem - prosent årlig rente fra 18. januar 1971 og til betaling skjer.

2. Stavanger kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Lars Langøy kr. 12.000,- - tolvtusen kroner - med 5 - fem - prosent årlig rente fra 18. januar 1971 og til betaling skjer.

3. Stavanger kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale i saksomkostninger til Magnus Langøy og Lars Langøy kr. 1.200,- - tolvhundre kroner - til hver av dem.»

Angående sakens nærmere sammenheng og partenes anførsler for byretten vises til byrettens dom. Denne dom har Stavanger kommune v/h.r.advokat Trygve Edler Christensen i rett tid påanket til Gulating lagmannsrett.

Den ankende part er enig med byretten når denne har lagt til grunn at elektrisitetsverket ikke kan gjøres ansvarlig på subjektivt grunnlag på grunn av mangelfullt ettersyn eller vedlikehold. Derimot antas byretten å ha tatt feil når den har funnet at det knytter seg en særlig risiko til drift av lavspentanlegg i øygarden og at elektrisitetsverket av den grunn bør være ansvarlig på objektivt grunnlag for den inntrufne skade. Det anføres at risikoen for at lavspentledninger faller ned er liten. Hvis slike ledninger faller ned, skyldes det vanligvis sterk vind i forbindelse med nedfall av trær eller det skyldes gravemaskiner. Videre anføres at risikoen for brann når slike ledninger faller ned er meget liten. Det forutsetter at marken er uttørret og lett antennelig og må betraktes som helt ekstraordinært. I dette tilfelle er årsaken til at ledningen falt ned kortslutning og brudd på linjen. Når bruddet er et faktum, opphører strømledningen og en antennelse skyldes bare at den varme ledning antenner marken. Den ankende part kan ikke med bestemthet

Side:549

oppgi årsaken til kortslutningen, men anser det ikke utelukket at årsaken kan være at en større fugl, f. eks. en måke, kan ha fløyet mot ledningen med den følge at to ledninger har viklet seg sammen hvorved kortslutning er oppstått. Det fremheves i den forbindelse at denne risiko ikke er større for et ledningsnett i øygarden enn lenger inn i landet.

Den ankende part hevder at det ved dommen i Rt-1970-1452 er slått fast at det prinsipielt ikke foreligger noe objektivt ansvar ved drift av lavspentledninger i motsetning til forholdet ved drift av høyspentledninger. Den ankende part har videre pekt på at byretten har lagt for stor vekt på forsikringssynspunktet. At elektrisitetsverket i dette tilfelle hadde tegnet forsikring kan ikke være avgjørende ved vurderingen av om det foreligger et objektivt ansvar. Det hadde etter den ankende parts oppfatning vært naturligere at Lars Langøy hadde tegnet forsikring for de materialer han hadde liggende.

Den ankende part søkte i forbindelse med ankeerklæringen Høyesteretts kjæremålsutvalg om tillatelse til å bringe saken direkte inn for Høyesterett, men søknaden ble avslått ved Kjæremålsutvalgets beslutning av 28/1 1972. Saken fortsatte derfor for lagmannsretten.

Den ankende part, som under ankeforhandlingen har møtt med advokat Arne Pedersen jr. som prosessfullmektig, har nedlagt slik påstand:

«Stavanger kommune frifinnes.»

Magnus og Lars Langøy v/høyesterettsadvokat Tore Helliesen har tatt til gjenmæle og hevder at byretten ganske riktig er kommet til at det i dette spesielle tilfelle foreligger et objektivt ansvar når lavspentledninger faller ned og forårsaker brann. Motpartene gjør gjeldende at faren for at slike ledninger faller ned er større ute ved kysten hvor vinden kan være meget kraftig og hvor man også har den særlige risiko ved at større fugl flyr på ledningen og forårsaker kort slutning. På Langøy har man fra 1969 og fremover hatt flere tilfeller hvor både høyspent- og lavspentledninger er falt ned slik det fremgår av byrettens dom. Erfaringen viser at det i øygarden foreligger en særpreget risiko. Når skade inntrer, vil det derfor være naturlig at denne omfattes av det objektive ansvar og ikke rammer den enkelte person som tilfeldigvis påføres skade. Her kommer også forsikringsmomentet inn. Det er naturlig at elektrisitetsverket tegner forsikring mot slike skader og det har da også verket gjort i dette tilfelle.

Motpartene gjør også for lagmannsretten gjeldende at elektrisitetsverket har utvist uaktsomhet ved manglende tilsyn og vedlikehold av anlegget, jfr. Forskrifter for elektriske anlegg §21. Det hevdes at vedlikeholdet av ledningsstolper har vært mangelfullt. Da en ledningsstolpe brakk under storstormen i 1969, ble stolpen hengende i lengere tid i ledningen til tross for at elektrisitetsverket ble varslet om forholdet. En ledningsstolpe med synbare råteskader ble også stående i lengere tid før den

Side:550

ble skikkelig bardunert. Motpartene har også pekt på at lavspentledningene på Langøy hadde et tverrsnitt på 10 mm2, mens man nå er gått over til å bruke 16 mm2 tverrsnitt hvilket skulle tyde på at man ikke betrakter ledninger med 10 mm2 tverrsnitt som gode nok. Videre anfører motpartene at elektrisitetsverket antagelig ikke har overholdt bestemmelsene i forskriftenes §511, idet ledningenes innbyrdes avstand har vært for liten ut fra de spesielle forhold på stedet. Det fremheves videre at selv kobberledninger angripes i kyststrøk på grunn av den fuktige sjødamp.

Motpartene har også for lagmannsretten vist til at rettspraksis har pålagt ledningseieren erstatningsansvar også når det gjelder skader forårsaket av lavspentanlegg. Når det gjelder dommen i Rt-1970-1452 fremhever motpartene at 2 av dommerne stemte for objektivt ansvar, at en dommer stemte for uaktsomhetsansvar mens 2 dommere stemte for frifinnelse.

Ankemotpartenes påstand i anketilsvaret om at anken skulle avvises for så vidt angår Magnus Langøy fordi ankegjenstanden ikke oversteg kr. 500,-, er ikke opprettholdt.

Motpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Stavanger byretts dom stadfestes.

2. Magnus og Lars Langøy tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

For lagmannsretten har Lars Langøy gitt partsforklaring og det er avhørt 8 vitner, hvorav 1 er nytt for lagmannsretten. Partene har ikke forlangt åstedsbefaring og retten har ikke ansett det nødvendig. Under ankeforhandlingen fremla advokat Arne Pedersen jr. et kart over Langøy med inntegnet linjestrekk og angivelse av bruddstedet, jfr. dok. 6 ad i for byretten.

Lagmannsretten legger til grunn det samme faktum som byretten, nemlig at den nederste strømførende ledning i lav spentstrekket falt ned på marken som følge av at ledningen var brent av mellom to stolper, og at den uttørrede gress- og lyngmark ble antent gjennom varmeutviklingen i ledningsenden. Lagmannsretten kan ikke bestemt uttale seg om årsaken til at ledningen ble brudt ved kortslutning, men anser det, i likhet med byretten, sannsynlig at en større fugl, f. eks. en måke har fløyet på ledningen. Vitnet, Kristoffer Solvik, har forklart at han observerte en død måke under ledningen i mai 1970, men denne forklaring er såvidt skjønnes ny for lagmannsretten og er ikke blitt bekreftet ved de øvrige fremkomne opplysninger.

Lagmannsretten er videre enig med byretten i at det ikke er godtgjort at elektrisitetsverkets ettersyn og vedlikehold av det elektriske anlegg på Langøy har vært mangelfullt, jfr. Forskriftene for elektriske anlegg §21. De av motpartene påberopte mangler med hensyn til stolper m.v. kan etter rettens oppfatning ikke ha hatt noen sammenheng med ledningsbruddet. Lagmannsretten er likeledes enig med byretten i at de anvendte dimensjoner på ledningen, 10 mm2, var forskriftsmessige. Noe

Side:551

ansvar for elektrisitetsverket på subjektivt grunnlag kan det derfor ikke bli tale om.

Derimot er lagmannsretten ikke enig med byretten når denne har fastslått et ansvar på objektivt grunnlag på grunn av den særlige risiko som knytter seg til drift av lavspentanlegg i øygarden. Etter rettens oppfatning er ikke risikoen for at fugl flyver på et ledningsnett med den følge at kortslutning inntrer, større på Langøy enn lenger inne i landet. Etter det som er opplyst i saken, legger retten til grunn at det ikke forekommer mange tilfeller av kortslutning på grunn av fuglers kollisjon med ledninger. Det må i hvert fall kunne slåes fast at det ytterst sjelden oppstår brann som følge av et slikt ledningsbrudd. Det forutsetter at gress- eller lyngmarken er blitt så tørr gjennom en lengere tørkeperiode at en varm ledningsende er tilstrekkelig til å antenne marken. Vanligvis vil marken i et øygardsstrøk holde seg fuktig. Retten betrakter derfor brannen som et hendelig uhell oppstått under særdeles uheldige omstendigheter.

Det synes å fremgå av dommen i Rt-1970-1452 at det ikke foreligger et alminnelig objektivt ansvar for driften av et lavspentanlegg. Når to av de voterende dommere allikevel kom til at det forelå et objektivt ansvar, var det fordi det i saken forelå en påtakelig fare som det verken teknisk eller økonomisk ville ha budt på problemer å eliminere. I nærværende sak står man etter rettens oppfatning ikke overfor et slikt tilfelle, idet det er vanskelig å påvise hva elektrisitetsverket egentlig skulle eller kunne ha foretatt seg for å avverge skaden. Under disse forhold finner retten ikke å burde utstrekke det objektive ansvar til å omfatte et slikt spesielt og sjeldent tilfelle.

Etter rettens resultat, vil kommunens påstand om frifinnelse bli tatt til følge. Saksomkostninger er ikke påstått verken for byrett eller lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Stavanger kommune frifinnes.

Av byrettens dom (byrettsdommer Sverre Owren):

Den 6. mai 1970 oppsto det brann i et gress- og lyngmarkområde på Langøy i Stavanger. Området som brente, tilhørte Magnus Langøy, Langøy (saksøker nr. 1). Det var brann i et område på 8 a 10 mål. Foruten gress og lyng brant det opp furubuskplantninger i området. På to steder i brannområdet lå det lagret trematerialer fra et nedrevet bolighus som hadde stått på Langøy, og som tidligere hadde tilhørt Stavanger kommune (saksøkte). Trematerialene tilhørte Lars Langøy, Langøy (saksøker nr. 2). Materialene gikk tapt ved brannen. Brannen oppsto ved at en ledning fra lavspentstrekket som går over området, var falt ned med spenning i ledningen. Varmeutviklingen i ledningsenden hadde antent gress- og lyngmarken. Årsaken til at ledningen falt ned er ukjent. Det er fra saksøkernes side reist tvil om det var en eller to ledninger som falt ned.

Side:552

Over Langøy går det et luftstrekk på stolpefester med høyspentledninger. Via en transformatorkiosk er det ført lavspent strøm gjennom lavspentstrekk til abonnentene på øya. Lavspentstrekket har 4 ledninger på stolpefester. Strømmen er trefaset. Den 4. ledning i strekket, den ledning som er nærmest bakken, er jordledning (0-ledning). De strømførende ledninger er sikret med sikringer. Både høyspentstrekket og lavspentstrekket er anlagt av tidligere Hetland kommune og tilhører nu Stavanger Elektrisitetsverk. - - -

Under hovedforhandlingen har saksøkte erklært at det ikke vil bli reist innsigelse mot at saksøker nr. 1's tap ved brannen beløper seg som oppgitt i stevningen til kr. 500,-. Saksøker nr. 2 og saksøkte ble enige om at saksøker nr. 2's tap ved brannen beløper seg til kr. 12.000,-. - - -

Retten skal bemerke:

Det ansees godtgjort at den brann som fant sted på Langøy 6. mai 1970, skyldtes at den nederste strømførende ledning i lavspentstrekket over det området som brente, falt ned, og at gress- og lyngmarken da var uhyre tørr og ble antent gjennom varmeutviklingen i ledningsenden. Det ansees også godtgjort at 8-10 mål gress- og lyngmark med furubuskbeplantninger tilhørende saksøker nr. 1 brant, og at beplantningen gikk tapt. Videre ansees det godtgjort at de trematerialer saksøker nr. 2 hadde liggende lagret på 2 steder på nevnte område, gikk tapt ved brannen.

På grunnlag av de opplysninger 2. vitne, montør Olav Henriksen Tjensvold, som kom på stedet etter brannen har gitt, anser retten det godtgjort at det var 1 strømførende ledning som var falt ned, og at ledningen var brutt ute på strekket nærmere midten mellom stolpene. På grunnlag av dette vitnes opplysninger anser retten det også godtgjort at ledningen var brent av ved kortslutning.

Det foreligger ikke nærmere opplysninger om årsaken til at ledningen brente av ved kortslutning. Det var pent vær og laber østlig bris. I likhet med saksøkte finner retten at det er rimelig å anta at kortslutningen har vært forårsaket av at det har fløyet en større fugl på ledningen. Retten finner at den omstendighet at det ikke ble funnet noen slik fugl på stedet, ikke er noen avgjørende innvending mot antagelsen om at en fugl har fløyet på ledningen. Vitnet Tjensvold har da også uttalt at det helst går bra med fugler som flyr på ledningene

Retten anser det ikke godtgjort at elektrisitetsverkets ettersyn av og vedlikehold av de elektriske anlegg på Langøy har vært mangelfullt. Ledningsnedfallet kan forøvrig, etter det syn retten har på saken, ikke føres tilbake til en mulig svikt i ettersynet og vedlikeholdet av ledningene. Uhellet på ledningen må ansees som et hendelig uhell.

Retten finner heller ikke at det er grunnlag for å bebreide elektrisitetsverket for at ikke lavspentstrekkene på Langøy var blitt skiftet ut med ledninger med 16 mm2 tverrsnitt. Retten finner at ledningene har vært forskriftsmessige.

Det ansees ikke godtgjort at ledningene i lavspentstrekket var svekket på grunn av alder. Saksøkerne kan således: ikke gis medhold i at saksøkte skal gjøres ansvarlig på subjektivt grunnlag for de tap saksøkerne har lidt ved brannen.

Side:553

Når saksøkeren har begrunnet saksøktes ansvar for de ved brannen oppståtte skader og tap med henvisning til reglene om det objektive statningsansvar, tar retten sitt utgangspunkt i at vår rett ikke kjenner et alminnelig objektivt ansvar når det gjelder drift av lavspentanlegg. Retten viser forsåvidt til Høyesteretts dom i Rt-1970-1452 flg. Retten legger imidlertid til grunn for sin avgjørelse at det, etter de opplysning er som er kommet frem under hovedforhandlingen, knytter seg en særlig risiko til drift av lavspentanlegg i øygarden. Når saksøkte reservasjonsløst har anført som årsak til ledningsnedfallet 6. mai 1970 at en sjøfugl hadde fløyet på ledningen, må retten se dette som uttrykk for at det er noe saksøkte har erfaring for inntreffer forholdsvis ofte i det område det her er tale om. Selv om lavspentledninger ved nedfall i alminnelighet ikke frembyr særlig fare for skader av betydning, vil et nedfall på en øy som Langøy innebære en særlig risiko for brann når forholdene ellers ligger til rette for det, f. eks. når marken er tørr. Det er jevnt over grunt jordsmonn på Langøy, og det må derfor regnes med at det i tørrvær vil skje en hurtig opptørking av marken. Retten finner det etter omstendighetene mest rimelig at nevnte særlige risiko må påhvile ledningseieren. Han er kjent med denne risiko og kan innrette seg etter den, f. eks. ved å tegne ansvarsforsikring. Det er det også gjort i dette tilfelle.

Selvom det i alminnelighet er rimelig å regne med at en som har lagret trematerialer av noen verdi, tegner brannforsikring for å sikre seg mot tap ved brannskade, er det ikke like rimelig å regne med at motiveringen for å tegne brannforsikring skal være frykten for brannskade som følge av ledningsnedfall fra lavspentstrekk i nærheten.

Etter det syn retten har på saken, finner den etter en samlet vurdering og avveining, at det riktigste i det foreliggende tilfelle er at saksøkte som eier av lavspentanlegget bærer tapet når den særlige risiko som lavspentstrekket over Langøy representerer, realisierer seg slik det skjedde 6. mai 1970.

Efter det anførte finner retten at saksøkte må dømmes til å betale erstatning til saksøkerne. - - -