RG-1977-452

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1976-12-23
Publisert:	RG-1977-452
Stikkord:	Støy, Erstatningskrav
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 23. desember 1976 i sak nr. 102/1975 A
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet og Forsvarsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot Gunhild Akselsen (advokatfirmaet Markus Andresen, Annfinn Johansen og Nils Moe). Sak nr. 102b/1975A: Odd Alvsen (advokatfirmaet Markus Andresen, Annfinn Johansen og Nils Moe) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg).
Forfatter:	Lagdommer Halvard Lind Hansen, Tor G. Christensen, Gaute Gregusson
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Fylkeskommuneloven (1961)5, Tvistemålsloven (1915) §101, §172, §180, §98

Ved stevning av 20. desember 1972 og tilleggstevning av 11. juli 1973 reiste 191 huseiere på nordsiden av Bodø flystasjon sak mot Staten v/Samferdselsdepartementet og Forsvarsdepartementet med krav om ulempeerstatning for flystøy. Ved prosesskrift og tilleggsstevning av 16. mars 1974 trakk flere av saksøkerne seg ut av saken, slik at det sto 51 parter igjen. I tillegg kom det 8 nye huseiere inn i saken som fortsatte med 59 saksøkere. Bodø byrett med bygningskyndige domsmenn avsa dom i saken 12. juni 1975. Ved dommen ble 48 huseiere tilkjent erstatning av staten, mens den ble frifunnet for kravene fra 11 huseiere. 3 av disse hadde ervervet eiendommene etter at flyplassen var anlagt. For de øvrige 8, som var kommet sist inn i saken, ble erstatningskravene ansett for å være foreldet. Det var bare reist foreldelsesinnsigelse fra statens side mot de som var kommet inn ved den siste tilleggsstevningen. Byrettens dom har slik domsslutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartermentet dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale erstatning til følgende:

1. Gunhild Akselsen kr. 7.500.

2. Wilhelm Bjørnbak kr. 13.400.

3. Gunda og Sigv. Eitran kr. 14.600.

4. Julius Evjen kr. 11.200.

5. Karl Gundersen kr. 31.400.

Side:453

6. Nils Hagfors kr. 31.800.

7. Albert Hammervik kr. 10.800.

8. Håkon Handberg kr. 22.800.

9. Gudrun Sollie kr. 16.400.

10. Reidar Hernes kr. 27.200.

11. Roald Hernes kr. 23.000.

12. Herlof Jakobsen kr. 25.000.

13. Ragnar Johansen kr. 22.000.

14. Alfhild Johansen kr. 7.600.

15. Karl Jørgensen kr. 18.400.

16. Herløv Larsen kr. 23.600.

17. Simon Mosti kr. 21.000.

18. Arne Nilsen kr. 21.000.

19. Hermann Normann kr. 7.500.

20. Sigurd Olaussen kr. 22.000.

21. Ludvik Olsen kr. 21.200.

22. Roald Olsen kr. 15.800.

23. Rolf Paulsen kr. 8.700.

25. Emil Steen kr. 16.600.

26. Sverre Steen kr. 17.000.

27. Gunnar Teigen kr. 47.000.

28. Arthur Andersen kr. 45.800.

29. Albert Andreassen kr. 14.200.

30. Otto Antonsen kr. 14.900.

31. Karl Dahl kr. 43.400.

32. Ditlev Didriksen kr. 35.600.

34. Emma Eivik kr. 17.400.

35. Nic. Gundersen kr. 10.700.

36. Knut Hermann kr. 14.300.

37. Signe Hestvik kr. 13.700.

38. Rolf Holmstrøm kr. 19.000.

39. Edvin Jentoftsen kr. 18.600.

40. Julius Johansen kr. 24.600.

41. Harald Johnsen kr. 10.600.

42. Sigurd Kristiansen kr. 14.300.

43. Harald Larsen kr. 13.500.

44. Sverre Løkaas kr. 38.200.

45. Egil Omreit kr. 14.300.

46. Henry Pettersen kr. 14.200.

47. Helge Schjenken kr. 5.200.

48. Edmund Strøm kr. 11.900.

49. Alfred Sæthre kr. 47.400.

51. Ragnar Aas kr. 12.900.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes for krav fra følgende:

24. Albert Pedersen.

33. Bjarne Eidissen.

50. John Aarem.

Side:454

52. Odd Alfsen.

53. Augusta Bech.

54. Johan Jakobsen.

55. Eliot Jensen

56. Kristiane Kløkstad.

57. Eilert Larsen.

58. Roald Olsen.

59. Fritz Schjem.

3. Saksomkostninger blir ikke idømt.»

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.

Staten har påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett for alle som ble tilkjent erstatning. 8 av saksøkerne - nr.52 til 59 - som ikke fikk erstatning p.g.a. foreldelse, har erklært selvstendig anke over byrettens dom. Videre er det fra ankemotpartene til statens anke erklært motanke for så vidt angår størrelsen av erstatningsbeløpene.

De to ankesakene er i lagmannsretten forenet til felles behandling og avgjørelse med hjemmel i tvml. §98 første ledd. Huseierne vil i det følgende bli kalt saksøkerne og det blir brukt de samme partsnummer som i byretten. 3 av saksøkerne, nr. 8 Håkon Handberg, nr. 40 Julius Johansen og nr. 43 Harald Larsen, er avgått ved døden siden byrettens dom og deres bo representeres av ektefeller i uskifte.

Saksøkerne har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel i begge ankesaker.

Ankeforhandling ble holdt 30. november og 1.-2. desember 1976 i Bodø. 23 av saksøkerne ga forklaring og det ble avhørt 5 vitner. Videre mottok retten forklaring fra major Harald Holm ved Bodø flystasjon. Den oppnevnte sakkyndige, sivilingeniør Egil Dalholt, ga forklaring i tillegg til skriftlig rapport. For saksøkerne møtte som privat engasjert sakkyndig, lektor Gunnar Hernes, som ga uttalelse. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Videre ble det foretatt befaring i de områder hvor saksøkernes eiendommer ligger, og det var herunder arrangert start og landing av militære jetfly.

Partene har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten.

Staten hevder at byretten har satt den generelle tålegrensen for flystøyen for lavt. Det vil være mest i samsvar med foreliggende rettspraksis å bruke PNdB-verdier som norm. En bør som utgangspunkt velge en grense på 110 PNdB, hvilket har vært lagt til grunn i en rekke flystøydommer. Det er ikke lenger grunn til å sette Bodø flyplass i en annen stilling, slik som antydet av Høyesterett i den forrige flystøysaken vedrørende Skeid-området. På den tid var den sivile nattrafikken særlig sjenerende, noe det ble lagt vekt på i saken. Dette forhold har nå endret seg, idet det etter rutene bare er 172 flyvninger med sivile jetfly mellom kl. 22.00 og 06.00. Dette er et resultat bl.a. av krav fra de lokale myndigheter og en kan ikke regne med at trafikken med nattfly vil bli trappet opp igjen. Den militære flyvningen finner sted vesentlig om dagen - noen ganger om kvelden,

Side:455

men ordinært ikke etter midnatt bortsett fra mere sjeldne oppdrag. Det må videre kunne legges vekt på at det her gjelder eiendommer i sentrale bystrøk, hvor man vanlig vil være utsatt for støybelastning. Ved vurderingen av støyulempen for de enkelte eiendommer må det tas hensyn til at de foretatte støymålinger bygger på maksimale nivåer.

Det hevdes at byretten har tatt feil når den har funnet at flyplassen og dens utvikling ikke var ventelig før arbeidet på plassen ble satt i gang i oktober 1950. Planene for flyplassen var kjent allerede i februar 1949 gjennom Luftfartskommisjonens innstilling. Denne ble fulgt opp av en St.meld. av 31.3.1950, hvor Samferdselsdepartementet tilrår utbygging av flyplassen i Bodø og gjør rede for anleggsomkostningene. Planene ble omtalt i lokalavisene allerede i februar 1949, og det må fra da av ha vært forventelig for enhver som aktet å bosette seg i området at flyplassen ville komme. Det pekes på at det helt fra begynnelsen har vært forutsetningen å bygge flyplassen både for sivil og militær bruk. Tidsprioriteten må således regnes fra februar 1949. De som har etablert seg i nærheten av flyplassen etter dette tidspunkt, vil ikke ha krav på erstatning etter reglene i granneloven.

Når det gjelder tidsgrensen for den enkelte huseier, vil det være avgjørende når vedkommende har satt i gang med byggeforberedelser av slik rekkevidde at han ikke kan snu uten å lide tap. Det er ikke nok at offenlig myndighet har gitt de nødvendige tillatelser. Ut fra dette reises det innsigelse mot følgende huseiere som for sent tilkommet: Nr. 1, 3, 4, 9, 11, 15, 16, 19, 27, 28, 30, 31, 32, 36, 44, 49, 51, 53, 54, 55 og 57. Av disse hevdes nr. 53 og 54 å være kommet til for sent også pr. oktober 1950.

For saksøker nr. 18, Arne Nilsen, opprettholdes innsigelsen fra byretten om at tidsprioriteten må regnes fra det tidspunkt han og hans søsken arvet eiendommen i 1965. I prinsippet vil de kunne tre inn i et eventuelt erstatningskrav som forelå på arvelaterens hånd, men det må her være lite tvilsomt at det ikke var oppstått noe tap på tiden for arvefallet, og det vil dessuten være rammet av foreldelse.

Fra statens side hevdes det videre at det ikke er grunnlag til stede for å tilkjenne saksøkerne erstatning for noe tap. Det er ikke påvist at de har lidt noe aktuelt tap ved at deres eiendommer er blitt mindre verd. Det er bare tap i omsetningsverdi som er vernet etter reglene i granneloven. Dersom eiendommene i dag kan omsettes til full verdi, foreligger det ikke noe tap. Det vil ikke være rettslig grunnlag for å erstatte eventuelt fremtidig tap som måtte intreffe etter at eierne i en årrekke har sittet med eiendommene på et fullprismarked. Det bestrides for øvrig at tilgang på tomter og leiligheter på nye boligfelter forholdsvis langt unna, vil føre til verdifall på saksøkernes eiendommer. Sentral beliggenhet vil av mange vurderes som mere verdifullt enn ulempen ved flystøy, og tilbudet på eiendommer i sentrale strøk vil alltid være mindre enn områder langt borte.

Subsidiært gjøres gjeldende at byretten har satt de enkeltes tap for høyt.

Når det gjelder foreldesesspørsmålet i motanken opprettholder

Side:456

staten sine anførsler for byretten og mener at avgjørelsen de er riktig. Avgjørende for utgangspunktet for foreldelsen er når saksøkerne ble vitende om skaden, jfr. straffelovens ikrafttredelseslov §28 første ledd. Det er den naborettsstridige støybelastningen som er skaden, og den har fra 1960 markert seg som en varig tilstand. Det var intet som tilsa at forholdet ville bli annerledes i overskuelig tid. Huseierne har fra denne tid hatt anledning til å inntale sine eventuelle erstatningskrav.

Staten har i begge ankesasker nedlagt slik påstand:

«Staten v/Samferdselsdepartementet og Forsvarsdepartementet frifinnes.

Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Saksøkerne anfører til statens anke at byrettens avgjørelse er riktig både når det gjelder vurderingen av den naborettsstridige støybelastningen, ventelighetskriteriet og tidsprioriteten. Men de gjør gjeldende at byretten har fastsatt for lave erstatninger.

Det hevdes at samtlige saksøkere er utsatt for en støybelastning som representerer en naborettsstridig ulempe som medfører erstatningsplikt for staten. De viser til det som er sagt i dommene i de to tidligere flystøysakene ved Bodø flyplass om tålegrensen her. Det pekes på den høye flyfrekvens og den omstendighet at saksøkernes eiendommer er utsatt for sjenerende støy ved start og landinger i begge retninger av flyplassen. Nattflyving skjer i større utstrekning enn det som fremgår av rutene p.g.a. forsinkelser og dispensasjoner fra nattforbudet ved Fornebu flyplass.

Saksøkerne fastholder at det må være tidspunktet for igangsettelsen av arbeidet på flyplassen i oktober 1950 som må være avgjørende for deres rettslige stilling. Før den tid var flyplassen på planleggingsstadiet og den enkelte husbygger var uten forutsetninger for å bedømme muligheten for at flyplassen ville komme. Saksøkerne mener at Høyesteretts dom i den forrige flystøysaken i Rt-1973-1193 flg., gir støtte for deres standpunkt, idet det i uttalelser som er knyttet til spørsmålet om etableringstidspunktet tales om tiden før eller etter at flyplassen var et faktum. Det vises også til en nylig avsagt dom av Gulating lagmannsrett i flystøysak vedrørende Flesland flyplass, hvor retten knyttet tidsprioriteten til det endelige vedtak om bygging av flyplassen.

Når det gjelder den enkelte huseiers tidsprioritet, er saksøkerne enig med staten i at det vil være avgjørende i hvilken grad vedkommende har bundet seg rettslig og økonomisk. Det hevdes at betingelsene for å anse at etablering har funnet sted før oktober 1950 er til stede også for saksøkerne nr. 53, Augusta Beck og nr. 54, Johan Jakobsen. Videre opprettholdes anførslene fra byretten vedkommende saksøker nr. 18, Arne Nilsen. Det hevdes at byrettens avgjørelse i spørsmålet om tidsprioriteten ved eiendomsovergang ved arv er riktig.

Når det gjelder tapet anføres at situasjonen på boligmarkedet er i ferd med å endre seg i gunstig retning. Det har vært en helt unormal boligsituasjon i Bodø i lang tid. Det åpnes nå store boligområder som vil bli utbygget i de nærmeste årene. Det gjelder således Hundstad

Side:457

øst med plass til 900 leiligheter, Mørkved med 1500 leiligheter og Skivik med 200 leiligheter. Det vises til uttalelse fra teknisk. rådmann Heieraas om at man ved tilbudet om boliger vil være over den verste kneiken om et års tid. Saksøkerne hevder at det allerede i dag er skjedd slike endringer på boligmarkedet at deres eiendommer er vesentlig redusert i omsetningsverdi p.g.a. støyulempene. Men selv om retten ikke finner dette godtgjort, kan den ikke se bort fra fremtidig fall i omsetningsverdien. Det er her tale om en rimelighetsvurdering. Saksøkerne er folk i begrensede økonomiske kår. Bl.a p.g.a. tomtemangelen har det vært svært små muligheter for å flytte ut av området. Det hevdes at byretten har satt erstatningsbeløpene for lavt. Det bør tas hensyn til at de takstverdier som de fagkyndige domsmenn i byretten har fastsatt, ligger på et forholdsvis lavt nivå. Erstatningene målt i prosent bør derfor forhøyes.

Saksøkerne i den selvstendige anken hevder at byretten har tatt feil når den er kommet til at deres erstatningskrav er foreldet. Det kan ikke være riktig å sette utgangspunktet for foreldelsesfristen til 1960. Det har siden den tid vært en markert opptrapping av flyfrekvensen og støybelastningen ved flyplassen. Man står overfor en skade som har vært under stadig utvikling. Det har ikke vært så enkelt for saksøkerne å avgjøre når erstatningssøksmål burde fremmes. De har hatt rimelig grunn til å se tiden an - også for å få avklaret spørsmålet om utstrekningen av det økonomiske tap. Det unormale boligmarkedet er først nå i ferd med å snu om, og ved tidligere saksanlegg ville de ha blitt møtt med innvendingen om at deres eiendommer kunne omsettes til full verdi. Det er først i de senere år at boligmarkedet er blitt slik at saksøkerne er blitt klar over tapet. Rimelighet tilsier at deres krav ikke anses som foreldet.

De saksøkere som er motparter til statens anke, har nedlagt slik påstand:

«Staten v/Samferdsels- og Forsvarsdepartementet betaler erstatning til de ankende parter slik:

1. Gunhild Akselsen, begr. oppad til kr. 30.000,-

2. Wilhelm Bjørnbak, begr. oppad til kr. 53.600,-

3. Gunda og Sigv. Eitran, begr. oppad til kr. 58.400,-

4. Julius Evjens dødsbo

v/Agnes Evjen, begr. oppad til kr. 22.400,-

5. Karl Gundersens dødsbo

v/Anny Gundersen, begr. oppad til kr. 62.800,-

6. Nils Hagfors, begr. oppad til kr. 63.600,-

7. Albert Hammervik, begr. oppad til kr. 43.200,-

8. Håkon Handbergs dødsbo begr. oppad til kr. 45.600,-

9. Gudrun Sollie Hansen begr. oppad til kr. 32.800,-

10. Reidar Hernes begr. oppad til kr. 108.800,-

11. Roald Hernes begr. oppad til kr. 92.000,-

12. Herlof Jakobsen begr. oppad til kr. 50.000,-

13. Ragnar Johansen begr. oppad til kr. 44.000,-

14. Alfhild Johansen begr. oppad til kr. 30.400,-

15. Karl Jørgensen begr. oppad til kr. 36.800,-

16. Herløv Larsen begr. oppad til kr. 47.200,-

Side:458

17. Simon Mosti begr. oppad til kr. 42.000,-

18. Arne Nilsen begr. oppad til kr. 42.000,-

19. Hermann Normanns dødsbo

v/Aksel Normann, Hedvig

Jøllanger og Nancy Karlsen begr. oppad til kr. 30.000,-

20. Sigurd Olaussen begr. oppad til kr. 44.000,-

21. Ludvik Olsen begr. oppad til kr. 42.400,-

22. Roald Olsen begr. oppad til kr. 31.600,-

23. Rolf Paulsen begr. oppad til kr. 34.800,-

25. Emil Steen begr. oppad til kr. 33.200,-

26. Sverre Steen begr. oppad til kr. 34.000,-

27. Gunnar Teigen begr. oppad til kr. 94.000,-

28. Arthur Andersen begr. oppad til kr. 91.600,-

29. Albert Andreassen begr. oppad til kr. 56.800,-

30. Otto Antonsen begr. oppad til kr. 59.600,-

31. Karl Dahl begr. oppad til kr. 86.800,-

32. Ditlev Didriksen begr. oppad til kr. 71.200,-

34. Emma Eivik begr. oppad til kr. 34.800,-

35. Nic. Gundersen begr. oppad til kr. 42.800,-

36. Kurt Hermann begr. oppad til kr. 57.200,-

37. Signe Hestvik begr. oppad til kr. 54.800,-

38. Rolf Holmstrøm begr. oppad til kr. 38.000,-

39. Edvin Jentoftsen begr. oppad til kr. 74.400,-

40. Julius Johansens dødsbo begr. oppad til kr. 49.200,-

41. Harald Johnsen begr. oppad til kr. 42.400,-

42. Sigurd Kristiansen begr. oppad til kr. 57.200,-

43. Harald Larsens dødsbo begr. oppad til kr. 54.000,-

44. Sverre Løkaas begr. oppad til kr. 76.400,-

45. Egil Omreit begr. oppad til kr. 57.200,-

46. Henry Pettersen begr. oppad til kr. 56.800,-

47. Helge Schjenken begr. oppad til kr. 20.800,-

48. Edmund Strøm begr. oppad til kr. 47.600,-

49. Alfred Sæthre begr. oppad til kr. 94.800,-

51. Ragnar Aas begr. oppad til kr. 51.600,-

med tillegg av 6 % årlig rente fra forkynnelsen av motanken til betaling skjer og saksomkostninger.»

De saksøkere som har erklært selvstendig anke, har nedlagt slik påstand:

«Staten v/Samferdsels- og Forsvarsdepartementet betaler erstatning til de ankende parter slik:

52. Odd Alvsen begr. oppad til kr. 59.200,-

53. Augusta Beck begr. oppad til kr. 38.000,-

54. Johan Jakobsen begr. oppad til kr. 28.000,-

55. Eliot Jensen begr. oppad til kr. 48.000,-

56. Kristianne Kløkstad begr. oppad til kr. 31.200,-

57. Eilert Larsen begr. oppad til kr. 59.600,-

58. Roald Olsen begr. oppad til kr. 67.200,-

59. Fritz Schjem begr. oppad til kr. 61.600,-

Side:459

med tillegg av 6 % årlig rente fra 2.6.1975 til betaling skjer og saksomkostninger.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og finner at staten må bli å frifinne for kravene fra samtlige saksøkere. Begrunnelsen for dette resultat er at det etter lagmannsrettens mening ikke er påvist at saksøkerne lider noe økonomisk tap som følge av flystøyen.

Lagmannsretten finner som byretten at saksøkernes eiendommer er utsatt for en støybelastning som må anses naborettsstridig etter reglene i grannelovens §2. Ved vurderingen av spørsmålet om flystøyen er urimelig til ulempe for saksøkerne, må retten i det vesentlige bygge på de flystøymålinger som er foretatt av den sakkyndige, sivilingeniør Egil Dalholt. Meget av dette materialet har vært lagt frem i de to tidligere flystøysakene vedkommende Bodø flyplass. Etter lagmannsrettens oppfatning vil det ved fastsettelsen av den almenne tålegrensen for flystøyen i de områder hvor saksøkerne bor, være mest hensiktsmessig å bruke PNdB-enheten som norm. En viser til rettspraksis - særlig Høyesteretts dom i Fornebu-saken. Lagmannsretten finner at tålegrensen bør settes til omlag 108 PNdB. Dette tilsvarer 100 dBC i følge det omregningsforhold som sivilingeniør Dalholt har lagt til grunn i sine rapporter. Ved avgjørelsen legger lagmannsretten vekt på den store flyfrekvensen på Bodø flyplass både av sivile og militære fly. En viser til de vurderinger som er lagt til grunn i de to tidligere Bodø-sakene - særlig Høyesteretts dom i Rt-1973-1193, som syns å godta en slik grense - se uttalelse i Fornebudommen Rt-1974-531. Den sjenerende nattraffikken med sivile jetfly har fra den tid avtatt meget vesentlig. Lagmannsretten finner likevel at forholdene ved denne flyplassen med hensyn til flyaktivitet, fordelingen av sivile og militære fly og den tidsmessige utstrekning av flystøyen, er av en slik karakter at det vil være riktig å holde seg til denne grensen. Statistikken viser at både den sivile og militære flytrafikken har ligget på et forholdsvis jevnt nivå i de senere årene. Den sivile trafikken økte sterkt frem til 1970 og har senere ligget på omkring 25000 avganger og landinger. Den militære trafikken sank noe i de første årene etter 1960, da den lå på ca. 20000 flybevegelser, men steg igjen og har siden 1970 ligget på omkring 25000. Som påpekt av byretten bør det tas hensyn til at det i denne saken dreier seg om eiendommer i et sentralt byområde, hvor en må regne med støy av forskjellige slag. Til forskjell fra de to tidligere sakene, hvor eiendommene lå øst for flyplassen, ligger imidlertid disse eiendommene slik til at de er mere eller mindre utsatt for støy fra flyavgang og landinger både mot øst- og vestretningen av rulle-banen.

Stort sett ligger saksøkernes eiendommer i forholdsvis tett villabebyggelse ispedt enkelte mindre boligblokker. Området er ganske flatt og gir ikke noen særlig demping mot støyen. I rapporten fra den sakkyndige er støybelastningen angitt for hver eiendom. Tallene bygger på målinger fra bestemte posisjoner i området. Det er ikke foretatt målinger på hver enkelt eiendom. Etter uttalelse fra den sakkyndige ingeniør Dalholt, kan forskjell i tallene mellom nært beliggende eiendommer skyldes dempningseffekt av bygninger. Det vil i praksis ikke være

Side:460

mulig å skille støynivå og støybelastning for eiendommer som ligger samlet i grupper. Til belysning av eiendommenes beliggenhet i forhold til de utarbeidete støynivåprofiler har den sakkyndige etter avtale ved slutten av rettsforhandlingene tegnet inn eiendommene på kartbilag 3 som viser støyprofilene for militærflyet F - 104G ved avgang mot øst. Retten har fått dette ettersendt sammen med en systematisk oppstilling over hvilke eiendommer som faller inn under de forskjellige støynivåområder.

Ser en bare på oppstillingen over støytallene for de enkelte eiendommer, vil det fremgå at flere av dem ligger til dels betraktelig under tålegrensen 108 PNdB ved flyavgang mot øst, men de ligger over grensen ved avgang mot vest. Det gjelder således nr. 1, 3, 7, 9, 15, 19, 23, 27, 28, 29, 41, 44, 45, 47, 48, 55, 57, og 58. Såvidt retten har forstått den sakkyndige må en imidlertid på grunn av muligheten for feilkilder i tallene ved dempningseffekter også se på eiendommenes plassering innen støynivåområdene. Av kartbilag 3 fremgår det at samtlige eiendommer i saken - også de som er nevnt ovenfor - ligger klart innenfor støynivåprofilen 100 dBC/108 PNdB. Det er fra statens side gjort gjeldende at ved vurderingen av tålegrensen må legges vekt på at det ved støymålingene er angitt maksimalnivåer. Lagmannsretten har dette for øyet ved bedømmelsen, men ser også hen til at støymålinger ikke kan gi et eksakt bilde av støyplagen innen- og utendørs på den enkelte eiendom, og må derfor betraktes som et hjelpemiddel ved avgjørelsen. Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering at samtlige eiendommer i saken er utsatt for en støybelastning som overstiger tålegrensen. En kan ikke se at spørsmålet om venteligheten av flystøyen kan gi grunn til å vurdere tålegrensen for enkelte huseiere annerledes enn andre som er kommet til på et annet tidspunkt. Som påpekt av byretten ligger eiendommene i et sentralt byområde som er bygget ut til boliger i årene etter krigen. Også for de som bosatte seg mens området lå forholdsvis ubebygget i årene før og etter siste krig, må det havært påregnelig at byen ville ta områdene i bruk og at det landlige preget ikke ville bevares.

Når det gjelder spørsmålet om den generelle tidsprioriteten er lagmannsretten kommet til at statens syn må gis medhold. Lagmannsretten finner at avgjørende for når det må sies å ha vært ventelig at flyplassen ville komme, er tidspunktet da planene for anlegg av en slik plass ble kjent i februar 1949. Dette skjedde gjennom Luftfartskommisjonens innstilling hvor det ble foreslått at flyplassen skulle bygges på Hernes-myrene syd for byen og uttalt at flyplassen i Bodø var av de tiltak som det hastet mest med. Som nevnt i byrettens dom inneholdt Nordlandsposten 22.2 1949 en omtale av saken. Den 25.2. s.å. skriver avisen påny om saken og refererer kommisjonens innstilling. Det nevnes bl.a. at plassen bør være kombinert sivil og militær. I St.meld. nr. 37. for 1950, godkjent ved kgl. res. 31. mars 1950, sluttet Samferdselsdepartementet seg til kommisjonens oppfatning om at det ville være av stor betydning å få en skikkelig flyplass i Bodø og viste også til den forsvarsmessige betydning av denne flyplassen. Det er ikke opplyst om dette ble omtalt i lokalavisene, men i oktober 1950 hadde de flere notiser om arbeidet som ble satt i gang. Spørsmålet om den nærmere fastsettelse av skjæringspunktet for de som har

Side:461

etablert seg i flystøyområdene, har ikke vært avgjort i de to tidligere Bodø-sakene. I Høyesteretts dom i den siste saken er det uttalt at vurderingen av ventelighetskriteriet må skje ut fra en objektiv bedømmelse av situasjonen på den tid vedkommende huseier etablerte seg i området. Etter lagmannsrettens oppfatning har de omhandlede planer for flyplass i Bodø vært av en slik karakter og så alment kjent etter at Luftfartskommisjonens innstilling forelå i februar 1949, at den som aktet å bygge hus i området måtte regne med at man her kunne få en flyplass som nabo. Det kan nok være så at man her kunne få en flyplass som nabo. Det kan nok være så at offentlige planer mange ganger ikke kommer til utførelse, endres eller utsettes, men det betyr ikke at en kan se bort fra slike planer i naborettslig sammenheng så lenge det ikke inntrer noe som tyder på at planene ikke blir noe av. Tidsfaktoren kan få betydning i så måte, men her har planen om flyplassen vært under behandling av myndighetene og er kommet til utførelse allerede halvannet år etter at innstillingen var avgitt. De som har bygget i området i denne tiden, har etter lagmannsrettens syn hatt tilstrekkelig foranledning til å måtte ta i betraktning at planene ville bli realisert. Når det gjelder spørsmålet om venteligheten av den utvikling som har funnet sted på flyplassen med hensyn til flytrafikk og støyulemper, finner lagmannsretten at det som Høyesterett uttaler i den siste Bodø-saken i Rt-1973-1201 om de som bygget etter at flyplassen var blitt et faktum også må få anvendelse på disse huseiere. For dette spørsmål kan det ikke være avgjørende om vedkommende måtte tenke seg utviklingen ut fra forholdene i begynnelsen av 1949. Den flytekniske utviklingen med jetfly og større flyfrekvens må antas å ha vært ventelig også på dette tidspunkt. Lagmannsretten fortolker ikke premissene i Høyesteretts dom slik at det kan antas å foreligge retningsgivende uttalelser med hensyn til hvilket skjæringspunkt som skal legges til grunn for tidsprioriteten. Etter lagmannsrettens syn kan det heller ikke for de som har bygget sine boliger i området etter at utbygningsplanene for flyplassen forelå, virke urimelig etter grannelovens §2 at de blir nektet erstatning for ulemper som følge av støyen. De må anses å ha tatt en risiko som de selv. må bære i likhet med de som bygget etter at arbeidet med flyplassen ble satt igang.

Etter dette anses følgende saksøkere på grunnlag av egne opplysninger eller øvrige dokumentasjoner å falle utenfor grannelovens erstatningsvilkår som for sent tilkommet etter februar 1949:

Nr. 1, 3, 4, 9, 11, 15, 16, 19, 27, 28, 30, 31, 32, 36, 44, 49, 51, 53, 54, 55 og 57.

Vedkommende nr. 54 Johan Jakobsen bemerkes at han etter lagmannsrettens oppfatning ikke kan få delvis prioritet for hytta som han rev og brukte til materialer ved bygging av nytt hus i 1952.

Når det gjelder saksøker nr. 18 Arne Nilsen er lagmannsretten i motsetning til byretten kommet til at han og hans søskens naborettslige stilling må bedømmes ut fra forholdene i 1965 da de arvet eiendommen etter foreldrene. En viser til Høyesteretts dom i Rt-1974-524 - se 534-535. Det er opplyst at Arne Nilsen og en søster bor i huset slik de også gjorde mens foreldrene levet. Lagmannsretten finner ikke å kunne

Side:462

legge avgjørende vekt på denne tilknytningen til eiendommen ved avgjørelsen av hva som er ventelig med hensyn til flystøyen og om forholdet er urimelig til ulempe. Etter lagmannsrettens oppfatning må det foreligge særlige forhold av faktisk og økonomisk art som knytter arvinger til en eiendom for at de skal komme i en bedre rettsstilling enn vanlige erververe. Det dreier seg her om et vanlig bolighus som det må ha stått arvingene ganske fritt å selge eller beholde selv. Lagmannsretten kan heller ikke finne at denne saksøker kan bygge noe krav på arverettslig overgang fra foreldrenes hender. I samsvar med det resultat retten er kommet til for alle saksøkerne, anses det ikke å ha foreligget noe økonomisk tap i 1965 som var gjenstand for erstatning.

Lagmannsrettens syn på spørsmålet om det foreligger et erstatningsmessig økonomisk tap vil avgjøre domsutfallet for samtlige saksøkere - også de som det påstås har foreldete krav. Lagmannsretten finner likevel å burde uttale at den er enig i byrettens standpunkt til foreldelses spørs målet og tiltrer avgjørelsesgrunnene. Lagmannsretten kan ikke finne at det som disse saksøkerne har anført som grunnlag for anken, kan endre dette syn. Utgangspunktet for foreldelsesfristen etter strl. ikrafttr. 1. §28 må anses å være 1960, da tålegrensen for flystøyen ble overskredet. Den nabostridige støyulempen har siden den gang markert seg som sterk og vedvarende. Det kan ikke ha vært grunn for disse naboer av flyplassen å regne med at ulempene ikke ville bli av varig karakter. Den trafikkutviklingen som har funnet sted siden 1960, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke karakteriseres slik at det på noe tidspunkt kan sies å foreligge en ny skadesituasjon. En kan ikke se at det har vært rettslig grunn for saksøkerne til å vente med å inntale mulige erstatningskrav ut fra de kriterier som er angitt i den nevnte lov bestemmelse. Skaden ligger i den naborettsstridige støybelastningen. Dens virkninger var kjent og den fremtidige trafikkutvikling på flyplassen har latt seg forutse. Det forhold at støyvirkningene ikke gav seg utslag i omsetningsverdien på eiendommene til saksøkerne på den tiden da tålegrensen ble overskredet, og heller ikke i de følgende år, er omstendigheter som ville være avgjørende for spørsmålet om det forelå et økonomisk tap som var gjenstand for erstatning etter reglene i grannelovens §2, jfr. §9. Rettslig sett kan det etter lagmannsrettens oppfatning ikke ha vært anledning for saksøkerne til å vente med saksanlegg for å se om endringer på boligmarkedet ville føre til nedsatt omsetningsverdi på de støyrammede eiendommene.

Lagmannsretten kommer så til spørsmålet om det hos noen av saksøkerne som følge av den naborettsstridige flystøyen foreligger et økonomisk tap som er gjenstand for erstatning etter reglene i granneloven. Som påpekt av byretten er det på det rene at det etter grannelovens §9, jfr. §2, bare kan kreves erstatning for økonomisk skade som ulempene fører med seg. Det er av byretten vist til uttalelse av Høyesterett i Fornebudommen Rt-1974-537-538. Ved denne dom og ved Høyesteretts dom i den forrige Bodø-saken, jfr. Rt-1973-1202, er det fastslått at erstatningsansvaret etter granneloven er innskrenket til å omfatte skade som har gitt seg utslag i økonomisk tap. Skade som ikke knytter seg til selve eiendommens omsetningsverdi, kan ikke kreves erstattet. Byretten har vist til saksøkernes egen erkjennelse om at det

Side:463

foreløpig ikke var noen nedsatt omsetningsverdi på eiendommene. De kunne uten noen vanskeligheter selges til full verdi. Byretten fant imidlertid at den nedsatte bruksverdien av eiendommene vil gi seg utslag i et fremtidig økonomisk tap etterhvert som boligmarkedet blir mettet, og gav erstatning for dette tapet. Lagmannsretten forstår gjeldende rett slik at det etter grannelovens §9, jfr. §2, må være avgjørende for erstatningsspørsmålet at det foreligger et aktuelt økonomisk tap som har gitt seg utslag i eiendomsverdien. Etter de opplysninger som foreligger i saken legger lagmannsretten til grunn at flystøyplagene ikke har hatt økonomisk innvirkning på eiendomsverdiene i de forløpne år. Dette må antas å ha vært alminnelig i de flystøyrammede områdene i Bodø, idet det også i den forrige saken var erkjent at man ikke hadde konstatert nedsatt omsetningsverdi av eiendommene som følge av støybelastningen. Saksøkerne har under ankeforhandlingen for lagmannsretten hevdet at boligmarkedet nå har endret seg slik at omsetningsverdien på saksøkernes eiendommer er sunket. Begrunnelsen for dette er den gjennomførte og forestående utbygging på nye boligfelter. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at denne utbygging har hatt eller vil få slike virkninger. Etter det opplyste er det ferdig ca. 300 boliger på ett av feltene - Hunstad øst - mens resten her er under utbygging. De to øvrige feltene står foran utbygging fra 1977-78. De nye boligområdene ligger fra 6 til 10 km. fra sentrum. Lagmannsretten finner det vanskelig å bygge på noen formodning om at dette boligtilbudet fremtidig vil føre med seg at prisen på saksøkernes eiendommer blir trykket. Selv om boligmarkedet i Bodø har vært meget stramt i en årrekke, kan en ikke se bort fra den tendens som kommer til syne gjennom omstendigheter som at eiendommene i de støyrammende områder har fulgt med i prisutviklingen, at det har vært foretatt investering i tilbygg og modernisering utover vanlig vedlikehold og at det synes å ha funnet sted adskillig nybygging av bolighus i disse områder også i senere år. Dette synes også å gjøre seg gjeldende i de områder som er mest støybelastet. Det kan som eksempel vises til saksøker nr. 8 som har eiendom nært inntil flyplassen og som i følge opplysningsskjemaet bygget på ny større 2. etasje så sent som i 1968. Lagmannsretten mener at det kan være grunn til å ta i betraktning den verdiskapende betydning som ligger i den sentrale beliggenhet av de berørte eiendommer. Det er nærliggende å anta at det også i årene som kommer vil være forholdsvis lite salgsutbud av slike sentrale eiendommer og at dette vil føre med seg at omsetningsverdien holdes oppe.

Lagmannsretten kan ikke se at det vil være urimelig overfor saksøkerne å nekte dem erstatning for den naborettsstridige del av støyplagene, når en legger til grunn at de med sine eiendommer har tatt del i den store prisstigning som har funnet sted på boligmarkedet og at ei endommene kan omsettes til full pris. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at dette gjelder samtlige eiendommer i saken - også de som ligger nært opptil flyplassen.

Staten vil etter dette bli frifunnet for saksøkernes krav i begge ankesaker.

Lagmannsretten finner at begge ankesaker - og også motanken - har reist så tvilsomme spørsmål av rettslig og bevismessig karakter at det

Side:464

har vært særlig grunn for saksøkerne til å ville ha sakene prøvet i lagmannsretten. Saksomkostninger vil derfor ikke bli tilkjent, jfr. tvml. §180, første og annet ledd, jfr. §172 annet ledd. Det samme gjelder sakens behandling for byretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Staten v/Samferdeselsdepartementet og Forsvarsdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger for lagmannsretten og byretten tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (byfogd Lars Gjøviken): - - -

Bodø flystasjon er nyttet både som militærflyplass og som flyplass i den sivile lufttrafikk. Om utviklingen av flyplassen skal nevnes at det under den tyske okkupasjonen ble bygget en flyplass i Bodø og Bodin herred like syd øst for Bodø. Den hadde en øst-vest gående rullebane på 1200 m x 50 m som tidligere var dekket av trelemmer. Ved frigjøringen i 1945, ble flyplassen overtatt av de allierte. Trelemmene kom etter hvert i en dårlig forfatning og ble etter hvert erstattet med jordfylling. Luftfartskommisjonen oppnevnt 14. februar 1947 behandlet i sin hovedinnstilling avgitt i 1949 planene om en ny flyplass på Hernes-myrene syd for byen i daværende Bodin kommune. Undersøkelser som Luftfartsdirektoratet hadde sørget for sommeren 1948 har bevist at det var muligheter for å få en god flyplass her og området var praktisk talt ubebygget og besto hovedsakelig av lite verdifull utmark. I samme innstilling har kommisjonen under avsnittet «Stamruter innenlands» uttalt følgende:

«Kommisjonen har imidlertid ikke funnet å burde foreslå bygging av andre nye plasser enn en i Bodø. Den forutsetter at nordnorgesruten i de nærmeste år framover fortsatt drives med sjøfly, men at spørsmålet om overgang til landfly blir tatt opp så snart flyplassen i Bodø blir ferdig.»

I St.m. nr. 37 for 1950 la Samferdselsdepartementet fram en landsplan for utbygging av flyplasser og sjøflyhavner. Departementet slutter seg til kommiteens oppfatning om at det ville være av stor betydning å få en skikkelig flyplass i Bodø, og departementet viste også til den forsvarsmessige betydning av denne flyplassen. Tilrådningen fra Samferdselsdepartementet ble foredratt 31. mars 1950 og godkjent ved kgl. res. samme dag.

Den 22. februar 1949 hadde Nordlandsposten en notis om Bodø flyplass hvor Luftfartskommisjonens innstilling ble referert. Det het at Bodø flyplass skulle utbygges snarest mulig og at man håpet på å kunne gå i gang til våren. I oktober 1950 hadde dagspressen i Bodø flere notiser om arbeidet som ble satt i gang på den nye flyplassen. Den østre del av rullebanen var ferdig i 1951 og ble samtidig tatt i bruk. Kontrolltårnet var ferdig til bruk i desember 1952.

Etter Lisboa-møtet i 1952 ble arbeidet med plassen utvidet til å omfatte fellesfinansiert utbygging og rullebanen ble ferdig til bruk for militære jetfly i slutten av 1953. De første jetfly som benyttet plassen var Vampire, som kom til Bodø i løpet av siste halvdel av 1953. I juli 1955 ble 334-skvadronen fast stasjonert i Bodø med jetflyet F-S4-G. Samme flytype ble også nyttet av 331-skvadronen som ble fast stasjonert i Bodø fra 27. august 1955. Sommeren 1958 ble F-84-G skiftet om med jetflyet F-86-F. I mai 1960 tok 334-skvadronen i bruk jetflyet F-86-K. I 1963 tok 331-skvadronen i bruk jetflyet F-104-G. i 1967 ble jetflyet F-5 tatt i bruk. Jagerflyet F-86-K som ble stasjonert ved flystasjonen i 1960 var den første flytype med etterbrennerinnretning, som forårsaket en

Side:465

markert økning i støynivået. Fra 1960 har frekvensen i flygningene holdt seg noenlunde konstant. De militære jetfly som nå er fast stasjonert ved flystasjonen er F-104 (F-104-G og CF 104). Dette er enmotors supersoniske jetjagerfly. Vesentlig på grunn av motoreffekten hører denne type til de mest støyende som nyttes av NATO-landene i dag. Ved fly stasjonene arrangeres det fra tid til annen øvelser hvor det deltar fly fra andre stasjoner og NATO-land. Av disse er det bare flytypen F-4 Bantom som har et noe høyere støynivå enn F-104.

De sivile jetfly som brukes i flyrutetrafikken i dag er passasjerflyene DC-9 og F-28.

Det har tidligere vært to rettssaker om flystøyen ved Bodø flystasjon. Den første er avgjort ved Hålogaland lagmannsretts dom 29. oktober 1968 hvor 32 oppsittere i Skeid-området øst for flyplassen ble tilkjent erstatning. Dommen er gjengitt i RG. for 1969 212 flg. Den andre saken er avsluttet med Hr. dom 23. oktober 1973 som er referert i Rt-1973-1193 flg. hvor staten er frifunnet.

Denne saken var reist av 106 huseiere i området øst for flyplassen. Staten hadde akseptert Bodø byretts dom for 7 saksøkere som var tilkjent erstatning.

Den akkustisk sakkyndige, sivilingeniør Egil Dalholt, har også vært engasjert i de to tidligere sakene, og har således gjennom lengere tid observert støyforholdene ved denne flyplass. Målingene i anledning denne siste saken ble utført i tiden 10. juli til 12. juli 1973. På grunnlag av disse målingene har den sakkyndige satt opp en fortegnelse over støynivået og støybelastning som den enkelte saksøkers eiendom utsettes for både når det gjelder militære fly og rutefly. - - - -

Rettens merknader:

A. Foreldelse.

Staten har gjort foreldesesinnsigelse gjeldende mot de åtte saksøkere som er kommet inn seinere enn tilleggsstevningen 11. juli 1972. Bestemmelsen om foreldelse i strl. ikrafttr. 1. §28 setter en grense på tre år fra den dag den skadelidte er blitt vitende om skaden og den for samme ansvarlige. Seinere kan erstatningskrav ikke gjøres gjeldende. Flystøyen er et vedvarende forhold og spørsmålet er om det da gjelder noen treårsfrist og i tilfelle fra hvilket tidspunkt denne skal regnes. Høyesterettsdommer Stub Holmboe har i sin bok om foreldelsen av fordringer bygget på en H.r. dom fra Rt-1921-273 som gjaldt årlige flomskader som følge av et veganlegg. Førstvoterende uttalte om dette:

«Det gjelder her et vedvarende forhold, hvor erstatningen for de fra veganlegget suksesive utspringende skadetilføyelser ikke foreldes i tre år fra tilendebringelsen av det veganlegg, der har vært årsak til skadens oppståen, men hvor erstatningen for de enkelte med visse mellomrom inntredne skader, bevirket ved veganlegget, foreldes i henhold til nevnte §28 i tre år etter at den skadelidte er blitt vitende om den inntrådte skade.»

I sin artikkel i Forsikringsjuridisk forenings publikasjoner nr. 44 20 har Stub Holmboe tatt en reservasjon og uttalt at:

«Hvis skadelidte har adgang til å kreve erstatning en gang for alle for fremtidig skade, er det klart at foreldelsen for dette engangskrav begynner å løpe fra det tidspunkt da han ble vitende om skaden og den for samme ansvarlige. Venter han mer enn tre år med å reise sak, kan han ikke «lenger kreve slik engangserstatning.»

Retten er kommet til at dette prinsipp må gjelde for erstatningskrav for ulemper ved flystøy. Det er ikke naturlig å sammenligne flystøyen med

Side:466

flomskader som inntreffer en gang i blandt. Flystøyen er vedvarende, og vil etter det en kan beregne fortsette i tiden fremover. Det er derfor en engangserstatning det blir spørsmål om, ikke årlig erstatningsbeløp. Ved de tidligere flystøysaker i Bodø er året 1960 blitt regnet som tidspunktet da tålegrensen for flystøy ble overskredet. Retten mener at dette året også må bli utgangspunkt for foreldelsesfristen etter strl. ikrafttr. 1. §28. Etter dette er retten kommet til at foreldelsesinnsigelsen må tas til følge. Staten må derfor bli å frifinne for krav fra saksøkerne nr. 52, Odd Alfsen, nr. 53 Augusta Bech, nr. 54 Johan Jakobsen, nr. 55 Eliot Jensen, nr. 56 Kristiane Kløkstad, nr. 57 Eilert Larsen, nr. 58 Roald Olsen, og nr. 59 Fritz Schjem.

B. Tidsprioriteten.

De viktigste data for starten og utviklingen av flyplassen i Bodø er nevnt foran. I H.r. dom 23. oktober 1973 Rt-1973-1201 er det uttalt at vurderingen av ventelighetskritoriet må skje ut fra en objektiv bedømmelse av situasjonen på den tid vedkommende huseier etablerte seg i området. Spørsmålet får særlig betydning for de huseiere som etablerte seg i området i 1950. Fra februar 1949 var planene for flyplassen kjent. Arbeidet kom imidlertid ikke i gang før i oktober 1950 og kgl. res. om flyplassen først i begynnelsen av året 1951. Retten mener at det ikke kan sies at flyplassen og dens utvikling har vært ventelig før arbeidet i marken var satt i gang. Også i Fornebu-dommen Rt-1974-532, er det lagt vekt på tidspunktene da konsesjonen ble gitt ved kgl. res. og anleggsarbeidet påbegynt. Den naborettslige tålegrense når det gjelder flystøy har vært behandlet i flere dommer tidligere. I Bardufoss-saken, som er referert i Rt-1968-411 og flg., ble grensen satt til 100dBC som svarer til 110 PNdB. Denne grense er også satt i andre rettsavgjørelser. I Fornebu-saken Rt-1974-524 og flg. satte lagmannsretten tålegrensen til 107 PNdB som et generelt utgangspunkt. I samme dommen er det av Høyesterett presisert side 530 nederst at det må avgjøres for hver enkelt eiendom - på grunnlag av dens særlige forhold, herunder tidsprioriteten eller venteligheten for den enkelte eier - hvor tålegrensen skal legges. Generelt kan det sies om eiendommene til saksøkerne i denne saken at de ligger i et sentralt byområde i Bodø. Det er derfor et boligområde som ikke peker seg ut som et spesielt stille og landlig strøk. Riktignok var disse områder annerledes i 1950 da det var ubebygd område, men det var ihvertfall påregnelig at området ganske snart ville bli utbygget. Av disse grunner finner retten at tålegrensen må ligge noe høyt. Etter rettens mening er det imidlertid betydelig forskjell på støyforholdene innen det område saksøkerne har sine eiendommer. En del eiendommer ligger ganske nær gjerdet til flyplassen. Disse sjeneres meget både ved avgang og landing i begge retninger. Dertil kommer den vedvarende støy fra fly som beveger seg på bakken fra flystripa og til området foran ekspedisjonsbygningen. Retten har ikke funnet å kunne legge noen særskilt vekt på slike ulemper som vibrasjon, eksoslukt, sotnedslag og måkejakt. Dette kan etter rettens mening ikke være større ulemper enn den som må tåles i et byområde som dette. Retten er kommet til at alle eiendommer som denne saken gjelder har en støybelastning som overstiger tålegrensen. Den målte støybelastning er ikke i noe tilfelle lavere enn 100 dBC eller 107 PNdB. Retten har foretatt en helhetsvurdering av støyplagen for hver enkelt eiendom.

C. Nybygg, påbygning og hjemmelsovergang.

Retten har bygget på at det ikke i noen tilfelle kan tildeles erstatning for tilbygg eller påbygninger som er foretatt seinere enn 1950. Domsmennene har

Side:467

sett bort fra slike byggverk ved taksering av husene. Derimot har domsmennene tatt hensyn til de vedlikeholdsarbeider som er utført.

Saksøker nr. 54 Johan Jakobsen, bygget en hytte på 65 m2 på tomten i 1942. I 1953 rev han hytten og brukte materialene i et nyoppført hus. Retten finner etter dette at han må ha prioritet i forhold til flyplassen for hytten, og domsmennene har fastsatt en antatt verdi for denne. Huset for øvrig må stå i samme stilling som en påbygning.

Saksøker nr. 24 Albert Pedersen, bodde på sørsiden av flyplassen da denne ble anlagt. I 1953 fikk han ny tomt og flyttet huset over på denne. Etter rettens mening har han etter dette etablert seg i området i 1953, og således etter at flyplassen ble anlagt.

Saksøker nr. 50 John Aarem fikk skjøte på eiendommen 8/10-1971. Retten mener at han har etablert seg i området på en tid da flystøyen var fullt ut ventelig, slik at han ikke kan få noen erstatning.

D. Økonomisk skade.

Det er på det rene at etter grannelovens §9 kan det bare kreves erstatning for økonomisk skade som ulempene fører med seg. Saksøkerne har erkjent at det foreløbig ikke er noen nedsatt omsetningsverdi av eiendommene. De kan uten vanskeligheter selges til full verdi. Det er derfor på grunn av nedsatt bruksverdi at erstatning blir krevet. Etter den fremstilling retten har fått, oppstår den nedsatte bruksverdi ved at det ikke kan føres samtaler når flyene passerer. Telefoner, radio og TV blir overdøvet. For beboerne i dette område fører flystøyen med seg søvnløshet, stress og nervøsitet. Dette gjelder særlig for de mange av beboerne i dette området som er eldre mennesker. Det ligger nokså nært å karakterisere disse ulemper som «uhugnad» som det var tanker om å innføre som særskilt erstatningspost i granneloven,men som ikke kom med i den endelige utforming. I Fornebu-dommen er det spørsmål om økonomisk tap særlig drøftet på 537-538. Førstvoterendes konklusjon er at meningen med granneloven har vært å innskrenke erstatningsansvaret til å omfatte skade som har gitt seg utslag i økonomisk tap. I det foreliggende tilfelle hadde ankemotpartene hele tiden bodd i sine hus og noe økonomisk tap kan det under disse omstendigheter vanskelig sies at ankemotpartene har lidd i forbindelse med selve bruken av huset, ihvertfall ikke når de ulemper som er påført dem har ført til erstatning for verdiforringelsestap.

Retten er kommet til at den nedsatte bruksverdi i nærværende sak må ansees som et økonomisk tap. Retten har lagt vesentlig vekt på at det ikke kan være tvilsomt at flystøyen etter hvert som boligmarkedet blir mettet vil føre til at disse eiendommer blir mindre attraktive og mindre brukbare som boliger. Dette stiller seg noe forskjellig etter hvordan eiendommene ligger i forhold til flyplassen. Det økonomiske tap og mulige erstatninger for dette vil derfor stille seg noe forskjellig for saksøkerne.

E. Eiendommer overtatt ved arv.

Spørsmål om stillingen ved arvefølge får særskilt betydning for saksøker nr. 18 Arne Nilsen. Eiendommen Torggaten 40 ble innkjøpt 1925 og huset ble oppført i 1927. Eiendommen er den 17. desember 1973 overtatt av saksøkeren og hans tre søstre som selvskiftende arvinger etter foreldrene som døde h.h.v. i 1963 og 1965. Spørsmålet var også aktuelt i Fornebu-dommen og er drøftet i Rt-1974-534 og 535. Høyesterett har gått ut fra den hovedregel at det må være riktig å la forholdene som de var da arvingene arvet eiendommen være

Side:468

utgangspunktet for hva det kunne ansees ventelig. Førstvoterende sier også at han ikke utelukker at det, når det gjelder spørsmålet om noen er urimelig til skade for arvingene, etter omstendighetene også vil kunne legges vekt på de forhold som forelå mens arvelateren eide eiendommen. Når det gjelder Arne Nilsen og hans søsken har de hele sitt liv bodd i huset, og bor der fortsatt. Under disse forhold mener retten at det er riktig å gi saksøkeren en personlig prioritet i forhold til flyplassen. Når det gjelder saksøkere som er avgått ved døden etter saksanlegget, må arvingene ha adgang til å tre inn i saken etter reglene i rettergangslovens §101.

Saksøker nr. 33, Bjarne Eidissen, kjøpte eiendommen i 1959 ved auksjonsskjøte tgl. 13. januar 1959. På det tidspunkt var flystøyen fullt ut ventelig.

F. Støymålingene.

Det er innledningsvis gjort rede for de flystøymålinger som er utført i området. Den sakkyndige har angitt målingene både som dBC og PNdB-verdier. Den sakkyndige har også foretatt utregning av NNI-verdier for eiendommene. Det er ved tidligere rettsaker ikke lagt særlig vekt på NNI-verdiene. Retten har funnet dBC-verdiene som best egnet som sammenligningsgrunnlag og som norm. Støymålingene går fram av sivilingeniør Dalholts oppstilling som vedligger dommen. Retten har imidlertid funnet å måtte fravike de målte støyverdier i enkelte tilfeller hvor forholdene på stedet har tilsagt det.

Staten har innrømmet at det foreligger en særskilt sterk støybelastning når det gjelder 16 eiendommer. Retten har funnet å måtte stille 11 eiendommer i samme kategori. Etter sivilingeniør Dalholts oppstilling gjelder dette nr. 9, 13, 17, 20, 27, 28, 30, 31, 32, 44 og 55. Disse ligger stort sett innenfor en avstand av 400 m fra flyplassen.

G. Erstatningsberegning.

Retten er etter det som foran er anført kommet til at det etter grannelovens §9 må tilkjennes erstatning for nedsatt bruksverdi for tiden som er gått siden tålegrensen ble overskredet og for nedsatt bruksverdi i framtiden. Retten har funnet at den erstatningen må kunne fastsettes med et engangsbeløp uten nærmere å gå inn på hvor stor del av dette gjelder framtidig skade. Utgangspunktet må i denne sak som i tidligere flystøysaker bli en viss prosent av dagsverdien av eiendommene. Når det gjelder de eiendommer som er nevnt foran i den værste støysonen, har retten funnet at erstatningen bør settes til 20 % av dagsverdien. Når det gjelder de øvrige eiendommer, er retten blitt stående ved en prosentsats på 10 % avidagsverdien.

De erstatninger staten etter dette må betale til saksøkerne blir følgende: - - -