RG-1978-132

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1977-10-25
Publisert:	RG-1978-132
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 25. oktober 1977 i sak nr. 77/75
Parter:	Hans Thomas Stensrud (høyesterettsadvokat Hans Blom) mot Nordre Land kommune (høyesterettsadvokat Gunnar Rohr Torp).
Forfatter:	Lagdommerne Erik Jørgensen, Haavard Byrkjeland, Nils Peter Langvand med fagkyndige domsmenn
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1965) §114, §93, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §82

Nordre Land bygningsråd vedtok 8.10. 1973 å anmelde Hans Thomas Stensrud for overtredelse av bygningslovens §93 og å utferdige forelegg mot ham i henhold til bygningslovens §114, hvoretter den hytte han oppførte på gnr. 41, bnr. 90 i Nordre Land måtte fjernes innen 60 dager etter forkynnelsen av forelegget. Forelegget ble forkynt for Stensrud 29.10. 1973 og han reiste ved stevning av 26.11. 1973 sak mot kommunen for å få forelegget opphevet.

Hadeland og Land herredsrett avsa 30.9. 1974 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Nordre Land kommune frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Hans Th. Stensrud til Nordre Land kommune kr. 6.250,- - sekstusentohundreogfemti - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Hans Th. Stensrud har påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:.

«Nordre Land bygningsråds forelegg forkynt for Hans Th. Stensrud 29.10. 1973 oppheves.

Nordre Land kommune dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter.»

Nordre Land kommune har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Hans Thomas Stensrud dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett.»

Hans Th. Stensrud v/ sin prosessfullmektig h.r.advokat Hans Blom har bl.a. anført:

Saken gjelder spørsmålet om opphevelse av bygningsrådets forelegg både på grunn av feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen

Side:133

og på grunn av den vilkårlighet og forskjellsbehandling som preger rådets avgjørelser, og fordi selve reaksjonen, rivning, i seg selv vil virke urimelig. Ugyldighet er ikke påberopt idet den ankende part ser mere på realitetene i saken, enn det rent formelle. Denne sak er forøvrig så spesiell at avgjørelsen i den ikke vil danne noen presedens for senere saker.

Bygningsrådet har ved sin behandling av saken basert seg på en uriktig oppfatning av de faktiske forhold og har ikke vært villig til å beriktige dette. Bygningsrådet har en vid adgang til å anvende sitt frie skjønn ved avgjørelsen, men den saksbehandling som har gått forut for avgjørelsen i dette tilfelle lider av en rekke feil. Enkelte feil er innrømmet, men herredsretten har ikke funnet at de har hatt betydning for avgjørelsen. To ganger har bygningsrådet gitt uttrykk for at det har bygget på at det var 15 hytter på feltet. Dette er positivt galt, og man kan ikke forutsette at dette har vært uten betydning for avgjørelsen. Herredsretten har tatt feil med hensyn til nummereringen av hyttene. Det utslagsgivende vedtak i bygningsrådet 22.12. 1967 bygger på at det er bygget 15 hytter på feltet, overensstemmende med herredsskogmester Kværnruds plan, men i tallet 15 er eiendommen «Knausen» inkludert.

Ved avgjørelsen av Stensruds søknad om byggetillatelse la bygningsrådet også til grunn at feltet var utbygget med 15 hytter, jfr. vedtak av 11.6. 1971 hvor dette uttrykkelig er sagt i intimasjonen til vedtaket. Når det så gjaldt selve vedtaket viste dette bare til tidligere vedtak 28.8. 1970 i sak 286/70. Denne sak gjaldt imidlertid spørsmål om fradeling av tomter, ikke søknad om byggetillatelse.

I alle fall var det en meget mangelfull begrunnelse som imidlertid bygningsrådet har følt seg bundet av og det har ikke senere vurdert byggesøknaden. Den villfarelse som bygningsrådet svevet i har hatt betydning for avgjørelsen idet begrunnelsen for avslaget i sak 286/70 var at området hadde en «urimelig» stor utnyttelse, men dette forutsatte at det bare var 2 ubebygde tomter. Bygningsrådet bør vurdere saken ut fra den riktige forutsetning at det var bygget 13 hytter og ikke 15. Denne feil gjør at vedtaket er gjenstand for en legalitetskontroll. Her står domstolen ganske fritt, idet det da ikke dreier seg om noen overprøvelse av det skjønn som rådet har utøvet.

Når det gjelder lovanvendelsen har en gjennomgåelse av bygningsrådets praksis med hensyn til å gi byggetillatelse vist at rådet i en lang rekke tilfelle ikke har følt seg bundet av regelen om bare å gi tillatelse hvor det foreligger en godkjent disposisjonsplan for vedkommende område. Denne bestemmelse er påpekt av fylkesmannen i hans brev av 4.11. 1971 til Nordre Land formannskap der han forøvrig avviste klagen fra Arne Gladbakke og Hans Th. Stensrud over bygningsrådets nektelse av å gi byggetillatelse. Bygningsrådet har forøvrig tidligere ikke overfor Stensrud påberopt seg manglende disposisjonsplan.

I sitt vedtak 24.4. 1973 viser bygningsrådet til vedtekten av 1.11. 1972 til §82 i bygningsloven. I denne vedtekts pkt. 3 gis det adgang til, etter bygningsrådets skjønn, å fradele enkelttomt som tillates bebygd med hytte, selv om generalplan eller disposisjonsplan ikke

Side:134

foreligger. I et tilfelle har fylkesmannen uttalt at bygningsrådet pliktet å ta standpunkt til pkt. 3, og hadde da dette ikke var gjort, omgjort bygningsrådets vedtak. I denne sak er det således en feil i saksbehandlingen at bygningsrådet til tross for at det viser til vedtektene ikke har tatt standpunkt til pkt. 3, samtidig som det har gitt byggetillatelse i ca. 160 enkelttilfelle i fradelingssaker på tross av manglende disposisjonsplan.

Bygningsrådets praksis i andre tilfeller innebærer en klar forskjellsbehandling til skade for Stensrud. På anmodning fra den ankende parts prosessfullmektig har fylkesmannen i Oppland 22.12.1976 oversendt en liste over de disposisjonsplaner i Nordre Land som er godkjent av fylkesmannen i tidsrommet fra 31.1. 1969 til 2.10. 1972. Listen viser 25 godkjente disposisjonsplaner. En fortegnelse over fradelte tomter i Nordre Land viser ialt 375 tomter. Fradelingene er skjedd i årene 1969 til 1976. Av disse 375 fradelinger er bare 94 skjedd i henhold til disposisjonsplaner. Er da det resterende antall, 281 - skjedd etter vedtekten av 1968 og 1972?

Av de 281 tomter er det 120 tomter hvor det fra hver grunneier bare er fradelt 1 tomt. Man kan vanskelig gjennomgå disse 120 enkelttilfelle. For det resterende antalls vedkommende - 164 - har bygningsrådet gitt grunneier tillatelse til å bebygge mer enn 1 tomt etter 1968 på tross av gjeldende vedtekt. Tillatelsen for hver enkelt grunneier varierer fra 2-11 tomter. Tillatelsene skriver seg dels fra tidsrommet 1968-72 og dels etter 1972, idet 111 fordelinger er skjedd i tidsrommet 1968-72 og 53 etter 1972. Ikke i noen av disse tilfelle foreligger det godkjent disposisjonsplan.

Når det gjelder de 111 tomter, er det bare byggetillatelse som kan gis uten disposisjonsplan, mens fradeling skal vurderes av bygningsrådet. Ankemotparten har ikke villet besvare spørsmål om for hvilke av de 111 hytter det er gitt byggetillatelse. Dette må fortolkes slik at det for det overveiende antalls vedkommende ikke bare er gitt fradelingstillatelse, men også byggetillatelse i strid med kommunens egen vedtekt.

En undersøkelse på basis av de utarbeidede lister viser f.eks. for Nordsinni sogn at et stor antall tomtefelt er bebygget tross manglende godkjennelse av disposisjonsplan av fylkesmannen. Etter 1973, da det gjaldt både fradelingsforbud og byggeforbud, er det bygget 53 hytter, på tomter fordelt på 19 grunneiere. Hvis man plukker ut de tilfelle hvor en grunneier etter 1973 har fått fradelt 4 tomter eller flere - er tallet 38 tomter. Også når det gjelder andre sogn i Nordre Land er det forholdt på denne måte. Man må etter dette oppfatte bygningsrådets praksis både før og etter 1972 og til idag slik at det har gitt tillatelse i et stort antall såvel fradelings- som byggetillatelser - også etter 1972 hvor fradeling gikk inn under vedtektene. Kommunens hele praksis står i skarp motsetning til den holdning bygningsrådet har vist overfor Stensrud. I tillegg til dette kommer de 120 enkelttilfelle fradelinger hvorav det overveiende antall er tillatt bebygget. Stensrud er vurdert annerledes enn andre søkere. Bygningsrådet har gitt Stensrud en klar og vilkårlig forskjellsbehandling. Det virker som om bygningsrådet har fått ham i vrangstrupen og ikke har

Side:135

villet endre den avgjørelse det engang traff. Spørsmålet om forskjellsbehandling står forøvrig i en helt annen stilling for lagmannsretten enn for herredsretten, som ikke hadde dette store materiale om bygningsrådets praksis som nå er innhentet.

Bygningsrådets forelegg som går ut på riving av hytta, innebærer en urimelig hard reaksjon overfor Stensrud. Almenpreventive hensyn veier ikke tungt i denne sak. Saken er så spesiell at en tilsvarende sak ikke vil kunne oppstå. Det har vært vist en altfor stor forskjell på behandlingen av Stensrud, som pålegges å rive sin hytte - kontra de mange andre som har fått lov til å bygge. Bygningsrådets svært liberale praksis ellers må få den konsekvens at Stensrud må få slippe å fjerne hytta, noe som er beregnet å koste kr. 60.000,-.

I det forliggende utkast til generalplan for Nordre Land kommune vil Stensruds hytte ligge innenfor en fritidssone og i det område som er pekt ut som hytteområde. Ifølge generalplanutkastet skal det i området bygges 40 hytter over en 10-årsperiode.

Nordre Land kommune har i en rekke tilfelle unnlatt å aksjonere overfor bygg som kommunen kjenner til er oppført uten tillatelse.

Nordre Land kommune, v/sin prosessfullmektig h.r.advokat Gunnar Rohr Torp, har anført:

I Nordre Land kommune krevdes i 1973 byggetillatelse for å sette opp hytte. Dette fremgår helt klart av bygningsloven og gjeldende vedtekt i kommunen. Stensrud visste dette. Han var hyttebygger av profesjon, hadde søkt flere ganger og hadde påklaget bygningsrådets nektelse. Hans handling er derfor en klar forsettlig overtredelse av bygningslovens bestemmelser. Han har erkjent dette.

Uansett om bygningsrådet gjør feil gir dette ikke en søker rett til å bygge. Det erkjennes at bygningsrådet har begått enkelte feil. Bare 1 av disse feil er verd å nevne, nemlig at bygningsrådet har trodd at det var 15 hytter på feltet, mens det riktige tall var 13. Dette gir imidlertid ikke Stensrud rett til å forholde seg i strid med bygningsloven. Det han skulle ha gjort hvis hans klage ikke førte frem var å reise sak mot kommunen. Bygningsrådets feil erstatter ikke byggetillatelse og feilene ble ikke påpekt av Stensrud overfor bygningsrådet.

Påbudet om riving innebærer ikke noen urimelig hard reaksjon overfor Stensrud. Ved avgjørelsen av om en reaksjon er urimelig hard, må vedkommendes subjektive forhold være avgjørende. Hvis han visste eller burde vite at han bygget ulovlig, skal det meget til for at riving kan sies å være en urimelig hard reaksjon. Stensrud kjente loven og forskriftene. Han gjorde seg næring av å bygge hytter. Ikke bare bygget han uten tillatelse men stikk i strid med et gitt avslag. Det er videre ikke første gang Stensrud har vært i denne situasjon idet han i 1967 ble anmeldt for å ha satt byggearbeid i gang før søknaden var godkjent. Ut fra Stensruds subjektive forhold er pålegget ikke urimelig.

Et forelegg kan også oppheves hvis grunnlaget for av slaget på søknaden om byggetillatelse ikke er holdbart. Selve det skjønn som bygningsrådet har utvist, kan imidlertid ikke prøves av retten, men retten kan sette det tilside hvis det finnes å være vilkårlig, jfr.

Side:136

kommuneadvokat Os' artikkel i Lov og Rett 1972 230. Når det gjelder rettens adgang til å prøve om skjønnet er vilkårlig eller mangler hjemmel i loven, vises til Høyesteretts dom i Rt-1972-54, særlig 69, 70 og 71. Retten skal, ved vurderingen av om forelegget virker urimelig, ikke være noen sensurinstans. Den kan ikke veie forholdet på gullvekt, men bare sette forelegget tilside hvis det er klart eller åpenbart urimelig, jfr. Os' artikkel hvor han anfører at rammen for domstolprøvelsen begrenses av det formålet tilsier, nemlig som en kontroll med «helt urimelige» utslag fra bygningsmyndighetenes side.

Utgangspunktet ved vurderingen av om det har foregått en forskjellsbehandling til skade for Stensrud, må være at myndighetene må ha adgang til å anvende et rimelig skjønn. Noen millimeterlikhet kan man ikke forlange. Hvis det skulle kreves absolutt lik behandling ville det ikke være mulig å få sakene unna. Det ville heller ikke være i borgernes interesse at bygningsrådet skal få gitte tillatelser tilbake som en bomerang. Det ville da være farlig å være imøtekommende.

Som konklusjon må det sies at myndighetene må ha en stor grad av frihet og at det skal overmåte meget til før forskjellsbehandling kan sies å foreligge. Videre må myndighetenes praksis kunne endres med tiden ut fra det til enhver tid herskende syn. I de tilfelle som den ankende part har påberopt som grunnlag for anførselen om forskjellsbehandling, har det vært forskjellige årsaker til at tillatelse har vært gitt, såsom arveoppgjør, tidligere bygg o.a.

For lagmannsretten har Hans Th. Stensrud avgitt forklaring. For kommunen møtte som partsrepresentant bygningssjef Rudi Thorstensen. Det er avhørt i vitne. Retten foretok befaring av eiendommen sammen med prosessfullmektiger og parter.

Dokumentasjon er foretatt slik det fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten, dens flertall, bestående av lagdommerne Jørgensen, Byrkjeland, Langvand og domsmann Rotstigen har kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke.

Det er på det rene, og erkjent av den ankende part, at han var klar over at byggetillatelse var nektet da han satte byggearbeidet igang. Han er klar over at han heller burde ha reist sak mot kommunen, men sier at han handlet i ren desperasjon fordi han følte at han overfor bygningsrådet ikke nådde frem med sine synspunkter og fordi det på grunn av den årelange venting var oppstått en vanskelig familiesituasjon. Han hadde søkt gjennom flere år og ialt 6 ganger og hver gang fått uriktige eller intetsigende svar. Han anfører at han ikke hadde noe ønske om å trasse seg fram mot myndighetene og stoppet byggearbeidet straks bygningsrådet grep inn.

Lagmannsretten finner likevel, på tross av den ankende parts klare bevisste brudd mot den avgjørelse som var fattet av bygningsrådet, at forelegget bør oppheves som urimelig. Dette skyldes en rekke forhold ved bygningsrådets behandling av saken sett i sammenheng med den praksis som det ellers har fulgt.

At Stensrud handlet som han gjorde kan forklares ut fra menneskelige og familiemessige grunner uten at derfor dette har vært avgjørende for lagmannsretten. Hans handling måtte ventes etterfulgt av

Side:137

en reaksjon fra kommunens side. Reaksjonen, riving av hytta, vil åpenbart ha store økonomiske konsekvenser for Stensrud selv, likesom riving i seg selv er verdiødeleggende. Siden Stensrud var i ond tro ved byggingen av hytta, skal det meget til for å sette et rivingsforelegg tilside. På den annen side må det stilles strenge krav, såvel av formell som reell art, til grunnlaget for en avgjørelse som har riving som konsekvens. Før riving foretas, bør man ha sikkerhet for at avgjørelsen hviler på et forsvarlig grunnlag.

Som det fremgår såvel av herredsrettens dom som av partenes anførsler har bygningsrådet ved sin avgjørelse bygget på at feltet var bebygget med 15 hytter og ikke 13 som var det riktige antall. Det hevdes imidlertid fra ankemotpartens side at denne misforståelse ikke har hatt noen betydning for utfallet av byggesaken. Da det er enighet mellom partene om at denne feil var tilstede ved behandlingen, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til herredsrettens saksfremstilling forsåvidt angår detaljene og kronologien vedrørende de enkelte søknader og deres behandling. Lagmannsretten finner imidlertid, i motsetning til herredsretten, ut at det er en betydelig sannsynlighet for at feilen kan ha hatt betydning ved 1. gangs behandling, da vedtaket om avslag ble fattet. Bygningssjefen i kommunen har for lagmannsretten forklart at uttrykket «urimelig stor utnyttelse» i bygningsrådets vedtak av 28.8. 1970 bygget på at det var 15 hytter på området og at det ble søkt om å bygge nr. 16 og 17. Han kunne på den annen side ikke si om det ville gitt tillatelse hvis man hadde vært klar over at det bare var 13 hytter i området. På spørsmålet fra retten svarte bygningssjefen at man ved avgjørelsen ikke vurderte den enkelte tomt, men la avgjørende vekt på antallet hytter. Befaring ble ikke foretatt idet man brukte Kværnruds skisse og beskrivelse. Bygningssjefen ønsket ikke å kommentere utnyttelsesgraden av feltet «Rishaugen» med 23 hytter på 260 da. da dette ble forelagt ham av den ankende parts prosessfullmektig.

Stensrud har i sin klage av 3.8. 1971 overfor bygningsrådet bl.a. klaget over at bygningsrådet ikke har gitt noen fyldestgjørende begrunnelse for sitt vedtak selv etter at han hadde korrigert arealets størrelse til 158 da i stedet for som tidligere antatt 130 da, likesom han nevner det tilleggsarealet på 50 da. som han har stillet til disposisjon. Han peker til sammenligning på et annet tomtefelt hvor bygging er godkjent med et langt lavere areal pr. hytte. Han klager også over manglende begrunnelse for at befaring ikke er foretatt.

Bortsett fra en henvisning til tidligere vedtak inneholdt bygningsrådets avgjørelse 27.8. 1971 av denne klage bare en bemerkning om at rådet anser befaring som unødvendig «idet nødvendig lokalkjennskap til området innehas». Bygningssjefen forklarte for lagmannsretten at bygningsrådet baserte seg på nestformannens lokalkjennskap. I intimasjonen til vedtaket sies at begrunnelsen for nektelsen er gitt i sak 286/70 ved vedtak av 28.8. 1970.

Ifølge intimasjonen til dette sistnevnte vedtak bygger bygningsrådet på at feltet er på 130 da. og at det er plassert 17 hytter på området og i selve vedtaket sies da at området har en «urimelig stor utnyttelse».

Side:138

Uten å vurdere den skjønnsmessige side av bygningsrådets avgjørelse, må det sies at det faktum som bygningsrådet la til grunn ved behandlingen var uriktig og misvisende, idet såvel antall hytter som arealets størrelse var feilaktig, samtidig som bygningsrådet manglet førstehånds kjennskap til området. Et slikt grunnlag kan ikke sies å være et tilstrekkelig forsvarlig grunnlag for en skjønnsmessig avgjørelse. Avgjørelsen er imidlertid også fastholdt uten ytterligere begrunnelse selv etter at Stensrud hadde beriktiget tallene for antall hytter og areal og etter at han hadde stilt tilleggsareal til disposisjon. De nye tall gir et totalt annet forhold mellom disponibelt areal og antall hytter. Man burde derfor kunne kreve at bygningsrådet vurderte saken på ny under denne synsvinkel og at dette kom til uttrykk i vedtaket. Uten å gå inn på de skjønnsmessige kriterier synes det klart uriktig å karakterisere 2 så vidt forskjellige utnyttelsesgrader i samme ordelag ved bare å vise til tidligere vedtak.

I forbindelse med det materiale om kommunens praksis når det gjelder å gi tillatelse til hyttebygg som den ankende parts prosessfullmektig har fremlagt for lagmannsretten, forklarte bygningssjefen at grunneierne i endel tilfelle er gitt adgang til å fradele 1 - en - tomt uten at det foreligger disposisjonsplan, likesom bygningsrådet enkelte ganger har vurdert hyttebygging på flere tomter fra samme grunneier uten at det har foreligget disposisjonsplan.

Når det gjelder kommunens praksis med hensyn til å vurdere enkelttilfelle etter pkt. 3 i vedtekten av 1.11. 1972 er dette gjort hvis det er dokumentert særlige grunner, såsom sykdom, arv eller andre grunner. Ialt er det gitt 22 dispensasjoner etter 1972, ca. 5 pr. år.

Med hensyn til godkjennelse av hyttebygg uten disposisjonsplan, opplyste bygningssjefen at fylkesmannens liste ikke er korrekt idet den manglet plan for 5 hytter fra gnr. 102 og at det her er godkjent disposisjonsplan. Bygningssjefen nevnte også enkelte andre tilfelle hvor disposisjonsplan forelå, men som ikke var med på fylkesmannens liste. Han medga imidlertid at det likevel var mange tilfelle igjen hvor det var gitt byggetillatelse uten disposisjonsplan.

På spørsmål fra retten om bygningsrådet benytter adgangen etter pkt. 3 i vedtekten av 1.1. 1972 til å godkjenne bebyggelse av enkelttomt, svarte bygningssjefen at en slik vurdering ligger i selve vurderingen av utnyttelsesgraden.

Den ankende parts prosessfullmektig refererte noen tilfelle i kommunen hvor det var bygget hytte uten tillatelse. Bygningssjefen opplyste at det bare var i Stensruds tilfelle at det var påbudt riving. I de andre tilfelle av ulovlig hyttebygging var saken løst på annen måte. I 3 tilfelle var saken ennå ikke avgjort.

For retten er det vanskelig å avgjøre om bygningsrådets standpunkt i disse andre saker om ulovlig hyttebygging er slik at dets avgjørelse i Stensruds sak innebærer en forskjellsbehandling til skade for ham. De opplysninger som nå foreligger viser dog at bygningsrådet også har brukt andre reaksjoner enn riving. Det store antall hytter som faktisk er bygget i kommunen i de angjeldende år - også i tilfelle hvor det ikke, som påbudt i vedtekten av 1972, foreligger godkjent disposisjonsplan - og dette gjelder både enkelthytter og

Side:139

utbygging av felt, må lagmannsretten se som utslag av en temmelig liberal praksis på dette område fra kommunens side. Det er på bakgrunn av disse forhold og sett i sammenheng med den mangelfulle behandling Stensruds søknad fikk av bygningsmyndighetene, at lagmannsretten etter en helhetsvurdering finner at bygningsrådets forelegg må bli å oppheve.

Anken har ført frem, men retten finner at det var fyldestgjørende grunn for ankemotparten å la saken prøves for retten. Under henvisning til tl. §172 annet ledd jfr. §180 annet ledd oppheves derfor saksomkostninger for begge retter.

Rettens mindretall domsmann Wold, er kommet til det resultat at herredsrettens dom stadfestes. Mindretallet tar utgangspunkt i bygningsrådets møte 22.12. 1967, hvor Kværnruds hytteplan for A. Gladbakkes eiendom forelå til behandling. Her godkjente bygningsrådet utskilling av 2 tomter (nr. 12 og 13) som Stensrud skulle overta. Denne fradeling hadde også fylkeslandbruksstyret godkjent i sitt møte 4.11.1967, men de har også i sitt vedtak sagt at flere fradelinger ikke blir godkjent før en samlet plan blir fremlagt.

Den videre utbygging som Kværnruds hytteplan forutsatte, utsatte bygningsrådet i møte 22.12 1967 med den begrunnelse at en ikke ville ta standpunkt før en befaring av feltet var foretatt. Kværnruds hytteplan ble ikke fulgt opp, og ble heller ikke stadfestet som noen disposisjonsplan i kommunen eller fylket.

En må beklage at bygningsrådet i en slik sak ikke fulgte opp med en befaring, og at bygningssjefen i sin saksfremstilling overfor bygningsrådet direkte har begått den feil å skrive at det er bebygd 15 tomter istedet for 13. Mindretallet er av den oppfatning at selv om bygningsrådet kan ha feiloppfattet enkelte ting under sakens behandling, så har dette vært uten avgjørende innflytelse på bygningsrådets vedtak. Bygningsrådet har vært av den oppfatning at området allerede var for sterkt utbygget med hytter.

Når det gjelder forskjellsbehandling må en ta i betraktning at det er sjelden to saker er like når det gjelder utnyttelsesgraden og dette må baseres på skjønn i hvert enkelt tilfelle. Mindretallet kan ikke se at det er ført tilstrekkelig bevis for at Stensrud er forskjellsbehandlet i forhold til andre. Stensrud med bakgrunn i bygningsfaget har trass avslag i bygningsrådet, formannskapet og hos fylkesmannen satt igang bygging uten tillatelse, og dette må medføre konsekvenser.

Forøvrig viser mindretallet til Hadeland og Land herredsretts bemerkninger og dom og slutter seg til disse.

Domsslutning:

1 Nordre Land bygningsråds forelegg forkynt for Hans Th. Stensrud 29.10.1973 oppheves.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.