RG-1978-51
| Instans: | Frostating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1977-08-18 |
| Publisert: | RG-1978-51 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 18. august 1977 i sak nr. 137/1976 |
| Parter: | Christian Johnsen (advokat Lars E. Frisvold) mot Molde kommune (høyesterettsadvokat Odd Larhammer). |
| Forfatter: | Lagdommerne Jonas Madsø, Erik Sølberg, byskriver J.A. Dahle |
| Lovhenvisninger: | Oreigningsloven (1959) §2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §180, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) |
Molde kommune fikk 25. august 1975 i medhold av oreigningslovens §2 nr. 37 samtykke av Miljøverndepartementet til å ekspropriere til friluftsområde for almenheten et areal fra Tøndergård gnr. 28 bnr. 1 i Molde tilhørende Chr. Johnsen. Det dreier seg om ca. 23,5 dekar av en skogteig beliggende på Stakknakken. For det berørte område er det utarbeidet generalplan som ligger i Miljøverndepartementet for stadfestelse. Reguleringsplan foreligger ikke.
Tøndergård ble opprinnelig drevet som gårdsbruk. Utviklingen har ført til at gårdens innmark etterhvert er blitt utparsellert. En del utmark tilhører fortsatt eiendommen. I de senere år har der ikke vært drevet gårdsbruk.
Etter begjæring fra Molde kommune avhjemlet Romsdal herredsrett 16. juni 1976 ekspropriasjonsskjønn. Ved skjønnet ble det avståtte areal taksert som skoggrunn med påstående skog. Påstående skog ble taksert til kr. 30.000,- og grunnen til kr. 17,500,-, samlet erstatning kr. 47.500,-.
Chr. Johnsen påanket skjønnet til Frostating lagmannsrett i rett tid. Anken gjaldt lovanvendelsen og saksbehandlingen. Ankeforhandling ble holdt i Molde 16. august 1977. - - -
Lagmannsretten er kommet til at skjønnet må stadfestes og bemerker:
Skjønnsgrunnene burde vært mer utførlige, men lagmannsretten er likevel under tvil kommet til at de er tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves. Lagmannsretten legger til grunn at skjønnsretten har foretatt en korrekt sammenligning med tilsvarende eiendommer i distriktet hvor eiendommens beliggenhet, beskaffenhet, utbyggingsmuligheter m.v. er tatt i betraktning. Lagmannsretten forstår skjønnsretten slik at den på dette grunnlag er kommet til at området hverken terrengmessig eller økonomisk egner seg for bebyggelse i så nær fremtid at omsetningsverdien ligger over bruksverdien.
Uttalelsen i skjønnet om at mulig tomteverdi for arealet ville ha sin grunn ikke minst i at kommunen har ervervet og opparbeidet det tilstøtende område og at et av formålene med den nye erstatningsloven var å unngå at grunneiere ved ekspropriasjon skulle få økt erstatning som følge av offentlige investeringer, finner lagmannsretten uklar. Uttalelsen kan tyde på at skjønnsretten opprinnelig kom frem til en forholdsvis lav omsetningsverdi, men at retten så tok
Side:52
omsyn til offentlige investeringer i så stor grad at omsetningsverdien av den grunn ble redusert til et nivå som ikke oversteg bruksverdien. Dersom dette var meningen burde det vært nærmere redegjort for hvilke investeringer det ble tatt omsyn til, omfanget av disse, når investeringene fant sted og hvorledes dette virket inn på erstatningsfastsettelsen. Lagmannsretten finner imidlertid at mangelfulle skjønnsgrunner på dette punkt er uten betydning for skjønnsrettens resultat. Skjønnsretten uttaler nemlig at det heller ikke etter de ekspropriasjonsrettslige reglene som gjaldt før erstatningsloven, kunne bli gitt tomteerstatning for et areal som dette. Retten uttaler videre at dens vurdering harmonerer med de avgjørelser av Høyesterett som til da forelå, senest plenumsdommen i Rt-1976-1. Lagmannsretten forstår dette slik at skjønnsretten er kommet til at hensett til arealets beliggenhet, beskaffenhet, tomteutbudet og den alminnelige etterspørsel i distriktet, så ville det ikke være påregnelig at grunneieren nå kunne ha omsatt arealet for noen høyere pris enn bruksverdi. Dette er en ren skjønnsmessig avgjørelse som lagmannsretten ikke kan overprøve. Resultatet blir da at skjønnet vil bli stadfestet.
På grunn av de meget knappe skjønnsgrunner har lagmannsretten vært i tvil om sin avgjørelse. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd i.f.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Romsdal herredsretts skjønn av 16 juni 1976 stadfestes.
2. Saks omkostninger tilkjennes ikke.
Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Jens Christophersen):
Saken gjelder ekspropriasjon etter oreigningslovens §2 nr. 37 av skogteigen Staklnakken på 23,5 da fra saksøktes eiendom Tøndergård, gnr. 28 bnr. 1 i Molde. - - -
Den skogteigen som nå eksproprieres, er oppmålt til 23,5 da. Den er den søndre del av en teig på ca. 200 m bredde som saksøkte eier, og som strekker seg nordover helt til kommunegrensen mot Fræna. Skogteigen grenser nå mot syd mot opparbeidede boligeiendommer ved en veg (Brattåsen) som ble anlagt for få år siden, i øst støter det til en høyereliggende veg (Gamlevegen) som også er bebygget i de senere år, og i vest grenser ekspropriasjonsområdet til Tøndergårdsbekken.
Teigen er heller bratt, retten nevner således at teigens østgrense, som er ca. 150 m lang, stiger fra kote 120 til kote 194, slik at stigningsforholdet er 1:2. Området er i det vesentlige bevokst med furu, som er anslått til å være opp til 100 år gammel. Saksøkte har opplyst at det ikke er hugget i området «på 100 år». A/S Norsk Skogkontor har foretatt oppmåling og detaljert bonitering av teigen, et materiale som vedligger rettsboka og som retten har hatt god nytte av. Det er her oppgitt at bestanden på området er 280,59 m3 furu og 6,55 m3 lauvtre. Boniteten er oppgitt til klasse III og IV samt 0,2 da impediment. Saksøkte har godtatt beskrivelsene fra skogkontoret, og retten har etter befaringen ikke noe å innvende. Om teigen skulle drives forstmessig rasjonelt, skulle retten anta at det riktige ville være å snauhugge arealet og plante på nytt.
Side:53
Retten må først ta standpunkt til saksøktes prinsipale påstand om at det er tomteverdien som her må legges til grunn for erstatningsutmålingen. Hans argumenter for dette er i korthet gjengitt ovenfor.
Tomteverdi kan ikke erstattes etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1, siden den aktuelle «bruk» er en skogeiendom der det ikke er drevet ut noe virke på flere generasjoner. Heller ikke etter §4 nr. 2 kan det gis tomteerstatning, dette går klart fram av forarbeidene til loven (jfr. Innst. O nr. XXI (1971-72) s.12). Hjemmelen måtte i tilfelle finnes i §5.
Arealet ligger riktignok i umiddelbar nærhet av opparbeidet villastrøk. Det er imidlertid så bratt at det ikke egner seg til bebyggelse i tradisjonelle former, man måtte i tilfelle ty til terassehus, og under enhver omstendighet vil det bli mer kostbart å bygge boliger her enn på mange andre områder som fortsatt ligger ubebygget i rimelig avstand fra byens sentrum. Det forekommer retten mer naturlig å bygge ut andre områder, og at dette og tilsvarende arealer blir liggende som grøntområder for fortsatt jord- og skogdrift eller for friluftsliv. Retten bemerker videre at en mulig tomteverdi for dette ekspropriasjonsarealet ville ha sin grunn ikke minst i at kommunen har ervervet og opparbeidet det tilstøtende område, og retten minner om at ett av formålene ved den nye erstatningsloven var å unngå at grunneiere ved ekspropriasjon skulle få økt erstatning som følge av offentlige investeringer.
Retten finner etter dette at §5 ikke gir hjemmel for å statuere tomteverdi i dette tilfelle. Retten antar videre at det heller ikke etter de ekspropriasjonsrettslige reglene som gjaldt før erstatningsloven, kunne bli gitt tomteerstatning for et areal som dette. Erstatning av bruksverdien, i samsvar med §4 nr. 1 og 2, kan etter rettens syn på denne saken ikke komme i strid med grunnlovens §105. Retten mener at dens vurdering av spørsmålet harmonerer med de Høyesterettsavgjørelsene som til nå foreligger om ekspropriasjonserstatningslovens forhold til grunnloven, jfr. senest plenumsdommen i Rt-1976-1.
Ved utmålingen av erstatningen etter bruksverdien finner retten at vurderingen faller i to deler: For det første skal grunneieren ha erstatning for det påstående virke, og for det andre for grunnen, og da antar retten at det vil være påregnelig at området blir tilplantet.
Påstående virke er som nevnt detaljert oppmålt. Etter dagens tømmerpris, og etter skogens kvalitet og driftsforhold finner retten at erstatningen for så vidt passende kan settes til kr. 30.000,-.
Når det så gjelder grunnverdien, antar retten at den høyeste bruksverdierstatning oppnås ved den såkalte «venteverdi» av granplantinger. Ved beregningen av denne erstatningsposten har retten hatt stor nytte av beskrivelsene fra A/S Norsk Skogkontor, som er godtatt av begge parter; og av «det grønne hefte» som er utgitt av Noregs Bondelag og Norges Skogeierforbund (3. utgave 1968).
Retten legger skogkontorets bonitering til grunn. Videre regnes det med at tømmerprisen nå, i gjennomsnitt, er kr. 160,- pr. m3 . Retten har anslått driftsutgiftene her til 30 %, og har da lagt til grunn at det i samsvar med skjønnsforutsetningene er opparbeidet lunneplass, samtidig som området ligger greit til i forhold til veg. Som rentefot ved kapitaliseringen har retten nyttet 3,5 % i samsvar med flere tidligere avgjørelser i Romsdal herredsrett ved skogtakseringer. - - -