RG-1978-817

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1978-05-05
Publisert:	RG-1978-817
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 5. mai 1978 i sak nr. 188/1975
Parter:	Sigbjørn Vik m.fl. (5 parter) (advokat Severin Kjær) mot Kvam kommune (høyesterettsadvokat Erik Dahlen).
Forfatter:	Lagdommerne Ole Johan Helle, Oskar Hordnes, Einar Solberg
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1950) §100, Tvistemålsloven (1915) §174

Kvam herad ved ordføreren krevde ved brev av 28/10-1974 til Hardanger jordskifterett at det ble avholdt grensegangsforretning på fylkesveg 130 Norheimsund - Øystese for å få klarlagt vegens opprinnelige bredde på den strekning den går over gnr. 43, bnr. 7 og 5 og gnr. 42, bnr. 6,8 og 97.

Hardanger jordskifterett avsa den 25. juni 1975 orskurd med slik slutning:

«Eigedomsbreidda for gamal veg over dei saksøkte sine eigedomar er 4.20 m i medeltal.»

Eierne av de nevnte eiendommer, Lars J. Vik, Samson S. Vik, Hans J. Vik, Atle Aalvik og Arne Aalvik har i rett tid påanketjordskifterettens orskurd til lagmannsretten.

Om saksforholdet viser en til grensegangsforretningen.

De ankende parter har under henvisning til det formannskapsvedtak av 14.8.1975 hvor veitraseen ble fastlagt og hvor det i overensstemmelse med veimyndighetenes krav ble bestemt at «Veiens bredde skal være 4 alen inden Grøfterne hvor den allerede har en større bredde bibeholdes denne, dog ikke over 6 alen», hevdet at det er 4 alens bredden som er den norm som må bli å legge til grunn som mål mellom grøftene. Det er ikke på noe sted påvist at veien har hatt en bredde på 6 alen, og det måtte i tilfelle være veivesenet som har bevisbyrden for at på det omtvistede veistykke har ligget en vei med en slik bredde. Det hevdes videre at veimyndighetene de facto har dispensert fra §19 i veiloven av 1851 om at alle veier skulle være forsynt med grøfter, idet slike på denne vei må ha vært ansett for «ufornødne». Forøvrig anføres det at det i veiloven av 1851 ikke fantes noen norm for grøfter, og at det da må bli å legge til grunn at disse hadde en bredde av en vanlig spade og således neppe bredere enn 30 cm (1/2 alen). Selv om det måtte ha vært anlagt grøfter på begge sider av veien ville den ikke vært bredere enn 5 alen, og under ingen omstendigheter kan den ha hatt en større gjennomsnittlig bredde. At det heller ikke var behov for bredere vei, hevdes også å fremgå av referatet fra kommunestyremøtet den 7.1.1863 hvor veitraseen ble drøftet, og hvor det bl.a. er anført at «veien som forbindelsesledd mellom begge sogne ikke vil blive benyttet for nogen betydelig transport, men kun som tings og kirkevei». Til støtte for påstanden om at veien ikke var bredere enn 5 alen, er det også henvist til en utskiftningsforretning på gården Nordheim av 25-28.9.1876 idet det der i forbindelse med at «loddeierne ønsker jordavståelsen til veien fordelt på fellesskapet etter skylden» er angitt: «Veiens bredde 5 alen». Det er videre henvist til kart av 1880 utarbeidet av Josef Folkedal i forbindelse med utskiftning avsluttet i 1881 over innmarken til gården Øvre Vik og hvor veien er inntegnet med 5 alen, og til kart av 1901 utarbeidet av 0. Sunde over gårdens

Side:819

utmark og hvor veien er inntegnet med samme bredde. Det hevdes at utskiftningsforretningene må være det beste bevis for de faktiske forhold, og at disse angir den totale bredde av veianlegget, vei med grøfter. Det er videre vist til kart utarbeidet av J. Grude i 1890 over Hardanger meieri's tomt og hvor veien er inntegnet med 3 m. Da denne tomt ligger i nærheten av de ankende parters eiendom, må dette kart også være bevis for at veien heller ikke i 1890 var bredere enn 5 alen. Hertil kommer kart og oppmålingsforretning av 24.8.1967 over samme tomt hvor veien også var inntegnet med denne bredde.

De ankende parter har videre anført at eldre folk i bygden anså den totale veibredde til å være 5 alen, i det selve veibanen hadde en bredde på 3 alen, og dertil kommer som normalt 1 alen på hver side. Det er endelig anført at da fylket skulle bidra til opparbeidelse av veien med 1/4 av omkostningene, kan det meget vel tenkes at det av den grunn har funnet å kunne redusere veibredden til 5 alen totalt.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«Bredden for den gamle vei over de ankende parters eiendommer er i gjennomsnitt 3,15 meter.

Kvam herred dømmes til å betale sakens omkostninger.»

Ankemotparten, Kvam herad, har tatt til motmæle og gjort gjeldende at da formannskapet den 14. august 1875 valgte veitraseen gjennom Skålheimsdalen istedenfor om Berven (langs sjøen) synes en vesentlig forutsetning å ha vært at grunneierne langs veitraseen gjennom Skålheimsdalen var villige til å avgi fri grunn til veianlegget. Dette går frem av referatet fra herredstyrets møte den 7.1.1863 hvor det flertall i herredstyret som gikk inn for linjen gjennom Skålheimsdalen forlangte følgende protokolltilførsel: «Ihvorvel vi maa erkjende at den af Frile udstukne Linie om Berven maa ansees som den mest Hensigtsmessige i aldfald som Kjørevei betraktet, saa tror vi dog at burde sige at tilfredsstille et af en stor Deel af Præstegjeldets Befolkning udtalt ønske om, at Veien helst burde bli lagt gjennom Skaalheimsdalen, og det saa meget mere som Grundeierne i saa fald ere villige til uden Godtgjørelse at afstaa den til Veien fornødne Grund.»

Det påpekes i denne forbindelse at det var fylket som krevet at det skulle være fri grunn for offentlig vei og at herredet måtte påta seg å oppfylle dette kravet hvis grunneierne skulle motsette seg det. Det hevdes at forutsetningene var at grunneierne avga nødvendig grunn for vei uten at nærmere veibredde ble angitt og at kravet her som ellers var 4 alen innen grøftene og med de fornødne grøfter alt etter veibestyrelsens anordning. I tillegg til de fornødne grøfter kom da 1 alen bredde ved siden av veien til å legge opp grøftene med tillegg av nødvendig grunn for skråning og fylling. Ut fra det forhold at det i skrånende terreng ville være vanskelig på forhånd i detalj å angi hvilke areal som vil medgå til et veianlegg, må man forstå at formuleringen ble «fornøden grunn». I og med tilsagnet om å avgi fri grunn overlot grunneierne til veimyndighetene å avgjøre hvilket areal som nødvendigvis måtte medgå til veianlegget ut over de henholdsvis 4 eller 6 alen innenfor grøftene som var angitt i veiloven av 1851. At veien hadde lovens bredde må også ha vært en forutsetning for at

Side:820

fylket kunne utbetale de kr. 2.038,- som var fylkets bidrag til veianlegget.

Når forutsetningen fra veimyndighetenes side for å gå i gang med veianlegget således var at grunneierne hadde avgitt fri grunn og at veianlegget forøvrig etter formannskapets vedtak av 14.8.1875 skulle foregå «etter bestyrelsens anordning», og kommunen deretter bygger sitt standpunkt om 7 alens veibredde på en teknisk beregning foretatt på grunnlag av gamle profiler av tilsvarende veianlegg, hevdes det at denne veibredde må bli å legge til grunn av domstolene uansett om man på enkelte strekninger måtte kunne måle større eller mindre avstander. - For så vidt gjelder utskiftningsforretningen over gården Nordheim anføres det at det av denne utskiftning ikke kan trekkes noen slutning med hensyn til veibredden for den omtvistede veistrekning over Vikgårdene, idet det i den utskiftningsforretningen måtte settes en bredde på veigrunnen av hensyn til interne oppgjør mellom de grunneiere som var med i forretningen og som ble berørt av veifremføringen. For så vidt gjelder Vikgårdene var det derimot oppnevnt 2 skjønnsmenn til å foreta fordelingen av veigrunnen.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Jordskifterettens orskurd stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til en for alle og alle for en å betale saksomkostninger til Kvam herad.»

For lagmannsretten har partene avgitt møte og forklart seg personlig slik som rettsboken viser. 7 vitner har avgitt forklaring, hvorav 3 er nye for lagmannsretten. Under ankeforhandlingen er fremlagt nye dokumenter slik rettsboken viser. Lagmannsretten har foretatt åstedsbefaring og herunder har partene og deres prosessfullmektiger hatt anledning til å uttale seg og foreta sine påvisninger.

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn jordskifteretten.

Lagmannsretten legger til grunn at veien fra Norheimsund til Øystese over de ankende parters eiendommer ble bygget i årene 1876-1880 etterat grunneierne hadde gitt tilsagn om fri grunn. Skriftlige erklæringer om grunnavståelser foreligger ikke og heller ikke profiler som viser veiens bredde med kjørebane, grøfter og skråninger. Hva angår kravet til veibredde har man bare formannskapsvedtaket av 14.8.1875 å holde seg til hvor det ble bestemt at veiens bredde skulle være 4 alen mellom grøftene. Dette var den minste bredde som kunne fastsettes for bygdeveier etter §18 i veiloven av 1851 med mindre veien bare skulle kunne benyttes til ridevei. Av det fremlagte utdrag av bygdebok for Kvam: «Kvam i fortid og nutid» synes det også å fremgå at de veier som ble besluttet bygget i Kvam på denne tid skulle ha en kjørebredde på 4 alen bortsett fra en ridevei til Vikøy kirke.

Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at veien ble anlagt med jevnt over 4 alens kjørebane da det etter bevisførselen ikke er holdepunkter for å anta at veien har hatt en mindre bredde. De påvisninger under åstedsbefaringen av forskjellige innretninger som tidligere har vært langs veien og som indikerer at den totale veibredde stort sett har vært mindre enn 7 alen, utelukker dog ikke at kjørebanen kan ha vært omtrent 4 alen (2,5 m) selv om denne veibredde på grunn

Side:821

av veikanter og kjøremønster kan ha vært vanskelig å utnytte fullt ut. Denne veibredde utelukker således ikke som forklart for lagmannsretten av vitnet Håkon Kallestad, at det ved kjøring av hest enkelte steder kan ha vært vanskelig å gå ved siden av vognkjerren.

Utover angivelsen i formannskapsvedtaket om veiens bredde mellom grøftene, er det verken i dette vedtaket eller i fremlagte dokumenter angitt noe om hvilken bredde grøftene skulle ha eller om hvilke arealer som skulle avsettes til veiskråninger m.v.. Det er imidlertid i formannskapsvedtaket besluttet at vei anlegget skulle foregå etter veibestyrelsens anvisninger og under ledelse av oppsynsmann som var antatt av denne. Lagmannsretten legger da til grunn, og det synes det også å være enighet om mellom partene, at avståelsen av fri grunn til veianlegget da også omfattet den grunn som var nødvendig for å kunne bygge veien og som kunne kreves avstått etter veilovens §22.

Lagmannsretten ser det da slik at den grunn som faktisk var medgått til veianlegget ved dets fullførelse er avgitt av grunneierne, og at de grøfter m.v. som da ikke måtte være blitt anlagt, ble vurdert av veimyndighetene som «ufornødne», jfr. veiloven av 1851 §19 første ledd, 1. punktum.

Lagmannsretten fikk av de ankende parter under befaringen påvist rester av innretninger o.l. som tydet på at veien tidligere hadde hatt en mindre bredde. Således ble det påvist trappeheller som tidligere var frittliggende men som nå lå i eller like ved veibanen, på et sted i veibanen var det avmerket leie til en telefonkabel hvor det under nedleggelsen av denne var funnet rester av gjerdestolpe og dessuten ble det påvist en stolpe som tidligere hadde stått et stykke utenfor veibanen men nå var kuttet i høyde med denne og sto i veikanten. Etter disse og lignende påvisninger under befaringen er lagmannsretten lite i tvil om at veien er utvidet fra den opprinnelig ble anlagt, og at dette som påstått trolig kan ha skjedd på grunn av økende trafikk med store biler og vedlikehold med motorisert redskap samt grusing og påkjøring av fyllmasse. Etter befaringen ser lagmannsretten det slik som jordskifteretten at veien på det omtvistede sted i stor utstrekning har vært bygget slik at halvparten av veien er anlagt på skjæring og halvparten på fylling og at det gjennomsnittlig må ha medgått en alen på hver side av kjørebanen til grøfter og skråninger. I tillegg til de 4 alen som var veiens bredde mellom grøftene og som lagmannsretten etter det anførte har funnet medgått til kjørebanen, kommer lagmannsretten således til at det gjennomsnittlig må ha medgått ca. 2 alen til grøfter og skråninger, slik at det til det opprinnelige veianlegg må ha medgått en veibredde på gjennomsnittlig 6 alen = 3,75 m, jfr. kgl.res. av 15.6.1882. Lagmannsretten har således ikke funnet å kunne legge vekt på at det i forbindelse med utskiftningen på Nordheim ble angitt en veibredde på 5 alen.

Lagmannsretten er etter det anførte kommet til at den gjennomsnittlige bredde på den opprinnelige veigrunn - og som av grunneierne ble avstått til fri grunn - var på 3,75 m og ikke som av jordskifteretten antatt 4,20 m.

Anken har delvis ført frem. Lagmannsretten finner at det ikke

Side:822

er grunn til å fravike bestemmelsen i tvistemålslovens §174 første ledd, jfr. 180 annet ledd, hvoretter hver part bærer sine saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Bredden for den gamle vei over de ankende parters eiendom er i gjennomsnitt 3,75 m.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Av jordskifterettens orskurd (jordskiftedommer Jakob Sandven): Advokat Baugstø fekk så ordet:

Han forklåra korleis saka hadde utvikla seg frå 1960-åra og fram til i dag. Han peika på at det var gjort mykje frå heradet si side for å koma fram til ei løysing, men det hadde ikkje lukkast.

Deretter tok han for seg dei dokument som er innsendt av heradet og framlagt som dok. nr. 3 I - 3 IV og gjekk gjennom desse. I brev frå vegsjefen av 16.10.1974 (dok. nr. 31) gav vegsjefen uttrykk for at heradet, som den som må halda grunn til vegen, også kan krevja grensegangsforretning.

Han peika elles på at heradet alt i 1961 hadde vore i kontakt med grunneigarane om vegspørsmålet og viste til brev frå ordføraren av 21.6.1961 (dok. 3 III a).

Han gjekk vidare gjennom brevet frå heradsingeniøren av 28.3.1972 (dok. 3 III b) med dei profilar som er vedheft og las opp brev frå Hordaland Vegkontor av 19. jan. 1940 (dok. 3 III c).

Han meinte det var klårt at på den aktuelle vegstrekkja måtte opphaveleg vegbreidda ha vore minst 7 alner (4.39 m).

Han la ned slik påstand:

«Eigedomsbreidda for gamal veg vert sett til 7 alner i medeltal over dei saksøkte sine eigedomar.»

Advokat Torgersen fekk så ordet.

Han gjekk gjennom saka sett frå grunneigarane si side.

Han hadde ikkje noko å merka til dei faktiske tilhøve som var nemnde av advokat Baugstø.

Det var greitt at det offentlege var eigar av veggrunnen og at vegen som var bygt i tida 1876-1880 var bygt etter veglova frå 1851.

Når det galdt grunnavståing til grøfter var han inne på at det var gitt dispensasjon frå §19 i veglova frå 1851, og at veggrunnen berre omfatta 4 alen breidde. I alle høve meinte han at grunneigarane hadde rett til slåtten av skråningane. Han viste her til Rt-1959-1136.

Han la fram:

7. Målebrev over gnr. 43, bnr. 11 m.fl. av 24. august 1967.

8. Fotografi av bryllaupslag oppteke i 1934.

9. Kartkopi i målestokk = 1:200 som viser areal (og breidd) av gamal veggrunn over Mikkjell Øystese sin eigedom.

Han la ned slik påstand:

«Prinsipielt: Grensen for fylkesvei 130 Nh.sund Øystese mot de saksøkte parter fastsettes å gå slik at eiendomsbredden er 2.50 m.

Subsidiært: Grensen for fylkesvei 130 Nh.sund Øystese mot de saksøkte parter fastsettes å gå slik at eiendomsbredden er 3.10 m.

Side:823

Atter subsidiært: Grensen for fylkesvei 130 Nh.sund Øystese mot de saksøkte parter fastsettes å gå slik at eiendomsbredden er 3.75 m.» - - -

Saka gjeld å få fastlagt eigedomsbreidda for gamal veg når det gjeld fylkesveg 130 - Norheimsund - Øystese over dei saksøkte sine eigedomar.

Vegen det gjeld vart bygt i åra 1876-1880 og har sidan den tid utvida seg mykje. Årsaka til at vegen har utvida seg er den aukande trafikk med store bilar og vedlikehald med motorisert reiskap. Veggrunnen har fleire stader ikkje tålt den auka belastinga, under arbeidet med vegen har grøfter vorte attfyllte, det er utført grusing og påkøyring av fyllmasse, og ved brøyting og skraping av vegen har den utvida seg i høve til den opprinnelege breidda. Det er derfor vanskeleg å sjå i marka i dag kor breid den opphavelege vegen har vore.

Det har tidlegare vore kontakt mellom heradet og grunneigarane om vegen. I brev av 24. juni 1961 har ordføraren skrive slik til grunneigarane:

«I «Kommunebestyrelsen» sitt møte 14. august 1875 då det vart gjort vedtak om å byggja vegen frå Øystese kyrkje over Nedre Vik, Øvre Vik m.v. til «Landhandlerstedet Groven eller Sandven» heiter det m.a. i vedtaket, pkt. 2.

«Veiens Bredde skal være 4 Alen inden Grøfterne. Hvor den allerede har en større Bredde bibeholdes, dog ikke over 6 Alen.»

Og i pkt. 3.

«Veianlegget foregår efter Veibestyrelsens Anordning, og under en af samme antaget Opsynsmand».»

Det er frå heradet si side ikkje hevda at vegen på noko punkt «allerede har en større Bredde» enn «4 Alen».

Heradet peikar på at vegen må vera bygd i samsvar med veglova frå 1851 og at breidda på vegen har variert noko frå stad til stad alt etter kor bratt terrenget har vore.

Som eit minimum reknar heradet med 4 alner til vegbane + 2 alner til grøft og skråning dvs. ei minimumsbreidde = 6 alner i flatt terreng.

Terrenget på den aktuelle vegstrekkja er ikkje flatt korkje i sideretning eller i lengderetning og heradet meiner at det har gått med ei breidde på gjennomsnittleg 7 alner til veggrunn.

Heradet vedgår at vegen då den vart bygd ikkje hadde noko pukklag og bankettar, men vart bygd som jordfyllingsveg. Det er ikkje blitt påvist eller halde fast ved at det skal vera «stabbfot» på den aktuelle vegstrekkja.

Frå dei saksøkte si side er prinsipalt hevda at det berre er ytt grunn til sjølve vegbana, dvs. 4 alner (2.50 m) idet det har vore dispensert frå §19, 1. avsnitt i veglova frå 1851 når det gjeld grøftene.

Subsidiært er det frå dei saksøkte si side hevda at det er ytt 5 alner (3.10 m) breidd til vegen. Det er grunngjeve med at det var ei smal grøft på ei side og lite eller inkje skråningar.

Atter subsidiært er det frå dei saksøkte si side hevda at eigedomsbreidda for veggrunnen maksimum kan vera 6 alner (3.75 m). Saksøkjarane har her vist til dom i Bergen byrett av 24.4.1961 innteke i «Rettens Gang» nr. 1-8 side 63-67.

I dei to sistnemnde tilfelle er hevda at grunneigarane i alle høve har retten til slått av skråningane.

I høve dette er vist til Rt-1959-1136. Det gjeld ei sak

Side:824

i Troms fylke vedrørande riksveg. Vidare er vist til debatten i Stortinget om veglova av 1912 der det av fleire vestlandsrepresentantar vart påpeika at det kunne vera lettare å få fri veggrunn, dersom grunneigarane fekk ha retten til slåtten av vegskråningane.

Retten sine merknader:

Det er på det reine at vegen det gjeld er bygt i åra 1876-1880 og at vegen er bygt etter veglova av 1851.

Retten må gå ut frå at vegen har vore bygt med ei breidde av «4 Alen inden Grøfterne» slik det er nemnt i ordføraren sitt brev av 24.6.1961.

I §22 i veglova av 1851 er m.a. sagt. «Enhver er pligtig til at afståe den fornødne Grund til Veies Anleg...»

Retten er ikkje i tvil om at «fornøden Grund» omfattar både vegbane, grøfter, skråningar og murar.

Dette synet er også lagt til grunn både i høgsterettsdomen i Sandtorg «R.t.» 1959 1136 og i byrettsdomen i Fyllingsdalen, «Rettens Gang» 1962 63.

At «fornøden Grund» berre omfattar sjølve vegbanen og at grunneigarane såleis berre har avstått grunn med 4 alens breidde kan retten ikkje vera samd i. Retten ser det slik at vegen er bygt i samsvar med lova av 1851.

«Kommunebestyrelsen» sitt vedtak er ikkje nemnd noko om dispensasjon, og så lenge retten ikkje har fått seg førelagt noko prov som viser at det har vore gjort unntak eller har vore dispensert på nokon måte når det gjeld grøfter og skråningar så må retten gå ut frå at grøfter, skråningar og murar er ein del av den «fornødne Grund» som grunneigarane var pliktige til å yta, og som dei også har ytt i dette tilfelle.

Frå grunneigarane si side er hevda at dei har rett til slåtten langs skråningar og grøfter og det er i denne samanheng vist til høgsterettsdomen i Sandtorg i 1959.

Når det gjeld denne dommen er det teke utgangspunkt i «at eierne av de bruk saken gjelder før veiloven av 1912 har gitt et muntlig tilsagn om å avgi grunn til den nye vei uten vederlag. Og spørsmålet er om man må anta at de samtidig har forbeholdt rett til å nyttiggjøre seg gresset i skråninger og på veikanter».

I dommen er vidare lagt mykje vekt på to vegskjøn frå 1912.

I det heile byggjer dommen i Sandtorg på at det har vore ei eller onnor form for avtale, muntleg eller skriftleg, når grunneigarane har fått rett til slåtten.

I denne saka er ikkje ført prov for at det føreligg noko avtale. Jordskifteretten kjenner berre til dei vedtak (dok. 3 III a) som er gjort i «Kommunebestyrelsen» og må byggja avgjerda på dette. Rettens fleirtal meiner at dei saksøkte ikkje har rett til slåtten langs vegskråningane. Rettens mindretal, jordskiftemann Robert Birkenes, meiner at dei saksøkte har rett til slåtten langs vegskråningane.

Jordskifteretten sitt fleirtal jordskiftedomar Sandven og jordskiftemann Håland er ikkje i tvil om at graset i vegskråningane har vore slege og nytta av dei saksøkte, men ser det slik at dette er ein bruk som har vore tolerert frå vegvesenet si side.

Dei saksøkte har ikkje bruksrett til slåtten i vegskråningane og det er såleis berre eigedomsgrensa for veggrunnen retten må slå fast.

Så lenge noko anna ikkje er prova må retten gå ut frå at vegen er bygt

Side:825

«efter Veibestyrelsens Anordning og under en af den samme antaget Opsynsmand».

Kor mykje grunn som har gått med til å byggja vegen heng nøgje saman med kor bratt terrenget er der vegen er bygt.

I dette høvet har vegen for det aller meste vore bygt slik at halvparten har vore skjæring og halvparten fylling. Retten ser det slik at ein veg som skal vera «4 Alen mellom Grøftene» vanskeleg kan vera smalare enn 6 alner. Sjølv i mykje godt flatt lende vil det gå med i alen på kvar side til grøft og skråning.

I denne saka er ikkje grensa for vegen påpeika i marka, heller ikkje er det vist til festepunkt i marka i dei nedlagde påstandar. Det er den gjennomsnittlege breidda på vegen i det aktuelle område partane ynskjer klårlagt.

Som aktuelt område har retten rekna det område der det er same eigar på båe sider av vegen.

Ut frå synfaringa den 10. juni og med grunnlag i dei målingar som då vart gjort har retten kome til at den gjennomsnittlege breidde på opphaveleg veggrunn er 4.20 m.