RG-1979-193

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1978-05-05
Publisert:	RG-1979-193
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 5. mai 1978 i sak nr. 249/1976
Parter:	Høyanger kommune (høyesterettsadvokat Jan Einar Greve) mot Anders Hetland med flere (høyesterettsadvokat Bjarte Eikeset).
Forfatter:	Lagdommerne Ole Johan Helle, Oskar Hordnes, Einar Solberg
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §4, Jordloven (1955) §54, §55, §6, §7, §11

I henhold til stadfestet reguleringsplan ble et område i Hjetland i Høyanger regulert til industri. Etter avtale med de berørte grunneiere begjærte Høyanger kommune den 30. mars 1976 skjønn ved Ytre Sogn

Side:194

herredsrett til fastsettelse av erstatning til grunneierne for avståelsen av området. Skjønnet skulle i tillegg også omfatte noen mindre arealer som kommunen i henhold til avtale med de berørte grunneiere skulle innløse. Det areal skjønnet omfattet utgjør tilsammen ca. 88 da etter det som er opplyst. Skjønnet ble avhjemlet 13. juli 1976.

Sakens nærmere omstendigheter og det partene gjorde gjeldende for skjønnsretten fremgår av grunnene for skjønnet.

Høyanger kommune har påanket skjønnet til lagmannsretten på grunn av feil rettsanvendelse og feil i saksbehandlingen - uklare og/eller mangelfulle skjønnsgrunner.

Kommunens ankegrunner er følgende:

1. Skjønnsretten fastslår at Høyanger er vokset opp omkring Aluminiumsverket, opprinnelig Naco, nå Årdal og Sunndal Verk A/S som det eksproprieres til fordel for, og at der er årsakssammenheng mellom ekspropriasjonstiltakets (industrivirksomheten) etablering og tomteprisene. Det er uriktig rettsanvendelse når skjønnsretten så ved verdsettelsen av arealet unnlater å ta hensyn til den verdiøkning som skyldes gjennomførte eller planlagte investeringer og virksomhet fra Aluminiumsverket, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2, jfr. §4 nr. 3. Det samme gjelder tilsvarende eiendommer i distriktet som herredsretten finner det naturlig å sammenligne med ved verdsettelsen.

2. Likeledes er det i strid med §5 nr. 2 når skjønnsretten har unnlatt å drøfte og vurdere de gjeldende reguleringsplaners betydning for den verdistigning som retten har konstatert og lagt til grunn for verdiansettelsen. Under enhver omstendighet er det feil ved saksbehandlingen når skjønnsretten ikke behandler forholdet eller behandler det så uklart at det ikke kan sees hva skjønnet for så vidt bygger på.

3. Det er feil rettsanvendelse når skjønnsretten ved sin sammenligning med tilsvarende områder etter §5 nr. 1 bygger på pristakster for slike områder som var avgitt i henhold til prisforskriftene av 28. februar 1969 til tross for at prisforskriftene av 25. oktober 1974 var gjort gjeldende for Høyanger kommune fra 1. april 1975. Hvis der i distriktet ikke er avholdt pristakster etter de nye prisforskrifter som kan tjene som veiledning ved vurdering av det aktuelle prisnivå, pliktet skjønnsretten ved sin sammenlignende vurdering å foreta en selv stendig bedømmelse av hvorvidt bestemmelsene, som er lik i ekspropriasjonserstatningsloven og i prisforskriftene av 1974, ville medføre et lavere prisnivå enn etter prisforskriftene av 1969.

4. Når skjønnsretten ved sin sammenligning med andre arealer i henhold til §5 nr. 1 i ekspropriasjonserstatningsloven sier at det må tas hensyn til den generelle inflasjon som har funnet sted siden avhjemling av et rettslig skjønn av 21. november 1968 som danner sammenligningsgrunnlag, er dette feil rettsanvendelse. En slik oppjustering kan skjønnsretten kun foreta hvis den etter foreliggende opplysninger finner det bevist at det lovlige prisnivå har endret seg i takt med inflasjonsutviklingen.

5. Skjønnsretten har fastsatt erstatningen for et belte som er gjort ubebyggelig ved overføring av kraftledninger og som grunneierne fikk erstatning for ved skjønn av 15. august 1976, ved å legge til grunn

Side:195

samme m2 -pris som for det øvrige området og med et skjønnsmessig fradrag slik at grunneierne ikke får erstatning to ganger. Skjønnsretten har i den forbindelse overhodet ikke berørt det forhold at forutsetningene for utnyttelse av industriområdet etter reguleringsplanen er at kraftledningen flyttes eller legges i kabel, hvilket vil medføre betydelige omkostninger. Dette er en feil ved rettsanvendelsen og under enhver omstendighet en feil ved saksbehandlingen.

6. Det er likeledes en feil ved rettsanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen, når skjønnsretten legger til grunn at et bekkefar som renner gjennom skjønnsområdet kan kanaliseres i et belte på to meter og gi full råtomtepris for resten, til tross for at reguleringsplanen viser at elven må reguleres i en kanal på 6 m bredde med ubebyggelighetsbelte på begge sider, tils. 10 m til tross for at Årdal og Sunndal Verk A/S har lagt elven i culvert som kostet kr. 1 400,- pr. løpende meter.

7. Til tross for at skjønnsretten bemerker at det etter §5 nr. 2 må gjøres fradrag for verdistigning som skyldes at stat og kommune har bekostet elveforbygning mot Daleelven hvor grunneierne har gitt fri grunn til forbygningen for å innvinne innenforliggende arealer, har retten ved verdiansettelsen unnlatt å sammenligne verdien med områder som lider av samme svakheter som ekspropriasjonsarealet led av før elveforbygningen ble foretatt i årene 1947-60. Dessuten er grunneierne tilstått erstatning for den fri grunn de har stillet til disposisjon for selve forbygningen og som er beslaglagt til formålet. Dette grunnareal fikk kun verdi ved de betydelige og kostbare oppfyllingsarbeider Årdal og Sunndal Verk A/S har foretatt av den innenforliggende grunn. Både tilkjennelse av full råtomtepris for området generelt og erstatning for grunn under elveforbygning skyldes feil rettsanvendelse. Under enhver omstendighet er det feil saksbehandling når skjønnsretten ikke har foretatt en nærmere drøftelse og vurdering av nevnte forhold.

8. Når det gjelder det området som faller utenfor det regulerte industriareal og som kommunen erverver etter grunneiernes ønske, er under ankeforhandlingen anført at skjønnsretten har satt verdien like høyt som for det regulerte industriareal, til tross for at området er gjennomskåret av to elver og er av vesentlig dårligere kvalitet enn det øvrige. Dessuten var det uregulert. Skjønnsretten har unnlatt å vurdere hva som må til av påkostninger for å utnytte arealet til tomtegrunn eller overhode å vurdere området til påregnelige og naturlige utnyttelser, hvilken er feil rettsanvendelse, jfr. §5 nr. 1, jfr. §4 nr. 2. I hvert fall er det feil ved saksbehandlingen at nevnte forhold ikke er nærmere drøftet i skjønnsgrunnene.

Høyanger kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Ytre Sogn Herredsretts overskjønn av 13. juli 1976 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling for skjønnsretten og med ny sammensetning.

2. Høyanger kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Fire av ankemotpartene, Anders Hjetland, Odd Hjetland, Agnes Sæbø i uskifte med Asbjørn, Ida og Erling Sæbø samt Ragnar Sæbø hevder at det hverken foreligger feil ved rettsanvendelsen eller saksbehandlingen ved skjønnet. De gjør i det vesentlige gjeldende:

Side:196

I. Rettsanvendelsen.

1. Det går klart frem av skjønnsgrunnene at skjønnsretten har tatt hensyn til så vel «verdiendringer som skyldes ekspropriasjonstiltaket eller gjennomførte eller planlagte investeringer eller virksomhet som har sammenheng med ekspropriasjonstiltaket,» jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 3, som «verdauk i distriktet som skyldes det offentliges planer for grunnutnyttingen eller planlagte tiltak ellers m.v.»,jfr. §5 nr. 2. Det er også gjort fradrag i erstatningen for verdauke etter §5 nr. 2.

Videre fremgår av skjønnsgrunnene at det ikke er gjort fradrag for verdiendringer etter §4 nr. 3, idet den verdiøkning som har funnet sted med hensyn til den «verdi som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet», har en så alminnelig karakter at det ikke er verdiendring som skyldes det ekspropriasjonstiltak som det nå eksproprieres til fordel for. Det anføres at dette er en helt korrekt anvendelse av bestemmelsen i §4 nr. 3.

2. Lovens §5 er riktig anvendt når skjønnsretten legger til grunn ved vurderingen av hvilken pris som «generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet» de prisene som ble betalt for utvidelse av idrettsplassen i 1968 og pristaksten fra 1973 vedr. tomter til gymnaset og skoleinternatet - altså prisavgjørelser/pristakster før prisforskriftene av 1974.

Dette er en riktig anvendelse av loven fordi prisforskriftene selv i dets §7 fastslår at hensyn tas til den «verdi som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet». Det fremgår av dette at det skal tas hensyn til et etablert prisnivå, hvilket i dette tilfellet medfører at en som utgangspunkt må ta hensyn til prisfastsettelser/pristakster før de nye prisforskrifters ikrafttredelse. Heller ikke på dette punkt foreligger det derfor uriktig rettsanvendelse.

3. Når en tar utgangspunkt i priser/takster fra 1968 og 1973 for å finne frem til det prisnivå som nå «generelt gjelder», ligger det i sakens natur at skjønnet også må ta hensyn til den generelle inflasjon som har funnet sted fra de nevnte prisfastsettelser/takster fant sted og til skjønnstidspunktet.

Det foreligger derfor ikke uriktig rettsanvendelse når skjønnsretten har tatt hensyn til inflasjonen.

4. Skjønnsretten har videre gjort fradrag for den verdireduksjon som er en følge av at det går kraftledninger over området. Det foreligger således heller ikke uriktig rettsanvendelse på dette punkt.

5. Det er også gjort fradrag for bekkefar langs Dalevegen og nødvendig elveforbygging. Heller ikke på disse punkt foreligger det derfor uriktig rettsanvendelse.

6. Når det gjelder det området kommunen innløser i tillegg til det regulerte industriareal, har skjønnsretten vært på det rene med at området faller utenfor reguleringsplanen. Den har riktig bygget på at den påregnelige utnyttelse av området ville være til tomtegrunn. At området senere er regulert til friareal er uten betydning for skjønnsresultatet. Skjønnsretten har lagt til grunn en riktig oppfatning av §5 nr. 3. Den skjønnsmessige verdiansettelse kan ikke overprøves.

II. Saksbehandlingen.

Side:197

Det kan ikke stilles andre krav til skjønnsgrunnene enn de som fremgår av skjønnslovens §28 første ledd, hvoretter fremgår at det i skjønnsgrunnene skal gjøres rede for «det rettslige grunnlag skjønnet er bygd på og faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen». Det er ikke tvilsomt at skjønnet i tilstrekkelig grad har gjort rede for «det rettslige grunnlag skjønnet er bygd på». Det hevdes videre at skjønnsretten i tilstrekkelig grad har gjort rede for «faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning av avgjørelsen». Det pekes i den sammenheng på at skjønnslovens §28 ikke krever at det angis hvordan skjønnsretten på grunnlag av det rettslige og faktiske saksforhold er kommet frem til det enkelte skjønnsresultat, da dette gjelder skjønnsmessige vurderinger som ikke lar seg eksakt begrunne.

Til de enkelte ankegrunner anføres:

1. Det er uriktig som anført av ankeparten at skjønnsretten ikke har behandlet utgiftene ved flytting av kraftledningen. Ved skjønn av 15. 8. 1966 ble det gitt erstatning for kraftlinjen som erstatning for redusert tomteverdi. I nærværende skjønn har skjønnsretten vurdert forholdet slik at verdireduksjonen på arealet som følge av kraftlinjen ekvivalerer med den erstatning som ble utmålt av skjønnet fra 1966 for nettopp denne verdireduksjonen. Skjønnsretten har derfor også gjort fradrag i tomteverdien med de erstatninger som grunneierne ble tilkjent ved skjønnet fra 1966. Konklusjonen er derfor at skjønnsretten har behandlet spørsmålet. Skjønnsgrunnene er således tilstrekkelige i forhold til skjønnslovens §28 idet skjønnsretten har gjort rede for de «faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen».

2. Videre har skjønnsretten i tilstrekkelig grad gjort rede for «faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen» med hensyn til fradrag som ble gjort for bekkefar, elveforbygging m.v.

3. Det samme gjelder vurderingen av arealet generelt, både det regulerte område og tilleggsarealet.

4. Konklusjonen er derfor at skjønnet med hensyn til skjønnsgrunnene i alle deler tilfredsstiller skjønnslovens §28.

Anders Hjetland, Odd Hjetland, Agnes Sæbø og Ragnar Sæbø har nedlagt slik påstand:

«1. Ytre Sogn herredsretts overskjønn av 13.juli 1976 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger.»

Den femte ankemotpart, Ardal og Sunndal Verk A/S som det regulerte industriareal eksproprieres til fordel for, har under ankeforberedelsen bemerket at selskapet i hovedsak har sammenfallende interesser med den ankende part og har ingen innsigelse mot kommunens anførsler. Selskapet har funnet det unødvendig å nedlegge selvstendig påstand.

Under ankeforhandlingen har en av ankemotpartene, Anders Hjetland, gitt partsforklaring og et vitne er avhørt. Det er foretatt befaring og fremlagt noen nye dokumenter som det ikke er grunn til å redegjøre særskilt for.

Lagmannsretten er kommet til at anken over saksbehandlingen

Side:198

må tas til følge.

Det fremgår av skjønnsgrunnene at skjønnet, for å finne frem til verdier som gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1, har tatt utgangspunkt i verdien av to eiendommer i nærheten av skjønnsområdet. Skjønnsretten har nærmere begrunnet hvorfor den fant disse eiendommer særlig representative som sammenligningsgrunnlag for skjønnsområdet. Verdien av den ene eiendom ble fastsatt ved rettslig skjønn den 21. november 1968 og den andre ble der avgitt pristakst for i 1973. Med utgangspunkt i verdien av nevnte eiendommer og under hensyntagen «til den generelle inflasjon som har funnet sted siden skjønnet i 1968» kommer skjønnsretten frem til verdien av skjønnsområdet «som et utgangspunkt».

De nye prisforskrifter for omsetning av fast eiendom av 25. oktober 1974 ble gjort gjeldende for Høyanger kommune fra 1. april 1975. Begrunnelsen for at skjønnsretten ikke har anvendt som sammenligningsgrunnlag for verdien av skjønnsområdet det prisnivå som de nye prisforskrifter måtte ha etablert, er angitt i skjønnsgrunnene slik:

«Den faktiske situasjon er at det så langt retten kjenner til ikke er foretatt noen prisfastsettelse etter prisforskriftene av 1974 for tilsvarende eiendommer i dette distrikt, og de nye prisforskrifter har således ikke skapt et nytt generelt prisnivå i distriktet.»

Det fremgår ikke av skjønnsgrunnene om skjønnsretten med «i dette distrikt» har begrenset sin undersøkelse av sammenlignbare eiendommer til tettstedet Høyanger eller om den også har utstrakt undersøkelsen til et større område, eksempelvis tettstedene Vadheim og Førde som ikke ligger langt fra, for å finne det lovlige prisleie etter de nye prisforskrifter for eiendommer det kan sammenlignes med,jfr. «Kløftadommen», Rt-1976-1 f.f. hvor det på side 14 heter:

«Hva som skal anses som «distrikt» vil avhenge av forholdene. I den utstrekning et naturlig sammenligningsgrunnlag ikke finnes i nærheten, kan det være nødvendig å søke lenger ut».

Når skjønnsretten ikke fant sammenligningsgrunnlag i Høyanger skulle den ha undersøkt i et videre distrikt. Om dette er gjort fremgår som nevnt ikke klart av skjønnsgrunnene. Denne uklarhet i skjønnsgrunnene er en saksbehandlingfeil som må føre til at skjønnet blir opphevet.

Etter resultatet er det ikke grunn til å komme inn på de øvrige ankegrunnlag.

Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å ta kommunens påstand om ny sammensetning av skjønnsretten til følge.

Anken har ført frem, men etter unntaksregelen i tvistemålslovens §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd, bør ankemotpartene fritas for å betale saksomkostninger til Høyanger kommune for lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig.

Side:199

Slutning:

1. Skjønnet oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved Ytre Sogn herredsrett.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Det gjøres oppmerksom på at det skjønn som er referert under er det nye skjønn som ble avholdet etter at Gulating lagmannsrett hadde opphevet. Det nye skjønn, som er referert her ble ikke påanket.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Arne Ekeberg):

Med grunnlag i stadfesta reguleringsplan 7. januar 1976 der eit område av garden Hjetland i Høyanger vart utlagt til industriområde, krov h.r.advokat Jan Einar Greve, på vegner av Høyanger kommune 30. mars 1976 skjønn til fastsetjing av vederlag til eigarar og rettshavarar i området. Det var alt før kome i stand avtale mellom kommunen og grunneigarane om at skjønnet kunne haldast som avtale skjønn etter skjønnslova §4 og at arbeidet i området kunne ta til før skjønn var halde. Utanom det regulerte industriområdet omfattar også skjønnet eit mindre område som partane er samde om og som kommunen har gått med på å løysa inn. Fylkeslandbruksstyret har og gjeve sitt samtykke til dette i samsvar med §54 og §55 i jordlova. - - -

Retten skal først ta føre seg spørsmåla i sak nr. 5/1976 B.

Det arealet som skal tileignast av kommunen til industriområde er nærare omtala framanfor. Inntil det vart teke i bruk til industri, vart det nytta til jordbruksføremål. Der var beitemark og ein del lauvskog, og noko av det ville vera mogeleg å dyrka. Det er ikkje usemje mellom partane om at det er denne bruken, jfr. §4 nr. 1, i erstatningslova av 26. januar 1973, som må vera utgangspunktet for verdsetjinga. Kva nivå denne bruksverdien ligg på, finn ikkje retten grunn til å gå nærare inn på, då retten finn det heilt klart at §5 nr. 1 i lova her kjem inn i biletet. Ei verdsetjing etter §4 ville nemleg føra til ein lågare verdi enn «den som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk», jfr. Rt-1976 (Kløftadommen) 13.

Spørsmålet blir så kva slags «tilsvarende eiendommer» det skal samanliknast med. Om forståinga av dette uttrykket viser retten til Kløftadommen 13 og 14.

Samanlikninga skal skje innan «distriktet». Om kva som ligg i dette uttrykket har Høgsterett i Kløftadommen sagt: «Hva som skal anses som «distriktet» vil avhenge av forholdene. I den utstrekning et naturlig sammenlikningsgrunnlag ikke finnes i nærheten, kan det være nødvendig å søke lenger ut.» Dette blir såleis eit konkret vurderingsspørsmål for retten. I dette høvet har retten lagt vekt på at det avståtte arealet ligg innanfor Høyanger tettstad som naturleg må sjåast som ei eining, men det er og samanlikna med andre tettstader i kommunen (Vadheim). Utover Høyanger kommune - bortsett frå Lavik som skil seg ut som eige område - har ikkje retten funne det naudsynleg å gå. Innan dette området meiner retten at ein har godt nok samanlikningsgrunnlag.

For overdragingar i Høyanger tettstad er det lagt fram 7 pristakstar, 1 av desse frå 1962, 1 frå 1965, 2 frå 1972 og 3 frå 1977. Dessutan er det vist til rettslege skjønn i Høyanger i 1966 og 1968 og til 2 friviljuge overdragingar i 1974. Dessutan er vist til eit tomtesal frå 1957 (rådhustomta kr. 30,- pr. m2 ). Frå Vadheim er vist til pristakst over industriområde frå 1971 og rettslege skjønn frå 1975 og 1977.

Ved samanlikninga ser retten det slik at dei eigedomane som ligg nærast opp til det avståtte arealet, dei som har tilnærma like eigenskapar, og dei som det er halde pristakst over etter at prisføresegnene av 25. oktober 1974 tok til å

Side:200

gjelda, er av særleg interesse. Det gjeld anketaksten 1. november 1973 over 5200 m2 av eigedomen gnr. 60, bnr. 2, som skulle nyttast til gymnas og skuleinternat, der prisen vart sett til kr. 23,- pr. m2 . Det galdt her flat dyrka mark, men over den nordlege delen gjekk ein kanal som måtte fyllast att. Området ligg meir sentralt til enn skjønnsområdet og kan lettare utnyttast som byggetomt. Nær inn til skjønnsområdet på nordsida ligg ei tomt på 888 m2 som etter pristakst 11. desember 1973 vart sett til kr. 9,-pr. m2 . Denne tomta ligg inntil Dalevegen, er om lag flat og med litt grus, men utan jord. Det er lett tilkomst til vatn og kloakk. Litt lenger nord, på Dale, er to tomtar på tilsaman 350 m2 ved pristakst 8. juni 1977 takserte til kr. 10,- pr. m2 . Meir sentralt liggjande tomtar i Høyanger sentrum vart ved pristakst same dagen sett til kr. 20,- og kr. 18,- pr. m2 . Ved rettsleg skjønn 28. juni 1977 vart byggeklar grunn ved sjøen i sentrum i Vadheim taksert til kr. 20,- pr. m2 .

Samanlikninga med tilsvarande eigedomar skal og skje med grunnlag i deira «vanlige bruk». Dette inneber at ein skal sjå bort frå dei prisar som ein kjøpar med spesielt behov eller særleg personleg interesse har betalt eller er viljug til å betala for eigedomen. På den andre sida må både den faktiske bruken og den bruken arealet kan passa til, vera relevant ved samanlikninga, jfr. Kløftadommen 14.

Prisføresegnene av 25. oktober 1974 er gjort gjeldande i Høyanger. Dei vart sette i verk frå 1. april 1975. Frå då av gjeld såleis tilsvarande reglar for verdsetjing av grunnareal ved friviljug omsetnad som ved ekspropriasjon. Framanfor er nemnt dei pristakstar som er haldne etter dei nye prisføresegnene tok til å gjelda. §6 og §7 prisføresegnene svarar til §4 og §5 i erstatningslova.

For dei eigedomar det skal samanliknast med skal det sjåast bort frå «verdauk i distriktet som skyldes det offentliges planer for grunnutnytting eller planlagte tiltak ellers av offentlige myndigheter, og i rimelig utstrekning også fra verdauk som skyldes gjennomførte tiltak og investeringer som nevnt.» Der pristakstar etter 1. april 1975 er samanlikningsgrunnlaget, er det alt gjort frådrag for slike tilhøve som har samanheng med offentlege planar, gjennomførde tiltak og investeringar, jfr. Forbruker- og administrasjonsdepartementets foredrag til dei nye prisføresegnene, innteke i Pristidende 1974 737 flg., særleg 750. Ved pristakstane er det og sett bort frå «verdiendringer som skyldes den virksomhet, innretning eller det formål som eiendommen skal utnyttes til etter overdragelsen eller som skyldes gjennomførte eller planlagte investeringer som har sammenheng med eiendommens utnytting etter overdragelsen». For tidlegare takstar og friviljuge overdragingar må ein ved samanlikninga etter ei skjønnsvurdering skjera bort den del av verdien som har si årsak i offentlege planar eller offentlege tiltak og investeringar. Det same gjeld for rettslege skjønn før erstatningslova tok til å gjelda. Eit særleg spørsmål i denne samanheng er om det kan gjerast frådrag for kostnadene til elveforbyggingar på kr. 600 000,- betalt av offentlege midlar i tidsromet 1947-1960 og som spesielt har vore til nytte for det avståtte området. Retten ser det slik at i prinsippet må ei slik investering koma til frådrag i verdsetjinga, jfr. såleis Kløfta-dommen 16, der det er peika på at eit av dei moment som kan spela inn, er «om verdistigningen spesielt har slått ut for ekspropriasjonsfeltet». Så pass gamle som desse investeringane er, har retten likevel ikkje funne grunn til å gjera nemnande frådrag. Eit anna moment må likevel her nemnast: elveforbygninga er avgjerande for at området innanfor kan utnyttast. Grunneigarane gav i si tid fri grunn i 15 meters breidde til dette tiltaket, som var til deira eigen føremon.

Side:201

Dei eig framleis grunnen, men det synest rimeleg at det blir teke omsyn til dei offentlege investeringane slik at det no ikkje blir gjeve grunnerstatning for det området som elveforbygginga legg beslag på. Dette 15-meters beltet har retten difor sett heilt bort frå ved erstatningsfastsetjinga.

Etter §4 nr. 3 i erstatningslova skal det sjåast bort frå «verdiendringer som skyldes ekspropriasjonstiltaket eller gjennomførte og planlagte investeringer eller virksomhet som har sammenheng med ekspropriasjonstiltaket». Dette gjeld og for dei eigedomar ein skal samanlikna med etter §5 nr. 2, første punktum, i lova. I samanlikningsgrunnlaget som er nemnt framanfor, har truleg ekspropriasjonstiltaket hatt liten innverknad på verdsetjinga, det er ikkje gjort noko frådrag av den grunn. Derimot er det klart at ekspropriasjonstiltaket, industriområde for Årdal og Sunndal Verk A/S, vil verka inn på verdien av det avståtte området. Denne verksemda er dominerande på staden og det er ikkje tvilsamt at Årdal og Sunndal Verk A/S er «virksomhet som har sammenheng med ekspropriasjonstiltaket». Retten finn det difor klart at her må gjerast eit visst frådrag for verdauk i samsvar med §4 nr. 3 i lova. I denne samanheng viser ein til Vislie: Om erstatning ved ekspropriasjon 84-85, og Fleischer: Norsk ekspropriasjonsrett 148, dessutan til skjønn av Asker og Bærum herredsrett 23. juni 1976 og til skjønn av Strømmen herredsrett 10. februar 1977.

Retten vil elles merka at §5 nr. 3 i lova ikkje er til hinder for at det vert gjeve meirerstatning etter §5 nr. 1. Det låg ikkje tidlegare føre planar som var til hinder for slik bruk som kunne gje vilkår for høgre verdi, jfr. i den samanheng Rt-1977-24, særleg 30.

Når ein skal vurdera industriområdet samanlikna med andre råtomter, må det justerast for fylgjande: Naudsynleg kanaliseringsarbeid for å leia bort vatn og eksisterande elve- og bekkefar vil kosta om lag kr. 192 000,-. I ein viss mon må ein og ta omsyn til kostnadene med oppfyllingsarbeid for å gjera området skikka som tomt. Over området har gått kraftliner som er fjerna i samband med opparbeiding til industriareal. Ved erstatningsfastsetjinga føreset retten at desse kraftlinene blir ståande. Grunneigarane har tidlegare fått erstatning for redusert tomteverdi i byggeforbodsbeltet for desse kraftlinene. Det er den resterande tomteverdi i byggeforbodsbeltet som no skal erstattast, det vil seia ein viss bruk i tilknyting til bygg på begge sider av byggeforbodsbeltet. Det er elles klart at når ein går ut frå at kraftlina står der, vil området på begge sider av denne bli vanskelegare å utnytta, noko som må koma til uttrykk i verdsetjinga. Ved kraftlineskjønn i 1966 vart det og gjeve ulempeserstatning for verdireduksjon utanfor det området som vart klausulert av kraftlina.

Det er usemje mellom partane om kor stort areal som skal reknast som dødareal i samband med kanalen. I reguleringsplanen er det rekna med 10 meters breidde, men det er truleg at utnyttinga av området til industri har hatt sitt å seia for utforminga av denne planen. Ved anna utnytting av området er det sannsynleg at kanalen ikkje ville ha lagt beslag på så stort areal. Retten meiner likevel at ei breidde på 4 meter må reknast som dødareal og difor ikkje skal erstattast.

Etter samanlikning med tilsvarande eigedomar og med frådrag etter §4 nr. 3 i lova som framanfor nemnt, er retten komen fram til at det må betalast ein kvadratmeterpris for industriområdet på kr. 15,-. Då er og i ein viss mon kome til frådrag utgiftene til kanalisering og oppfylling og det er teke omsyn til nedsetjing av verdien som fylgje av kraftlina gjennom området. På det arealet der

Side:202

det er byggeforbod som fylgje av kraftlina blir erstatningen kr. 5,- pr. m2 . Som dødareal utan erstatning vert rekna kanal, i samsvar med reguleringsplan i 4 meters breidde og elveforbygging i 15 meters breidde.

For det såkalla omtvista arealet, er retten samd med saksøkjaren i at dette må verdsetjast etter bruksverdi som skog og beite. Etter reguleringsplanen skal det vera friareal. Dette er ikkje avgjerande, men sjølv utan reguleringsplan ville det ikkje ha kunna utnyttast på annan måte. Reguleringsplanen har berre stadfesta den bruken som alt tidlegare sa seg sjølv. For dette området set retten erstatningen til kr. 4,- pr. m2 .

Det er elles å merka at verdsetjinga av industriområdet skjer pr. overtakingstidspunktet 1. november 1975 og 1. februar 1976 og for det omtvista arealet avheimlinga av skjønnet, jfr. dei generelle skjønnsføresetnadene og erstatningslova §11. - - -