RG-1980-213

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1978-10-18
Publisert:	RG-1980-213
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 18. oktober 1978 i sak nr. 156/1978
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Akershus (høyesterettsadvokat Helge J. Kolrud) mot Paul Trøgstad m.fl. (6 parter) (høyesterettsadvokat F. B. Sigmond).
Forfatter:	Lagdommerne Karl Lous, Skreiberg, Trygve Lange-Nielsen
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §54, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §179, §180, §181, Tvistemålsloven (1915), §2

Eidsvoll herredsrett avga 7.7. 1978 skjønn i forbindelse med ekspropriasjon av nødvendig grunn til anlegg av motorvei E 6, parsell Langeland - Gjestad, for 5 takstnumre.

For så vidt saks omkostningene hadde skjønnet denne slutning:

«...

III. I saksomkostninger skal Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Akershus betale til

a) h.r.advokat F. B. Sigmond kr. 82 200,- - åttitotusentrehundre kroner,

b) autorisert skogtaksator Georg Gudbrandsen kr. 21 730,- - tjueentusensjuhundreogtretti kroner,

c) sivilagronom Karl Stokke kr. 17 417,50 - syttentusenfirehundreogsytten kroner 50/100,

d) Paul Trøgstad kr. 5 000,- femtusen kroner,

e) Berit Sundby Aasgaard og Ingrid Sundby Brekke med kr. 1 000,- ettusenkroner - til hver samt Lars Sundby kr. 500,- femhundre kroner,

f) Halvard Sundby med kr. 2 500,- - totusenfemhundre kroner,

g) Johan N. Wiig med kr. 2 500,- - totusenfemhundre kroner.

Side:214

Oppfyllelsesfristen for a) til g) foran settes til 2- to - uker fra forkynnelsen av skjønnet.»

Staten ved Samferdselsdepartementet ved Vegsjefen i Akershus påkjærte omkostningsavgjørelsen for så vidt angår de 6 saksøkte (slutningens avsnitt III bokstav d - g) ved kjæremålserklæring av 24.7.1978 fra h.r.advokat Helge Jacob Kolrud og nedla denne påstand:

«1. Eidsvoll herredsretts kjennelse i sak 31/1977 B forsåvidt angår saksomkostninger til partene oppheves og hjemvises til ny behandling i skjønnsretten.

2. Kjæremotparten betaler saksomkostninger til den kjærende part for kjæremålssaken.»

Kjæremotpartene har tatt til gjenmæle ved tilsvar av 21.8.1978 fra h.r.advokat F.B. Sigmond og har nedlagt slik påstand:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. Den kjærende part betaler saksomkostninger til kjæremålssaken.»

Den kjærende part, har i kjæremålserklæringen anført:

II.

«Ved lovendring av 25. mai 1973 ble tvistemålslovens §176 §179 endret slik at det ble presisert at partene i en sak kan tilkjennes erstatning for utgifter og eget arbeid under saken. Tvistemålslovens kap. 13 får etter skjønnslovens §2 også anvendelse på skjønnssaker. Det bestrides således ikke at slike omkostninger kan tilkjennes partene.

III.

Det er imidlertid på det rene at det bare i meget sjeldne tilfeller har vært tilkjent slik erstatning i skjønnspraksis. Det vises til min artikkel i Lov og Rett 1976 195 flg., særlig 202-204.

I forarbeidene til lovendringene, som ikke i særlig grad går inn på dette spørsmål, har man kun omtalt saken i detalj på 14, sp. 2 i Ot.prp. nr. 30 (1972-73) slik:

«Det er imidlertid vanskelig å trekke opp nærmere retningslinjer her. Enhver må nemlig finne seg i å bruke tid og arbeid på sine forretningsmessige og private affærer, også om de leder til en rettstvist, uten at utgiftene kan belastes andre. Det blir derfor etter de nå foreslåtte bestemmelser særlig et mer omfattende arbeid i forbindelse med føringen av en konkret rettssak som det kan bli tale om å erstatte, og fortrinnsvis dersom parten ikke har prosessfullmektig. Om det skal tilkjennes erstatning for partens arbeid med saken, vil i alle høve bero på en skjønnsmessig vurdering, og det samme gjelder erstatningens størrelse.»

Dette er bakgrunnen for nærværende kjæremål.

IV.

Innvendingene mot rettens kjennelse er:

a) I følge tvistemålslovens §179 annet ledd, jfr. tvistemålslovens §176 annet ledd, er det et ubetinget krav for å få saksomkostninger at partene oppgir i kroner og øre hva de krever; jfr. Lov og Rett 1976 196.

Som det fremgår av rettsboken 67-76 er slike krav ikke fremsatt. Det er kun fremlagt møtelister, som ikke tilfredsstiller kravene til tvistemålslovens §176 annet ledd.

Dette er alene opphevelsesgrunn for kjennelsen på grunn av feil

Side:215

rettsanvendelse.

b) De lister som er fremlagt inneholder en rekke møter fra tiden før 1.12.1977. Denne dato ble skjønnsbegjæringer innsendt, og da startet den sak der man eventuelt har krav i henhold til de ovennevnte lovbestemmelser.

Retten har tilsynelatende på 83 regnet med alle møtedatoer, som også gjelder den forrige skjønnsparsell som forlengst er rettskraftig og makeskifteforhandlingene som ikke kommer inn i denne sammenheng. Jfr. uttrykket:

«De fremlagte oppgaver viser i alt 28 møtedatoer...»

Det er helt på det rene at kun 9 av de oppgitte møtedatoer overhodet kan komme inn i kravet fra grunneierne.

Dette er en feil i rettsanvendelsen, subsidiært i saksbehandlingen ved at det av premissene ikke fremgår at man har tatt det relevante grunnlag i betraktning.

Også denne innvending er i seg selv en opphevelsesgrunn mot hele kjennelsen.

c) Grunneierne var bistått av skogsakkyndig, jordbrukssakkyndig, skattesakkyndig og juridisk kyndig som de har blitt tilkjent erstatning for utgifter til.

De har hatt 9 møter under saken, som er hva som her er relevant. 9 møter er ikke uvanlig i en skjønnssak av denne størrelsesorden, og det er høyst usedvanlig at det tilkjennes erstatning for utgifter i den anledning. Få parter i en skjønnssak har hatt en mer omfattende bistand enn disse grunneiere, som tross alt bare er 6 i tallet.

Når det her tilkjennes erstatning med kr. 2 500,- på hver gård, er dette i klar strid med den ovenfor siterte bestemmelse i forarbeidene.

Dette må innebære en feilaktig rettsanvendelse. Subsidiært anføres feilaktig saksbehandling fordi det ikke er drøftet tilstrekkelig hva som er særlig arbeidskrevende ved dette skjønn hensett til de relevante grunnlag som må tas i betraktning.»

Kjæremotpartene påstår i tilsvaret at omkostningsspørsmålet ikke er avgjort i strid med loven, jfr. tvml. §181 annet ledd, og anfører:

«Det bestrides at det er en saksbehandlingsfeil å tilkjenne saksomkostninger fordi parten i kroner og øre ikke har oppgitt hva han krever for eget arbeid i saken. Skjønnspraksis har i lengre tid tilkjent grunneiertillitsmenn salær bare basert på oppgave over medgått tid. I alle tilfelle kan denne feil ikke hatt noen betydning for sakens avgjørelse, idet en oppgave vil ligge vesentlig over den godtgjørelse herredsretten har tilkjent.

Det bestrides at det er en feil å ta hensyn til møter før stevning innkom. Skjønnet baserer seg på avtale om makeskifte av 20.9.1976, som ble truffet under den forrige skjønnsparsell, og ved denne skjønnsparsell ble alle erstatningsspørsmål for partene som berøres av makeskiftet utsatt til neste, den nærværende kjæremål gjelder. Det eneste som ble avgjort ved forrige skjønnsparsell var mitt salærkrav, som etter avtale ble avgjort frem til min arbeidsoppgave ble fremlagt. Det er derfor feil at kun ni av de oppgitte møtedatoer kommer inn i kravet fra grunneierne. Det bestrides at det foreligger feil rettsanvendelse eller saksbehandling.

Side:216

Utgangspunktet ved denne sak var at det var fire parter som skulle komme til enighet om enjordskifteplan. Det var ganske klart at partene hadde motstridende interesser, og utgangspunktet måtte i dette tilfelle da være at hver av partene fikk sin egen juridiske rådgiver. Etter avtale mellom partene og Statens Vegvesen forsøkte jeg å finne en ordning hvor jeg kunne representere partene fortsatt, men slik at partene i selve forhandlingene om jordskifteplanen ikke hadde spesiell juridisk assistanse. Kom partene ikke til enighet før skjønnet ble fremmet, var det helt klart at jeg ville fratre som juridisk rådgiver for partene, og det ville da bli innkoplet fire nye advokater med følgende økning av saksomkostningene. Dette grunnlag kom klart frem for retten, det har ikke vært omtvistet mellom partene, og retten har da også i sin grunngiving understreket at saksomkostninger for eget arbeid vanligvis ikke bør tilkjennes. Retten har videre understreket sakens særlige karakter, hvilket nettopp var forhandlingene om jordskifteplan og de mange møter som måtte holdes for å finne frem til en minnelig ordning. På denne bakgrunn er derfor tilkjennelse av saksomkostninger ikke i strid med hverken loven eller forarbeidene. Det bestrides at det foreligger feil rettsanvendelse og feil saksbehandling, og i alle tilfelle bestrides det at denne feil har hatt noen betydning.»

- - -

Lagmannsretten skal først behandle den kjærende parts påstand om at skjønnsretten ikke hadde adgang til å tilkjenne kjæremotpartene godtgjørelse for eget arbeid da disse for skjønnsretten ikke hadde gitt opp hvilke kronebeløp omkostningskravet gjaldt. Fremleggelsen av møtelisten var ikke tilstrekkelig til å oppfylle oppgaveplikten etter tvml. §179 annet ledd.

Retten legger til grunn at tvistemålslovens regler angående fremleggelse av oppgave over påståtte utgifter får anvendelse også i skjønnssaker, jfr. skjønnslovens §2 første ledd. Bestemmelsene i skjønnslovens §54 tilsier ikke noe annet.

Selv om fastsettelsen av kjæremotpartenes godtgjørelse for eget arbeid med saken vil måtte bli skjønnsmessig og en liste over de ganger partene har deltatt i møter angående saken må bli et viktig moment ved denne skjønnsavgjørelse, finner retten likevel at en slik listefremleggelse ikke oppfyller kravet til omkostningsoppgave i tvistemålslovens §176 annet ledd, jfr. §179 annet ledd. Det må under enhver omstendighet kreves at det gis en omkostningsoppgave med angivelse av det eksakte beløp i kroner og ører, som det kreves dekning for. Dette mangler her, og herredsrettens omkostningsavgjørelse bygger for angjeldende punkts vedkommende på en feil rettsanvendelse.

Retten finner etter dette ikke grunn til å behandle de øvrige grunnlag som den kjærende part har påberopt seg for at herredsrettens skjønn på angjeldende punkt må oppheves.

Herredsrettens kjennelse - slutningens avsnitt III bokstav d - g blir å oppheve og saken å hjemvise til ny behandling ved herredsretten.

Etter sakens omstendigheter finner lagmannsretten at hver part bør bære sine omkostninger for lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig

Side:217

Slutning:

1. Eidsvoll herredsretts skjønn av 7. juli 1978 oppheves for så vidt angår slutningens avsnitt III, bokstav d - g. Saken hjemvises til ny behandling ved herredsretten.

2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.

Av lagmannsrettens kjennelse 27. juli 1979 (lagdommerne Jan Frøystein Halvorsen, Jørgen Wilberg og N. P. Langvand):

Den 7. juli 1978 avsa Eidsvoll herredsrett ekspropriasjonsskjønn i anledning fremføring av motorvei E 6 forbi kjæremotpartenes eiendommer. Ved skjønnet ble kjæremotpartene tilkjent saksomkostninger for eget arbeid og utgifter med beløp som fremgår av skjønnsslutningen. For så vidt ble skjønnet påkjært av staten og skjønnet ble ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 18. oktober 1978 opphevet og hjemvist til ny behandling ved Eidsvoll herredsrett. Begrunnelsen for avgjørelsen var at ekspropriatene (de nuværende kjæremotparter) ikke hadde inngitt en slik oppgave over saksomkostningskrav som tilfredsstillet kravene i tl. 176 jfr. §179.

Eidsvoll herredsrett avsa den 20. mars 1979 skjønn i saken med slik slutning:

«III. I saksomkostninger skal staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Akershus betale til

d. Paul Trøgstad kr. 5 000,- - kronerfemtusen -

e. Berit Sundby Aasgaard og Ingrid Sundby Brekke, kr. 1 000,- - kronerettusen - til hver samt Lars Sundby kr. 500,- - kronerfemhundrede -

f. Halvar Sundby kr. 2 500,- - kronertotusenfemhundrede -.

g. Johan N. Wiig kr. 2 500,- - kronertotusenfemhundrede -.

Oppfyllelsesfristen for d til g foran settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn.»

Staten v/Samferdselsdepartementet v/veisjefen i Akershus har ved sin prosessfullmektig h.r.advokat Helge Jakob Kolrud i rett tid påkjært skjønnet og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Eidsvoll herredsretts kjennelse av 20. mars 1979 oppheves og hjemvises til ny behandling i skjønnsretten.

3. Kjæremotparten betaler saksomkostninger til den kjærende part for kjæremålssaken.»

Paul Trøgstad, Berit Sundby Aasgaard, Ingrid Sundby Brekke, Lars Sundby, Halvard Sundby og Johan N. Wiig har ved sin prosessfullmektig h.r.advokat F. B. Sigmond tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Eidsvoll herredsretts kjennelse av 20.3.1979 stadfestes.

2. Staten betaler saksomkostninger ved kjæremålsaken.»

Den kjærende part, Staten v/Samferdselsdepartementet, har i det vesentlige gjort gjeldende:

De saksomkostninger som skjønnet har tilkjent ekspropriatene dekker dels arbeid og omkostninger ekspropriatene har hatt i det skjønn saken gjelder og dels arbeid og omkostninger i tidligere skjønn. Dette beror på feilaktig rettsanvendelse. Ekspropriatenes mulige krav på

Side:218

saksomkostninger i det tidligere skjønn måtte i tilfelle fremmes ved angjeldende skjønn. Det er ikke anledning til å gjøre et slikt krav gjeldende ved senere skjønn. Det vil gjelde selv om det er så at saksomkostningskravet ikke var gjort gjeldende ved første skjønn. Det er i den forbindelse vist til Rt-1972-74.

Under enhver omstendighet er det en feil i saksbehandlingen at skjønnsretten ikke har tatt stilling til det rettskraftsspørsmål som her foreligger.

Etter lovendringen i 1973 er det en viss adgang til å tilkjenne partene saksomkostninger til dekning av deres eget arbeid og omkostninger de selv har hatt i sakens anledning. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at saksomkostninger for så vidt bare blir å tilkjenne i særlige tilfelle. I nærværende sak er lovens krav ikke oppfylt, og det er feilaktig rettsanvendelse når saksomkostninger allikevel er tilkjent.

Under enhver omstendighet er den gitte begrunnelse ikke til strekkelig til at man kan se at riktig rettsanvendelse er lagt til grunn. Retten har således ikke tatt stilling til hva det tap består i for den enkelte som er erstattet og heller ikke hvorledes dette tap har oppstått og om tapet var nødvendig på tross av den øvrige bistand og de strenge krav lovforarbeidene setter. Retten pliktet å ta standpunkt hertil. Den omstendighet at det tilkjennes likt beløp for hvert takstnummer, viser også at loven er feilaktig anvendt. Det er videre feilaktig rettsanvendelse når skjønnsretten synes å ha lagt utslagsgivende vekt på at grunneierne hadde visse motstridende interesser ved forhandlingene om makeskiftet.

Kjæremotpartene Paul Trøgstad m/fl. har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er ikke gitt erstatning for krav som er rettskraftig avgjort ved tidligere skjønn - avhjemlet 8. 12. 1976. Ved dette skjønn ble de erstatningsspørsmål utsatt som tilkjente saksomkostninger refererer seg til. Derav følger at også saksomkostningsspørsmålet ble utsatt og det er da ikke begått noen feil ved tilkjennelsen av saksomkostninger.

Skjønnsretten har funnet at det ikke er nødvendig å ta standpunkt til rettskraftsspørsmålet. Dette er riktig. Det vises herom til skjønnsrettens begrunnelse. Under enhver omstendighet vil en mulig feil på dette punkt ikke ha noen betydning for resultatet.

Skjønnet har begrunnet at det i dette særlige tilfelle bør tilkjennes saksomkostninger for partenes eget arbeid m.v. Begrunnelsen er i overensstemmelse med gjeldende rett og tilstrekkelig.

Utmålingen av erstatningen er skjønnsmessig, ikke i strid med loven og ikke gjenstand for kjæremål.

Lagmannsretten finner at skjønnsgrunnene er så uklare at man ikke kan prøve om skjønnet har avgjort et saksomkostningsspørsmål som - delvis - allerede var rettskraftig avgjort. Skjønnet må derfor bli å oppheve, jfr. Rt-1970-1539.

I skjønnsgrunnene er uttalt følgende om rettskraftsspørsmålet:

«Retten vil videre understreke at den normalt ville ha krevet nøyaktig førte timelister og ha honorert dette med en timegodtgjørelse som i senere skjønn er satt til kr. 45,- pr. time.

I den foreliggende sak har imidlertid alle parter måttet bidra sitt

Side:219

til en minnelig ordning. Dette taler etter rettens oppfatning for ikke å gå frem på denne måte, men istedet å tilkjenne hvert takstnummer like stort beløp (og tillitsmannen det dobbelte). Retten ønsker derved å understreke nettopp at alle parter her har ytet et likeverdig bidrag til sakens fredelige løsning, (bortsett fra tillitsmannen som retten antar må ha ydet en vesentlig større innsats.) Når man ser saken på denne måten, blir det for retten heller ikke avgjørende om innsatsen er ytet under foregående eller nåværende skjønns etappe. Resultatet foreligger i alle fall under den nåværende etappe. Det er i dag neppe i noe fall gjørlig å måle de saksøktes innsats eksakt i medgåtte timer og det er for gårdbrukere heller ikke mulig eksakt å fastsette noen nøyaktig timegodtgjørelse. Det er etter rettens oppfatning heller ikke mulig helt eksakt å si i hvilken grad de forsøk på å finne fram til makeskiftordning som ble utført under forrige etappe av skjønnet, har lagt grunnlaget for den heldige løsning på den nåværende etappe.»

Det er på det rene at sakens parter har vært involvert i to skjønn, hvorav det første er rettskraftig og ikke berørt av kjæremålet. Det er omtvistet om det arbeid som saks omkostningene skal dekke - delvis - er utført under det første skjønnet. Herredsretten har ikke tatt standpunkt til spørsmålet. Premissene synes å være slik å forstå at avgjørelsen ville ha blitt den samme uansett hvordan man løste spørsmålet.

I alle fall i utgangspunktet må arbeid utført av parter i ett skjønn i tilfelle honoreres i dette, og omkostningsspørsmålet kan ikke prøves i et senere skjønn. Rt-1972-74 støtter dette. Det samme fremgår forutsetningsvis av tl. §179 første ledd 3. punktum.

Skjønnets premisser gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike dette utgangspunkt. Det synes uten betydning for spørsmålet at «alle parter har ytet et likeverdig bidrag til sakens fredelige løsning». Den omstendighet at «resultatet foreligger i alle fall under den nåværende etappe» gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag til å fravike vanlige rettskraftsregler. Den omstendighet at det er vanskelig å angi eksakt medgåtte timer, og også vanskelig å stipulere timegodtgjørelsen, synes uten betydning for spørsmålet. Uklarhet med hensyn til om arbeidet er utført ved det første skjønn eller ved det annet, må i tilfelle løses etter vanlige regler og kan i seg selv ikke betinge en fravikelse av rettskraftsreglene.

Lagmannsretten finner grunn til å presisere at den ikke har tatt noe standpunkt til om omkostningsspørsmålet - så langt det refererer seg til første skjønn - er rettskraftig avgjort ved dette. Det er omtvistet mellom partene blant annet om spørsmålet ble utsatt. Det er også uklart om samtlige parter står likt i relasjon til spørsmålet.

Skjønnet blir etter dette å oppheve og i overensstemmelse med begjæringen i kjæremålserklæringen å hjemvise til ny behandling i herredsretten.

Kjæremålet har i og for seg ført frem, men både på grunn av den uklarhet som har hersket over saken og fordi kjennelsen ikke medfører noen avgjørelse av realiteten - om staten plikter å betale saksomkostninger for ekspropriatenes eget arbeid - finnes hver av partene å burde bære sine omkostninger, jfr. tl. §172 annet ledd, jfr. tl. §180 annet ledd.

Side:220

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Eidsvoll herredsretts skjønn av 20. mars 1979 oppheves. Saken hjemvises til ny behandling i herredsretten.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Bjørn Unneberg m/sakkyndige domsmenn):

Eidsivating lagmannsrett har den 18/10-1978 avsagt kjennelse i saken. Lagmannsretten finner at det er en feil rettsanvendelse av herredsretten når denne har tilkjent omkostninger uten at partene har oppgitt hvilket kronebeløp de krever erstattet. Lagmannsretten finner at dette punkt alene er nok til å føre til opphevelse av skjønnsrettens avgjørelse og har derfor ikke gått inn på de øvrige anførsler fra saksøkerens side. Lagmannsrettens kjennelse har denne

Slutning:

1. Eidsvoll herredsretts skjønn av 7/6-1978 oppheves forsåvidt angår slutningens avsnitt III bokstav d til g. Saken hjemvises til ny behandling ved herredsretten.

2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.

De saksøkte har deretter i prosesskrift av 30/10-1978 stipulert sine krav i kroner og bedt retten om å ta ny stilling til grunneiernes krav.

Kravene er stipulert slik:

Paul Trøgstad, utgifter kr. 300,- salær kr. 4 700,- i alt kr. 5 000,-. Berit Sundby Aasgaard arbeid kr. 1 000,-. Ingrid Sundby Brekke arbeid kr. 1 000,-. Lars Sundby arbeid kr. 500,-. Halvard Sundby arbeid kr. 2 500,- og Johan N. Wiig arbeid kr. 2 500,-. De saksøkte hevder at erstatningskravene etter deres syn burde vært større enn de oppgitte tall, men at man etter omstendighetene har funnet grunn til å begrense kravet for eget arbeid til de her angitte beløp.

Saksøkeren ved h.r.adv. Kolrud har i prosesskrift av 1/12-1978 uttalt seg om de saksøktes krav i prosess-skriftet av 30/10-1978. Han hevder at den begrunnelse de saksøkte gir for sitt krav er helt utilstrekkelig, det må kreves en ganske annen dokumentasjon enn den som nå er fremlagt, heter det. Med henvisning til den omfattende assistanse disse parter hadde under saken hevdes det at godtgjørelse for deres eget arbeid ikke er rimelig.

Det hevdes videre at de saksøkte heller ikke har begrunnet eller forklart hvorledes de har kommet frem til sine krav i kroner og øre. I et senere prosessskrift datert 11/1-1979 hevder saksøkeren videre at grunneierne ikke under noen omstendighet har krav på erstatning for møter som har funnet sted forut for innlevering av skjønnsbegjæringen den 1/12-1977. Det hevdes at det er en selvstendig opphevelsesgrunn dersom det nå tilkjennes erstatning på tross av at de saksøktes krav ikke er spesifisert i beløp før og etter 1/12-1977.

Ingen av partene har hatt noe å bemerke til at retten tar saken opp til ny behandling og avgjørelse på bakgrunn av den skriftveksel som har funnet sted og uten noen ny muntlig forhandling.

Retten er kommet til at den formelle mangel i forholdet til tvistemålslovens

Side:221

§179 annet ledd som forelå den 7/7-1978 nå er ryddet av veien i og med at de saksøkte har stipulert sine krav i kroner og øre, og er kommet til at de bør tilkjennes godtgjørelse i samsvar med sine krav.

Retten vil på ny understreke at det etter dens oppfatning bare er rent unntaksvis at saksomkostninger blir å tilkjenne parter for eget arbeid i egen sak. Retten finner imidlertid at helt spesielle forhold gjør seg gjeldende i den foreliggende sak. Staten ervervet betydelige arealer første klasses og meget attraktiv jord av kommunens eiendom og satte disse inn for å nå fram til en frivillig makeskifteordning. I arbeidet med dette makeskiftet ønsket alle å få del i disse arealer og fikk derved motstridende interesser. Skulle de her ha møtt med juridisk bistand måtte de ha møtt med én rådgiver hver. Istedet for å velge denne løsning, som etter rettens oppfatning utvilsomt ville ha blitt dyrere, har partene valgt å føre den største del av forhandlingene selv, og bare ha den felles juridiske rådgiver tilstede nærmest som en salgs instans som de alle kunne konsultere i generelle spørsmål, men som ikke involverte seg direkte i de foreliggende tvistigheter og fordelingsspørsmål.

Retten vil videre understreke at den normalt ville ha krevet nøyaktig førte timelister og ha honorert dette med en timegodtgjørelse som i senere skjønn er satt til kr. 45,- pr. time.

I den foreliggende sak har imidlertid alle parter måttet bidra sitt til en minnelig ordning. Dette taler etter rettens oppfatning for ikke å gå frem på denne måte, men istedet å tilkjenne hvert takstnummer like stort beløp (og tillitsmannen det dobbelte). Retten ønsker derved å understreke nettopp at alle parter her har ytet et likeverdig bidrag til sakens fredelige løsning, (bortsett fra tillitsmannen som retten antar må ha ydet en vesentlig større innsats.) Når man ser saken på denne måten blir det for retten heller ikke avgjørende om innsatsen er ytet under foregående eller nåværende skjønnsetappe. Resultatet foreligger i alle fall under den nåværende etappe. Det er i dag neppe i noe fall gjørlig å måle de saksøktes innsats eksakt i medgåtte timer og det er for gårdbrukere heller ikke mulig eksakt å fastsette noen nøyaktig timegodtgjørelse. Det er etter rettens oppfatning heller ikke mulig helt eksakt å si i hvilken grad de forsøk på å finne fram til makeskiftordning som ble utført under forrige etappe av skjønnet, har lagt grunnlaget for den heldige løsning på den nåværende etappe.

Alle disse forhold tatt i betraktning finner retten at partene bør tilkjennes godtgjørelse for sin uvanlige innsats og at denne godtgjørelse bør stipuleres skjønnsmessig i samsvar med de krav partene har framsatt.

Skjønnet er enstemmig.

Slutning:

III. I saksomkostninger skal staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Akershus betale til

d. Paul Trøgstad kr. 5 000,- - kronerfemtusen -

e. Berit Sundby Aasgaard og Ingrid Sundby Brekke, kr. 1 000,- - kronerettusen - til hver samt Lars Sundby kr. 500,- - kronerfemhundre -

f. Halvar Sundby kr. 2 500,- - kronertotusenfemhundrede -

g. Johan N. Wiig kr. 2 500,- - kronertotusenfemhundrede -.

Oppfyllelsesfristen for d til g foran settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn.