RG-1981-533

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1980-10-28
Publisert:	RG-1981-533
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 28. oktober 1980 i sak nr. 150/1979
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/fullmektig advokat Tallaug Andersen) mot Nils Lange (advokat Lars E. Frisvold).
Forfatter:	Lagdommerne Helge Barsett, Erik Sølberg, Richard Tønnesen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §215, Vassdragsloven (1940) §108, §47, §8, §8b

Under et kraftig regnvær kombinert med snesmelting ble en avløpsrist på oversiden av en avkjørsel fra riksvei 62 på Eidsøra i Nesset kommune mandag den 22. desember 1975 så mye gjentettet med stein, grus, kvister og rusk at den ikke svelget unna vatnet fra en bekk som via risten med tilhørende stikkledning skulle gå gjennom veien. Som følge av dette flommet vann over avkjørselen, derfra over riksveien og ned på boligeiendom gnr. 51 bnr. 18 i Nesset kommune, tilhørende Nils Lange, hvor det ble forvoldt skader. Foruten boligeiendommen til Lange ble også riksveien skadet. Lange mente vegvesenet var ansvarlig for skaden. Da vegvesenet ikke erkjente ansvar, gikk Lange til søksmål. Romsdal herredsrett - dommerfullmektigen med 2 domsmenn - avsa dom den 13. juli 1979 med denne domsslutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Nils Lange, Eidsøra, kr. 21 500,- - kronertjueentusenfem hundrede 00/100 -.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Nils Lange, Eidsøra, kr. 6 156,- - kronersekstusenett hundredeogfemtiseks 00/100 - i saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.»

Dommerfullmektigen og 1 domsmann fant ikke at det forelå grunnlag for skyldansvar, men fant at Staten var ansvarlig på objektivt grunnlag. Den andre domsmannen var enig i at Staten var ansvarlig på objektivt grunnlag, og mente dessuten at Staten hadde ansvar på grunn av utvist skyld.

Staten har i rett tid erklært anke mot dommen. Under ankeforhandlingen foretok lagmannsretten åstedsbefaring. Saksforholdet og partenes anførsler for herredsrett fremgår av herredsrettens domsgrunner. I motsetning til herredsretten har lagmannsretten ikke fått høre forklaringen til vegmester Lyster, idet han i mellomtiden er avgått ved døden. For lagmannsrett har Staten ikke gjort gjeldende at nedbørsforholdene var så ekstraordinære at dette alene må føre til ansvarsfrihet. Staten har heller ikke opprettholdt sin anførsel om at Lange selv helt eller delvis var skyld i skaden fordi bekken på nedsiden av riksveien etter hans anmodning ble lagt i rør i samband med bygging av riksveien. Rent tallmessig er partene for lagmannsrett stort sett enige. Bortsett fra hva som fremgår av det foranstående, foreligger saken i det alt vesentlige i samme skikkelse for lagmannsrett som for herredsrett.

Staten v/Samferdselsdepartementet gjør gjeldende:

Herredsretten har tatt feil for så vidt retten kom til at Staten var ansvarlig på objektivt grunnlag. At lysåpningene i risten etter uhellet ble

Side:535

gjort større, vil ikke si det samme som at anlegget opprinnelig var teknisk ufullkomment. Det er feil når herredsretten uttaler at en hus eier vanskelig kan forsikre seg mot slike skader som Lange ble utsatt for. Skaden må vurderes som en naturskade, og mot slik skade var Lange, ifølge sin huseierforsikring, dekket. Vassdragslovens §108, punkt 1 og 3 kommer ikke til anvendelse, hverken direkte eller pr. analogi. Hverken i rettspraksis, pr. analogi fra lovbestemmelser eller for øvrig, er det holdepunkter for å etablere et ulovfestet objektivt ansvar på grunnlag av risikobetraktninger m.v., slik som herredsretten har gjort.

Når det gjelder spørsmålet om culpaansvar, henholder Staten seg til det resultat og den begrunnelse flertallet i herredsretten kom frem til. Selve utformingen av risten er ikke kritisert av Lange, bortsett fra at lysåpningene hevdes å ha vært uforsvarlig små. Hvor stor lysåpningene i en rist skal være, beror på en vurdering, hvor kryssende hensyn kommer inn. At vegvesenet etter uhellet fjernet endel av rørene i risten, slik at lysåpningene øket fra 34 til 13 cm mellom rørene, vil ikke si det samme som at vegvesenets opprinnelige vurdering kan karakteriseres som faglig uforsvarlig. Staten bestrider forøvrig at det foreligger årsakssammenheng mellom dimensjoneringen av risten og uhellet.

Vegvesenets folk foretok seg hva man med rimelighet kan forlange for å søke å hindre at skade skulle oppstå. Oppsynsmann Wahlstrøm og hans sønn renset risten for kvist, stein og rusk søndag kveld den 21. desember. Ut på natten var Wahlstrøm alene tilbake og renset opp på nytt. Ca. kl. 0300 mente han forholdene var under kontroll, hvoretter han gikk hjem, etter å ha varslet om dette og gitt uttrykk for sin oppfatning til vegmesteren. Sett på denne bakgrunn kan ikke vegvesenet bebreides for sitt tilsyn.

Subsidiært antyder Staten at Lange bør ta sin del av ansvaret, ettersom han ikke reagerte etter en flomskade han var utsatt for i august samme år. Endelig antyder Staten at erstatningsbeløpet burde vært redusert noe mer enn herredsretten kom frem til på grunn av prisstigning kombinert med den tid som gikk før Lange fikk skaden taksert.

På vegne av Staten v/Samferdselsdepartementet har Regjeringsadvokaten v/fullmektig advokat Andersen lagt ned denne påstand:

«Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Nils Lange gjør gjeldende at herredsrettens resultat er riktig. Han er enig i at vilkårene for objektivt ansvar foreligger, og slutter seg på dette punkt til herredsrettens begrunnelse. Anlegget var teknisk ufullkomment. Dette bevises ved at vegvesenet etter uhellet sørget for at lysåpningene ble større, og at det ble bygget en reserveledning for å ta flomvann gjennom avkjørselen. Risikoen for skade ble skapt i og med flyttingen av riksveien. Det dreier seg om en typisk skade som vegvesenet er nærmest til å bære risikoen for. Lange er enig med herredsrettens mindretall i at det foreligger også et culpaansvar for Staten. Vegvesenet må bebreides at lysåpningene ikke var store nok. Etter at lysåpningene ble gjort større, har det ikke skjedd noen ny ulykke. Dette viser at den nødvendige årsakssammenheng er til stede.

Hendingsforløpet viser at tilsynet skadenatten ikke var godt nok. Risten hadde tettet seg til et par ganger i løpet av kvelden og frem til kl.

Side:536

0300 om natten. Det måtte da fremstille seg som såpass sannsynlig at den på nytt kunne tette seg til at det må bebreides vegvesenet som uaktsomt at man ikke holdt tilsyn med anlegget etter kl. 0300.

Lange bestrider at han skal lastes for at han ikke gjorde anskrik etter det uhell han var utsatt for i august måned 1975. Endelig anfører han at herredsrettens tapsberegning ikke bør endres.

På vegne av Nils Lange har advokat Frisvold lagt ned slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes og Staten v/Samferdselsdepartementet pålegges å dekke sakens omkostninger.»

Lagmannsretten bemerker:

I tillegg til herredsrettens faktiske beskrivelse nevner lagmannsretten at angjeldende rist er ca. 1 m bred. I lengderetning fra avløpsrøret under veien ligger 1,10 m av risten horisontalt. Risten gjør så en knekk, hvoretter ca. 70 cm av risten går på skrå ned mot bunnen i bekken. Jernspilene i risten er 18 mm tykke og runde. Risten hviler på støpte kanter. Selve bekken går i et smalt bekkefar 2-3 m dypt med mye trær og busker på sidene, og i bunnen av selve bekkefaret.

Ifølge opplysningene fra Meteorologisk Institutt var nedbøren i døgnet fra kl. 0800 den 21. desember 1975 til kl. 0800 den 22. desember på Eidsøra neppe større enn hva man må forvente vil komme minst én gang for året. I tillegg til nedbøren var det sterk vind og snesmelting. Lensmannen i distriktet og vegmesteren i tilstøtende distrikt har som vitner karakterisert forholdene skadenatten som ekstraordinære. Lensmannen fikk i oppdrag å taksere en rekke skader for naturskadefondet som hadde oppstått den natten. Lagmannsretten legger til grunn at vannmengdene var meget store, men ikke større enn man fra tid til annen må regne med.

Lagmannsretten er enstemmig av den mening at vilkårene for å ilegge Staten ansvar på objektivt grunnlag ikke foreligger. Det er ikke tale om en kloakkledning. Vassdragslovens §47, nr. 2, kommer av den grunn ikke til anvendelse. En avløpsrist bygget som et ledd i et anlegg for å føre en bekk via rør gjennom vegområdet, er ikke et anlegg som går inn under vassdragslovens §108. Mer nærliggende er det å henføre anlegget under vassdragslovens §8b. Vegvesenet eksproprierte grunn til veiomleggingen. Ingen protesterte mot at avløpsanlegget ble bygget. Anlegget ble derfor ikke bygget «uten særlig adkomst», hvorfor vassdragslovens §8 ikke kommer til anvendelse uten at det blir nødvendig for lagmannsretten å drøfte om det som skjedde i det hele tatt oppfanges av denne bestemmelse.

Lagmannsretten kan ikke se at vegvesenets folk ikke gjorde det som var rimelig å kreve i form av sikringstiltak da anlegget ble bygget. Vilkårene for å ilegge objektivt ansvar for mangelfulle sikringstiltak - teknisk ufullkommenhet - foreligger etter lagmannsrettens mening følgelig ikke. Langes huseierforsikring dekket bl.a. naturskader. Lagmannsretten antar at Lange ville ha fått skaden dekket som naturskade om han hadde søkt herom. Så langt lagmannsretten vet, finnes det i rettspraksis ikke noe eksempel på at det offentlige er idømt ansvar på objektivt grunnlag for en skadeårsak som den saken gjelder.

Lagmannsretten er enstemmig kommet til at ingen kan bebreides for

Side:537

at anlegget ble bygget slik som det ble. Dimensjonene på avløpsrøret er ikke kritisert. Ristens plassering og form er ikke kritisert, bortsett fra lysåpningene. Formålet med risten var dels å hindre at kvister, løv, stener m.v. kom inn i ledningsnettet nedenfor og tettet dette til, dels å hindre at det skulle skje ulykker med barn. På den annen side skulle risten ikke bygges slik at den ville virke som en demning for vannet i bekken. Det foreligger ikke forskrifter om hvordan avløpsrister skal utformes. Vegvesenet var for sin egen del interessert i at avledningen ikke ble for liten, idet dette kunne føre til skade på veien. Lagmannsretten legger til grunn at vegvesenets folk, etter en samvittighetsfull vurdering av forholdene, kom til at avløpsanlegget skulle makte sin oppgave slik som anlegget ble bygget. At det senere viste seg at vurderingen sviktet, vil ikke si det samme som at vegvesenets skjønnsmessige vurdering, da anlegget ble bygget, kan bebreides vegvesenet som faglig uforsvarlig.

Eidsøra ligger i vegvesenets distrikt T7 i Møre og Romsdal. I dette distrikt er det ca. 200 km riksveier og ca. 150 km andre offentlige veier. Vegmester i 1975 var John Lyster. Arthur Wahlstrøm var vegoppsynsmann. Han var sykmeldt på grunn av isjias på den tid ulykken inntraff. Hvor mange andre som var tilknyttet vegstasjonen i distrikt T7 er ikke opplyst. Lagmannsretten legger til grunn at hele vegvesenets styrke var ute i arbeid søndag kveld den 21. desember 1975 og utover natten til 22. desember på grunn av problemer med flomvann. Vegmester Lyster ringte om kvelden hjem til oppsynsmann Wahlstrøm og spurte om hjelp av hans sønn, da vegmesteren mente man ikke hadde tilstrekkelig med hjelp av etatens egne folk. Vegmesteren nevnte at det var problemer med avløpet fra bekken ovenfor huset til Lange. Til tross for at han var sykmeldt, rykket Wahlstrøm ut sammen med sin sønn. De konstaterte mye vann over den avløpsristen saken dreier seg om. Wahlstrøm sto ute i bekken i vann til opp på låret og maktet etter en del strev å få vekk så mye kvist, steiner m.v. fra risten at vannet gikk ned i avløpssystemet slik det skulle gjøre.

I løpet av natten var Wahlstrøm tilbake og renset risten på ny for kvist og stein som var kommet med vannet siden hans første kontroll. Ifølge hans forklaring, sto han så etterpå ca. 1 time og fulgte med utviklingen. Han mente å konstatere at vannet sank, og ca. kl. 0300 mente han faren var over. Han gikk da innom veistasjonen, sa han gikk hjem, og tror han sa at han for sin del mente faren var over. I 0900-tiden var Wahlstrøm tilbake på åstedet. Ulykken var da et faktum. Avløpet ble da renset opp ved hjelp av en gravemaskin. Lagmannsretten legger til grunn at vegvesenets folk ikke hadde tilsyn med anlegget etter at Wahlstrøm gikk hjem ca. kl. 0300 og til ulykken inntraff senere på morgenen, uten at nærmere tidspunkt kan angis. Lagmannsretten er enstemmig av den oppfatning at vegvesenets folk ikke kan bebreides for tilsynet og det som ble gjort frem til Wahlstrøm gikk hjem om natten.

Lagmannsretten - dens flertall - er kommet til at vegvesenet må bebreides for manglende tilsyn etter at Wahlstrøm varslet om at han gikk hjem. Så tett som jernspilene lå i risten, må det stilles store krav til tilsynet av den. Sett på bakgrunn av ristens utforming, vannmengdene og det faktum at det hadde vært nødvendig å rense risten for kvist og

Side:538

stein et par ganger fra søndag kveld, burde dette tilsi at vegvesenet holdt tilsyn med utviklingen også etter at Wahlstrøm gikk hjem. Unnlatelsen herav må under de da rådende forhold karakteriseres som uaktsom. Lagmannsretten slutter seg til herredsrettens erstatningsutmåling.

Lagmannsrettens mindretall - lagdommer Sølberg - er kommet til at vegvesenet ikke kan bebreides for manglende tilsyn etter at oppsynsmann Wahlstrøm gikk hjem. Når Wahlstrøm gikk hjem, må forholdene ha vært under kontroll. Aktsomhetsplikten må vurderes på bakgrunn av de ressurser vegvesenet rådde over i forhold til det distrikt som skulle betjenes. Lange har ikke forsøkt å sannsynliggjøre at vegvesenet hadde andre folk å sette inn eller at vegmesteren disponerte sine folk på en uheldig måte.

Lagmannsretten er enstemmig kommet til at Lange ikke kan overføres noe av ansvaret på det grunnlag at han ikke gjorde anskrik etter at han ble plaget med flomvann i august 1975. Dette allerede fordi det den gang var tale om overflatevann, som fra veggrøften i riksveien rant gjennom veifyllingen og ned på hans eiendom, altså et helt annet skadeforløp enn det saken gjelder.

Anken har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd, vil Staten bli tilpliktet å erstatte de omkostninger Lange har hatt for lagmannsretten. Beløpet settes til kr. 4 098, hvorav kr. 298,- utgjør utgifter og det overskytende utgjør salær til Langes prosessfullmektig.

Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Nils Lange med 4.098 - firetusenognitti - åtte - kroner.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tor-Geir Myhrer med domsmenn):

Saken gjelder krav på erstatning, kr. 24 000 etter skade på Nils Langes bolighus etter omleggingen av RV 62 gjennom Eidsøra.

Nils Lange eier en boligeiendom på Eidsøra, gnr. 51 bnr. 18 i Nesset, med bolighus oppsatt i 1958. Rv 62 gjennom Eidsøra gikk opprinnelig på nordsiden (nedsiden) av boligeiendommen. Eiendommen ligger i nederste del av en nordvendt, forholdsvis bratt skråning, som går fra fjellet og ned til Sunndalsfjorden. Fra fjellet kommer det en bekk som renner over Langes eiendom. Bekken gikk tidligere åpen til en vel 10 meter inn på Langes eiendom, hvor den fortsatte i en steinrenne.

I 1974 ble riksveg 62 gjennom Eidsøra omlagt. Vegen ble nå lagt på sydsiden (oversiden) av Langes eiendom. I forbindelse med omleggingen av vegen ble det også lagt ny avkjørsel til Langes naboer i syd, - Lars Kalset og Arne Sæter. Såvel den nye riksvegen, som avkjørselen til Arne Sæter, krysset bekken på stedet der den gikk åpen. På sydsiden (oversiden) av avkjørselen til Sæter ble

Side:539

det lagt en kum med jernrist, opprinnelig med 3 - 4 cm åpning, og fra denne kummen ble vannet ført i stålrør med 80 cm diameter under avkjørselen, og til en ny kum med rist. Fra denne kum, som også skulle ta imot vann fra stikkrenne under avkjørselen til Sæter/Kalset, ble bekken ført i stålrør med 80 cm diameter under den nye vegfylling riksvegen ble lagt på. Røret ble også ført videre inn på Langes eiendom, slik at det ble forbundet med den nevnte steinrenne. Området på nordsiden av den nye vegen på Langes eiendom, ble deretter planert ut og bekken, som nå gikk i rør, skjult. Herunder foretok vegvesenets folk utplanering av en gammel «almenningsveg» som tidligere hadde krysset Langes eiendom på skrå fra nordøst til sydvest.

Under et kraftig regnvær med snøsmelting i døgnet 21.-22. desember 1975 oppsto det flomskade på Langes eiendom. Risten på oversiden av avkjørselen til Sæter gikk tett av stein, kvist og løv. Risten ble rensket opp et par ganger i løpet av kvelden den 21., men tetnet seg igjen natt til den 22. Dette førte til at vannet fra bekken flommet over avkjørselen til Sæter og videre over den nye riksvegen. Vannet tok med seg en del av den nye riksvegen, som ble ført med inn på Langes eiendom sammen med vannet. Det oppsto oversvømmelse i Langes hus i det vann trengte inn i kjelleren.

Lange mente oversvømmelsen hadde ført til at hans steindrenering rundt huset hadde gått tett p.g.a. det fine materiale flomvannet hadde ført med seg fra vegfyllingen. Han mente videre at Staten v/Samferdselsdepartementet var pliktig til å erstatte det det ville koste å utbedre dette. Omkostningen ble i oktober 1977 taksert til kr. 24 000 av byggmester Hamre. Vegvesenet avviste kravet, og etter en del skriftveksel mellom partene, ble stevning i saken tatt ut 29. juni 1978.

Hovedforhandling i saken ble holdt 4. juli 1979 i Eidsvåg. Retten var etter begjæring fra saksøkte satt med to bygningskyndige domsmenn, oppnevnt utenfor det alminnelige utvalg. Under hovedforhandlingen møtte saksøker personlig og avga forklaring. Videre ble mottatt forklaring fra 5 vitner:

Vegoppsynsmann Arthur Wahlstrøm, vegmester John Arthur Lyster, byggmester Hamre, Lensmann Erik K. Sjømælling og ingeniør ved vegkontoret i Møre og Romsdal, Leif Husby. Sistnevnte møtte som partsrepresentant for saksøkte og var i h.t. tvml. §215 tilstede under hele hovedforhandlingen. Det ble foretatt befaring av eiendommen og vei/bekkeanlegget sammen med partene, prosessfullmektigene og vitnene. Dokumentasjonen fremgår av det som er tilført rettsboken. - - -

Rettens bemerkninger:

Det er ikke omtvistet i saken at oversvømmelsen ved bekkeanlegget har funnet sted, og at deler av riksvegen ble brudt opp av vannmassene og ført inn på saksøkers eiendom. Det var ved hovedforhandlingens begynnelse en viss usikkerhet om dette inntraff natten mellom 21. og 22. desember 1975, eller natten mellom 26. og 27. desember. Etter det som kom fram under hovedforhandlingen syntes partene enige om at hendelsen skjedde natten til 22. desember 1977, og dette legges til grunn for retten.

At saksøkers steindrenering på sydsiden av huset er gått tett p.g.a. tilstopping av jord og sand, er heller ikke omtvistet. Når det gjelder årsaken til dette er det imidlertid en viss uenighet mellom partene.

Retten finner det høyst sannsynlig at tiltetningen av dreneringen skyldes den nevnte flom natten til 22. desember 1975. For det første har det i aller høyeste grad sannsynligheten for seg at flommen, som førte med seg store deler av

Side:540

vegfyllingen, nettopp resulterte i en slik tilstopping av dreneringen. Vegfyllingen består for en del av meget finkornet materiale, og det er også slikt materiale som finnes igjen i saksøkers steindrenering. Staten har anført at saksøker også før anleggingen av den nye vegen, hadde vannproblemer på eiendommen, og at dette kan ha ført til en tilstopping over lengre tid.

Retten kan ikke se at det er ført bevis for dette. Det eneste som er opplyst er at saksøker en enkelt gang hadde en viss opphopning av vann ved inntaket til steinrennen. Dette synes imidlertid å ha vært av kort varighet, og antas ikke å ha kunnet stoppe til dreneringen. Den markante helning av tomten mot nord, ned mot sjøen, og innløpets plassering i forhold til huset, antas også å ha medført at mesteparten av overflommen herfra ville renne forbi bolighuset.

Etter det materiale som er fremlagt for retten, har den heller ikke grunnlag for å ta stilling til om vannsig gjennom vegfyllingen kan ha bidratt til at dreneringen har gått tett. Da retten, som nevnt, finner det mest sannsynlig at det alt vesentlige av tilstoppingen av dreneringen skyldes flomvannet natten til 22. desember 1975, er det også unødvendig å ta standpunkt til denne anførsel.

Det er ikke omtvistet at årsaken til flommen over vegen og ned på saksøkers eiendom skyldtes at risten over kummen på oversiden av avkjørselen til Sæter, gikk tett av stein, kvist og løv.

Det er uenighet mellom partene om nedbørsforholdene natten mellom 21. og 22. desember 1975 kan karakteriseres som helt ekstraordinære.

Fra Meterologisk Institutt er oppgitt at det døgnet fra kl. 080021.12. til kl. 08.00 22.12. falt 47.3 mm nedbør på målestasjonen i Øksendal, og 52.4 mm i Eresfjord.

Eidsøra ligger omtrent midt mellom disse to målestasjoner, og en må kunne legge til grunn at det i samme tidsrom falt omtrent samme nedbørsmengde der, - altså ca. 50 mm. Det synes videre på det rene at det ikke har vært snakk om noe rent kortvarig skybrudd, men et jevnt kraftig regnvær i løpet av kvelden og natten. I tillegg til nedbørsmengden kommer at det lå snø på marken, iflg. lensmann Sjømælling, ca. en halv meter. En del av denne smeltet i løpet av natten og medførte ytterligere tilskudd til vannmengden som måtte tas unna av bekken. Retten vil også peke på de topografiske forhold på stedet. Som nevnt innledningsvis, krysser den nye riksvegen nederste del av en forholdsvis bratt skråning/fjellside, som går fra Sunndalsfjorden og opp på fjellet.

Retten kan ikke se at det er grunnlag for å karakterisere nedbørsforholdene, eller vannføringsforholdene i bekken, som helt ekstraordinære eller upåregnelige.

De topografiske forhold var jo synlige for alle og enhver, og det måtte være klart at vannmassene i bekken ville få en voldsom kraft p.g.a. høydefallet, og lett ville rive med seg løsmasse, stein, kvister og løv.

Heller ikke snøsmeltingen kan karakteriseres som noe ekstraordinært. Tvertimot må det vel anses som normalt at den tidlige snø regner bort en eller flere ganger i løpet av senhøsten og desember måned på disse kanter av landet.

Ganske særlig i dette tilfelle hvor det aktuelle området befinner seg helt ned mot Sunndalsfjorden. Hvor meget av snøen som smeltet i løpet av natten til 22. desember 1975, kan retten bare ha antagelser om. Det er ikke opplysninger som tyder på at all snøen smeltet i løpet av natten. Det som synes på det rene er at det var snøbart igjen den 26.-27. desember.

Etter de måleresultater som er oppgitt er nedbørsmengden det aktuelle døgn på ca. 50 mm. Av like stor betydning som selve mengden av nedbør, er

Side:541

intesiteten. Etter det som er opplyst i saken synes det på det rene at regnet har kommet jevnt kraftig i løpet av hele døgnet - i alle fall i løpet av kvelden den 21. og natten til 22.

Etter rettens mening kan nedbørsmengden karakteriseres som stor, og kanskje uvanlig stor, men finner ikke at den kan karakteriseres som helt ekstraordinær og naturkatastrofeaktig. Det vises i denne forbindelse til at da det under saksforberedelsen har hersket en viss forvirring om hvilken dag flommen skjedde, er det også innhentet måleresultater for Øksendal og Eresfjord for døgnet fram til kl. 08.00 27. desember 1975. I Øksendal ble da målt 65.4 mm og Eresfjord 75.7 mm. Det er videre opplyst at tilsvarende nedbørsmengder er målt noen få ganger siden 1970. I denne forbindelse skal nevnes at det under regnværet den 27. desember 1975 skjedde skader på Sunnmøre.

I erstatningssak ved Nordre Sunnmøre herredsrett den 3.8.1977 etter at et av vegvesenet nedlagt rør i en grøft, ikke hadde, klart å ta vannet unna, ble nedbørsmengden målt til over 100 mm ikke ansett så ekstraordinær at Staten av den grunn måtte frifinnes. Retten vil også nevne at det under et kraftig regnvær den 17. og 18. september 1978 ble målte nedbørsmengder på 82.8 mm på Åndalsnes, som ligger ca. 2.5 mil i luftlinje fra Eidsøra.

Retten slutter seg til det som er anført i dom inntatt i RG-1967-668, på side 676, om at det bare er ved «nedbørsforhold som vesentlig avviker fra det man fra tid til annen kan regne med kan bli tale om å frita for erstatningsplikt». Nedbørsmengder på ca. 50 mm pr. døgn mener retten ligger innenfor det en må regne med inntreffer fra tid til annen, noe også de nevnte eksempler ovenfor viser. Heller ikke kombinasjonen med snøsmelting kan, slik retten ser det, gjøre at forholdene karakteriseres som helt ekstraordinære. Som nevnt, er det vanlig på disse kanter av landet at den tidlige snø regner bort en eller flere ganger i løpet av senhøsten og førjulsvinteren.

Retten ser det således slik at nedbørs- og vannforholdene ligger innenfor det påregnelige, og at det domminerende trekk i årsaksrekken er den tekniske løsning vegvesenet opprinnelig valgte da bekken ble ført under riksvegen.

Rettens flertall, rettens formann og domsmann Julnes, finner det vanskelig å holde saksøkte ansvarlig for den oppståtte skade p.g.a. utvist skyld.

Det er på det rene at det ikke forelå noen forskrifter for hvordan åpningene i risten over inntakskummen skulle være dimensjonert. Hvor store åpningene skulle være, måtte således bero på et skjønn. Et skjønn hvorved to motstridende hensyn måtte veies mot hverandre. Åpningene må være så store at ikke risten og inntaket ble tiltettet av materiale bekken førte med seg. På den annen side må åpningene ikke gjøres så store at materiale som kan stoppe til røret slipper igjennom. Hendelsene etter at anlegget var ferdig har vist at åpningene på 34 cm var for små, og at det ikke har ført til problemer at de nå er gjort så store som 13 cm. At vegvesenets folk har grepet feil løsning ved utøvelsen av den nevnte avveining, er imidlertid ikke nok til at det fra saksøktes side kan sies å være utvist skyld. Rettens flertall kan ikke se at det er grunnlag for å karakterisere det utviste skjønn som uforsvarlig. I tilknytning til valg av rist, har det fra saksøkers side blitt anført at vegvesenet også kan klandres fordi det ikke ble foretatt opprenskning av bekken ovenfor risten. Det har også blitt anført at vegvesenets vakthold på stedet den aktuelle natt var mangelfullt. Rettens flertall finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse anførsler, idet retten mener saksøkte må være ansvarlig på objektivt grunnlag. Det skal imidlertid legges til at en vanskelig kan finne noe å klandre oppsynsmann Wahlstrøm.

Side:542

I løpet av kvelden og natten var han på stedet to ganger og åpnet risten, og dette til tross for at han var avgitt til annet oppdrag, og dessuten var sykmeldt p.g.a. isjias. Hvorvidt vegvesenet hadde andre folk å sette inn, har partene ikke presentert noen bevisførsel om.

Mindretallet, domsmann Ødegård, vil hevde at saksøkte, foruten å gjøres ansvarlig på objektivt grunnlag, også må sies å ha utvist skyld.

Selv om den enkelte tjenestemann på stedet kanskje ikke kan bebreides, tilligger det Vegvesenet som etat å utarbeide de nødvendige forskrifter, foreta undersøkelser, beregninger etc, slik at et forsvarlig teknisk anlegg - med nødvendig sikkerhetsmargin - kan utføres. Unnlater etaten dette - f.eks. av økonomiske grunner - og istedet velger å ta skaden en gang imellom, så ligger heri et klart moment av skyld.

Den samlede rett er enig med saksøkte i at vassdragslovens §47 nr. 2 ikke kommer til anvendelse. Arrangementet hvorved bekken ble ført under vegen kan vanskelig kalles en «kloakkledning». Bekken ble ikke benyttet til kloakk. I så fall kunne det kanskje stilt seg annerledes, jfr. Ross: Vannforsyning og vannavløp (1977) 112. Og dessuten er det vel neppe helt «to the point» å si at ledningen var for liten i nærværende tiffelle.

Retten er imidlertid kommet til at saksøkte må være ansvarlig etter det ulovfestede objektive ansvar.

Det må ansees på det rene at anlegget var teknisk ufullkomment på det tidspunkt flomskaden skjedde. Det er her nok å vise til at man med forholdsvis enkle inngrep nå har fått et anlegg som fungerer bra.

Det legges videre til grunn at før den nye vegen ble anlagt var det ikke problemer med vannføringen i bekken. Retten ser det slik at anleggelsen av vegen, og dermed nødvendigheten av å legge inntakskum og bekken i rør, i forhold til saksøker har medført en særlig risiko, både i forhold til slik det var før og i forhold til andre beboere langs vegen. Det synes vel kjent at slike forandringer i et bekkeløp som her er foretatt, medfører en fare for opphopninger og oversvømmelser, jfr. Ross 334 nederst.

Ganske vesentlig i denne forbindelse er at saksøker overhode ikke hadde noen mulighet for å unngå denne ekstra risiko. Da vegen ble anlagt hadde saksøkers hus vært ferdig i ca. 1617 år, og noen mulighet for å hindre at den nye vegen ble anlagt hadde han ikke. Noen aksept av risiko foreligger ikke. Det er således saksøkte som ensidig har innført risikomomentet. Når så teknisk ufullkommenhet ved anlegget medfører skader på saksøkers eiendom, er man, slik retten ser det, etter de retningslinjer som er trukket opp gjennom rettspraksis, i en situasjon der eieren av det skadevoldende anlegg må ha objektivt ansvar for skadene. Det ville verken være naturlig eller rimelig at beboeren i nærheten av slike anlegg selv måtte bære de økonomiske følger av slik teknisk ufullkommenhet, jfr. Rt-1975-1081, på side 1083. Som nevnt er det kjent at slike anlegg i bekker medfører en viss risiko, og vegvesenet kan kalkulere med mulige skader ved anleggelsen av vegen, mens derimot den enkelte huseier vanskelig kan forsikre seg mot slike skader. Retten mener også å finne støtte for at det i tilfelle som dette bør være ansvar på objektivt grunnlag, i regelen i vassdragslovens §108 nr. 1 og nr. 3. Selv om en i nærværende tilfelle kanskje ikke kan tale om «anlegg som oppføres i vassdrag» ligger det nær opp til dette. For konstruksjonsmangler ved slike anlegg, er objektivt ansvar lovfestet i §108 nr. 3, forsåvidt sikringstiltak kunne vært truffet innen rimelighetens grenser. Det vises også til §108 nr. 2. I nærværende tilfelle var det som tidligere anført, forholdsvis beskjedne tiltak som skulle til.

Side:543

Saksøker blir således å holde ansvarlig for skadene på saksøkers eiendom på objektivt grunnlag.

Saksøkte har påstått at saksøker selv er helt eller delvis skyld i skaden fordi bekken på nedsiden av vegen ble lagt i rør etter hans anmodning. Saksøker har imidlertid bestridt dette, og anført at han bare erklærte seg enig i at så skjedde. Retten finner ingen grunn til å ta standpunkt til på hvis initiativ bekken ble lagt i rør helt ned til steinrennen, idet den under enhver omstendighet ikke kan se at dette kan få noen betydning for ansvarsforholdet.

Det er fra saksøktes side ikke anført at det var en forutsetning for den løsning som ble valgt ved inntakskummen m.v. at bekken gikk åpen på nedsiden av vegen. Dertil var det jo også vegvesenets folk som la igjen bekken. I det hele er det tvilsomt om det har hatt noen betydning for hendelsesforløpet at bekken ikke gikk åpen. Som nevnt raste en stor del av vegen ut og inn på saksøkers eiendom, og ville vel temmelig snart ha tettet igjen bekken, og oversvømmelse ville oppstått under enhver omstendighet.

Retten finner det videre åpenbart at saksøkte ikke kan høres med anførselen om at saksøkerens drenering var gammel og dårligere enn det som kreves i dag. Dreneringen fylte kravene da huset ble bygd og etter det retten har lagt til grunn, hadde den fungert tilfredsstillende inntil oversvømmelsen. Det må være avgjørende, og det må bli helt uten betydning at en nyere type drenering kanskje ikke ville gått tett. Tatt i betraktning de vann og jordmasser som må ha blitt ført ned mot saksøkers hus, er det imidlertid stor fare for at også nyere og mer tidsmessige dreneringer ville ha gått tett.

Saksøkte har videre anført at det må tillegges betydning at saksøker ikke varslet vegvesenet ved oversvømmelsen i august 1975. Det er mulig oversvømmelsen kunne vært avverget hvis saksøker hadde varslet vegvesenet, og det var blitt foretatt adekvate forbedringer. Tatt i betraktning at det kun har vært ett enkelt tilfelle hvor problemene med bekken har blitt observert av saksøker, kan ikke hans unnlatelse i denne henseende sees å kunne få noen betydning i retning av medvirkning og erstatningsreduksjon. Ansvaret for anlegget pålå vegvesenet, og saksøker hadde ikke noen spesiell varslingsplikt.

Når det gjelder erstatningens størrelse er retten enig med saksøker i at inngangspartiet og veranda må tas ned, og ny drenering legges inntil grunnmuren. Etter rettens mening vil det ikke bli en fullgod utbedring for saksøker å legge ny drenering utenfor den gamle, og utenfor inngang og veranda, idet en herved bl.a. kan risikere at det blir stående en lomme med vann innved muren. Retten slutter seg også til den taksering byggmester Hamre foretok i oktober 1977, hvor skaden ble taksert til kr. 24 000,00.

Det er helt klart at utgangspunktet for erstatningen er hva skaden beløp seg til på skadetidspunktet. Eller kanskje rettere, - i rimelig tid etter at skaden er inntruffet. I dette tilfelle inntraff skaden på førjulsvinteren, og retten er av den oppfatning at det måtte være berettiget av saksøker å vente med takseringen til våren 1976. Han må imidlertid også innrømmes en rimeligforhandlingsfrist med vegvesenet for om mulig å få dette til å utbedre skaden. I brev av 14.6.1976 fra vegkontoret i Møre og Romsdal, bilag 2 til prosesskrift av 15. 12.1978 gjøres det klart at «vegvesenet hverken er pliktig til eller for tiden ser seg i stand til å utføre ytterligere arbeider på eiendommen». Saksøker ble i samme brev bedt om å oppgi sitt erstatningskrav i kroner og øre. Fra mottagelsen av dette brev måtte det være klart for saksøker at han høyst sannsynlig selv måtte stå for utbedringen av skaden, og søke utleggene erstattet av vegvesenet. Retten legger

Side:544

tidspunktet for mottagelsen av brevet til grunn for erstatningsfastsettelsen. Erstatningsbeløpet blir således å redusere med prisstigningen i ca. 1 år, fra 1976 til 1977. Det er ikke gitt eksakte opplysninger om denne fra noen av partene, men den anslås til å ha ligget på 12 - 13%. Erstatningsbeløpet reduseres i samsvar hermed til kr. 21 500.

Etter det resultat saken har fått, må saken sies å være dels vunnet og dels tapt for begge parter. Det punkt staten har fått medhold i, er imidlertid av så liten betydning at saksøker i medhold av tvml. §174 annet ledd bør tilkjennes fulle saksomkostninger. Selv om saken har bydd på en del uklare rettsspørsmål, har retten ikke vært i slik tvil ved avgjørelsen, at saksomkostninger av den grunn ikke bør tilkjennes.

Advokat Frisvold har levert omkostningsoppgave hvor fremgår at han totalt vil kreve sin part for kr. 6 156,00, hvorav salær er kr. 5 200 og utlegg og rettsgebyrer utgjør kr. 956,00. Salæroppgaven er forevist statens prosessfullmektig som ingen bemerkning hadde, og retten har heller intet å bemerke. Saksomkostninger tilkjennes således med kr. 6.156.00.

Med unntak av spørsmålet om saksøktes skyld, er dommen enstemmig.

- - -