RG-1981-993

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1981-03-20
Publisert:	RG-1981-993
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. mars 1981 i sak nr. 514/1980
Parter:	A (advokat Richard A. Bromander) mot B (advokat Nils Dagfinn Lier).
Forfatter:	Lagdommerne Erik Jørgensen, Jørgen Wilberg, Georg Lund
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Ekteskapsloven (1918) §37, §54, §172, §180, Arveloven (1972) §22

I ektefellenes B og A's separasjonsbo har A reist tvist om boet skal skjevdeles med hjemmel i ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37, slik at A forlodds utlegges boets hytteeiendom.

Oslo skifterett avsa 4.7.1980 dom i tvisten med slik domsslutning:

«1. B frifinnes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til B med kr. 5 700,- - femtusensyvhundre 0/100. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av skifterettens dom.»

Side:994

Om saksforholdet vises til dommen og til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har påanket dommen til lagmannsretten og har lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt:

A utlegges forlodds boets hytteeiendom.

Subsidiært:

A utlegges forlodds kr. 105 000,-.

2. Subsidiært til punkt 1:

B og A's separasjonsbo deles i samsvar med ekteskapslovens §54, 4. ledd jfr. §37.

3. Begge parter utlegges forlodds løsøre for kr. 15 000,-.

4. A tilkjennes sakens omkostninger for skifteretten og lagmannsretten.»

B har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:

«1. Oslo skifteretts dom av 4. juli 1980 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

A som har anført det samme som for skifteretten, har for lagmannsretten særlig fremholdt:

En begrunnelse for skjevdeling er ekteskapets korte varighet, fra 5.8.76 og til 5.7.79. Partene bodde dessuten sammen 1 måned før ekteskapet. Det vises til Lødrup: Materiell skifterett (1979) 121 hvor det fremgår at anvendelse av ekteskapslovens §37 er det normale ved korte ekteskap. Det vises likeledes til dommer i Rt-1967-674 og 1969 201, hvor det ble gitt adgang til skjevdeling og hvor ekteskapene hadde vart henholdsvis 7 år og 2 3/4 år.

Begrunnelsen for hovedregelen om likedeling er et langt økonomisk fellesskap. Det vil derfor i dette tilfelle være urimelig om B skal ha halvparten av hyttas verdi.

Det er videre stor forskjell på hvilke verdier hver av ektefellene brakte med seg inn i ekteskapet. Byggingen av hytta ble helt ut finansiert ved kr. 50 000,- som A fikk ved salg av sin part i familiens hytte, et beløp som er å anse som et forskudd på arv etter hans foreldre. Lånet kr. 30 000,- som han opptok, gikk med til innbo og løsøre på hytta med ialt kr. 20 400,-, mens kr. 9 600,- av det gikk med til dekning av restbeløp på et gammelt lån. På dette lån hadde A nedbetalt kr. 3 000,- da ekteskapet ble inngått. B var flink til å hjelpe til på hytta under byggingen, men det tellet lite i forhold til det hele byggearbeid, og det kan derfor ikke sies at hun var med å innbringe hytta i ekteskapet.

A derimot har utført en betydelig egeninnsats under byggearbeidet. B har ikke bidratt økonomisk til oppføring av hytta.

Når det gjelder den daglige økonomi i ekteskapet, betalte A husleie og renter og avdrag på lån. Som en fremlagt oppstilling viser, betalte han også størstedelen av utgiftene til lys, NRK, telefon, brensel, bygslingsavgift og forsikringer, nemlig ialt kr. 9 745,45, mens B betalte kr. 6 740,15 av dette.

Årsaken til at ekteskapet gikk istykker var først og fremst at partene var så forskjellige. A var mere utadvendt og selskapelig anlagt, mens B ønsket å leve et roligere liv. De ble av en felles venn frarådet å gifte seg, nettopp av denne grunn.

Side:995

Det ekteskapelige samliv var opphørt på det tidspunkt da A begikk utroskap og denne var derfor bare en utløsende faktor. Det er uriktig å hevde at A misbruker alkohol, det kommer i høy grad an på øynene som ser. Det vil være under enhver omstendighet feil her å legge vekt på hvem som har skyld i at ekteskapet ble brutt.

B er fortsatt i yrke og har ikke lidd noe tap p.g.a. ekteskapet. Hvis det blir likedeling, blir det derimot tap for A. Ved en skjevdeling blir resultatet at ingen tjener eller taper på ekteskapet.

B har i det vesentlige anført:

Den omstendighet at ekteskapet har hatt en kort varighet er ikke tilstrekkelig for å tillate skjevdeling. Arnholm (Familierett 1958 306) bruker betegnelsen «meget kortvarig» hvilket ikke passer i dette tilfelle.

Et annet vilkår for skjevdeling må være at det i ekteskapet ikke har foregått noen sammensmelting av økonomien; at det ikke har vært noe økonomisk fellesskap. Det har det imidlertid vært her, idet det i partenes ekteskap var en helt vanlig familiehusholdningsøkonomi. B kjøpte og lagde mat og sto for barnestell og utgiftene til barnet, mens A betalte husleie og renter på lån. Hun bidro vesentlig mer til den daglige økonomi enn han, og det bidro til at han kunne betale renter på lånet. B gjorde en meget god arbeidsinnsats på hytta. Dette fremgår tydelig av hytteboka, og det er galt nå å redusere denne innsats.

Når det gjelder årsaken til at ekteskapet ble brutt, er det riktig som skifteretten sier at det forelå kritikkverdig forhold fra mannens side. Hans alkoholforbruk var for stort. Det kan være riktig at utroskapen fra mannens side kan være den utløsende faktor. Hustruen hadde imidlertid godtatt å fortsette ekteskapet tross utroskapen, men forlangte en viss omlegging av hans livsstil, særlig mindre uteliv på restauranter, noe han ikke ville gå med på. Ekteskapet ble således oppløst etter hans ønske, noe som må tale sterkt mot skjevdeling.

A har vært gift 2 ganger tidligere, og begge ekteskapene endte med skilsmisse etter 4 års varighet. Det må også legges vekt på at det ikke vil skape noen problemer for mannens ervervsvirksomhet om skjevdeling ikke gis - idet det jo dreier seg om en fritidseiendom.

For lagmannsretten har partene avgitt forklaring. Det er avhørt 4 vitner. Dokumentasjon er foretatt slik det fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke:

Hovedregelen er likedeling ved skifte av felleseiet ved separasjon eller skilsmisse. Etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd kan imidlertid den ene ektefelle gis rett til å kreve skjevdeling «når hertil finnes grunn». Hvorvidt slik grunn foreligger, vil avhenge av en samlet helhetsvurdering av saken.

Partene giftet seg den 5.8.76 og hadde da vært samboere ca. 1 måned. De ble separert den 5.7.79. Ekteskapets varighet taler for skjevdeling. Forholdet må likevel tillegges en viss begrenset vekt. Begge parter gikk inn i ekteskapet med innstillingen om å ha skapt et varig forhold. Hverken da det ble inngått eller i den tid det varte, har ekteskapet hatt noen «foreløpig» karakter. Partene har også fått et barn sammen. Barnet er født xx.xx.78. B har nå omsorgen for barnet.

I 1965 fikk A sammen med sine 2 brødre en hytte av moren som da

Side:996

levde i uskiftet bo etter sin avdøde ektefelle. Dette var forskudd på arv. Hytta ble solgt i 1975 og innbrakte kr. 50 000,- på A's part. Den hytte, som skjevdelingskravet gjelder, er betalt med disse kr. 50 000. Dette forhold trekker i retning av skjevdeling. Arvelovens §22 tredje ledd har en viss interesse i denne forbindelse. Dette aksentueres av at på tidspunktet for ekteskapets oppløsning, levde også B's mor i uskiftet bo med sine barn. Hun hadde lånt sin datter B ca. kr. 50 000. Lånet kommer inn i booppgjøret. B's mor har skiftet med sine barn etter ektefellene A og B's separasjon den 5.7.79. Ved skiftet mottok B ca. kr. 50 000. Disse kr. 50 000 går - i motsetning til A's forskudd på arv - ikke inn i fellesboet.

Ved den helhetsvurdering som skal foretas, må det imidlertid også legges vekt på at skjevdelingskravet ikke omfatter betydelige verdier. Hytta er også steget i verdi mens ekteskapet besto. Skjevdelingskravet gjelder en fritidsbolig som A ikke er økonomisk avhengig av, men som begge parter er følelsesmessig knyttet til. Det har i den forbindelse en viss betydning at B også har utført eget arbeid på hytta, en innsats som er sterkt berømmet i den hyttebok som er ført.

B brakte også noe inn i felleseiet, selv om det var mindre enn det A eide ved ekteskapets inngåelse. B's vesentligste aktivum under økonomisk synsvinkel var imidlertid hennes inntektsevne og økonomiske sans. Hun har - forsåvidt i likhet med A - hatt inntektsgivende arbeid under hele ekteskapet. I tillegg har hun hatt arbeidet med hus og hjem. Det må legges til grunn at dette ble hennes ansvar. Hun synes også å ha forvaltet de disponible inntekter så økonomisk som forholdene tillot.

Lagmannsretten finner ikke at A kan sies å ha skylden for ekteskapets havari selv om det vesentligste av forklaringen synes å ligge i at han ville fortsette et relativt «pengekrevende ungkarsliv» også etter ekteskapet og i en viss utstrekning også gjorde det. Forholdet finnes å burde tillegges en viss vekt når skjevdelingskravet skal avgjøres. Det er mindre grunn til å imøtekomme kravet når forholdet har vært at ektefellenes økonomi er sikret og bedret ved hennes holdning til økonomiske spørsmål og belastet ved hans.

Partene ble av en felles bekjent frarådet å gifte seg fordi de var så forskjellige. A hadde dernest vært gift 2 ganger tidligere. Likevel har han ikke på noe tidspunkt gitt uttrykk for ønske om å få hytta på sitt særeie. Bevisførselen under ankeforhandlingen har skapt det inntrykk at dersom spørsmålet var blitt brakt på bane, ville partene ha avvist en slik ordning, A i fullt samme utstrekning som B. Det ville heller ikke ha vært naturlig at disse parter hadde etablert særeie seg imellom.

Lagmannsretten finner således ikke tilstrekkelig grunn til å fravike likedelingsprinsippet som er lovens normale ordning. Anken vil dermed ikke føre frem. Saken har imidlertid budt på særlig tvil. Saksomkostninger vil derfor ikke bli tilkjent, hverken for lagmannsretten eller for skifteretten, jfr. tvml. §180 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. B frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:997

Av skifterettens dom (dommer Nils Moe):

Ektefellene A og B ble separert ved bevilling fra fylkesmannen i Oslo og Akershus av 5/7. 1979. Etter begjæring av hustruen er deres fellesbo tatt under offentlig skiftebehandling ved Oslo skifterett. På skiftet er det oppstått tvist om boet skal skjevdeles med hjemmel i ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37. Tvisten er overført til behandling i søksmåls former. Hovedforhandling ble avholdt den 13/6.1980, der begge parter avga forklaring, og der det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksøkeren A, har nedlagt slik påstand:

«1. B og A's separasjonsbo deles i samsvar med ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §37.

2. A utlegges forlodds boets hytteeiendom. Begge parter utlegges forlodds løsøre for kr. 15 000,-.

3. A tilkjennes sakens omkostninger.»

Saksøkte B, har nedlagt slik påstand:

«1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger.»

Retten legger følgende saksforhold til grunn:

I. Partene giftet seg den 5/8.1976. I ekteskapet er det ett barn, en sønn født xx.xx.1978. Samlivet ble brutt pr. 26/4.1979, og separasjonssøknad som ledet til separasjonsbevillingen av 5/7.1979 ble inngitt i slutten av juni 1979. Forut for ekteskapet hadde partene bodd sammen i mannens leilighet i ca. en måned. De ble kjent med hverandre i august 1974 og hadde vært forlovet/hatt fast følge iallfall siden juni 1975.

Ved ekteskapets inngåelse ble innbragt i fellesboet innbo fra hver av partene til antatt verdi kr. 15 000,-. Videre ble innbragt hytteeiendommen - - - på bygslet grunn parsell 146 E under gnr. 51 bnr. 129 i X med tilhørende innbo og løsøre. Andre aktiva ble ikke innbragt ved giftermålet og er heller ikke senere innbragt ved arv, gave eller overdragelse av særeiemidler. Foruten de her nevnte midler inneholdt fellesboet pr. separasjonen som aktiva en innskuddsleilighet taksert til kr. 70 000,- og en personbil taksert til kr. 31 000,-. Gjelden pr. separasjonen androg til ialt ca. kr. 140 000,- fordelt med kr. 85 000,- som lån til Kredittkassen, opptatt av mannen, og tilsammen ca. kr. 55 000,- som lån, opptatt av hustruen.

Hytten på eiendommen - - - ble i det vesentlige oppført i tiden 8/6-31/8.1975, men slik at en del supplerende påkostninger/anskaffelser, ble foretatt også etter det sistnevnte tidspunkt, dels før, dels etter ekteskapets inngåelse pr. 5/8.1976. Hytten ble i det vesentlige oppført med leiet hjelp, men til en viss grad også ved egeninnsats, først og fremst av mannen, men i noen grad også av hustruen samt av diverse av partenes venner og bekjente. Pr. separasjonen androg de samlede utlegg vedrørende eiendommen til kr. 74 864,- hvorav utleggene etter ekteskapet utgjorde kr. 2 369,-. Kontantutlegget pr. ekteskapet, kr. 72 495,- ble i det vesentlige reist dels ved en utløsningssum stor kr. 50 000,- som mannen mottok ved et salg av en hyttepart, dels ved at mannen opptok et lån i Kredittkassen på kr. 30 000,- hvorav kr. 20 400,- ble disponert for hytten. Lånet ble opptatt pr. 15/8.1975 og var pr. ekteskapets inngåelse nedbetalt til kr. 27 000,-. Under ekteskapet ble det ytterligere nedbetalt til kr. 9 000,- som var saldo pr. 23/4.1979. Pr. samme dato ble lånet konvertert i en del av et nytt lån opptatt i Kreditkassen med kr. 85 000,-.

Ved registreringstakst avholdt av lensmannen i X den 8/11.1979 ble

Side:998

hytteeiendommen verdsatt til kr. 105 000,- for den faste eiendom og kr. 6 705,- for innbo og løsøre, tilsammen kr. 111 705,-.

Under ekteskapet har begge ektefeller vært i inntektsbringende arbeid utenfor hjemmet, mannen som konsulent i et bilfirma og hustruen som lærer, og begge med en årsinntekt på ca. kr. 80/85 000,-.

II. Fra høsten 1978 ble forholdet i partenes ekteskap gradvis mindre bra. Vanskelighetene hadde bl.a. sammenheng med mannens forbruk av penger til restaurantbesøk o.l. og med hans alkoholkonsum som hustruen mente begge deler var for stort. Det er på det rene at mannen under et selskap i partenes hjem ca. 15/10.1978 drakk seg sterkt beruset, knuste div. ruter og annet i leiligheten og anmodet hustruen om å forsvinne fra huset da hun reagerte mot dette. Hustruen reiste også, medbringende partenes nyfødte barn, men kom da tilbake etter kort tid. Da forholdet fortsatt forble dårlig mellom dem, ble partene i løpet av våren 1979 enige om å flytte fra hverandre som en prøveordning. Mannen hadde da på forhånd også erkjent at han i 1978 hadde gjort seg skyldig i utroskap. Leilighet til hustruen ble deretter anskaffet og hun og barnet tilflyttet denne pr. 26/4.1979. Mannen ønsket etter dette separasjon men hustruen holdt igjen, først og fremst av hensyn til partenes barn. For å fortsette ekteskapet stillet hun imidlertid visse vilkår med hensyn til livsførsel overfor mannen, og disse vilkår fant denne etter nærmere overveielse at han ikke ville gå med på. Separasjonssøknad ble deretter innsendt i juni 1979. Ved separasjonen ble foreldremyndigheten til fellesbarnet tildelt hustruen. - - -

Retten er kommet til at det ikke finnes grunn til å bestemme at felleseiets deling skal foregå på den måte som er nevnt i ekteskapslovens §37.

I utgangspunktet antas at det kreves temmelig sterke grunner for å fravike lovens regel om likedeling, som er hovedregelen også ved separasjon og skilsmisse, og i stedet tillate skjevdeling med hjemmel i ekteskapslovens §54, 4. ledd, jfr. Holmøy: Ekteskapslovgivningen 126, 2. avsnitt.

Saksøkerens hovedargument når han her krever skjevdeling er at ekteskapet har vært kortvarig. Retten kan ikke se at den relativt korte varighet av ekteskapet, her ca. 2 år og 10 mndr., samboertiden før ekteskapet inklusive, nødvendigvis tilsier at skjevdelingskravet her må tas til følge. Ganske visst er det så at meget av begrunnelsen for likedelingsregelen svikter når et ekteskap ikke har vart i lengere tid enn i det foreliggende tilfelle. Men denne korte varighet må vurderes i lys av årsaken til at ekteskapet gikk istykker så snart. Og at årsaken til dette var kritikkverdige forhold fra mannens side, i første rekke hans utroskap, i noen grad også hans alkoholbruk og det som dermed fulgte, jfr. bl.a. hans opptreden under selskapet den 15/10.1978, er her ikke tvilsomt. Hustruen er i denne forbindelse åpenbart intet å bebreide. Hun har tvert imot gjort en helhjertet innsats til støtte for fellesskapet, jfr. det som er referert ovenfor under hennes anførsler i saken om hennes egeninnsats og økonomiske innsats i ekteskapet og som retten godtar som riktig. I likhet med hustruen kan heller ikke retten anta at ekteskapet ville strandet så tidlig som nu, hadde det ikke vært for mannens handlemåte.

Men når det således er kritikkverdig forhold fra saksøkerens side som er årsak til at ekteskapet gikk istykker og ikke varte lenger, er det heller ikke rimelig at dets korte varighet her skal begrunne noen skjevdeling. At denne daddelverdige opptreden fra mannens side har ødelagt ekteskapet for hustruen er i seg selv beklagelig. Dobbelt galt ville det imidlertid være om den i tillegg også skulle gi ham en økonomisk fordel på skiftet.

Side:999

Andre momenter som kan påberopes til støtte for kravet om skjevdeling er etter rettens mening ikke til stede i saken. Derimot foreligger ytterligere et par omstendigheter som i følge rettspraksis svekker saksøkerens krav forsåvidt. Retten vil for det første nevne arten av den formue som kreves skjevdelt, jfr. at det her dreier seg om en fritidseiendom og dermed et aktivum som om nødvendig av hensyn til skiftet må kunne selges uten at saksøkerens ervervsevne derved berøres jfr. Lødrup: Materiell skifterett 5. utgave side 121, 1. avsnitt, og også den omstendighet at det her har bestått et økonomisk fellesskap mellom partene under hele ekteskapet, jfr. Holmøy: Ekteskapslovgivningen side 126 i.f.

Etter dette vil saksøkte bli å frifinne for saksøkerens påstand om skjevdeling inklusive kravet om forlodds uttak av hytteeiendommen og innboet nevnt i påstandens pkt. 2.

Retten finner at saksøkeren overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovens §172 første ledd må betale saksomkostninger til saksøkte. Disse settes til kr. 5 700,- overensstemmende med omkostningsoppgave fra saksøktes prosessfullmektig. - - -