RG-1984-163

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1983-07-06
Publisert:	RG-1984-163
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 6. juli 1983 i sak nr. 141/1982
Parter:	Søgne kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Helge Tofte) mot Tønnes Pettersen m.fl. (10 parter) (advokat Olav Bryge og advokat Torstein Leipsland).
Forfatter:	Lagdommerne Tollef Landsverk, Ola Rygg, Finn Jervell
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §85, §86, Skjønnsprosessloven (1917) §39

Skjønn til fastsettelse av erstatning for ekspropriasjon av grunn og rettigheter i anledning anlegg av sykkelsti i Søgne ble holdt den 21. desember 1981 av Kristiansand byrett, byrettsdommer Per Kjær med 4 skjønnsmenn.

Skjønnet har slik slutning:

«I. Vedrørende takst nr. 4, 5, 7 og 10:

Skjønnsbegjæringen avvises i den utstrekning det kreves ekspropriert grunn utenfor det areal som i reguleringsplanen av 1. mars 1979 er regulert til veiformål.

II. De erstatninger Søgne kommune skal betale fastsettes til de nedenfornevnte beløp.

III. Rentefoten etter skjønnsforutsetningenes pkt. 4 a settes til 10% p.a.

IV. Søgne kommune betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet.

V. Innen 2 uker fra skjønnets forkynnelse betaler Søgne kommune saksomkostninger til de saksøkte således:

1. Til advokat Leipslands parter v/advokat Torstein Leipsland kr. 16 540,-.

2. Til advokat Bryges parter v/advokat Olav Bryge kr. 8 900,-.

3. Til Karen Holst Try v/advokat Hjalmar Selmer kr. 15 791,-.»

Sakens faktum, skjønnsforutsetningene, partenes anførsler, påstander og rettens vurdering fremgår av skjønnet.

Dette skjønn har Søgne kommune v. ordføreren ved h.r.advokat Helge Tofte, Kristiansand, anket til Agder lagmannsrett forsåvidt angår følgende parter:

1. Tønnes Pettersen, 4630 Søgne (takst nr. 3).

2. Rolf Kristensen, 4630 Søgne (takst nr. 13).

3. Erling Hansen, 4630 Søgne (takst nr. 14).

4. Bjarne Toraff Gundersen, 4630 Søgne (takst nr. 15).

5. Kjell Bøhn, 4630 Søgne (takst nr. 18).

6. Arnfeldt Jakobsen, 4630 Søgne (takst nr. 22).

7. Gunnar Rafoss, 4630 Søgne (takst nr. 25).

8. Håkon Tønnessen, 4630 Søgne (takst nr. 26).

9. Gerhard Fidjeland, 4630 Søgne (takst nr. 33).

10. Olga Prestvold, 4630 Søgne (takst nr. 34).

Anken gjelder i den utstrekning disse parter har fått erstatning for dyrket mark.

Ankemotpart nr. 5 Kjell Bøhn og nr. 6 Arnfeldt Jakobsen ved advokat Torstein Leipsland, ankemotpart nr. 2 Rolf Kristensen, nr. 3 Erling Hansen og nr. 4 Bjarne Toralf Gundersen ved advokat Olav Bryge ved fullmektig Jens R. Andersen har imøtegått anken.

Ankemotpart nr. 4 Bjarne Gundersen har også skriftlig, personlig uttalt seg om anken.

Ankeforhandling ble holdt den 30. juni 1983 i Søgne.

For kommunen møtte ordføreren og prosessfullmektigen. Ankemotpartene nr. 1, 2, 3, nr. 4 ved Nils Ravnevold, 8 og 9 samt deres prosessfullmektiger møtte.

Ankemotpartene avga ikke forklaring. Retten foretok befaring, og herunder påviste partene sine eiendommer og besvarte spørsmål. Det ble ikke avhørt vitner.

Side:165

Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige anført følgende:

Skjønnsretten har lagt til grunn for erstatningen prinsippene om marginalerstatning for dyrket mark. Når dette prinsipp skal anvendes må det imidlertid forlanges at det virkelig er de marginale verdier for hver enkelt grunneier som legges til grunn.

I sin prosedyre for skjønnsretten trakk den ankende part frem to grunneiere hvor erstatningen mentes å måtte bli vesentlig forskjellig etter prinsippet om marginal erstatning. Det gjaldt ankemotpart nr. 3 som selv er aktiv bonde, driver sin eiendom intensivt og har investert betydelig kapital i driftsbygning, maskiner og utstyr, og ankemotpart nr. 4 som ikke selv bor på eiendommen og ikke har moderne driftsbygning eller investert i utstyr. Mellom disse ytterpunkter er det flere mellomgrupper.

De generelle premisser bærer preg av at skjønnsretten har vært inne på de spørsmål som er knyttet til prinsippet vedkommende marginal erstatning, men prinsippet er ikke fulgt opp når skjønnsretten behandler de enkelte takstnumre. For ankemotpartene 1, 2, 3, 4, 6, 7, 8 og 9 har skjønnsretten satt en ensartet kvadratmeterpris på kr. 12,-mens det for ankemotpart nr. 5 og 10 er satt en lavere kvadratmeterpris med den begrunnelse at jordsmonnet var dårligere. At de marginale verdier for jordbruksjord skal være kr. 12,- for samtlige grunneiere bortsett fra 2, uavhengig av hvordan eiendommen blir drevet har formodningen mot seg. Når skjønnsretten har kommet til samme pris må det når forholdene er så forskjellig bero på en feil rettsanvendelse.

Den skjematiske behandling grunneierne har fått er også en saksbehandlingsfeil.

Disse feilene må lede til at skjønnet må oppheves og hjemvises til ny behandling med ny sammensetning av skjønnsretten.

Han viser til det fremlagte juridiske utdrag av en rekke rettsavgjørelser.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

«Kristiansand byretts skjønn av 21. desember 1980 i sak B 61/1980 oppheves i den utstrekning det er tilkjent erstatning for jordbruksjord og hjemvises til ny behandling.»

Ankemotpartene nr. 2, 3 og 4 ved sin prosessfullmektig har for lagmannsretten i det vesentlige anført følgende:

Det hevdes at det ikke hefter slike feil og mangler ved skjønnet at det må oppheves. Han viser til at også i skjønnssaker gjelder disposisjonsprinsippet, jfr. tvml. §85 og §86 .

Skjønnet er et resultat av partenes og prosessfullmektigenes anførsler. Disse er på en tilstrekkelig og riktig måte behandlet av skjønnsretten.

Han viser til dom i Rt-1972-1800, særlig høyesterettsdommer Hellesylts votum på side 1806. Det framgår av skjønnsrettens generelle bemerkninger under avsnittet «Erstatning for dyrket mark» at den har gått riktig fram. Den skjønnsmessige vurdering kan lagmannsretten ikke prøve.

Av faktiske opplysninger som ble lagt fram for skjønnsretten var arealoppgaver. Det ble ikke nevnt noe om kvaliteten på hus eller

Side:166

spørsmål knyttet til investeringer, redskaper o.l. Skjønnsretten har lagt til grunn at ankemotpart nr. 4 Gundersen p.t. ikke bodde på eiendommen.

De arealer som eksproprieres er så små både relativt og absolutt, at det ikke gir grunnlag for ulik m2 pris. Dette må også få betydning for de krav som kan stilles til skjønnsgrunner, jfr. dom i Rt-1979-168.

Det kan ikke foretas noen innsparinger og jordkvaliteten er likeartet og følgelig kan det ikke bli tale om noen særlig variasjon av størrelsen på erstatningene.

Han har nedlagt slik påstand:

«1. Kristiansand byretts skjønn nr. B 61/80 stadfestes så langt det er påanket.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Ankemotpartene nr. 5 og 6 ved prosessfullmektigen sluttet seg til anførslene fra prosessfullmektigen for ankemotpartene 2, 3 og 4 og sluttet seg til dennes påstand.

Ankemotpart nr. 1 påstår skjønnet opphevet og sluttet seg derved til den ankende parts påstand.

Ankemotpart nr. 8 og 9 møtte under ankeforhandlingen, men har ikke nedlagt noen påstand.

Ankemotpart nr. 7 og 10 har hverken møtt eller gitt tilsvar.

Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge og skal bemerke:

Den sykkelsti skjønnet gjelder går gjennom et utpreget jordbruksområde og en vesentlig del av den avståtte grunn gjelder dyrket mark.

Byretten uttaler i sine alminnelige skjønnsgrunner vedkommende erstatning for dyrket mark følgende:

«Når det gjelder spørsmålet om anvendelse av flat bruksverdi eller marginalkalkyleprinsippet bemerkes:

Etter rettens oppfatning vil momentene ved vurderingen av spørsmålet om tilpasning måtte bli de samme enten man tar utgangspunkt i «flat bruksverdi» med tillegg for tilpasningstap eller i bruksverdien etter marginalkalkylemetoden med fradrag hvor ekspropriaten har mulighet for og dermed også plikt til å begrense tapet. Vurderingen av om det er grunnlag for tillegg eller fradrag som nevnt vil ved begge metoder måtte bero på et skjønn. Valget av metode må derfor sees som et hensiktsmessighetsspørsmål og ved dette valg må skjønnsretten stå fritt.

Da det dreier seg om små arealer som avståes finnes marginalkalkyleprinsippet mest praktisk å anvende i det foreliggende skjønn. Ved fastsettelsen av jordbruksverdien er det tatt i betraktning at erstatningen skal motsvare det økonomiske tap som de saksøkte påføres ved at grunnen avståes. Tapet utgjør kapitalverdien av grunnens avkastning som må vurderes individuelt for hver enkelt eiendom. Ved vurderingen av tapet legges til grunn det som jorden forventes å kunne utbringe ved effektiv drift beregnet etter dagens priser for landbruksprodukter. Til fradrag går innsparte utgifter som angår den avståtte grunn. En regner ikke med at noe av eiendommens faste utgifter eller eiernes arbeidskraft kan innspares som følge av ekspropriasjonen av de arealer saken gjelder.»

Side:167

Byretten har med 2 unntak kommet til en erstatning på kr. 12,- pr. m2 dyrket mark for alle ankemotpartene. De to unntakene hvor erstatningen er satt lavere er utelukkende begrunnet med dårligere bonitet på jorda. Det er under de enkelte takstnummer ikke gitt noe uttrykk for noen individuell vurdering av den enkelte ekspropriats økonomiske tap. Dette kan tyde på at erstatningene kan være fastsatt på grunnlag av en objektivisert bruksverdi.

Den fullstendige mangel på premisser under de enkelte takstnummer sammenholdt med at erstatningen bare varierer med boniteten av jorda kan tyde på at skjønnsretten ikke har anvendt de synspunkter den har nevnt i de generelle premisser.

Lagmannsretten er derfor enig med den ankende part i at dette foruten å være en saksbehandlingsfeil også er feil rettsanvendelse.

I denne saken dreier det seg om små gårdsbruk opp til 30 da. og det avståes fra noen hundre m2 opp til I 135 m2 .

De konkrete forhold ved de enkelte takstnummer er så forskjellige at lagmannsretten mener det må kreves en nærmere begrunnelse for hvorfor tilpassingsmulighetene er nøyaktig lik for alle eiendommene.

Særlig har lagmannsretten festet seg ved erstatningsfastsettelsen for ankemotpartene nr. 3 og 4. Ankemotpart nr. 3 er en aktiv bonde som driver sin eiendom meget intensivt mens ankemotpart nr. 4 leier bort sin eiendom og har annen beskjeftigelse.

Tilpassingsmulighetene for disse takstnummer er forskjellig uten at dette har gitt seg utslag i erstatningsfastsettelsen. Lagmannsretten har grunn til å føle usikkerhet om byretten har foretatt en individuell prøvelse av tilpassingsulempene som er nødvendig for at resultatet skal bli riktig. Byretten har såvidt skjønnes foretatt en felles vurdering av tilpassingsspørsmålet og har lagt til grunn at ingen av ankemotpartene har muligheter for å tilpasse driften av resteiendommen på en slik måte at noe av eiendommens faste utgifter eller eierens arbeidskraft kan innspares som følge av ekspropriasjonen av de arealer saken gjelder. Ut fra dette er det utmålt en slik erstatning som nevnt foran.

Etter lagmannsrettens mening gir dette ikke erstatninger som svarer til den enkelte ekspropriats individuelle tap. Anvendelsen av marginalkalkyleprinsippet forutsetter at det foretas en individuell prøvelse av hvilke tilpassingsmuligheter den enkelte ekspropriat har. Dette spørsmål skulle vært vurdert og tatt stilling til enkeltvis under de respektive takstnummer istedenfor, slik som byretten har gjort, å avgjøre det generelt i de alminnelige skjønnsgrunner. Det synes som om samme prinsipp, marginalkalkyleprinsippet, er lagt til grunn for alle ankemotparter. For ankemotpart nr. 9 er det tale om totalekspropriasjon av et areal på 140 m2 . Det vises til kjennelse i Rt-1982-1800 flg.

Lagmannsretten er under noen tvil kommet til at den rettsanvendelsesfeil som er gjort har influert på resultatet og må lede til at skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling så langt det er påanket. Ved den nye behandling må skjønnsretten settes med ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn, jfr. skjønnslovens §39.

Den ankende part har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. Saksomkostninger blir således ikke å idømme.

Dommen er enstemmig.

Side:168

Domsslutning:

Kristiansand byretts skjønn av 21. desember 1980 i sak B 61/1980 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling av byretten.