RG-1984-297

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1983-08-26
Publisert:	RG-1984-297
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. august 1983 i sak nr. 36/1982 A
Parter:	B og C v/fosterforeldre fru D og D (advokat Robert Robertsen) mot Forsikringsselskapet Norge A/S (høyesterettsadvokat Birger Svensson).
Forfatter:	Lagmann Jon Fjalstad, lagdommerne Einar Rege, Knut Sundquist
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, §7, Skadeserstatningsloven (1969) §1-3, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Psykisk helsevernloven (1961), Rettshjelpsloven (1980) §18

Ved stevning av 6.2.81 til Vesterålen herredsrett reiste B og C, begge ved fosterforeldrene/besteforeldrene fru D og D, sak mot forsikringsselskapet Norge A/S med krav om erstatning for tap av forsørger. Barnas mor, A, omkom 4.1.78 etter å være påkjørt av en lastebil YE 15912. Bilen, som tilhørte entreprenør F, ble ført av E, og den var forsikret i Norge.

Herredsretten avsa dom i saken 26.11.81 med slik slutning:

«1. Forsikringsselskapet Norge A/S, dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til B kr. 25 000,- tjuefemtusen - og til C kr.40 000,- førtitusen - med 15 - femten - % rente p.a. fra 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen og til betaling skjer.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Om saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten viser man til herredsrettens dom.

B og C v/fosterforeldrene og med advokat Robert Robertsen som prosessfullmektig har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten.

Forsikringsselskapet Norge A/S har med h.r.advokat Birger Svensson som prosessfullmektig tatt til gjenmæle og samtidig erklært motanke.

De ankende parter har også for lagmannsretten fått fri sakførsel.

Hovedforhandling ble avholdt 17.8.83 på X. Her møtte fru D og prosessfullmektigene. Fru D avgaforklaring, og det ble avhørt to vitner. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser. Det ble videre foretatt åstedsbefaring.

Side:298

Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble sjefslege ved Rogaland psykiatriske sykehus - - -, Gaute Aanestad, oppnevnt som sakkyndig. Han avga forklaring ved bevisopptak 9.6.82 for Sandnes herredsrett.

De ankende parter har i hovedtrekk gjort gjeldende.

Med hensyn til det rettslige utgangspunkt er man enig med herredsretten i at fritakelse for medvirkningsansvar på grunn av manglende selvskyldevne forutsetter årsakssammenheng mellom sykdommen og handlingen. Dersom slik årsakssammenheng kan konstateres, må følgen bli at avkortning etter bilansvarslovens §7 første ledd ikke kan foretas, verken helt eller delvis. Herredsretten har imidlertid vurdert bevisene uriktig når den har funnet at A's opptreden som resulterte i ulykken ikke var et utslag av sinnssykdommen. Det er på det rene at hennes sykdom var av varig og alvorlig karakter. Ytre sett hadde hun imidlertid et sterkt motiv for å leve. Hun hadde eneansvaret for to mindreårige barn, og hun sto i ferd med å realisere byggeplaner for å skape et hjem for seg og barna. Det er intet å bebreide sjåføren av lastebilen for det som skjedde. A's totalt umotiverte og uforståelige opptreden, nemlig å forlate sparken og nærmest løpe ut i vegen foran den store lastebilen, kan bare sees som en sinnssykt motivert handling. Hun kan derfor ikke bære ansvaret for denne. Hun har vært et offer for sin egen sinnslidelse. Man står her overfor en hendelse som klart avviker fra handlingsmønsteret ved andre trafikkulykker.

For barna, de ankende parter, blir situasjonen at de i erstatningsmessig henseende skal identifiseres med moren.

Subsidiært anføres at dersom det skulle være begrunnet tvil til stede om hvorvidt det er årsakssammenheng mellom sykdommen og ulykken, skal denne tvil komme de ankende parter til gode.

Ytterligere subsidiært hevdes det at selv om nødvendig årsakssammenheng ikke finnes å foreligge, tilsier «tilhøva elles», jfr. §7 første ledd i.f., at det ikke foretas noen avkortning i erstatningen. Det dreier seg her om to barn som har mistet sin mor som hadde eneomsorgen for dem. I den helhetsvurdering som skal foretas, er det adgang til å se hen til hva som vil være sosialt og økonomisk rimelig.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, har de ankende parter for lagmannsretten lagt frem en korrigert beregning i forhold til den som dannet grunnlaget for kravet for herredsretten. Det er i den korrigerte oppstilling tatt hensyn til renter og inflasjonsnivå pr. domstidspunktet for lagmannsretten.

Forsåvidt angår herredsrettens erstatningsutmåling, var det uriktig å redusere verdien av mors innsats i hjemmet fra kr. 24 000,00 til kr. 10 000,00 pr. år. A hadde ikke arbeid utenfor hjemmet, hun kunne derfor yte hele sin arbeidsinnsats i omsorgen for barna. På denne bakgrunn må kr. 24 000,00 anses som rimelig. Videre var det uriktig av herredsretten å sette mors forbruk så høyt som 40% av det samlede disponible beløp, inklusive mors egen innsats. Det er praksis for å sette mors forbruk til en tredjedel, jfr. avgjørelser i Rt-1973-531 og RG-1979-381. I sistnevnte tilfelle ble forbruket faktisk satt til i underkant av en tredjedel. Det er ikke grunner til stede som skulle tilsi en annen fordeling i nærværende sak. Det må spesielt tas i betraktning at

Side:299

barna etter hvert er kommet i en alder hvor de med hensyn til mat, klær m.v. krever meget og dette vil gå ut over mors andel.

Herredsretten har begrenset det fremtidige tap til barna er 18 år. Det fastholdes at A om hun hadde levet ville latt barna ta treårig videregående skole. Erstatning bør derfor betales til barna er 19 år. Foreldre vil normalt være interessert i at barna skal få en så god utdannelse og følgelig så god start i livet som mulig.

Når det gjelder renter, hevdes det at siden de årlige tap er kjent, er det hjemmel for å kreve renter for hvert enkelt av disse fra forfall fram til betaling skjer. Det er derfor en uriktig fremgangsmåte herredsretten har benyttet når den har brukt en gjennomsnittlig rente på 10% p.a. fra ulykken til domsavsigelsen.

De ankende parter er enige med herredsretten i at kapitaliseringsfaktoren bør være 6%.

A's mor har fra november 1981 fått utbetalt kr. 1 000,00 pr. måned fra sosialkontoret. Dette må ses som utbetaling til henne for utført arbeid, og det skal følgelig ikke tas hensyn til denne ved tapsberegningen.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Forsikringsselskapet Norge A/S v/styrets formann, Drammen, betaler erstatning til B, født xx.xx.1967, begrenset oppad etter rettens skjønn til kr. 145 600,-, og til C, født xx.xx.1974, begrenset oppad etter rettens skjønn til kr. 216 500,-, med tillegg av 15% årlig rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse og til betaling skjer.

2. Forsikringsselskapet Norge A/S erstatter det offentlige sakens omkostninger for herredsretten, og B samt C, eventuelt det offentlige, for lagmannsretten.»

Ankemotparten har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Herredsretten har foretatt en riktig bevisvurdering når den har funnet at det ikke er årsakssammenheng mellom A's sykdom og ulykken. A fungerte til tross for sykdommen utad helt normalt, og det er heller ikke fremkommet noe om at man fra sykehusets side hadde betenkeligheter med å utskrive henne. Hun var dessuten vant til å ferdes i trafikken, og ifølge de opplysninger som foreligger har det tidligere heller ikke vært noe å utsette på hennes opptreden i så måte. Da ulykken skjedde, var hun i ferd med å krysse veien. Hva som var grunnen til at hun ville over på den andre siden, er i og for seg uten betydning, men hennes opptreden skiller seg på ingen måte ut fra handlingsmønsteret i en rekke trafikkulykker hvor det kan konstateres grov uaktsomhet fra fotgjengeres side. Det må derfor legges til grunn at sykdommen ikke har hatt noen innflytelse på A's opptreden.

Med hensyn til bevisbyrden påhviler denne ankemotparten forsåvidt angår den faktiske situasjon da ulykken skjedde. I nærværende sak er det ingen tvil med hensyn til dette faktum. Derimot vil bevisbyrden for subjektive forhold hos skadelidte påhvile den som påstår at slike foreligger.

Dersom det konstateres nødvendig årsakssammenheng, kan resultatet bli at dette uten videre medfører at avkortning etter §7 er utelukket, eller at det skal foretas en nærmere vurdering av om avkortning skal finne sted. Etter ankemotpartens syn vil det - under forutsetning av

Side:300

årsakssammenheng - i alle fall i det foreliggende tilfelle være riktig ikke å foreta noen avkortning, uten at man dermed har tatt standpunkt til det prinsipielle spørsmålet.

Ankemotparten er videre enig med herredsretten når den har fastslått at det intet er å bebreide bilføreren og at all skyld for ulykken ligger hos A så langt noen er å bebreide. Selv om all skyld påhviler skadelidte, kan erstatning innrømmes, men det må da foreligge særlige omstendigheter. Herredsretten har foretatt en uriktig faktisk og rettslig vurdering når den har funnet at slike omstendigheter er tilstede. I prinsippet kan en spesiell økonomisk/sosial situasjon begrunne erstatning, men omstendigheter av en slik karakter foreligger ikke i dette tilfellet. Familiens samlede midler før ulykken var meget begrensede, og den økonomiske stilling er ikke blitt endret av betydning som følge av denne. Herredsrettens henvisning til avgjørelsen i RG-1979-535 er ikke treffende. Her var forholdet at skadelidte selv ble 100% arbeidsufør og satt i en økonomisk vanskelig situasjon som ville vare livet ut. I vår sak er det spørsmål om barnas tap. Dette er minimalt, og det vil bare vare til de er 18 år,

Subsidiært anføres at den avkorting på 50% som herredsretten har foretatt er alt for lav. Hensett til den grove uaktsomhet, på grensen til forsett, som A har utvist, bør den være minst 75%.

Når det gjelder tapets størrelse, vises det til den alternative tapsberegning som ankemotparten har fremlagt for lagmannsretten. Det gjøres gjeldende at barna i realiteten ikke er påført noe økonomisk tap, subsidiært at tapet under enhver omstendighet er minimalt.

Slik A's tilstand var, må hennes innsats i hjemmet ha vært helt minimal, og den har fullt ut vært dekket av uføretrygden. Noe ut over denne, har hun ikke vært i stand til å bidra med.

Herredsretten har satt A's forbruk til 40% av det disponible, inklusive hennes egen innsats. Dette er for lavt. Hennes eget forbruk må antas å utgjøre i alle fall 50%. Det pekes i denne forbindelse på at hun ville ha brukt en del penger til medisiner m.v. Videre hadde hun reelle byggeplaner, og hennes utgifter ville ha blitt preget av dette. Huset skulle bygges i 1978, og utgiftene ville kommet allerede første tapsåret.

Ankemotparten er enig med herredsretten i at ved beregningen av det totalt lidte tap, tas det skjønnsmessig hensyn til rentetapet. Videre er man enig i at fremtidig tap begrenses til barna er 18 år. Da det dreier seg om en kort kapitaliseringsperiode, må det være riktig å benytte en kapitaliseringsfaktor på 8% og ikke slik herredsretten har gjort 6%.

Ved erstatningsutmålingen må det tas hensyn til beløpet på kr. 1 000,00 pr. måned som utbetales fra sosialkontoret.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Forsikringsselskapet Norge A/S frifinnes.

2. Forsikringsselskapet Norge A/S tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder årsaken til ulykken, er det mellom partene enighet om at det intet er å bebreide føreren av lastebilen, og at det heller ikke med selve bilen var mangler som kan ha hatt innvirkning på hendelsesforløp et. I til svaret til motanken anførte riktignok de ankende parter at

Side:301

bilføreren var å bebreide på subjektivt grunnlag, idet han måtte vite at A var sinnslidende. Han burde derfor kjørt mer aktsomt, som om det var et barn han skulle passere. Etter bevisførselen for lagmannsretten ble denne anførsel ikke opprettholdt. Partene er videre enige med herredsretten i at ulykken utelukkende skyldes A's eget forhold, nemlig ved helt plutselig å krysse veien like foran bilen.

Man vil deretter drøfte om det foreligger årsakssammenheng mellom A's sykdom og ulykken. Man står her etter rettens mening overfor et vanskelig vurderingstema.

A var alvorlig sinnslidende, diagnosen var schizofreni, hebefren type. Hun var siste gang innlagt på sykehus (- - - psykiatriske sykehus) fra 28.9.76 til 5.10.77 og da tvangsinnlagt etter lov om psykisk helsevern. Hun ble ifølge opplysning fra den sakkyndige, sjefslege Gaute Aanestad, ikke utskrevet på grunn av at hun skulle ha vært spesielt frisk, men mer av familiære grunner, blant annet skilsmissen, barna etc. Hun har tidligere, like fra 1967, hatt en rekke sykehusopphold som følge av sinnssykdommen. Man finner det om dette tilstrekkelig å vise til overlege Kristen Austarheims erklæring av 4.8.77 som i sin helhet er inntatt i herredsrettens dom. Etter siste sykehusopphold reiste A med barna hjem til sine foreldre på X hvor hun bodde frem til ulykkesdagen. Etter de opplysninger som foreligger fungerte A stort sett bra etter at hun var kommet til X, og det er ikke fremkommet noe om at sykdommen ga seg særlige utslag i det daglige. Hun hadde omsorgen for to mindreårige barn, og hun hadde konkrete planer om å bygge bolig for seg og barna. Planene var kommet så langt at hun hadde fått håndgitt en kommunal tomt, og hun hadde skrevet under søknad om byggetillatelse og husbanklån. På skifte med sin tidligere ektefelle hadde hun fått utbetalt kr. 90 000,00. Dette beløp skulle gå inn som egenkapital ved byggingen. Man sto forsåvidt overfor en fornuftig og fremtidsrettet disponering fra A's side.

Om A's opptreden i trafikken har hennes far, D, i sin politiforklaring avgitt to dager etter ulykken, gitt uttrykk for at hun var flink i trafikken. D hadde mange ganger både gått og kjørt med datteren, og hun viste da stor forstand i trafikken. Hun hadde sett seg om til alle sider før hun krysset veibanen. E, fører av lastebilen, har for lagmannsretten forklart at han mange ganger hadde møtt A på veien, og hun hadde som fotgjenger ikke skilt seg ut fra andre. Han følte seg derfor som sjåfør ikke utrygg på henne. Etter rettens mening må det derfor kunne legges til grunn at A til tross for sin sykdom, klarte seg like godt som voksne, friske mennesker i trafikken.

Situasjonen like før ulykken var at A spaserte helt ute på sin venstre side av veien med sparken foran seg. Det var da oppholdsvær og god sikt. Veien, som er asfaltert, var dekket med snø og is. Lastebilen, som kom i motsatt retning, svingte før passeringen av A helt over i sin venstre kjørebane. Det må legges til grunn at A både har sett og hørt bilen som kom mot henne. Den kjørte også med lys ene tent. Bortsett fra bilføreren var det ingen øyenvitner til ulykken. Han har i sin politiforklaring avgitt samme dag som ulykken fant sted, forklart om A's opptreden: «Da han var et stykke unna, han antar omlag 15-20 m fra henne, så han at hun liksom satte sparken fra seg, og sprang ut i veibanen, litt

Side:302

skrått fremover og inn mot midten av veibanen. Hun sprang rett mot lastebilen. Han fikk det inntrykk at hun sprang direkte mot bilen, med den hensikt å klare å komme foran bilen.»

Etter lagmannsrettens mening er det intet annet enn sykdommen som kan forklare A's tilsynelatende umotiverte og meningsløse handlemåte, nemlig å bevege seg direkte mot lastebilen. Det synes som om hun har ønsket å bli truffet av denne store og tunge bilen. Hun har således opptrådt på en måte som klart avviker fra den uaktsomhet som fotgjengere kan vise i trafikken. Det pekes i denne forbindelse også på at dersom det var hennes mening å fortsette turen på den andre siden av veien, var det naturlig at hun tok sparken med. På andre siden av veien er det heller ingen bebyggelse bortsett fra noen naust ved sjøen. Det var heller ingen andre fotgjengere ute på veien på ulykkestidspunktet. Det kan derfor vanskelig gis noen fornuftig forklaring på hennes kryssing av veien. Hennes opptreden fremstår også som uforståelig sett på bakgrunn av at hun tidligere hadde oppført seg korrekt i trafikken. Herredsretten har uttalt at det ikke kan sees bort fra at A, som benyttet urtemedisin, kan ha fått en plutselig trang til å late vannet og derfor har krysset veien for å komme seg ned til familiens naust. Det var A's far som i sin politiforklaring lanserte denne teori. Etter lagmannsrettens oppfatning synes denne å ha lite for seg. Den fremstår mer som et forsøk fra foreldrenes side på å forklare det som skjedde, idet de synes å ha vanskelig for å forstå og akseptere datterens sykdom. Avstanden fra ulykkesstedet og til A's bopel er oppgitt å være ca. 200 m, og det har formodningen mot seg at hun på vinterføre og i kulde ville forsøke å ta seg ned til naustet for å late vannet i stedet for å gå hjem.

Som nevnt hadde A etter at hun kom ut fra sykehuset fungert stort sett bra, og hun sto iferd med å realisere sine byggeplaner. Det kunne ulykkesdagen ikke merkes noen spesiell form for depresjon hos henne. Disse forhold taler isolert sett mot at hun ville ta sitt eget liv. Det må imidlertid ses hen til at hun var alvorlig sinnslidende, og at sykdommen representerte en fare for selvmord. Ifølge den sakkyndige gir schizofrene suicidalkandidater sjeldnere enn andre ytre faresignaler som for eksempel angst, depresjon etc. Det er statistisk sett langt større fare for suicidalhandlinger blant sinnssyke enn blant friske mennesker, og schizofrene må sies å utgjøre en høy risikogruppe. Det oppstår ofte en tilsynelatende «letthet» hos schizofrene når beslutningen om å ta sitt eget liv er tatt. Etter den sakkyndiges mening virker det også veldig kunstig at A skulle ha krysset veien for å late vannet. Hadde et lignende tilfelle skjedd på - - - med en innlagt pasient eller med en person under poliklinisk behandling, ville dette blitt rubrisert som selvmord.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at ulykken var en direkte følge av A's sinnssykdom.

Når medvirkningen således er en følge av sykdommen, bør resultatet bli at det ikke er plass for avkortningsregelen i §7 første ledd. Riktignok er ikke spørsmålet direkte avgjort i lov eller rettspraksis, men denne løsning fremstår som mest naturlig og rimelig. De preventive hensyn som ligger bak avkortningsregelen, gjør seg ikke gjeldende overfor den som på grunn av sin sykdom ikke er i stand til å ha kontroll over sin opptreden. Man kan forøvrig på dette punkt slutte seg til herredsrettens

Side:303

vurdering. Mellom partene er det også enighet om at dersom årsakssammenheng finnes å være tilstede, skal avkortning ikke foretas. Fra ankemotpartens side er det dog presisert at det gjelder i dette konkrete tilfellet, og at man ikke herved har ment å gi uttrykk for en generell rettsoppfatning.

Det er enighet mellom partene om at erstatningsutmålingen skal bygge på et differanseprinsipp, det vil si en sammenligning mellom ytelser før og etter ulykken. Begge parter har for lagmannsretten lagt frem korrigerte tapsberegninger. Det er mellom partene ingen uenighet om hva størrelsen av de kontante ytelser ville ha vært om ulykken ikke hadde inntruffet og hva ytelsene faktisk har vært. På denne bakgrunn vil lagmannsretten gå nærmere inn på de punkter som er omtvistet mellom partene.

A var 100% arbeidsufør og mottok uførepensjon på dette grunnlag. Hvis den trygdede rent faktisk kan utføre arbeid i hjemmet som representerer en plussverdi i tillegg til pensjonen, må det være berettiget å ta hensyn til denne. Hvorvidt noen slik innsats ytes, må avgjøres ut fra en konkret vurdering, og det vil først og fremst bli spørsmål om uførheten er av en slik art at noen innsats vil være mulig. A led av en alvorlig og varig sinnssykdom, og hun hadde hatt en rekke sykehusopphold. Hun var nå utskrevet uten å være frisk. Det fremstår på denne bakgrunn som sannsynlig at hun i fremtiden ville få nye sykehusopphold. Ut fra en samlet vurdering antar man at hennes innsats i hjemmet representerer en viss, men begrenset plussverdi. Man forsto også forklaringen til A's mor slik at datterens innsats hadde vært beskjeden. Etter dette finner man at innsatsen bør settes til kr. 6 000,00 pr. år.

Når det gjelder A's eget forbruk har herredsretten satt dette til 40% av det disponible, inklusiv hennes egen innsats. Man står her overfor et vanskelig vurderingstema. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike herredsrettens vurdering på dette punkt.

Renter for lidt tap kreves erstattet med 10% for de årlige tap de tre første årene (1978-80) og med 15% for tapene de tre siste årene. Ankemotparten godtar i prinsippet at det skal betales renter, men man er uenig i de ankende parters beregningsmåte. Da tapene for de enkelte år er kjent, mener lagmannsretten det må være mest nærliggende å beregne renter av de enkelte årlige tap frem til domstidspunktet.

Når det gjelder fremtidig tap er man enig med herredsretten i at det vil være korrekt å begrense dette til barna blir 18 år. Hovedregelen for forsørgelsesplikten er at denne består frem til barna er 18 år, og det er ikke holdepunkt for at A ville ha bestridt utdannelse utover denne alder. A sto iferd med å bygge hus, og selv med en egenkapital på ca. kr. 90 000,00 ville hennes boutgifter blitt betydelige. Det fremstår derfor som tvilsomt om hun økonomisk sett ville ha vært i stand til å hjelpe barna ytterligere. Det er også et åpent spørsmål om barna vil gå på skole til de er 19 år. Man vet at den eldste fra skoleåret 1983 skal begynne på - - - videregående skole (yrkesskole). Skolen er treårig, men elevene har adgang til å velge om de bare vil gå 1, 2 eller 3 år.

Herredsretten har benyttet en kapitaliseringsfaktor på 6%. Da det dreier seg om en kortvarig kapitaliseringsperiode, mener man at faktoren bør settes til 8%. I en avgjørelse i Rt-1981-138, ble faktoren satt

Side:304

til 6%, men i den saken gjaldt det en lang kapitaliseringsperiode, og situasjonen var således forskjellig fra nærværende sak. I samsvar med ankemotpartens tapsberegning legges til grunn en kapitaliseringsperiode på henholdsvis 2 og 8 1/2 år.

På det grunnlag som det ovenfor er gjort rede for utgjør erstatningen til B kr. 47 000,00, fordelt med kr. 35 000,00 i lidt tap og kr. 12 000,00 i fremtidig tap, og til C kr. 75 000,00, fordelt med kr. 35 000,00 i lidt tap og kr. 40 000,00 i fremtidig tap. Til beløpene kommer så 15% renter fra domstidspunktet.

Under hovedforhandlingen ble det opplyst at sosialkontoret fra november 1981 har utbetalt kr. 1 000,00 pr. måned til A's mor. Partene hadde ikke nærmere kjennskap til vilkårene for utbetalingen, herunder hvor lenge denne skulle løpe. Så lenge det ikke er holdepunkt for noe annet, må det være naturlig å se utbetalingen som en godtgjørelse for det arbeid som besteforeldrene har ved å ta seg av barna som fosterforeldre for disse. Utbetalingen tas derfor ikke i betraktning ved erstatningsutmålingen.

Ankemotparten har anført at den påstand som ble nedlagt i de ankende parters prosesskrift av 12.8.83 og også under hovedforhandlingen for lagmannsretten, representerer en utvidelse i forhold til påstanden i prosesskriftet av 12.2.82. Ankemotparten fant ikke å kunne samtykke i denne utvidelse. De ankende parter hevder på sin side at man her ikke har å gjøre med en utvidelse av påstanden, men en korrigering av denne. Hensett til de erstatningsbeløp som lagmannsretten har tilkjent, finner man det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette spørsmål.

Hovedanken har ført delvis frem. Saken må derfor sies å være dels vunnet og dels tapt, og i samsvar med bestemmelsen i tvml. §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd må hver av partene bære sine omkostninger for begge retter. Man har ikke funnet grunn til å anvende unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd. Motanken finnes ikke å ha påført de ankende parter selvstendige omkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Forsikringsselskapet Norge A/S betaler B kr. 47 000,00 - kronerførtisjutusen 00/100 - og til C kr. 75 000,00 - kronersyttifemtusen 00/100 - med tillegg av 15 - femten - prosent årlig rente fra 26. august 1983 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Simon Hals):

Saksøkernes mor, A, født xx.xx.41, heretter kalt A, omkom den 4.1.78 etter å være blitt påkjørt av en lastebil YT-15912, tilhørende entreprenør F, X, men ført av E. Bilen var forsikret hos saksøkte.

Etter forgjeves forliksmegling har de to saksøkere, født henholdsvis xx.xx.67 og xx.xx.74, ved sine besteforeldre, A's foreldre, i stevning av 6.2.81 nedlagt slik påstand:

Side:305

«Forsikringsselskapet Norge A/S, v/styrets formann, Drammen, betaler erstatning til B, født xx.xx.1967, X, begrenset oppad til kr. 50000,- og til C, født xx.xx.1974, X, begrenset oppad til kr. 80 000,-, samt sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige, med tillegg av 15% årlig rente, 14 dager fra dommens forkynnelse og til betaling finner sted.»

I medhold av rettshjelploven §18 er saksøkerne innvilget fri sakførsel, og advokat Robert Robertsen, Svolvær, er oppnevnt som deres prosessfullmektig.

Saksøkte har tatt til gjenmæle og har i tilsvar av 9.3.81 påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Senere under saksforberedelsen har saksøkerne i prosesskrift av 9. 11.81 endret påstanden til å lyde slik:

«Forsikringssdskapet Norge A/S, v/styrets formann, Drammen, betaler erstatning til B, født xx.xx.1967, X, begrenset oppad til kr. 120 000,- og til C født xx.xx.1974, X, begrenset oppad til kr. 178 000,-, samt sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige, med tillegg av 15% årlig rente 14-fjorten - dager fra dommens forkynnelse og til betaling finner sted.»

Hovedforhandling ble avholdt i dagene 18. og 19.11.81. Saksøkerne var foruten ved advokat Robertsen representert ved sin pleiemor og mormor fru D, X, som avga forklaring.

Under hovedforhandlingen ble ingeniør Terje Bjørnsund ved Biltilsynet i Z oppnevnt som bil - og trafikkteknisk sakkyndig og distriktslege Trond Sætre, X, som medisinsk sakkyndig. Disse samt 4 vitner avga forklaring, og det ble foretatt åstedsbefaring.

Begge parter fastholdt under hovedforhandlingen påstandene fra saksforberedelsen.

I faktisk henseende bygger retten på at A den 16.2.67 inngikk ekteskap med herr A. Hvordan hennes mentale tilstand var på det tidspunkt, er ikke opplyst, men det er på det rene at hun etter at B ble født den 25.7.67, må ansees å ha vært sterkt sinnslidende, og i den anledning gjengis rettslig psykiatrisk erklæring avgitt 4.8.77 av overlege, dr. med. Kristen Austarheim i anledning separasjonssak mellom A og hennes mann, og hvor det var spørsmål om foreldremyndigheten til barna. - - -

Det er på det rene at A under oppholdet på - - - sykehus fra 4.10.67 til 13.3.68 foretok et alvorlig selvmordsforsøk ved at hun - etter rømning fra sykehuset - hoppet utfor jernbanekaien i Y.

Ekteskapssaken endte med forlik, hvoretter A fikk foreldremyndigheten til barna.

4. oktober 1977 ble hun utskievet fra - - - psykiatriske sykehus, og hun reiste da med barna til sine foreldre på X, hvor hun bodde helt frem til ulykkesdagen, og hvor barna, saksøkerne, fremdeles bor. Besteforeldrenes hjem er godkjent som fosterhjem.

I løpet av høsten 1977 konsulterte A et par ganger distriktslege Trond Sætre på X, og han avga den 12.1.78 sålydende erklæring:

Det er fra lensmannen bedt om legeopplysninger for denne pasient, som døde i en trafikkulykke 4.1.78. Mitt personlige kjennskap til pasienten begrenser seg til et par konsultasjoner nov. og des. 77, begge ganger i følge med sin mor. Det meste av opplysningene har en fra epikriser, hovedsakelig fra siste opphold ved - - - Psykiatriske Sjukehus hvor hun var innlagt i tiden 28.9.76 4.10.77.

Pasienten hadde en alvorlig sinnslidelse (schizofreni). Tross store doser

Side:306

psykofarmaka (nervemedisiner) var det liten bedring av tilstanden under siste sykehusopphold. Det er flere ganger nevnt at pasienten har truet med selvmord, men en kan ikke se at hun har gjort alvorlige forsøk tidligere.

Mitt kjennskap til pasienten er mangelfullt, da moren var med begge ganger og førte det meste av samtalen. Det var avtalt ny time alene, men ulykken inntraff før dette. Mitt inntrykk av pasienten var dog i samsvar med opplysningene fra sykehuset, dvs. alvorlig sinnslidelse.

I forbindelse med skifte av fellesboet med sin fraseparerte mann fikk A utbetalt vel kr. 90 000,-, og det er på det rene at hun hadde aktuelle planer om å bygge hus, som skulle være innflytningsklart i løpet av høsten 1978.

A var - da ulykken fant sted - 100% uføretrygdet som husmor.

Når det gjelder selve ulykken, finner retten bevist at A om formiddagen den 4.1.78 hadde vært en tur på - - - sammen med sin far. Etterat de var kommet tilbake, var hun pr. sparkstøtting og handlet, hvoretter hun - etter å ha gitt det minste barnet mat - forlot huset for å ta seg en tur. Det er opplyst at hun meget ofte spaserte et stykke sydover langs riksveien. Veien - som er asfaltert, var dekket med snø og is, og det var godt, men til dels glatt vinterføre. Det var oppholdsvær og god sikt.

På tur tilbake gikk A helt ute på sin venstre side av veien med sparken foran seg.

E var samme dag opptatt med å kjøre grus fra et grustak i - - - havn syd for X og til - - - øya, og han trafikkerte således veistrekningen hvor A spaserte. Han hadde forøvrig møtt henne da hun var på tur sydover. Ca. kl. 12.40 var han på tur sydover for å hente et nytt lass grus. Etter å ha kommet inn i 80 km sonen, hvor det er fri og oversiktlig veibane flere hundre meter fremover, så han på lang avstand at A - som han kjente - kom med spark i motsatt retning på sin venstre side.

Ifølge fremlagt fartsskriver holdt han da en fart på ca. 60 km/t. Det var ingen motgående biltrafikk, og det er på det rene at han i god tid kjørte helt ut på venstre side av veien, dette for - som han sier - «å skåne vedkommende for vinddrag og fokk fra bilen».

Han har videre forklart - og det støttes av politiets åstedsgranskning - at A plutselig satte sparken fra seg og løp eller gikk fort på skrå ut i veien mot lastebilen. Avstanden mener han kunne være ca. 15-20 meter. Han bråbremset, slik at hjulene låste seg, men påkjørselen var ikke til å unngå. Såvidt forståes, fikk A så store skader at hun umiddelbart avgikk ved døden.

Åstedsgranskningen viste bremsespor på knapt 12 meter med låste hjul, hvoretter lastebilen fortsatte enda vel 21 meter før den stanset.

Bilen var forsynt med kjettinger på forhjulene.

Den ble senere kontrollert av ingeniør Bjørnsund i Biltilsynet, som ikke fant noen feil, som kunne ha hatt innvirkning på ulykken.

Etter at politiets etterforskning var ferdig, fikk E den 11.4.78 melding om at saken var henlagt etter bevisets stilling.

På grunnlag av det faktum som er redegjort for foran - og som partene er enige om skal legges til grunn - er det etter rettens mening klart at det intet er å bebreide lastebilens fører. Han har tvert imot vist stor hensynsfullhet ved å holde moderat fart og kjøre godt over til venstre før passering, og for ham måtte det komme fullstendig overraskende og upåregnelig at A plutselig kom ut i veien rett foran bilen.

Av dette følger at ulykken utelukkende skyldes A's eget forhold, nemlig at hun helt umotivert krysset veien rett foran bilen. - - -

Side:307

Retten bemerker:

Etter bilansvarslovens §4 har en skadelidt krav på erstatning av motorvognens forsikringsselskap, selv om motorvognens fører er uten skyld.

Hvis imidlertid skadelidte har medvirket til skaden med vilje eller ved uaktsomhet, kan retten i medhold av lovens §7 første ledd redusere erstatningen eller la den falle helt bort, bortsett fra de tilfelle hvor skadelidte bare kan «legges lite til last».

Retten har tidligere i dommen slått fast at ulykken utelukkende skyldtes A's umotiverte og for bilføreren upåregnelige opptreden, som objektivt sett må karakteriseres som grovt uaktsomt.

Hovedspørsmålet i saken vil da bli om A kan sies å ha manglet selvskyldevne, og at hennes opptreden derfor ikke får noen betydning i relasjon til bilansvarsloven §7 første ledd.

Etter de siterte erklæringer fra overlege Austarheim og distriktslege Sætre må retten bygge på at A var alvorlig sinnssyk.

Begrepet sinnssykdom omfatter imidlertid en rekke forskjellige former, og spørsmålet blir om man uten hensyn til den aktuelle form bare konstaterer sinnssykdom og dermed automatisk manglende selvskyldevne i erstatningsrettslig forstand.

Spørsmålet kan ikke sees behandlet i praksis når det gjelder en sinnssyks medvirkning til egen skade.

Når det gjelder ansvaret for sinnssykes skadegjørende handlinger, er dette forhold regulert i erstatningsloven §1-3, og etter lovforarbeidene er det på det rene at fritak for ansvar ikke er avhengig av årsakssammenheng mellom sykdom og handling. Det er imidlertid etter lovteksten også på det rene, at sinnssykdom heller ikke automatisk fritar for ansvar, og at avgjørelsen forsåvidt er avhengig av hva som er rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Begrunnelsen for dette fremgår av Justiskomitéens innstilling til erstatningsloven O. VIII, side 18-19, hvor det heter:

Etter departementets forslag skal den sinnssyke ha fullt erstatningsansvar hvis ikke skaden er voldt under innflytelse av sykdommen. Hvis det er tilfelle skal han erstatte skaden bare for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers.

Fra sakkyndig hold har det vært innvendt at det kan være vanskelig å avgjøre om sinnssykdommen har hatt noen innflytelse på den skadegjørende handling. Under henvisning til denne innvending vil komitéens flertall, Endresen, Haugland, Mo, Astri Rynning, Syrstad og Østby, foreslå at det skal gjelde for enhver sinnssyk at skaden bare skal erstattes hvis det finnes rimelig, dvs. uansett om skaden er voldt under innflytelse av sykdommen eller ikke. Forslaget innebærer en oppmykning både i relasjon til forslaget i proposisjonen og til den regel som gjelder idag. Prinsipielt helt å frita den sinnssyke for erstatningsansvar, altså opprettholde den någjeldende regel slik mindretallet vil gå inn for, finner flertallet ikke riktig. Som det er pekt på i proposisjonen (s. 26), kan en person som medisinsk er å anse som sinnssyk, komme til å volde ordinære dagligdagse skader helt på tilsvarende måte som en normal, og det kan da være rimelig at han erstatter skaden.

Retten har vært noe i tvil om man også ved skadelidtes medvirkning skal bruke det samme prinsipp, eller om man da bør la det være helt avgjørende hvorvidt medvirkningen er en følge av sykdommen.

Begge prosessfullmektiger har i sine prosedyrer uten å diskutere spørsmålet

Side:308

nærmere forutsatt den siste løsning, dvs. at fritakelse for medvirkningsansvar på grunn av manglende selvskyldevne forutsetter årsakssammenheng mellom sykdommen og handlingen.

Retten finner også at dette må være den rimeligste løsning, idet man ikke bør sette likhetstegn mellom den sinnssykes direkte skadeforvoldelse og hans skyld i egen skade.

Det pekes i denne forbindelse på at en rekke mennesker med den medisinske karakteristikk «sinnssyk» går omkring og fungerer helt normalt i de fleste av dagliglivets situasjoner. Når de så - som andre normale - kommer til å opptre uaktsomt og derved påfører seg selv skade - virker det urimelig at ikke de også selv må bære det økonomiske ansvar. I denne forbindelse bemerkes at det sjelden vil være vanskelig å vurdere hvorvidt en slik handling hører blant de «normalt» uaktsomme, og de betenkeligheter som er nevnt av justiskomitéen i sitatet foran angående bevisvanskene ved å fastslå sammenheng eller ikke, er ikke så store som når det dreier seg om direkte skadegjørende handlinger.

Rettens oppfatning på dette punkt synes også å stemme med uttalelse i Trygve Iversens Bilansvaret, hvor det under tekst nr. 29 blant annet heter:

At skadelidte er sinnssyk vil på samme måte ikke utelukke at det tas hensyn til hans medvirkning når den efter forholdene fremstiller seg som uforsvarlig og daddelverdig. Se ATD nr. 309 (byrettsdom): Skadelidte var som sinnssyk utskrevet på prøve fra asyl. Derefter hadde hans tilstand forverret seg. Men han var rolig og ordnet i sin opptreden. Midt i en gate stoppet han da det kom en buss. Den svingte til venstre for ham, hvorefter han tok et skritt bakover og kastet seg foran bussen, som kjørte på ham. Retten la til grunn grov uaktsomhet og nektet erstatning. - Det kan være tvilsomt i hvilken grad ordnet opptreden bør tillegges vekt, f.eks. når den sinnssyke har handlet under en tvangsforestilling.

Det blir etter dette spørsmål om A's opptreden var utslag av sinnssykdom, og at hun derfor ikke kan påføres medvirkeransvar.

Etter bevisførselen må retten bygge på at hun - etter å være kommet til X høsten 1977 - stort sett fungerte bra og uten at sykdommen ga seg særlige utslag.

Hennes mor, fru D, har således som vitne forklart, at A var aldeles grei da hun kom nordover, samt at hun - etter å ha begynt med urtemedisin - ga uttrykk for at hun følte seg som et annet menneske. Hun arbeidet i huset sammen med moren, stelte barna sine og «gikk sin tur hver dag».

A's far, D, har i en fremlagt politiforklaring to dager etter ulykken blant annet forklart:

De reiste så hjem til X hvor A bodde frem til ulykkesdagen. I den tiden A var hjemme, merket vitnet at hun ble bedre for hver dag. Hun var livsglad og lystig og hun la også merke til hva som manglet i huset. Det har ikke hendt at hun var blitt syk slik at lege måtte tilkalles. Hun gikk regelmessig til kontroll hos dr. Sætre, X. Han har uttalt overfor vitnets kone at det gikk fremover med A.

I den tiden A var hjemme gikk hun med byggeplaner. Hun var kommet så langt i forberedelsene at hun hadde fått uttatt tomt på - - - øya og alle papirene vedr. byggingen var underskrevet. Meningen var at de skulle begynne å bygge i mars -78.

Vitnet forklarer at han finner det utenkelig at A skulle ha tatt livet av seg ved å kaste seg foran lastebilen. Hun har heller aldri gitt uttrykk for slike planer for vitnet. Han har heller ikke merket at A har vært så nedfor at hun kunne ha tenkt på slikt siden hun kom hjem.

Side:309

Imidlertid er A plaget av at hun må late vannet rett som det er. Dette på grunn av de urtemedisiner hun inntar. Vitnet ser derfor ikke bort fra at A har villet late vannet da hun var ved åstedet, og således skulle krysse veibanen for å gjøre dette i ly av vitnets naust som ligger i fjæra like nedenfor åstedet. Noen annen tenkelig forklaring på uhellet har ikke vitnet.

A var flink i trafikken. Dette vet vitnet for han har mange ganger både gått og kjørt med A. Hun har da vist stor forstand i trafikken. Hun hadde sett seg om til alle sider før hun krysset veibanen.

På selve ulykkesdagen var A i følge foreldrenes forklaringer helt som vanlig, og de kunne ikke merke noen form for depresjon hos henne.

Det må etter dette slås fast, at A i alle fall utdad fungerte helt normalt, og det er ifølge distriktslege Sætre ikke noe særskilt, idet schizofrene sinnssyke kan ha «gode perioder», hvor de fungerer som andre. Dr. Sætre har i denne forbindelse presisert, at sinnslidelse ikke vil si det samme som at man er intellektuelt tilbakestående.

Ellers har dr. Sætre opplyst at nye utslag/anfall av sykdommen sjelden kommer plutselig, men utvikler seg over en viss tid.

Når det spesielt gjelder A, har dr. Sætre ikke villet trekke noen sikre konklusjoner, men han har ikke kunnet avvise at ulykken kan ha sammenheng med hennes sykdom, blant annet at den kan ha ført til selvmord.

Med utgangspunkt i den sakkyndige uttalelse og også beviser for øvrig finner retten at A - da ulykken skjedde - var i en «god periode», hvor hun fungerte helt normalt i forhold til omgivelsene.

Det er heller ikke noe som tyder på at hun på selve ulykkesdagen var kommet i en annen «sinnsstemning». Tvert imot synes denne dagen å ha vært lik andre dager, hvor hun hjalp til i huset, gikk i butikk, stelte for barna og endelig tok sin vanlige spasertur.

Heller ikke selve ulykkeshendelsen tyder etter rettens mening på en øyeblikkelig utilregnelighet. Hendelsen avviker ikke fra handlingsmønsteret i en rekke trafikkulykker, hvor man har måttet konstatere grov uaktsomhet hos den tilskadekomne.

Motivene for uaktsomheten er av liten betydning erstatningsrettslig sett, men retten vil ikke unnlate å peke på, at det for A kan ha oppstått en plutselig trang til å late vannet, slik at hun av den grunn ikke så seg ordentlig for da hun skulle krysse veien for å komme seg ned til naustet, jfr. det som foran er sitert av D's politiforklaring.

Retten kan etter dette ikke finne bevis for at A's sinnssykdom har hatt noen innflytelse for ulykken, og forholdet må derfor bedømmes som om det var en frisk person som forulykket på grunn av sin egen grove uaktsomhet.

Selv i tilfelle hvor skadelidte har utvist grov uaktsomhet, og hvor det intet er å bebreide bilføreren, gir loven adgang til å innrømme erstatning, men det må da foreligge særlige omstendigheter, jfr. dom i Rt-1977-26.

Som en slik særlig omstendighet har saksøkerne påberopt seg det forhold at de i realiteten har mistet sin eneforsørger, og at de økonomisk blir meget vanskelig stillet.

Retten er enig i at dette må kunne sees som en særlig omstendighet, og det pekes på at familien før ulykken hadde svært lite å rutte med. Det vises i denne forbindelse til den fremlagte tapsoppstilling hvoretter familien i 1978 ville ha hatt kontant til disposisjon kr. 46 334,-, mens beløpet reduseres til kr. 21 492,- etter ulykken, dvs. en nedgang på over 50%. Selv om en stor del nok ville ha gått

Side:310

til forulykkede, må man regne med at en del ville komme barna tilgode, og når økonomien på forhånd er såvidt svak, vil selv små beløp ha stor betydning.

Det standpunkt retten inntar her, menes å stemme med lagmannsrettsdom i RG-1979-35, hvor det ble gitt erstatning - riktignok redusert - til en mann som ved «kvalifisert uaktsomhet» hadde medvirket til at han ble 100% arbeidsufør. Rettens begrunnelse er slik:

Hensett til at ulykken har påført Albert Schweder en 100% ervervsuførhet og en medisinsk invaliditet på 50% - noe Cornhill ikke har bestridt - og at den uførepensjon han nå oppebærer, for tiden kr. 2 271,- pr. måned, er knapp, når hensyn tas til dagens levekostnader for en enslig på nærmere 60 år, er lagmannsretten blitt stående ved at han bør tilståes en viss erstatning for mulig økonomisk tap ulykken har påført og vil påføre ham.

Det er mellom partene ingen uenighet om størrelsen på de kontante ytelser før og etter ulykken.

Saksøkte hevder imidlertid at saksøkerne ikke kan «godskrives» for «mors innsats i hjemmet» og at «mors eget forbruk» må settes til 50%, samt at det ikke bør ydes erstatning utover fylte 18 år.

Når det gjelder mors innsats i hjemmet, så er vel den «formelt sett» dekket ved at A hadde 100% uførepensjon som husmor, og at erstatning ordinært ikke skal ydes utover reduksjonen av denne pensjonen.

Dette kan imidlertid etter rettens mening bare gjelde i de tilfelle hvor uførheten er av en slik art at også innsatsen er lik null. Hvor den uføretrygdede faktisk utfører arbeid til beste for seg og familien, vil dette være en «plussverdi» i tillegg til pensjonen, og denne verdi må etter rettens mening åpenbart være gjenstand for erstatning.

Etter de foreliggende opplysninger har A deltatt i husarbeidet og stellet av barna etter at de kom til hennes foreldre, og planene var at hun og barna høsten 1978 skulle flytte inn i nytt hus.

Retten må således bygge på at hun hadde utført og også ville ha fortsatt med å utføre husarbeid til beste for seg og barna. Utstrekningen er det vanskelig å si noe om, men det vil neppe være så omfattende at det kan representere en verdi på kr. 24 000,- som antydet av saksøkerne. A var jo tross alt syk, og sykdommen må antas å influere i negativ retning på hennes innsats som husmor.

Skjønnsmessig settes innsatsens verdi til kr. 10 000,- pr. år.

«Mors eget forbruk» må også bli skjønnsmessig, og det vil etter rettens mening være avhengig av hva som er til disposisjon. Er det lite til disposisjon, vil forbruket kunne bli forholdsvis høyere enn når det er rikelig å ta av. Man kan således ikke slavisk operere med en bestemt prosentsats i alle tilfelle. I den foreliggende sak finner retten at forbruket skjønnsmessig kan settes til 40% av det disponible inklusiv mors egen innsats.

Ved å benytte samme system som i de beregninger partene har lagt frem, og ved å bruke en gjennomsnittlig rente på 10% pro anno fra ulykken til domsavsigelsen, vil et samlet tap pr. dette tidspunkt bli ca. kr. 59 000,-, dvs. ca. kr. 29 500,- på hver av saksøkerne.

Når det gjelder det fremtidige tap, er det ikke noe som tyder på at A ville ha bestridt videregående utdannelse for barna, og det finnes da riktig å begrense dette tap til oppnådde 18 år.

Til tross for at det her dreier seg om kortvarige erstatningsperioder, finner retten det riktig å benytte en kapitaliseringsrente på 6%, idet det - som anført av saksøkerne - bør tas et visst hensyn til inflasjonen.

Side:311

På det grunnlag som er redegjort for foran, er det totale tap for B beregnet til ca. kr. 50 000,- og for C til ca. kr. 80 000,-.

På grunn av A's grovt uaktsomme medvirkning finner retten at saksøkerne må tåle en avkorting på 50%, dvs. at B tilkjennes kr.25 000,- og C kr.40 000,-.

Saksøkte har ikke hatt noe å bemerke til renteberegningen i påstanden.

Ingen av partene har fått medhold i sine påstander. Saken har også vært tvilsom, og saksomkostninger blir derfor ikke tilkjent,jfr. Rl. §172 annet ledd og §174 første ledd. - - -