RG-1985-496

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1984-11-07
Publisert:	RG-1985-496
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 7. november 1984 i sak nr. 71/84
Parter:	Hol kommune v/ordføreren (advokat O.T. Ruud) mot Bodil Helling og Leif Hågeset (advokat Arne Juel Fosse).
Forfatter:	Lagmann Bjørn Skreiberg, lagdommerne Trygve Lange-Nielsen, Georg Lund
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §53, §61, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §335

Søsknene Erik Haagesæt, født 1894, og Birgit Haagesæt, født 1899, som bodde sammen på småbruket Hågesæt i Hol, flyttet høsten 1978 til Geilotun sjuke- og aldersheim. Erik døde 28.1.1981. Hans bo ble

Side:497

tatt under offentlig skiftebehandling og sluttet 24.3.1983. Birgits arvelodd utgjorde kr. 58 744,95. Birgit døde 6.5.1982. Hennes bo står under offentlig skiftebehandling og er ennå ikke sluttet.

Birgit Haagesæt ga i 1979 kr. 40 000,- i kontanter til Geilotun sjuke- og aldersheim, nedenfor kalt Geilotun. Ved gavebrev av 9.5.1981 ga hun til Geilotun innestående på sin bankkonto i Hol Sparebank kr. 57 547,-. Ved gavebrev av 9.2.1982 ga hun til Geilotun sin arvelodd i broren Eriks dødsbo. I gavebrevet bes skifteretten om at gaven blir overført til Geilotun. Hol kommune, som eier Geilotun, ble samtidig underrettet om gavebrevet.

Gavebrevet hadde følgende påskrift: «Undertegnede bevitner at Birgit Haagesæt har skrevet under dette gavebrev i vårt påsyn.» Det var undertegnet av Birgit Aarseth og Geilotuns bestyrer, Reidar Åsheim, som vitner.

Gavebrevet av 9.2.1982 ble fremlagt i en skiftesamling i Birgit Haagesæts bo 7.12.1982. Det ble av arvingen Bodil Helling da bestridt at Geilotun hadde noe krav i henhold til gavebrevet fordi dette ikke oppfylte formkravene til gyldig opprettet testament. Geilotun fikk frist til å reise skiftetvist. Hol kommune tok 22.12.1982 ut stevning og tvisten ble overført til søksmåls former. Ved siden av Bodil Helling opptrådte Leif Hågeset som saksøkt.

I stevningen reiste kommunen bare spørsmålet om Reidar Åsheims habilitet som testamentsvitne. I prosesskrift av 26.10.1983 ble det i tillegg gjort gjeldende at gavebrevet av 9.2.1982 var en livsdisposisjon, slik at testamentsformer ikke var nødvendig. Kopi av prosesskriftet ble ikke sendt motparten, som først fikk prosesskriftet i hende 7.11.1983, dagen før hovedforhandlingen. Han protesterte mot at de nye anførsler ble gjort gjeldende. Ved kjennelse av 8.11.1982 ble anførslene i prosessskriftet av 26.10.1983 satt ut av betraktning. Hallingdal skifterett avsa 18.11.1983 dom med slik domsslutning:

«1. Gavebrev opprettet av Birgit Hågset 9.2.1982 kjennes ugyldig.

2. Hol kommune v/ordføreren dømmes til å betale Bodil Helling og Leif Hågset tilsammen kr. 6 735,- - kronersekstusensjuhundreogtrettifem 00/100 - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse.»

Skifterettens dom er bygget på at Reidar Åsheim som bestyrer av Geilotun var inhabil som testamentsvitne, jfr. arvelovens §61 tredje ledd. For så vidt dette spørsmålet angår, henvises til fremstillingen i skifterettens dom.

Hol kommune har påanket skifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett og nedlagt slik påstand:

«1. Gavebrev opprettet av Birgit Hågeset 9.12.1982 kjennes gyldig.

2. Ankemotparten dømmes in solidum til å betale Hol kommune sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Bodil Helling og Leif Hågeset har tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Under ankeforhandlingen har rådmann Ola Rygg møtt for Hol kommune. Lars Helling har representert sin ektefelle Bodil Helling. Leif Hågeset har ikke møtt personlig. Det ble avhørt 9 vitner, hvorav

Side:498

7 er nye for lagmannsretten. Hva som er dokumentert fremgår av rettsboken.

Saken står for lagmannsretten i en ny stilling. Den anførsel som ble avskåret ved skifterettens behandling, at gavebrevet av 9.2.1982 var en livsdisposisjon, er for lagmannsretten den prinsipale anførsel og det spørsmål som under lagmannsrettssaken har vært viet størst oppmerksomhet.

Den ankende part har da for lagmannsretten gjort gjeldende at gavebrevet av 9.2.1982 var en livsdisposisjon som ikke trengte testaments former for å være gyldig. Søsknene Erik og Birgit Haagesæt hadde bodd sammen hele livet. De var barnløse og det var mest nærliggende for dem å tilgodese Geilotun, hvor de hadde trygghet og hvor de trivdes. Søskenbarna hadde ikke gjort noe vesentlig for dem. Erik Haagesæt hadde før han døde gitt uttrykk for at han også ønsket å gi penger til Geilotun, men han hadde ikke fått gjort dette. Birgit Haagesæt oppfylte derfor bare brorens ønske når hun ga hans arvelodd til syke- og aldershjemmet.

Ved Birgits gaver til Geilotun i 1979 og 1981 var banken gitt fullmakt til utbetaling. Fullbyrdelse skjedde således straks. Ved gavebrevet i 1982 kunne Birgit ikke gjøre mer enn å gi melding til skifteretten. Samtidig fikk Hol kommune underretning. Dette var en rettslig bindende disposisjon som hun ikke kunne gå tilbake på og som dermed måtte anses fullbyrdet i og med at skifteretten og Hol kommune ble kjent med gavebrevet. Det var altså ikke meningen med gavebrevet at dette skulle fullbyrdes etter Birgits død. Det er i denne forbindelse uten betydning når gaven kan påregnes disponert. Skulle dette tillegges vekt ville man komme til uholdbare resultater. Eksempelvis kan det ta lang tid før en overdragelse av fast eiendom er endelig brakt i orden på grunn av konsesjonsbehandling og andre forhold.

Ellers var Birgit Haagesæt i februar 1982 i relativt god form. Hun hadde kommet seg etter den alvorlige tilstand julen 1981. Det er ikke grunnlag for å anta at hun ikke regnet med fortsatt å leve en god stund.

Den ankende part har henvist til uttalelser av Knoph, Augdal og Arnholm og henvist til følgende dommer: Rt-1916-72. 1951 856, 1964 1175, 1930 876 og 1963 540.

Den ankende part gjør videre gjeldende at skifteretten uriktig har kommet til at bestyrer Reidar Åsheim var inhabil som testamentsvitne. Det gjøres gjeldende de samme anførsler som for skifteretten og det er henvist til dom i RG-1980-873.

Ankemotpartene holder seg til skifterettens premisser når det gjelder spørsmålet om aldershjembestyrerens habilitet som testamentsvitne. Når det gjelder en disposisjon til fordel for den institusjonen han bestyrte, kan det ikke sies at bestyreren har noen fjern tilknytning til kommunen, som eide Geilotun, jfr. arvelovens §61 tredje ledd. Det er henvist til et parallelt tilfelle i RG-1957-228.

Om det nye spørsmål, som er reist for lagmannsretten anføres: Det avgjørende spørsmål er om gavebrevet var ment å skulle oppfylles etter giverens død, jfr. arvelovens §53. Dette spørsmål må vurderes ut fra Birgit Haagesæts alder og sykdomstilstand. Hun var døden nær i julen 1981. Selv om hun i februar 1982 var kommet seg en del, må man etter

Side:499

distriktslege Sverre Sataøens vitneforklaring kunne legge til grunn at hun på dette tidspunkt allikevel regnet med å kunne dø når som helst. På den annen side var hun klar over at det kunne komme til å ta atskillig tid før skiftet etter hennes bror kunne avsluttes. Det var i november 1980 inngått en kjøpeavtale mellom hennes bror og en bestemt kjøper om overdragelse av bruket Hågesæt for kr. 150 000,-. Hun var rådspurt om denne transaksjonen som hun hadde erklært seg enig i. Det var imidlertid naboer som ønsket Hågesæt som tilleggsjord til sine bruk. Dette hadde forsinket overdragelsen, og konsesjonsspørsmålet var heller ikke avgjort i februar 1982. Først 30.4.1982 ble det utstedt skifteskjøte på eiendommen, dagbokført 3.5.1982. I henhold til kjøpekontrakten skulle imidlertid kr. 50 000,- av kjøpesummen først betales etter tre år. Iallfall for den del av arvelodden som knyttet seg til dette beløp, må det ha vært klart for Birgit Haagesæt at fullbyrdelse av gaven først virkelig ville kunne skje etter hennes død.

I motsetning til hva som hadde skjedd ved de to tidligere gavene, måtte Birgit Haagesæt ved gavebrevet 9.2.1982 regne med at gaven ikke kunne oppfylles før etter hennes død.

Ankemotparten er enig i at Birgit har gjort det hun kunne for å oppfylle gaven, men for at gaven skal kunne anses oppfylt må den også være mottatt av den som skal ha gaven. Ved fortolkningen av uttrykket «meint å skulle oppfyllast» i arvelovens §53 må det være av vesentlig betydning hva giveren faktisk har regnet med. Hvis det må antas at giveren har regnet med at gaven ikke kunne fullbyrdes før etter giverens død, er det ingen grunn til at resultatet skal bli et annet enn om giveren har gitt uttrykk for at gaven først skal fullbyrdes etter hennes død. Tilsvarende ville overdragelse av en fordring, som for eksempel forfaller om ti år, være en dødsdisposisjon.

Selv om Birgit Haagesæt ikke skulle ha regnet med å dø i nær fremtid, kan det ikke være tvilsomt at gaven er gitt med døden for øye. Dette er et moment som må tillegges vekt. Ellers dreier det seg her om en ren gave. Det kan derfor ikke ses at de påberopte dommer og rettspraksis for øvrig gir noen god veiledning for hvordan den foreliggende sak skal løses. Det er ellers henvist til uttalelser i teorien og til dommer i Rt-1927-586 og 1955 68.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Birgit Haagesæt hadde vært meget syk både før og etter at hun i 1978 kom til Geilotun. I julen 1981 var hun så syk at Geilotuns lege, distriktslege Sverre Sataøen ikke trodde hun ville overleve, noe han etterpå hadde fortalt henne. I februar 1982, da gavebrevet ble skrevet, hadde hun kommet seg adskillig, og hun satt oppe i sengen, men distriktslege Sataøen har forklart som sitt inntrykk, at hun regnet med at hun kunne dø når som helst. Hun ble sykere igjen i mars og døde 6. mai.

Retten ser det slik at gavebrevet av 9.2.1982 ble utferdiget fordi Birgit Haagesæt med tanke på at hun kunne dø, ønsket å disponere sine midler, og at hun ønsket at gaven skulle fullbyrdes så snart som mulig. Om pengene kunne utbetales før eller etter hennes død var for henne uten interesse. Hun har antagelig ikke tenkt særlig over dette. Selv om hun regnet med at hun kunne dø ganske snart, har hun

Side:500

antagelig også regnet med at hun kunne komme til å leve en stund ennå. Retten finner det imidlertid ikke avgjørende hva Birgit faktisk

regnet med da hun underskrev gavebrevet. Gaven ble etter rettens mening «oppfylt» for giverens vedkommende da hun underskrev. At hun hadde full forståelse av hva hun gjorde, er på det rene. I forhold til mottageren, Hol kommune, anser retten gaven for fullbyrdet i og med at skifteretten mottok gavebrevet og kommunen ble underrettet. Gaven var endelig fra Birgits side samtidig som retten til hennes arvelodd da var gått over til kommunen. Fra dette tidspunkt hadde kommunen adgang til å disponere over Birgits del av dødsboet eksempelvis ved salg av arvelodden. Tilsvarende ville overdragelse av en fordring som forfalt på et langt senere tidspunkt, i forhold til arvelovens §53, vært «oppfylt» ved underretning om overdragelsen til mottageren.

Retten kommer altså til at gaven ble fullbyrdet umiddelbart etter gavebrevets underskrift. Det er da en livsgave og krav til testaments form kan ikke stilles. Gavebrevet er således gyldig.

Av hensyn til saksomkostningene ved skifteretten bemerkes at lagmannsretten er enig med denne i at bestyrer Åsheim ville vært inhabil som testamentsvitne, jfr. arvelovens §61 tredje ledd. Når en kommunal institusjon tilgodeses ved et testament, må bestyreren som vitne i denne forbindelse sies å ha en nær tilknytning til kommunen.

Anken har ført frem på det nye grunnlag for lagmannsretten. Retten finner at hver av partene bør bære sine omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd og §172 annet ledd. Slik saken sto for skifteretten, finner lagmannsretten at skifterettens omkostningsavgjørelse bør stadfestes, jfr. tvml. §172 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Gavebrev opprettet av Birgit Haagesæt 9. februar 1982 er gyldig.

2. Skifterettens domsslutning punkt 2 stadfestes.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Pål Tobiasson):

Under hovedforhandlingen ble det avhørt to vitner. Forut for hovedforhandlingen ble det avhørt ett vitne ved bevisopptak.

Birgit Hågsets dødsbo er under offentlig skiftebehandling ved Hallingdal skifterett. Under en skiftesamling den 7.12.1982 ble det fremlagt et «gavebrev» fra avdøde hvor hun hadde tilgodesett Geilotun Sjuke- og Aldersheim med sin arvelodd etter broren Eirik Hågset. Det ble under skiftesamlingen bestridt at aldersheimen hadde noe krav etter gavebrevet, idet dette ikke skulle oppfylle kravene til gyldig opprettet testamente.

Geilotun Sjuke- og Aldersheim ble deretter gitt frist til å reise skiftetvist om kravet. Stevning datert 22.12.1982 ble rettidig innlevert fra Hol kommune. Geilotun er ikke noe eget rettssubjekt, men er fullt ut eiet av Hol kommune. Det er derfor riktig at kommunen opptrer som part i saken.

Saksøkeren har rett forut for hovedforhandlingen i et prosesskrift gjort gjeldende at gavebrevet er en livsdisposisjon hvor det ikke stilles noen formkrav. Under hovedforhandlingen ble det deretter avsagt slik kjennelse:

Side:501

Hol kommune har ved stevning datert 22.12.1982 reist skiftetvist mot arvingene Bodil Helling og Leif Hågset i Birgit Hågsets dødsbo med krav om at gavebrev av 9.12.1982 kjennes gyldig. Tvisten er overført til søksmåls former, og hovedforhandlingen er berammet til i dag, 8. november 1983, etter at saken er forberedt ved skriftlig saksforberedelse.

Saksøkeren har opprinnelig gjort gjeldende at gavebrevet ikke er ugyldig som testament etter arvelovens §61.

Ved prosesskrift datert 26.10.1983 og innkommet til skifteretten 28.10.1983 fremgår at saksøkeren fremmet som ny anførsel at gavebrevet saken gjelder er en livsdisposisjon hvor det ikke stilles noen formkrav.

Saksøkte har under hovedforhandlingen krevet denne anførsel avskåret under henvisning til tvml. §335, fordi saken ellers ville bli vesentlig forsinket.

Prosesskriftet ble oversendt saksøktes advokat ved rettens ekspedisjon av 3. november d.å., og ble mottatt den 7. november.

Retten har kommet til at de anførsler som er fremsatt ved prosesskriftet 26.10.1983 må settes til side idet saksøkte har protestert og det ville forsinke saken betraktelig om prosedyren skulle utvides til å gjelde disse forhold. Saken ville da kreve en helt annen forberedelse fra saksøktes side, og det ville måtte berammes ny hovedforhandling.

Slutning:

Anførslene i prosesskrift av 26.10.1983 settes ut av betraktning.

Saksøkeren har ellers i det vesentlige anført: - - -

Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende: - - -

Retten skal bemerke:

Innledningsvis vil retten slå fast at det ikke foreligger holdepunkter for å anta at gavebrevet ikke er opprettet i samsvar med Birgit Hågsets uttrykkelige ønske. Det er heller ikke reist tvil om hennes mentale tilstand ved opprettelsen av gavebrevet. Partene er dessuten enige om at Birgit Aarset må anses habil som testamentsvitne, og at man må kreve to habile vitner for at gavebrevet skal anses gyldig som testament.

Spørsmålet som gjenstår og som retten må ta stilling til, er derfor bare om Reidar Åsheims funksjon som testamentsvitne må føre til ugyldighet.

Åsheim er bestyrer ved aldersheimen. Denne stillingen må imidlertid anses som underordnet i forhold til Hol kommune. Gavebrevet måtte derfor godtas som testament opprettet i samsvar med de formkrav loven stiller, hvis man skulle anse kommunen som begunstiget.

Åsheim har for retten forklart at det i realiteten er pensjonistene selv om avgjør hva gavemidler skal brukes til. Beslutningene fattes under såkalte samarbeidsmøter på institusjonen, og forslagene man der kommer fram til blir videresendt til de kommunale organer. Forslagene ble deretter satt ut i livet ved at kommunen utbetaler de nødvendige midlene. Saksøkeren har gjort gjeldende at denne ordningen viser at bestyreren ved aldersheimen heller ikke reelt har noen innvirkning på hvordan slike midler skal disponeres.

Retten er ikke enig i dette. En bestyrer ved en aldersheim vil selvsagt ha stor innflytelse og derved mulighet for påvirkning.

Avgjørende må etter rettens syn være at aldersheimen er en egen institusjon, selv om den eies av kommunen. Åsheim er leder for denne institusjonen, han kan derfor ikke samtidig undertegne som vitne på et testament som tilgodeser denne.

Både etter ordlyden i gavebrevet og reelt er det Geilotun Sjuke- og

Side:502

Aldersheim som er begunstiget. Dette vises bl.a. ved at kommunen vil ha en ubetinget plikt til å disponere midlene til beste for aldersheimen.

Forarbeidet til arveloven sier intet om spørsmålet saken her gjelder. Retten kan heller ikke se at det foreligger noen avgjørende rettspraksis på området. I en lagmannsrettsdom inntatt i RG-1980-873 er det imidlertid uttalt at et testamentsvitne ville ha vært inhabilt hvis det hadde vært i tjeneste sentralt eller på kretsplan i en stor religiøs institusjon som var betenkt i et testament. Det samme skulle gjelde hvis vitnet hadde vært styremedlem i hovedstyret eller kretsstyret. Lagmannsretten fastslo deretter at dette ikke var tilfelle, slik at uttalelsen ikke var nødvendig for resultatet. Dommen viser imidlertid at lagmannsretten var lite tilbøyelig til å bygge på noen formell organisasjonsstruktur.

Retten har kommet til at gavebrevet må anses ugyldig, idet det ikke er opprettet i samsvar med de formkrav loven stiller til opprettelsen av et testament. Saksøkeren har tapt saken fullstendig. Han må derfor ilegges saksomkostninger i h.h.t. hovedregelen i tvml. §172. Saksomkostningene settes i h.h.t. innlevert omkostningsoppgave til kr. 6 735,-. - - -