RG-1985-788

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1985-02-15
Publisert:	RG-1985-788
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 15. februar 1985 i sak nr. 102/1984
Parter:	Kyrre Nilsen (advokat Thor Jensen) mot Rikstrygdeverket (regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Helge M. Svarva).
Forfatter:	Lagdommerne Kåre Berg, Trude Sæbø, sorenskriver Stephen Stephensen med domsmenn
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Folketrygdloven (1966) §11-8, Grunnloven (1814), Tvistemålsloven (1915) §180, §18-11, §18-8, Folketrygdloven (1966)

I tvistemål mellom Kyrre Nilsen, Holmestrand, og Rikstrygdeverket, Oslo, avsa Holmestrand byrett - dommerfullmektig Ole Søby med alminnelig bemyndigelse - 11. april 1984 dom med slik domsslutning:

«1. Rikstrygdeverket frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.

Kyrre Nilsen v/advokat Thor Jensen har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Rikstrygdeverket v/Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Helge M. Svarva har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling i saken ble holdt i Tønsberg 24. januar 1985. Ingen av partene møtte. Det ble dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning det har betydning for saken.

Kyrre Nilsen v/advokat Jensen har i hovedsak anført:

Anken gjelder rettsanvendelsen. Spørsmålet er om forskrifter om beregning av kapitalverdi av trygdeytelser, fastsatt av Sosialdepartementet 14. februar 1980, punkt 2 om reglenes ikrafttreden skal forstås slik at reglene får anvendelse på alle vedtak truffet etter ikrafttredelsesdatoen 1. april 1980, eller om de skal forstås slik at de ikke får anvendelse på skadetilfelle inntruffet før denne dato. Den ankende part ble skadet i mai 1979. Han hadde krav på yrkesskadeerstatning etter folketrygdlovens §11-8, som gir rett til årlig yrkesskadeerstatning så lenge den trygdede lever. Ifølge paragrafens siste ledd kan den skadede i stedet for årlig erstatning kreve utbetalt kapitalverdien som engangsbeløp. Engangsbeløpet skal i så fall fastsettes på grunnlag av grunnbeløpet på skadetidspunktet. Ved Sosialdepartementets forskrifter av 14. februar 1980 ble det bestemt at grunnlagsrenten ved kapitalisering skulle være 6 prosent pro anno, mens den tidligere hadde vært 4 prosent. Dette medførte i Nilsens tilfelle at kapitaliseringsfaktoren ble 15 i stedet for 20, og at den kapitaliserte verdi av hans årlige yrkesskadeerstatning ble kr. 147 567,-, i stedet for nesten kr. 200 000,-

Den ankende part vil hevde at forskriftenes punkt 2 må forstås slik at de ikke skal anvendes på skadetilfelle inntruffet før forskriftene trådte i kraft 1. april 1980. For det første anføres at forskriftenes ordlyd på dette punkt er uklar, idet det ikke sies noe om på hvilke skadetilfelle forskriftene skal anvendes. Det er derfor tvilsomt om de kan brukes på alle saker som blir avgjort etter 1. april 1980, eller bare på skadetilfelle som var inntruffet før denne dato. I og med at bestemmelsen er uklar, vil den ankende part hevde at den bør tolkes mot den som burde uttrykt seg klarere, nemlig Sosialdepartementet. Det vises også til Eckhoff: Forvaltningsrett, 2. utgave, side 562.

Dernest anføres at det ikke foreligger noen forarbeider eller kommentar til forskriftene som viser hvordan ikrafttredelsesbestemmelsen skal forstås. Det senere brev av 6. mai 1980 fra Rikstrygdeverket til Sosialdepartementet, og Sosialdepartementets svarbrev av 12. mai 1980, kan ikke tillegges noen betydning ved tolkningen. Dertil kommer

Side:790

at disse brevene viser at Rikstrygdeverket fant det tvilsomt hvordan bestemmelsen skulle forstås. Sosialdepartementets brev viser også at departementet på ett punkt, nemlig når tidligere vedtak blir omgjort til gunst for den trygdede, har et annet syn enn det Rikstrygdeverket nå hevder. Departementet uttalte at i disse tilfelle burde den tidligere grunnlagsrente anvendes, mens etter Rikstrygdeverkets syn burde den nye rente anvendes i alle tilfelle hvor endelig vedtak, og dermed utbetaling av engangsbeløpet, skjer etter ikrafttredelsen.

Når det gjelder Rikstrygdeverkets påberopelse av den såkalte Sevaldsendommen, Rt-1981-138 flg., vises til at denne gjaldt kapitalisering ved ménerstatning, og ikke spørsmålet om kapitalisering av yrkesskadeerstatning. Den løser derfor ikke spørsmålet i den foreliggende sak. I Sevaldsensaken forelå det ingen forskrift som skulle tolkes, og Høyesterett tok stilling til et tvilsomt rettsspørsmål. Denne dommen forelå ikke da Sosialdepartementets forskrifter ble gitt. Dessuten er det ikke full parallellitet mellom ménerstatning og yrkesskadeerstatning, ettersom Høyesterett for så vidt gjelder ménerstatning fastslo at man skulle kapitalisere ut fra såvel rentefot som grunnbeløp på domstidspunktet, mens det - når det gjelder yrkesskadeerstatning - er fastsatt i loven at man skal bruke grunnbeløpet på skadetidspunktet ved kapitalisering.

Som et ytterligere tolkningsmoment vises til Grunnloven §97. Den såkalte Kløftadommen er illustrerende for hvordan denne bestemmelse har betydning ved fortolkning av lover og forskrifter.

Reelle hensyn taler også for at ikrafttredelsesbestemmelsen tolkes slik at den ikke får anvendelse på eldre skadetilfelle. Den ankende part kan være enig i at normalt bør rentenivået på utbetalingstiden være avgjørende ved kapitalisering. Men dette gjelder særlig i erstatningssaker. I den foreliggende sak forelå det forskrifter om kapitaliseringen, og Nilsen kunne, ved å kontakte Trygdekontoret, få høre hva den kapitaliserte erstatning ville bli. Dette gjorde han også, idet han trengte erstatningsbeløpet for å finansiere et huskjøp. Det anføres ikke at uttalelsen om at erstatningen ville bli henimot kr. 200 000,- er bindende, men dette er et moment som må tillegges betydning ved tolkningen.

Endelig anføres at den tolkning Rikstrygdeverket påberoper seg, fører til tilfeldige resultater. Det ovenfor nevnte brev fra Rikstrygdeverket illustrerer alle de forhold som kan føre til at de ulike trygdesaker kan få en svært forskjellig behandlingstid, og det ville være urimelig om dette skulle ha betydning for den kapitaliserte engangserstatning.

Subsidiært, dersom retten skulle komme til at forskriftene må tolkes slik Rikstrygdeverket hevder, anføres at dette vil være i strid med grunnlovens §97. Når det gjelder trygderettigheters vern etter denne bestemmelse, vises til NOU 1984:10 Trygdefinansiering, vedlegg 4 «Trygderettighetenes grunnlovsvern» av professor Asbjørn Kjønstad. Kjønstad mener trygderettigheter bør ha et sterkt grunnlovsvern, og at yrkesskadeerstatning relativt sett har et sterkere vern enn enkelte andre trygdeytelser. Grunnlovens §97 tar først og fremst sikte på å sikre forutberegnelighet, og nettopp dette har stor betydning i vår sak. Det anføres at retten må stå forholdsvis fritt når det gjelder å

Side:791

vurdere forholdet til §97 i den foreliggende sak, og ta hensyn til hva som vil være rimelig og rettferdig. Det må tas hensyn til den forventning som var skapt, og at Rikstrygdeverkets syn vil føre til vilkårlighet. Heller ikke tilsier store samfunnsmessige interesser at Rikstrygdeverkets standpunkt må godtas, slik som det har vært lagt vekt på i enkelte høyesterettsdommer vedrørende forståelsen av grunnlovens §97.

Når det gjelder Rikstrygdeverkets henvisning til folketrygdlovens §18-11, hvor det heter at rettigheter etter denne lov kan endres, innskrenkes eller oppheves ved senere lov, anføres at det også der er tatt sikte på tilfelle av stor samfunnsøkonomisk betydning.

Kyrre Nilsen har nedlagt slik påstand:

«1. Trygderettens kjennelse av 23.12.1982 kjennes ugyldig.

2. Kyrre Nilsen og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Rikstrygdeverket v/Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Helge M. Svarva har i hovedtrekk anført:

Når det gjelder forståelsen av pkt. 2 i forskriftene av 14. februar 1980, vil ankemotparten hevde at når det i denne bestemmelse heter at reglene trer ikraft 1. april 1980, betyr dette at de skal anvendes fra denne dato. Dette blir enda klarere når man ser første setning i punkt 2 i sammenheng med siste setning, hvor det heter at de tidligere regler av 15. januar 1968 bortfaller fra samme dato. Dersom de tidligere regler skulle anvendes på eldre skadetilfelle, ville dette bety at de likevel ikke bortfalt. Resultatet ville bli at de tidligere forskrifter kom til anvendelse etter 1.4.80.

Det ville muligens vært en fordel om det var gitt nærmere overgangsregler. Årsaken til at dette ikke ble gjort, kan være at man ikke har vært i tvil om forståelsen av ikrafttredelsesbestemmelsen. Sosialdepartementets uttalelse i mai 1980 har interesse, selv om den er gitt i ettertid, idet den gir uttrykk for det syn departementet hadde da forskriftene ble gitt. Sosialdepartementet godtok Rikstrygdeverkets forståelse av forskriftene, bortsett fra ett punkt, hvor man fant det urimelig å legge denne forståelse til grunn. Dette gjaldt tilfelle hvor det i første omgang var gjort en feil og truffet et uriktig vedtak til skade for trygdede, hvor det ville være urimelig å anvende de nye forskriftene på det endelige vedtak i saken. For øvrig anføres at Rikstrygdeverkets brev til Sosialdepartementet ikke gir uttrykk for at Rikstrygdeverket var i tvil om forståelsen av ikrafttredelsesbestemmelsen, men bare at man ville peke på visse tilfeldige utslag ved praktiseringen av bestemmelsen.

Når det gjelder den ankende parts henvisning til Eckhoffs Forvaltningsrett, vises til at i den foreliggende sak forutsetter forskriftene anvendelse på tidligere skadetilfelle, og uttalelsen i Eckhoffs Forvaltningsrett er dermed ikke relevant.

Når det gjelder den betydning grunnlovens §97 har som tolkningsmoment i det foreliggende tilfelle, anføres at de reelle hensyn som ligger til grunn for forskriftene, viser at man er utenfor området for §97. Den som har krav på yrkesskadeerstatning etter folketrygdlovens §11-8, står fritt med hensyn til om han ønsker å kapitalisere de årlige ytelser. Hvis kapitalisering velges, må han underkaste seg gjeldende

Side:792

regler for beregning av engangsbeløpet. Ved kapitalisering er det helt naturlig å anvende en kapitaliseringsfaktor som bygger på gjeldende rentenivå. Man kan ikke ha krav på et større beløp enn rentenivået tilsier. Hvis skadetidspunktet skulle legges til grunn, ville man få dekket mer enn det reelle tap. Selv en grunnlagsrente på 6 prosent må for så vidt antas å ha vært for lav, ettersom det i 1980 var mulig å plassere penger til langt høyere rente.

Det som her er anført, viser også at formålet med forskriftene tilsier at de anvendes i alle saker som avgjøres etter 1.4.1980.

Videre anføres at Sevaldsendommen har betydning for såvel tolkningen av forskriftene som forholdet til grunnlovens §97 (jfr. nedenfor for så vidt gjelder det siste). Dommen er parallell med det foreliggende tilfelle, bortsett fra at folketrygdloven ikke gjaldt i Sevaldsensaken. Domstidspunktet i Sevaldsensaken tilsvarer vedtakstidspunktet i vår sak. Den ankende part har anført at i Sevaldsensaken ble også grunnbeløpet på domstidspunktet lagt til grunn. Dette er en forskjell fra vår sak, ettersom det her er klart at grunnbeløpet på skadetidspunktet er avgjørende. Dette står imidlertid uttrykkelig i folketrygdlovens §11-8 siste ledd; det er muligens en uheldig regel, men det må i så fall være opp til lovgiver å forandre den.

De individuelle forutsetninger den ankende part har hatt, kan ikke tillegges betydning ved tolkningen av forskriftene.

Når det gjelder forholdet til grunnlovens §97, anføres at man her ikke er i nærheten av det område som rammes av denne bestemmelse. Det er her overhodet ikke tale om egentlig tilbakevirkning, ettersom det bare er tale om å bruke en grunnlagsrente ved kapitaliseringen som gir en mest mulig riktig engangserstatning i forhold til de årlige ytelser den trygdede har krav på etter folketrygdloven. Skulle man her bruke den grunnlagsrente som gjaldt på skadetidspunktet, ville den ankende part i virkeligheten få dekket mer enn det reelle tap; det kan ikke være i strid med grunnlovens §97 at han ikke får dette. Det kan ikke sies å foreligge noe inngrep i et etablert rettsforhold.

For øvrig vises også på dette punkt til Sevaldsendommen, samt til Kjønstad: Yrkesskadetrygden side 391, og vedlegg 4 til NOU 1984:10 side 301, hvoretter det avgjørende i forhold til §97 må være når pensjon eller stønad tilstås, og ikke skadetidspunktet.

Det vises også til folketrygdlovens §18-11, hvor det er tatt forbehold om å oppheve eller endre rettigheter etter loven.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Punkt 2 i Sosialdepartementets forskrifter om beregning av kapitalverdi av trygdeytelser av 14. februar 1980 lyder slik: «Disse regler trer i kraft 1. april 1980. De tidligere regler av 15. januar 1968 bortfaller fra samme dato.» Spørsmålet er om denne bestemmelse skal forstås slik at forskriftene får anvendelse i alle saker som avgjøres etter 1. april 1980, eller om de bare skal brukes på skadetilfelle som inntreffer etter

Side:793

denne dato.

Etter lagmannsrettens mening kunne det nok vært ønskelig om det hadde vært fastsatt uttrykkelig i forskriftene hvordan de skulle forstås på dette punkt. Når man ser begge setninger i punkt 2 i sammenheng, er det imidlertid etter ordlyden mest naturlig å forstå bestemmelsen slik at de tidligere regler overhodet ikke skulle anvendes etter 1. april 1980, og at de nye regler derfor ville få anvendelse i alle saker som ble avgjort etter denne dato. - Retten finner også at denne forståelse av forskriftene er best i samsvar med reglenes formål. Folketrygdlovens §11-8 gir på visse vilkår rett til en årlig yrkesskadeerstatning som løper så lenge den trygdede lever. Videre gir bestemmelsens siste ledd den skadede rett til i stedet å kreve kapitalverdien av de årlige ytelser utbetalt som engangsbeløp. Med hjemmel i folketrygdlovens §18-8 har Sosialdepartementet fastsatt nærmere regler for beregningen av kapitalverdien. Formålet med disse regler er åpenbart å fastsette en beregningsmåte som gir et engangsbeløp som mest mulig nøyaktig svarer til de årlige ytelser. Etter som rentenivået i samfunnet forandrer seg, vil den grunnlagsrente som skal benyttes ved kapitaliseringen, måtte endres. Det var dette som skjedde ved forskriftene av 14. februar 1980. De tidligere regler av 15. januar 1968 fastsatte en grunnlagsrente på 4 prosent, som da åpenbart var for lav i forhold til rentenivået i samfunnet. Ettersom formålet med den nye grunnlagsrente på 6 prosent var å fastsette et riktigere grunnlag for kapitalisering av årlige trygdeytelser, tilsier formålet med reglene at de skulle få anvendelse på alle saker som ble avgjort etter ikrafttredelsen av de nye regler. - Annerledes kunne saken stilt seg dersom det hadde vært tale om nye regler som førte til reell nedskjæring eller bortfall av trygdeytelser. I så fall kunne såvel formålet med reglene som hensynet til grunnlovens §97 tale for at man tolket dem slik at de ikke gjaldt for eldre skadetilfelle.

At den ankende part i det foreliggende tilfelle ved henvendelse til trygdemyndighetene hadde fått opplyst et engangserstatningsbeløp basert på de tidligere regler om kapitalisering, og innrettet sin økonomi etter dette, er selvsagt beklagelig, og retten har forståelse for hans situasjon. Det er imidlertid ikke påstått at det her var gitt noe bindende forhåndstilsagn, og uforbindtlige uttalelser om hva en person har krav på i ytelser fra det offentlige, eventuelt skal betale til det offentlige, vil alltid være avhengig av at de bestemmelser uttalelsen er basert på, ikke senere blir endret.

Det er selvsagt riktig som anført av den ankende part at det kan være noe tilfeldig om en trygdesak ble avgjort før eller etter 1. april 1980, og at det da kan synes urimelig at dette skal få betydning for størrelsen av den engangserstatning den trygdede har krav på dersom han velger dette fremfor løpende trygdeytelser. Ett sted må imidlertid grensen settes når man slik gir nye regler. Dertil kommer at grunnlagsrenten ved ikrafttredelsen av de nye regler 1. april 1980 som nevnt alt lenge hadde vært lav i forhold til det generelle rentenivå i samfunnet, og man kan derfor si at de personer som fikk sine saker avgjort før 1. april 1980, fikk en engangserstatning som egentlig var høyere enn hva som ville svare til de løpende trygdeytelser de hadde krav på etter loven.

Side:794

Den ankende part har subsidiært anført at dersom forskriftene tolkes slik at de får anvendelse på eldre skadetilfelle, vil dette være i strid med grunnlovens §97. Retten er kommet til at dette åpenbart ikke er tilfelle, og viser for så vidt til det som er sagt ovenfor. Det er i det foreliggende tilfelle ikke tale om å redusere den yrkesskadeerstatning den ankende part har krav på etter folketrygdlovens §11-8. De nye regler tok bare sikte på å fastsette en riktigere grunnlagsrente ved omregning av de løpende ytelser til en engangserstatning. Det kan derfor neppe sies å være tale om noen egentlig tilbakevirkning.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste for så vidt angår realitetsspørsmålet.

Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem. Retten finner imidlertid at det foreligger slike særlige omstendigheter at saksomkostninger ikke bør idømmes, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Domsavsigelsen er blitt forsinket p.g.a. vanskeligheter med å samle alle dommerne, samt manglende kapasitet ved lagmannsretten for skriving av domsutkast. Domskonferanse ble holdt umiddelbart etter ankeforhandlingens avslutning.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.