RG-1985-872

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1985-03-25
Publisert:	RG-1985-872
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 25. mars 1985 i overskjønn nr. 10/1985.
Parter:	Foreningen til Hallingdalsvassdragets regulering og Oslo Lysverker (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Fridthjof Brustad) mot Ustaoset Hotell v/Brødrene Svelland (høyesterettsadvokat Bjørn Eggen).
Forfatter:	Lagdommer Råmund Stuhaug
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §10, §9, Vassdragsloven (1940) §136, Tvistemålsloven (1915) §156, §179, §373, §383, §386, §388, §94, §95, §98, §21, §26, §2, §30, §32, §38, §39, §48, §4, §50, §134, Oreigningsloven (1959) §19, §21, LOV-1973-01-26-3, Plan- og bygningsloven (1985) §42

I forbindelse med reguleringer og overføringer i Uste-Hallingdalsvassdraget ble eierne av Ustaoset Hotell av Foreningen til Hallingdalsvassdragets Regulering og Oslo Lysverker (senere kalt Reguleringsforeningen) ved overskjønn av 7. februar 1975 tilkjent en engangserstatning stor kr. 24 000,- + 25% for ulemper med vannforsyningen. Reguleringsforeningen hadde tidligere boret to borebrønner og skaffet hotellet en dagtank m.v. for å bøte på vannforsyningsproblemene hotellet hadde fått som følge av reguleringene.

Selv om hotellet boret en tredje borebrønn og øket sin tankkapasitet, skulle det vise seg at hotellets vannforsyningsproblemer ikke var løst. Den 28. mars 1980 begjærte hotellet skjønn etter vassdragslovens §136 til fastsettelse av tiltak og erstatninger for å skaffe hotellet tilstrekkelig vann. Det ble anført at såvel etter vassdragslovens §136 som etter den avtalerettslige stilling mellom partene, var det grunnlag for å kreve nytt skjønn. Reguleringsforeningen hevdet at det ikke var grunnlag for nytt skjønn. Hallingdal herredsrett avsa 11. oktober 1984 skjønn med slik slutning:

«1. Skjønnet fremmes.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet betaler Foreningen til Hallingdalsvassdragets Regulering og Oslo Lysverker - in solidum - saksomkostninger til Ustaoset Hotell med kr. 70 766,- - kronersyttitusensjuhundreogsyttiseks.»

De nærmere saksforhold fremgår av skjønnet og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Reguleringsforeningen har i rett tid ved kommuneadvokaten i Oslo begjært overskjønn. På vegne av Ustaoset Hotell har h.r.advokat Bjørn Eggen avgitt tilsvar. Kommuneadvokaten har deretter avgitt et prosesskrift den 14. februar 1985 og h.r.advokat Eggen et prosesskrift den 12. mars 1985.

I sin overskjønnsbegjæring har Reguleringsforeningen lagt ned slik påstand:

«1. Ved skjønnet er Ustaoset Hotell v/brødrene Svelland saksøker og Foreningen til Hallingdalsvassdragets Regulering og Oslo kommune (Oslo Lysverker) saksøkt.

2. Skjønnet nektes fremmet.

3. Hallingdal herredsretts omkostningsavgjørelse oppheves.

4. Foreningen til Hallingdalsvassdragets regulering og Oslo kommune (Oslo Lysverker) tilkjennes saksomkostninger ved underskjønn og overskjønn, herunder refusjon av rettens gebyr og skjønnsmennenes honorar ved underskjønnet.»

I prosesskrift av 14. februar er det videre lagt ned slik subsidiær påstand:

«Hallingdal herredsretts skjønn 11. oktober 1984 med omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.»

I tilsvaret har Ustaoset Hotell lagt ned denne påstand:

«1. Overskjønnsbegjæringen avvises.

Side:874

2. Ustaoset Hotell v/brødrene Svelland tilkjennes saksomkostninger i anledning avvisningsspørsmålet med kr. 5 000,00.»

I prosesskriftet av 12. mars er det i anledning av Reguleringsforeningens subsidiære påstand av Ustaoset Hotell lagt ned slik påstand:

«1. Overskjønnsbegjæringen avvises.

2. Ustaoset Hotell v/brødrene Svelland tilkjennes saksomkostninger i anledning avvisningsspørsmålene med kr. 10 000,-.»

Partenes anførsler:

Reguleringsforeningens anførsler:

I overskjønnsbegjæringen er anført:

«Saksøkerne har gjennomført vassdragsreguleringer i Hallingdal, således regulering av Ustevann hvor de saksøkte har hotell. Skjønn og overskjønn ble avholdt i etapper. Saksøkte ble behandlet som takstnr. 219.

Etter at overskjønnet var blitt rettskraftig, oppsto det problemer med hotellets vannforsyning. Saksøkte begjærte 28.3.1980 «etterskjønn» etter vassdragslovens §136 nr. 1. Jeg påsto at saken skulle nektes fremmet, med den begrunnelse at vilkårene for erstatning ikke var til stede. Saken var lenge stillet i bero. Hovedforhandling ble avholdt 31. juli og 1. august 1984. Forhandlingene ble begrenset til spørsmålet om skjønnets fremme.

Hallingdal herredsrett har 11. oktober 1984 avsagt skjønn med slik slutning:

«1. Skjønnet fremmes.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet betaler Foreningen til Hallingdalsvassdragets Regulering og Oslo Lysverker - in solidum - saksomkostninger til Ustaoset Hotell med kr. 70 766,- - kronersyttitusensjuhundreogsyttiseks.»

Jeg begjærer overskjønn i medhold av skjønnsprosesslovens §50.

Skjønnet ble forkynt for meg 17. oktober 1984:

Oslo Lysverkers styre har i møte 29. november d.å. besluttet å begjære overskjønn. Sakens verdi overstiger langt grensen for adgangen til å begjære overskjønn.

Begjæringen gjelder underskjønnet i sin helhet.

Partsstilling.

Ved skjønnet var det tvist om hvem som skulle være saksøker. Skjønnet var som nevnt begjært av den som etter avgjørelsen ble ansett som saksøkt.

I skjønnet, side 8, avgjorde retten at FHR og Oslo Lysverker skulle være saksøker. Avgjørelsen ble truffet under henvisning til skjønnsprosesslovens §4 annet ledd.

Nevnte bestemmelse kom inn i loven ved lovendring 26. januar 1973 nr. 3. Det er her bestemt at når eiendom eller rettighet er tatt i besittelse uten at erstatningsspørsmålet er avgjort i sin helhet kan eier eller rettighetshaver kreve skjønn, hvorunder eksproprianten er å anse som saksøker. Etter vassdragslovens §136 nr. 1 kan en som lider skade etter anlegg i vassdrag kreve skjønn til fastsettelse av erstatning, når skaden ikke er medtatt ved ekspropriasjonsskjønnet. I siste pkt. fastsettes at eksproprianten har bevisbyrden for at skaden allerede er oppgjott. I denne bevisbyrderegel omtales eksproprianten som saksøker.

Side:875

Bakgrunnen for tilføyelsen i skjønnslovens §4 fremgår av forarbeidene, således komitéinnstillingen side 76. Loven sa tidligere ikke noe om hvem som kunne begjære skjønn. I visse tilfelle har en grunneier et krav, således innløsningskrav etter bygningslovens §42, erstatning for undersøkelser etter oreigningslovens §19 og utsatte erstatningskrav etter samme lovs §21 og vassdragslovens §136 nr. 2. Lovendringen tok sikte på at eieren skulle kunne få brakt et slikt skjønn i gang, dersom eksproprianten (tross oppfordringer) ikke foretok seg noe. Side 76 annen spalte uttaler komiteen:

«Videre vil bestemmelsen gjelde i de tilfelle der erstatningsspørsmålet bare delvis er avgjort, men for øvrig holdt utenfor skjønnet i påvente av at en bestemt begivenhet inntrer eller ikke inntrer, eller for å se hvordan forholdene i det hele utvikler seg.»

Departementet uttalte i Ot.prp. nr. 18 (1971-72):

«Etter departementets oppfatning bør en som har vært utsatt for ekspropriasjonsinngrep uten at erstatningsspørsmål er avgjort, ikke behøve å vente til eksproprianten finner det for godt å begjære skjønn eller henvises til å reise vanlig sivilt søksmål.»

Stortingskomiteen uttalte seg i samme retning i Innst. O. XVIII (1971-72) side 14.

Skjønnsloven inneholder generelle regler, hvorimot vassdragslovens §136 er en spesialregel. Denne må allerede av denne grunn gå foran. Bestemmelsene regulerer også forskjellige forhold. Skjønnslovens §4 annet ledd tar allerede etter sin ordlyd sikte på tilfelle der erstatningsspørsmålet ikke i sin helhet er avgjort, dvs. utsatte spørsmål. Det forhold som reguleres i vassdragslovens §136 nr. 1 gjelder fullt avsluttede ekspropriasjonsskjønn. Regelmessig vil en grunneier ikke senere kunne fremsette krav på erstatning for mulige skader som han overså eller glemte ved skjønnet. Etter særregelen i vassdragsloven kan han fremsette slike krav. Dette er i realiteten en sak til fremme av et erstatningskrav. Bestemmelsen gir ham adgang til å fremme dette og fastsetter samtidig at det skal skje ved skjønn. Det er da naturlig at den som fremmer kravet også er saksøker. Lovteksten inneholder klar forutsetning om dette. Denne spesialregel kan ikke ansees endret ved den generelle tilføyelse i skjønnsloven - som endog etter sin ordlyd ikke omfatter forholdet.

Skjønnets fremme.

Vilkåret for tilleggsskjønn etter vassdragslovens §136 er som nevnt at ekspropriasjonstiltaket volder skade «som ikke er medtatt i ekspropriasjonsskjønnet». Det er her spørsmål om en skadevirkning ikke er medtatt. Derimot er vilkårene for slikt tilleggsskjønn ikke til stede om fremtiden skulle vise at skjønnsrettens vurdering av sakens omfang ikke er riktig.

Ved reguleringsskjønnet var man fra første stund klar over at vannforsyningen til Ustaoset Hotell ville bli tilføyet skade. Før reguleringen ble satt i verk ved senking av Ustevann, boret regulanten to borebrønner for hotellet. Dette ble oppstillet som skjønnsforutsetning for underskjønnet, som ble avsagt 8. september 1967. Overskjønn for etappen ble avsagt 30. mai 1970, men spørsmålet om hotellets vannforsyning ble der utsatt. Etter flere utsettelser, sakkyndige uttalelser m.v.

Side:876

ble det avgjort ved overskjønn 7. februar 1975. Det ble her gitt «Engangserstatning for skade og ulempe ved vannforsyningen kr. 24 000,- + 25 %» etter vassdragslovens §134 nr. 1.

Erstatning for skade på vannforsyning er således medtatt ved ekspropriasjonsskjønnet. Vilkår for tilleggsskjønn etter vassdragslovens §136 nr. 1 er da ikke til stede. Skjønnsretten bygger sin avgjørelse, side 9 nederst, på at det var en forutsetning ved overskjønnet at de tiltak som var utført av eksproprianten og eieren selv skulle være tilstrekkelig. Om en slik forutsetning brister, fant retten det klart at skaden ikke er medtatt i ekspropriasjonsskjønnet. Uttalelsen viser at retten har funnet det tilstrekkelig at det tidligere overskjønn etter dens mening har feilvurdert skadens omfang - i dette tilfelle fastsatt for liten erstatning. Det er ikke bestemmelsens hensikt at enhver erstatningsfastsettelse skal kunne tas til revisjon når eieren mener utviklingen viser at den var for liten.

Bestemmelsens vilkår er at skaden ikke er medtatt ved ekspropriasjonsskjønnet. I dette tilfelle var skaden på vannforsyningen tatt med. Lovens vilkår for etterskjønn er da ikke til stede.»

I prosesskriftet av 14. februar er anført:

«Hallingdal herredsrett traff avgjørelse om å fremme skjønnet ved å avsi skjønn 11. oktober 1984. Eneste rettsmiddel er da overskjønn, skjønnslovens §50. Jeg var derfor henvist til å anvende dette.

Herredsretten skulle formodentlig ikke ha avgjort min avvisningspåstand ved skjønn, men ved prosessledende beslutning, skjønnslovens §48 sammenholdt med tvml. §95. Da rettsmøtet 31. juli/1. august 1984 var berammet til behandling av avvisningsspørsmålet, skulle rettens beslutning kommet til uttrykk ved innkalling til fortsatt hovedforhandling.

Saksøkte har påstått min overskjønnsbegjæring avvist. Påstanden kan ikke føre frem. Et skjønn som ikke skulle vært avsagt, kan nødvendigvis ikke gjøres rettskraftig ved avvisning av rettsmiddel. Skjønnet må i tilfelle oppheves og hjemvises til ny behandling, tvml. §386 annet ledd.

For det tilfelle at lagmannsretten skulle beslutte å avgjøre overskjønnsbegjæringen uten ankeforhandling, tvml. §373 første ledd nr. 2 jfr. §383 annet ledd jfr. skj.l. §2, finner jeg å burde omtale spørsmålet om saksomkostninger.

Om skjønn ikke skulle ha vært avsagt, og derfor blir opphevet, må dette selvsagt også gjelde omkostningsavgjørelsen. Saksøkeren har også betalt rettens gebyr - med forbehold, idet posisjonene som saksøker og saksøkt er omtvistet mellom partene.

Nærværende sak er formelt et overskjønn som er begjært av saksøkeren. Jeg nedlegger derfor ikke påstand om tilkjennelse av omkostninger. Hvis partsforholdet skulle bli endret ved endelig avgjørelse, må omkostningsspørsmålet - også for nærværende sak - tas opp da.

Det hensiktsmessige i nærværende sak ville ha vært om tvml. §388 hadde kunnet anvendes. Partene ville da ha fått en overprøvelse av om skjønnet skal fremmes eller avvises. Når skjønnsloven ikke gir hjemmel for særskilt avgjørelse av dette spørsmål, må partene ta opp dette på nytt i første instans. Herredsretten er herunder ikke bundet av sin

Side:877

foreløpige beslutning, tvml. §94.

For det tilfelle at lagmannsretten skulle finne at det foreliggende skjønn kan prøves ved overskjønn, opprettholder jeg min påstand i tilsvaret.»

Ustaoset Hotells anførsler:

I tilsvaret til overskjønnsbegjæringen er anført:

«Jeg er kommet til at begjæringen må avvises. I den forbindelse viser jeg til skjønnsprosesslovens §9, §10, §21, §26, §30, §32, §48 og §50 .

Det har aldri vært meningen ved innføring av adgangen til å begjære overskjønn over «delskjønn» å utstrekke dette til å gjelde et forhold som det foreliggende hvor man undergir spørsmålet om å fremme skjønnet særskilt behandling. Regelen er som før, at en avvisningsbeslutning kan påankes, mens en beslutning om å fremme skjønnet kun kan angripes ved overskjønn når skjønnet er ferdigbehandlet.

Problemet forelå både ved Mardøla-skjønnet og ved Alta-skjønnet hvor man fant å måtte ta ut noen få takstnumre for å få et avsluttet delskjønn på disse, slik at man kunne gå videre til Høyesterett med de prosessuelle spørsmål. Jeg viser til Høyesteretts behandling av Altasaken i Rt-1982-241 flg. hvor førstevoterende på side 253 bl.a. uttaler:

«Dette system ble endret i 1959. Slik §48 nå lyder er det alene en nektelse av å fremme skjønnet som avgjøres ved egen kjennelse, og som kan påankes etter vanlige regler. Går skjønnsrettens avgjørelse ut på at skjønnet skal fremmes, skal det ikke avsies noen egen kjennelse om det. En slik avgjørelse treffes formløst under skjønnsforretningen, og avgjørelsen kan bare angripes ved overprøvelse av selve skjønnet, jfr. Ot.prp. nr. 43 for 1957 om lov om ekspropriasjon av fast eiendom side 63. Disse ankeregler kan heller ikke omgås ved at det foretas en oppdeling av avgjørelsen, slik at en tvist om gyldigheten av ekspropriasjonskravet prosederes og avgjøres særskilt. Hjemmelen for en særskilt behandling av et materiellrettslig spørsmål er nemlig tvml. §98, jfr. skjønnslovens §2, og denne paragraf gir ingen hjemmel for egen anke over en delavgjørelse om å fremme en sak.

Konklusjonen blir derfor at skjønnsrettens avgjørelse om å fremme nærværende skjønn, og det standpunkt den dermed har tatt om at den Kongelige resolusjon om statsreguleringen er gyldig, bare kan angripes ved anke over et avsagt skjønn. Dette gjelder selv om skjønnsretten her uriktig har latt denne avgjørelse komme til uttrykk som et eget punkt i skjønnsslutningen. Denne prejudisielle avgjørelse kan bare angripes gjennom delskjønnene, og her er alene de parter som delskjønnene direkte gjelder...»

Jeg viser også til Sverre Dragsten og Ingolf Vislie: «Skjønnsloven» side 309.

Når det gjelder saksøkerens argumentasjon i overskjønnsbegjæringen, henholder jeg meg til Hallingdal herredsretts premisser og konklusjon.»

I prosesskrift av 12. mars er anført:

«Som det med all ønskelig tydelighet fremgår av mine sitater i tilsvaret fra Høyesteretts avgjørelse i Alta-saken, og som det ellers er velkjent fra sivilprosessen, skal en part - når en domstol velger feil

Side:878

prosessuell form for sin avgjørelse - anvende det riktige rettsmiddel, dvs. ignorere den feilaktige form domstolen har benyttet.

Hallingdal herredsrett skulle truffet sin avgjørelse i en formløs prosessledende beslutning, og da er det utelukket med rettsmidler før skjønnet i sin helhet er avsagt. Slikt fullstendig skjønn foreligger ikke fra Hallingdal herredsrett, og den omstendighet at herredsretten har betegnet sin avgjørelse skjønn, gir ikke Kommuneadvokaten rettsmidler til forføyning som man ikke ville hatt om det var gått korrekt frem.

En opphevelse og hjemvisning til ny behandling slik Kommuneadvokaten subsidiært påstår, vil føre aldeles galt avsted. De nye regler i skjønnsprosesslovens §39 ville f.eks. føre til at skjønnet måtte sammensettes med en annen skjønnsstyrer og andre skjønnsmenn med mindre partene ble enige om å bruke den samme sammensetning. Selv om de ble det, ville det føre til ny behandling av nøyaktig de samme krav som skjønnsretten allerede har tatt standpunkt til.

For øvrig er det bare overskjønn som kan påankes til opphevelse, jfr. skjønnsprosesslovens §38, og det er i tilfelle Høyesterett som foretar en slik opphevelse.

Den feil skjønnsretten har begått ligger ikke i innholdet av avgjørelsen, men i avgjørelsens form ved at den har kommet til uttrykk i en slutning. Dette er en åpenbar feil som må kunne rettes i medhold av tvistemålslovens §156, jfr. skjønnsprosesslovens §2. Slik rettelse bør foretas av den underordnede rett etter at lagmannsretten har avvist kravet om opphevelse og hjemvisning. Dette av hensyn til omkostningsavgjørelsen for lagmannsretten.

Et krav om opphevelse og hjemvisning møtes vanligvis med påstand om at skjønnet stadfestes, det kan man ikke gjøre i dette tilfellet hvor formen er feilaktig. Jeg er derfor blitt stående ved følgende påstand for såvel Kommuneadvokatens prinsipale som for hans subsidiære krav:

Påstand:

«1. Overskjønnsbegjæringen avvises.

2. Ustaoset Hotell v/brødrene Svelland tilkjennes saksomkostninger i anledning avvisningsspørsmalene med kr. 10 000,-.»

Lagmannsretten bemerker:

Når skjønn begjæres er lovens ordning at om retten finner grunnlag for å fremme begjæringen, skjer dette uformelt, jfr. bl.a. skjønnslovens §10, jfr. §9. Blir skjønnet fremmet må retten deretter ta stilling til realiteten, normalt avsi skjønn. I det foreliggende tilfellet innebærer skjønnsrettens avgjørelse at det bare er tatt standpunkt til det formelle. Det er da egentlig ikke avsagt noe skjønn. Dette gjelder selv om avgjørelsen kaller seg et skjønn. Konsekvensen av at skjønn ikke er avsagt, er at adgangen til å begjære overskjønn ikke antas å foreligge. At partene opprinnelig kan ha vært enige om en oppdeling slik skjønnsretten visstnok har forutsatt, kan ikke endre vurderingen. Når det gjelder bedømmelsen av den oppdeling skjønnsretten har foretatt, vises ellers til Rt-1982-241 ff. (Alta-saken).

Overskjønnsbegjæringen antas etter dette å måtte avvises.

I anledning av Reguleringsforeningens subsidiære påstand om opphevelse og hjemvisning, bemerkes at skjønnsrettens avgjørelse bare gir

Side:879

til kjenne at skjønn kan fremmes. Dette standpunkt antas ikke å kunne angripes ved rettsmidler slik Reguleringsforeningen subsidiært hevder.

Da skjønnsrettens benevning av sin avgjørelse av 11. oktober 1984 som et skjønn, antas å være åpenbart uriktig, bør skjønnsretten selv rette dette etter reglene i tvml. §156, jfr. forsåvidt anførselen fra Ustaoset Hotell. Rettelsen, som må innebære en annullering av at det formelt er sagt skjønn, og i den forbindelse pålagt saksomkostninger, må samtidig innebære at skjønnsretten fortsetter sin behandling av skjønnsbegjæringen.

Etter gjennomgåelsen vil overskjønnsbegjæringen bli avvist. Det samme gjelder begjæringen om opphevning og hjemvisning.

Ustaoset Hotell har påstått seg tilkjent saksomkostninger i forbindelse med lagmannsrettens behandling av Reguleringsforeningens overskjønnsbegjæring m.v. Lagmannsretten har vurdert om det bør tas standpunkt til saksomkostningsspørsmålet nå, eller om avgjørelsen bør utsettes etter reglene i tvml. §179 første ledd, 2. pkt. En er under tvil kommet til at avgjørelsen bør utsettes til det avsies skjønn.

Slutning:

1. Overskjønnsbegjæringen avvises.

2. Begjæringen om opphevelse og hjemvisning avvises.

3. Avgjørelse i spørsmålet om saksomkostninger utsettes etter reglene i tvml. §179, jfr. skjønnslovens §2.