RG-1987-28

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1986-06-27
Publisert:	RG-1987-28
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 27. juni 1986 i sak nr. 77/1985
Parter:	D og C (advokat Leon Larsen) mot A (advokat Frithjof Eeg).
Forfatter:	Lagmann H.F. Marthinussen, lagdommer M. Lund, ekstraordinær dommer v/lagmannsretten, sorenskriver Olav Askvik
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Arveloven (1972)

I B's dødsbo, under offentlig skifte ved Nordhordland skifterett, reiste arvingene D og C skiftetvist mot A med påstand om at en pantobligasjon på kr. 70 000 og en bo- og bruksrett i boets eiendom skulle kjennes ugyldig og om likedeling av de innbragte midler i den tid B og A hadde et samleverforhold. A reiste motsøksmål med påstand om erstatning av boet med inntil kr. 50 000. Tvistene ble overført til behandling i søksmåls former.

Nordhordland skifterett avsa dom i de to tvister 22. november 1984. Dommen har slutning:

«I hovedsøksmålet:

1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I motsøksmålet:

1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksøker v/det offentlige tilpliktes å erstatte saksøkte D og C meromkostningene ved motsøksmålet fastsatt til kr. 2 000,-, - kroner totusen - .»

Sakens sammenheng og partenes anførsler for skifteretten fremgår av skifterettens domsgrunner.

D og C har påanket skifterettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder avgjørelsen i hovedsøksmålet. Dommen i motsøksmålet er ikke påanket.

I ankeerklæringen ble det som for skifteretten nedlagt påstand både om ugyldighet av pantobligasjonen og bo- og bruksretten for A og om likedeling av de innbragte midler i samleverperioden. Under ankeforberedelsen er anken frafalt for så vidt angår delingsspørsmålet. Til behandling i ankesaken gjenstår dermed bare spørsmålet om gyldigheten av pantobligasjonen på kr. 70 000 og A's bo- og bruksrett.

Så langt saken etter dette foreligger for lagmannsretten har de ankende gjort gjeldende at skifteretten har tatt feil både med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. De hevder at såvel pantobligasjonen som bo- og bruksretten er dødsdisposisjoner, idet de utelukkende tar sikte på å ordne forholdene etter B's død og bare får virkning for så vidt. Disposisjonene er derfor ugyldige både fordi de krenker pliktdelen og fordi de ikke er gjort i testaments former. I det alt vesentlige har de ankende til begrunnelse av sitt syn anført det samme som for skifteretten.

De ankende har i tilslutning til dette fremholdt at skifteretten har lagt til grunn en rekke faktiske anførsler om økonomiske forhold som ankemotparten først fremkom med i sin forklaring under hovedforhandlingen for skifteretten, og som ikke er dokumentert på annen måte. Disse opplysninger er ikke tilstrekkelige til å godtgjøre riktigheten av det syn på partenes økonomiske forhold som skifteretten bygger på, og som på en rekke punkter er direkte feilaktig. Skifteretten har for så vidt ikke tatt hensyn til vanlige bevisbyrderegler. Gjennom fremleggelse av selvangivelser og beregninger over disponibel inntekt for samboerne godtgjorde de ankende etter hva de anfører, at B ikke hadde grunnlag for å utstede pantobligasjonen og erklæringen om

Side:30

borett. Disse beregninger gjorde ankemotparten ingen bemerkninger til under saksforberedelsen, til tross for en rekke provokasjoner fra de ankendes side, som ga henne rikelig anledning til imøtegåelse. Skifteretten har likevel latt hennes anførsler under hovedforhandlingen bli avgjørende i tvisten.

En gjennomgang av hva de to samboerne hadde av disponible midler i tiden fra de innledet sitt forhold i 1973 og til 1978 da de omtvistede disposisjoner ble foretatt, viser etter de ankendes mening at B hadde vesentlig mer til disposisjon enn A, som hadde svært beskjedne og til dels negative inntekter i dette tidsrom. De ankende støtter seg i denne forbindelse til en redegjørelse fra høyskoleøkonom Aud Waage, som på deres oppdrag har gjennomgått selvangivelsene og den dokumentasjon som ellers foreligger om B's og A's økonomiske disposisjoner.

På det grunnlag som menes å være fremkommet på denne måte, kunne B umulig skylde A noe som helst i 1978. Likevel utstedte han en pantobligasjon på kr. 70 000 som hun hevder var hans gjeld til henne, og i tillegg naturalytelser i form av vederlagsfri bruksrett til våningshuset for hele hennes livstid. Dette er også en ytelse som representerer en betydelig verdi og som i virkeligheten innebærer at huset ikke kan selges og at gården ikke kan overdras til andre som fullverdig gårdsbruk. Både utstedelsen av pantobligasjonen og erklæringen om boretten er i realiteten gaver, som tok sikte på å sikre ankemotparten etter B's død. At B hadde kreft, ble konstatert et halvt års tid etter at han utstedte dokumentene, og han må ifølge de ankende ha skjønt at han var alvorlig syk da han foretok disposisjonene. Meningen med pantobligasjonen må ha vært at den skulle bli stående til han var død og deretter innkreves i boet.

De ankende har nedlagt slik påstand:

«1. Pantopligasjonen på kr. 70 000,00 med pant i boets eiendom er ugyldig.

2. Prinsipalt: Bo- og bruksrett til våningshuset er ugyldig.

Subsidiært: Bo- og bruksrett omfatter kun husets ene etasje.

I alle tilfeller: Ankeparten tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Ankemotparten A har for lagmannsretten gjort gjeldende at skifterettens dom er riktig. Hun har i det vesentlige henholdt seg til skifterettens begrunnelse og det hun anførte for skifteretten.

Ankemotparten gjør således gjeldende at utstedelsen av pantobligasjonen og erklæringen om vederlagsfri bo- og bruksrett er rene livsdisposisjoner, som også er gjennomført før B's død. Pantobligasjonen gir uttrykk for et virkelig gjeldsforhold. Den kunne når som helst sies opp med tre måneders varsel og A kunne også ha transportert den og fått utbetalt pengene. Bruksretten fikk hun fordi B ville at hun skulle flytte til ham og selge sitt eget hus. Dette var hun bare villig til dersom hun fikk bruksretten som sikkerhet for å få bo i B's hus.

Ankemotparten fastholder at hun gjennom sine økonomiske tilskudd og sin praktiske innsats for B har ytet slike bidrag at B selv har ment at han skyldte henne kr. 70 000. B var selv den nærmeste til å bedømme og vurdere disse forhold og han foretok sine disposisjoner

Side:31

til fordel for henne uten noen oppfordring, fordi han anså seg forpliktet til det. Det er intet som tyder på at han gjorde dette fordi han var klar over at han var syk. Etter ankemotpartens mening er det dette som er det vesentlige, og det som fremgår av selvangivelsene og beregningene over samboernes disponible midler og deres økonomiske forhold for øvrig er for så vidt av mindre betydning. Men også hva disse angår, hevdes det at skifteretten har oppfattet dem riktig. A, som for så vidt når det gjelder enkelthetene, har holdt seg til sine opplysninger for skifteretten, har i denne sammenheng fremholdt at selvangivelsene på begge sider var meget mangelfulle, og at de ankendes beregninger og oppstillinger ikke gir deres påstander om samboernes økonomiske situasjon større troverdighet.

Ankemotparten har for øvrig gjort gjeldende at det i tilfelle ikke er påvist at disposisjonene krenker pliktdelsregelen. Gården er solgt for kr. 285 000 uten huset. Pantobligasjonen ligger innenfor den fri tredjedel i forhold til denne sum, og det er formentlig også andre verdier i boet. Ankemotpartens borett må i denne forbindelse sees i relasjon til hennes ytelser overfor B, og at hun etter salget av sitt eget hus for kr. 275 000 i 1980 bidrog med rikelige økonomiske tilskudd.

Ankemotparten, som har fri sakførsel også for lagmannsretten, har nedlagt påstand:

«Skifterettens dom stadfestes så langt den er påanket og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Under ankeforhandlingen har D og A gitt partsforklaringer. Det er avhørt 8 vitner, derav 7 nye for lagmannsretten, og foretatt dokumentasjon i det vesentlige som for skifteretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke:

Bevisførselen fra de ankendes side har i vesentlig grad tatt sikte på å påvise at B's og A's økonomiske forhold var slik at han ikke kunne skylde henne penger dengang pantobligasjonen og bo- og bruksretten ble istandbragt. I dette øyemed har de latt foreta en inngående analyse av selvangivelser og andre opplysninger om hva de to partene må antas å ha hatt til disposisjon av pengemidler i årene etter at de opptok sitt samliv i 1973. En slik gjennomgåelse og dissekering av de enkelte år for så vidt, er også foretatt av skifteretten, slik det fremgår av dens domsgrunner. De ankende er på basis av sine regnestykker kommet til at B disponerte over ialt ca. kr. 182 000 mens A bare kunne stille opp med ca. kr. 67 000 dersom man bygger på selvangivelsene. Legger man hennes egne påstander med hensyn til inntektsforholdene til grunn, blir det ifølge de ankende for hennes del ca. kr. 165 000, og heller ikke da kan hun etter hva de fremholder, ha ytet mer enn B til fellesskapet, og dermed er det intet grunnlag for å slutte at han kunne ha hatt gjeld til henne.

Lagmannsretten går ikke nærmere inn på disse beregningene. De kan etter lagmannsrettens mening ikke gi holdepunkt for å anta noe med hensyn til hvorvidt den ene måtte være blitt den annen noe skyldig i tiden forut for utstedelsen av dokumentene. Selvangivelsene er mangelfulle - det må være klart at inntekter har vært holdt utenfor - og samboernes økonomi har vært sammenfiltret og preget av en rekke

Side:32

disposisjoner med hensyn til bilkjøp m.v. som det er vanskelig å ha noen oversikt over.

Lagmannsretten må for sin del ta utgangspunkt i B's situasjon da han slo seg sammen med A i 1973. Han var da nylig skilt, og sto nokså ribbet tilbake etter at han hadde måttet løse ut sin hustru med penger og løsøre. Hans økonomi var åpenbart meget svak da, og det må etter det opplyste legges til grunn at økonomien fortsatte å være skral også da han hadde opptatt samlivet med A. I sin stilling som bussjåfør hadde han fått en kassamanko som må antas å ha gått opp i kr. 20-25 000. Det må dessuten anses godtgjort at han hadde liten vilje og evne til å stelle seg selv, han var etter det som er fremkommet avhengig av daglig hjelp i hjemmet til matlaging, vask og annet stell. Det synes å ha vært helt vesentlig for ham at han sikret seg dette stell ved at han slo seg sammen med A, og det kan heller ikke være tvilsomt at hun ytet en vesentlig innsats for ham i hans hjem på denne måte. Dette er en omstendighet som i og for seg gir grunnlag for å se de ytelser A fikk ved utstedelsen av obligasjonen og boretten som vederlag for hva hun på sin side hadde bidratt med i partenes samliv. Og det må etter lagmannsrettens vurdering også antas at B selv følte det slik at han sto i gjeld til henne på dette plan. Samtidig må det være lite tvilsomt at det for ham var vesentlig også å sikre seg at hun fortsatt ble værende hos ham og tok seg av stellet.

Etter lagmannsrettens syn kan man ikke se bort fra dette forhold når man skal ta standpunkt til om de to rettslige disposisjoner saken gjelder, må anses som livsdisposisjoner eller som disposisjoner med døden for øye. Men lagmannsretten antar også at man heller ikke kan sette til side som reelt uriktig det som sies i pantobligasjonen selv: at B er blitt A skyldig kr. 70 000. Obligasjonen ble utstedt av advokat Eikeland og lagmannsretten finner å måtte legge vesentlig vekt på de opplysninger Eikeland har gitt som vitne. Ifølge advokaten opplyste B da han oppsøkte ham en gang i 1977 at han hadde en gjeld til A på ca. kr. 45 000, som visstnok refererte seg dels til at B hadde bodd vederlagsfritt hos henne en tid og dels at hun hadde skaffet ham møbler og hjulpet ham med et bilkjøp. Da B kom igjen i september 1978 opplyste han, ifølge Eikeland, at hun ytterligere hadde hjulpet ham økonomisk, denne gang med å gjøre opp hans kassamanko i billaget, slik at nå skyldte han henne ialt kr. 70 000. Advokat Eikeland var for sin del ikke i tvil om at det var reell gjeld, og det er etter lagmannsrettens syn heller ikke tvilsomt at B hadde atskillig slit med å gjøre opp sin underbalanse og at A iallfall langt på vei bistod ham med det. Obligasjonen på kr. 70 000 var etter hva advokat Eikeland har forklart, ment som en midlertidig ordning for å sikre det B da hadde fått, og ikke ment som noen varig ordning. Dette stemmer da også med at obligasjonen var oppsigelig med tre måneders frist og at den var fritt omsettelig.

Det hadde etter hva advokat Eikeland har forklart, ikke vært tale om å foreta noen testamentarisk disposisjon da B var hos ham og fikk utstedt pantobligasjonen og det kan etter hva lagmannsretten må gå ut fra, ikke forutsettes at B på dette tidspunkt var klar over at han var alvorlig syk. At han hadde kreft, ble først fastslått et halvt år senere,

Side:33

og partene synes å ha planlagt å investere med sikte på fremtidig gårdsdrift. Det er for så vidt på det rene at A kort tid senere kjøpte gårdsredskaper for kr. 30 000. Hun lånte pengene og det kan etter lagmannsrettens syn heller ikke sees bort fra at A kan ha ment å ha sikkerhet for denne investeringen i obligasjonen når man skal vurdere om den har karakter av en dødsdisposisjon eller ikke.

Lagmannsretten finner under disse omstendigheter ikke holdepunkt for å anse utstedelsen av pantobligasjonen som noe annet enn en disposisjon av kontraktsmessig innhold som ikke er ment å skulle ordne forholdene etter utstederens død.

Når det særskilt gjelder bo- og bruksretten som A fikk samtidig med obligasjonen, tiltrer lagmannsretten i det vesentlige skifterettens begrunnelse. Det må anses lite tvilsomt etter det som er fremkommet at bestemmelsen om borett var begrunnet i at B ville sikre seg selv gjennom å knytte A fastere til seg ved at hun fortsatt ble boende hos ham og kunne stelle for ham. For henne var dette noe hun på sin side mente hun måtte sikre seg for å gå med på hans ønske om at hun skulle selge sitt eget hus. Vilkåret var slik formet at retten ville falle bort ved samlivsbrudd og ellers ville den for B selv ha vesentlig verdi uansett hvor lenge han levde.

Også med hensyn til bo- og bruksretten foreligger det etter dette en ren livsdisposisjon. Retten gjelder etter erklæringen våningshuset i dets helhet, og det kan dermed ikke sees å være noe grunnlag for å begrense den til å gjelde en enkelt etasje, slik det subsidiært er påstått.

I likhet med skifteretten er lagmannsretten etter dette kommet til at de foretatte disposisjoner ikke er i strid verken med arvelovens pliktdelsregel eller dens regler om testamentsform. Skifterettens dom blir dermed å stadfeste for så vidt den er påanket.

Etter resultatet vil de ankende bli pålagt å erstatte det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten i henhold til den inngitte arbeidsoppgave fra motpartens prosessfullmektig, jfr. hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Skifterettens omkostningsavgjørelse finnes det etter omstendighetene ikke tilstrekkelig grunn til å endre. I denne forbindelse bemerkes for øvrig at det er åpenbart uriktig når skifteretten har pålagt det offentlige å betale saksomkostninger i motsøksmålet. Men dette faller utenfor anken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Skifterettens dom stadfestes så langt den er påanket.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler D og C en for begge og begge for en til det offentlige kr. 11 037,50 - ellevetusenogtrettisju kroner 50/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Thorvald Ornell Myhre):

B født xx.xx.1909 døde den 24.11.1982. Hans dødsbo ble tatt under offentlig skifte ved Nordhordland skifterett.

Fra månedskiftet februar/mars 1973 og frem til B's død, levde han og A

Side:34

sammen i et «papirløst ekteskap». Det var et fast og etablert forhold da de fra først av bodde sammen i saksøktes hus på X i Y, og senere flyttet til avdødes eiendom på Z i september 1974. Saksøkte solgte sitt hus på X ved kjøpekontrakt av 27.9.1980 for kr. 275 000,-.

D og C innleverte ved prosessfullmektig, advokat Leon Larsen, 2.5.1983 stevning til Nordhordland skifterett med slik påstand:

«1. Pantobligasjon på kr. 70 000 med pant i boets eiendom er ugyldig.

2. Bo- og bruksrett for våningshus og grunn er ugyldig.

3. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger.»

Ved brev av 10.4.1984 besluttet skifteretten at skiftetvisten skulle overføres i søksmåls former. 16.4.1984 ble ny stevning avgitt med slik påstand:

«1. Pantobligasjon på kr. 70 000 med pant i boets eiendom er ugyldig.

2. Bo- og bruksrett til våningshus og grunn er ugyldig.

3. De innbragte midler i samleverperioden deles likt.

4. Saksøker tilkjennes saksomkostninger.»

Saksøkte reiste ved prosesskriv av 10.10.1984 motsøksmål med slik påstand:

«1. A tilkjennes erstatning av B's bo v/D og C for et beløp av inntil kr. 50 000 etter rettens skjønn.

2. A tilkjennes saksomkostninger i motsøksmålet.»

Hovedforhandling i saken ble avholdt 8.11.1984.

Saksøkeren v/prosessfullmektig advokat Leon Larsen har i det vesentlige fremholdt følgende: - - -

Retten skal bemerke:

Når det gjelder samboernes økonomiske forhold, bygger retten i det alt vesentlige på de dokumenterte selvangivelser og ut fra disse opplysninger forsøke å klarlegge samboernes samlete disponible beløp innenfor hvert inntektsår. Disponible beløp fremstår som differansen mellom bruttoinntekten (nettoinntekt fra egen prosentlignet bolig unntas) og de i henhold til selvangivelsen betalte utgifter korrigert for gjeldsøkning/reduksjon samt skatt. Denne analyse gir grunnlag for å konstatere i hvilken utstrekning samboerne har kontantbeløp til disposisjon for å delta i den felles husholdning, betale særutgifter eller foreta investering med varige gjenstander etc.

Hva angår samboernes skatteforhold, skal nevnes at retten ikke har vært forelagt dokumentasjon for den ilignede skatt for noen av partene, og retten har derfor vært henvist til å benytte seg av alminnelig tilgjengelige kilder om skattesatsene for de enkelte inntektsår.

B hadde ifølge selvangivelsen for 1973 en brutto inntekt på ca. kr. 59 000,-. Fratrukket skatt med ca. kr. 19 600, diverse utgifter i henhold til selvangivelsen, ca. kr. 6 000, fremstår en netto på ca. kr. 33 400. Ut over det som fremgår av selvangivelsen, legger retten til grunn at B i 1973 betalte kr. 10 000 som avdrag på gjeld til naboen E. Videre er tatt i betraktning at B i 1973 kjøpte en Mercedes til kr. 36 200, hvorav kr. 20 000 ble betalt kontant, og resten over 12 måneders avbetaling med månedlig avdrag kr. 1 493,50. Kontrakten er datert 16.2.1973. Fratrukket disse kr. 20 000 samt 10 månedlige avdrag med kr. 15 000, oppstår for B i 1973 en underbalanse stor kr. 11 600. Det er videre i selvangivelsen gitt en økning under post 50 på kr. 6 000 fra året før. Det er usikkert om dette kan ha medført ytterligere underskudd for B. Imidlertid finner retten å kunne bygge på at han i 1973 betalte kr. 8 000 for lite i skatt, som ble tilbakebetalt i 1975. Det er ikke fremkommet opplysninger i saken om at B hadde midler i 1973, som ikke var medtatt i selvangivelsen, om avbetalingskontrakten ble

Side:35

misligholdt m.v.

For inntektsåret 1973 finner retten å legge til grunn at B, etter at han i februar/mars 1973 flyttet inn hos saksøkte på X, ikke bidro med kontante midler til den felles husholdning. Dette resultat er også i overensstemmelse med saksøktes forklaring, som har gjort gjeldende at hun ved to anledninger måtte hjelpe B med kr. 5 000, som hun fikk utbetalt som forskudd på uførepensjon. Det fremgår ikke når disse hjelpeaksjoner fant sted, men retten bygger på at B i noen grad har finansiert underskuddet i 1973 med inntektene i 1974, samt at han med mindre beløp har mottatt hjelp fra saksøkte ut over de kr. 10 000.

I 1974 hadde B en disponibel inntekt (inklusive låneopptak med kr. 11 420) på ca. kr. 40 000, og i 1975 ca. kr. 50 000, hvilket også tar hensyn til en leieinntekt med kr. 2 400 og låneopptak med kr. 12 000 i - - - Maskin A/S, samt skatt betalt med kr. 23 800 ialt inklusive restskatt. I 1976 hadde B en disponibel inntekt på ca. kr. 34 000 inklusive leieinntekt.

Saksøkte har i samme periode hatt minimale inntekter oppgitt til beskatning. Hun oppgir videre å ha hatt kr. 15 000 innestående på bank da samboerforholdet begynte i 1973, dette innskudd var en følge av at hun en tid før samboerforholdet ble innledet, foretok utleie av sin eiendom på X. Videre har saksøkte oppgitt at hun fra og med 1972 mottok barnetrygd etter sats for enslig forsørger, dvs. det dobbelte av vanlig barnetrygd for ett barn. Barnetrygden gjaldt et pleiebarn født i 1972. Saksøkte oppgir også å ha fått farsbidrag for dette barn. Eksakte beløp er ikke oppgitt, men ut fra opplysninger i saken og tilgjengelige kilder bygges på at saksøkte for dette mottok ca. kr. 5 000 i 1973. Saksøkte oppgir dessuten å ha mottatt et lån på kr. 2 000 fra sin mor, samt å ha betalt kr. 5 000 for en tomt. Hun skal dessuten ha mottatt vederlag for strikkearbeid, et vederlag av ukjent størrelse. Retten bygger her på at saksøkte i 1973 - etter ovennevnte poster - har hatt til disposisjon samlet kr. 25 000.

I 1974 bygger retten på at saksøkte inklusive lån kr. 5 000 fra moren, hadde til disposisjon samlet kr. 9 000, og i 1975 ca. kr. 32 000,-. Når det gjelder 1975 finner retten å bygge på saksøktes opplysning om at hennes bolig på X ble utleiet for kr. 10 200.

I 1976 legger retten til grunn at saksøkte fikk utbetalt pensjon med kr. 19 000, leie, farsbidrag, barnetrygd og lån med ialt kr. 17 000. Med fradrag av utgifter i henhold til selvangivelsen, og avdrag på lån, samt avbetalingskontrakt med kr. 10 000,- etter dette disponibelt ialt kr. 23 000.

For perioden 1973 til 1976 disponerte etter dette B ca. kr. 124 000, og saksøkte ca. kr. 90 000.

Saksøkte har under hovedforhandlingen gjort gjeldende at B hadde en kassamanko som sjåfør for - - - Rutelag stor kr. 25-26 000, som ble oppdaget av saksøkte i 1974. Denne manko må etter saksøktes oppfatning ha vært medbragt som «gjeld» da samboerforholdet ble innledet i 1973. Det oppsto dessuten mankoer gjentatte ganger senere med forskjellige beløp.

Retten finner etter omstendighetene å kunne legge til grunn at B allerede i februar 1973 hadde et kassaunderskudd på kr. 25 000, og at dette underskudd ble tilbakebetalt ved låneopptak i 1976.

Når det gjelder perioden 1977-82 finnes det unødvendig å gå i tilsvarende detaljer vedrørende B. Han ble i 1977 pensjonist, og disponerte i perioden 1977-82 følgende beløp med fradrag av de i selvangivelsen oppgitte utgifter:

i 1977 kr. 18 000,

Side:36

i 1978 kr. 18 000,

i 1979 kr. 18 000,

i 1980 kr. 22 000,

i 1981 kr. 27 000,

i 1982 kr. 22 000,

sum kr. 125 000.

Saksøkte har i samme periode hatt noe høyere inntekt enn B. I 1977 bygger retten på at hun i tillegg til nettoinntekt etter selvangivelsen kr. 22 000, har hatt leieinntekt med kr. 10 200, fosterhjemsgodtgjørelse med kr. 3 300, barnetrygd med ca. kr. 2 500, og har etter dette totalt disponert kr. 41 000.

For 1978 legges til grunn at A hadde leieinntekter på X-huset med kr. 14 000, barnetrygd med kr. 2 500 samt fosterhjemsgodtgjørelse med kr. 6 700, samlet disponibelt ca. kr. 50 000.

I 1979 er leieinntekten øket til kr. 18 000, og totalt disponibelt etter dette ca. kr. 50 000.

I 1980 selger A sitt hus på X for kr. 275 000. Av dette får hun utbetalt kr. 130 000 i 1980.

Retten legger til grunn at hun ut over dette hadde kr. 45 000 disponibelt i 1980. Når det tas hensyn til at hun solgte den gamle bilen for kr. 15 000 og kjøpte ny for kr. 97 000, hvorav kr. 60 000 kontant, og reduserte sin gjeld med kr. 43 000, har hun etter dette hatt til disposisjon kr. 87 000.

I 1981 og 1982 hadde saksøkte til disposisjon henholdsvis ca. kr. 25 000 og noe i overkant av kr. 150 000 inklusive barnetrygd. Det høye beløp i 1982 er en følge av at det ble solgt bil og redskaper.

Retten finner å konkludere med at A i perioden 1977-1984 har hatt vesentlig større pengebeløp til disposisjon enn B. Videre må her tas i betraktning at A's innsats i hjemmet langt må kunne antas å overstige verdien av de naturalia som borett, brensel m.v. som kan sies å være innbragt på B's hånd. Det skal her særskilt bemerkes at det gjennom partsforklaringene klart er fremkommet at B overhodet ikke deltok i husarbeide som vask, matlaging m.m., og at dette utelukkende ble utført av saksøkte, helt fra 1973 frem til 1982. Etter rettens oppfatning må det videre legges til grunn at A's arbeidsinnsats i hjemmet ble øket i ikke uvesentlig grad etter at B's sykdom ble oppdaget. Dette må ha gjort seg særlig gjeldende i de siste 21/2 år av B's liv, da A i tillegg til vanlig husarbeid måtte foreta omarbeidelser av samboerens klær og ellers foreta nødvendig stell av B.

Sameie kan etter rettspraksis oppstå som følge av avtale eller annen rettsstiftende kjensgjerning, jfr. f.eks. høyesterettsdom i Rt-1984-503. Utgangspunktet er likevel at hver fortsatt eier sitt.

I nærværende sak foreligger ingen avtale. Det må etter dette undersøkes hvorvidt det kan foreligge rettsstiftende kjensgjerninger som kan gi grunnlag for sameierett. Etter rettspraksis kan sammenblanding av partenes økonomi være en slik rettsstiftende kjensgjerning. Dersom det foreligger en betydelig sammenblanding, hvor man etter dette ikke kan konstatere hvem som eier hva, f.eks. fordi det er benyttet en felleskasse, som man har belastet både ved husholdning og erverv av mer varige gjenstander, kan dette danne grunnlag for sameie i samtlige innbragte gjenstander.

I noen utstrekning synes det klart at samboernes økonomi i denne sak har vært sammenblandet. B's inntekter fra hans arbeid i - - - Rutelag ble i de

Side:37

siste to årene tatt hånd om av saksøkte, som disponerte pengene til husholdning, dekning av underskudd i kassen og øvrige forefallende utgifter. Videre mottok A flere ganger leie på vegne av B, samt oppgjør for leveranse i tilknytning til gårdsdriften. Retten finner å kunne legge mindre vekt på disse momenter, som synes å ha sin viktigste årsak i at B hadde meget dårlig kjennskap til samt uorden i økonomien, og at saksøkte måtte holde orden på såvel sin egen som B's økonomi.

Når det gjelder anskaffelse av større kapitalvarer, foreligger det flere tegn som tyder på at samboerne søkte å etablere klare eierforhold. Det vises her til at A alene ble ansvarlig for gjeld og avbetalingskontrakter i tilknytning til bilkjøp og kjøp av gårdsredskaper.

Etter dom inntatt i Rt-1982-1269 flg. synes det klart at sameierett ikke kan konstateres dersom den enes innsats er uten betydning eller iallfall unødvendig for erverv av gjenstander som disponeres i fellesskap. Etter gjennomgåelsen av partenes økonomi - som beskrevet ovenfor - finner retten at B's bidrag neppe kan ha strukket til lenger enn til dekning av hans andel av de løpende husholdningsutgifter, særutgifter på hans side som drift av bil og vedlikehold og andre utgifter knyttet til egen eiendom. Det skal bemerkes at denne eiendom, etter saksøktes oppfatning, skal holdes utenfor det påståtte sameie.

På bakgrunn av B's relativt beskjedne innsats under samboerforholdet, finner retten etter dette ikke å kunne gi saksøkerne medhold i kravet om at innbragte gjenstander under samleverforholdet skal deles likt. Retten vil likevel understreke at det kan foreligge sameierett i enkeltgjenstander. Dette spørsmål må imidlertid løses særskilt for hver enkelt gjenstand, og kan ikke tas stilling til i nærværende sak.

Hva angår gyldigheten av pantobligasjonen stor kr. 70 000, skal bemerkes: Pantobligasjonen ble utstedt av B 25.9.1978. Samboerne hadde da levd sammen ca. 5 år. I denne periode hadde B til disposisjon ca. kr. 136 000 og saksøkte ca. kr. 180 000. Tas det hensyn til at A har fått overført til seg en bil ca. kr. 30 000, fremstår en overvekt på ca. kr. 14 000 i saksøktes favør. Men dette gir likevel ingen direkte indikasjon på hvor mye B har mottatt. Saksøkte har i perioden videre betalt ca. kr. 10 000 ved finansiering av bilen som ble innkjøpt i 1973 (forskuddsutbetaling av pensjon), samt deler av avdrag og renter på lån kr. 25 000 i Vestlandsbanken.

Det synes etter dette på det rene at saksøktes kontante tilskudd i favør av B ikke kunne forsvare en gjeld på kr. 70 000 i 1978. Det må her også tas hensyn til saksøktes særutgifter til fosterbarn.

Dersom det tas hensyn til A's arbeidsinnsats og B's vederlagsfrie opphold hos A på X fra 1973 til september 1974, og det videre gjøres fradrag for verdien av B's ytelser som borett, naturalia m.m. er det i alle fall tvilsomt om det på obligasjonsutstedelsestidspunktet kan være grunnlag for den gjeld obligasjonen gir uttrykk for.

B's advokat, Eng. Eikeland, har gitt uttrykk for at B overfor ham hadde meddelt at obligasjonen skulle dekke reell gjeld som B hadde til saksøkte på dette tidspunkt. Eng. Eikeland har videre gitt uttrykk for at han ikke kunne trekke B's uttalelse i tvil. På bakgrunn av at Eikeland i en årrekke hadde god kontakt med avdøde, antar retten at advokaten har hatt god kjennskap til avdødes økonomi.

Pantobligasjonen av 25.9.1978 er tinglyst. Det er på obligasjonen ikke gjort

Side:38

påtegninger som gjør pantobligasjonen uomsettelig. Det er fra saksøktes side heller ikke bestridt at A kunne disponere over obligasjonen, som etter sitt innhold kunne bringes til forfall etter 3 måneders oppsigelse.

Det synes klart at obligasjonen rent faktisk ikke innebar noen økonomisk byrde for B i hans levetid, idet obligasjonen løp uten renter og avdrag, og det heller ikke ble foretatt oppsigelse. For A må obligasjonen imidlertid ha fremtrådt som en sikkerhet i tilfelle av samlivsbrudd. Det foreligger ikke omstendigheter som peker i retning av at obligasjonen ikke kunne gjøres gjeldende av saksøkte ved slik separasjon.

Retten finner at det på obligasjonsutstedelscstidspunktet ikke kan utelukkes at A samlet hadde ytet en innsats som oversteg B's innsats med kr. 70 000, og legger til grunn at B hadde vurdert størrelsen av sin gjeld, og fastsatt denne til det beløp obligasjonen lyder på. At det ikke kan konstateres en slik merinnsats i form av kontanter, får derfor bare liten betydning. B må under enhver omstendighet ha hatt de beste forutsetninger for å tallfeste verdien av saksøktes merinnsats.

Retten finner videre at den lempelige betalingsordning må ses på bakgrunn av at samboerne fortsatt ønsket å leve sammen med felles husholdning, og at gjeldsstiftelsen fremsto som en fornuftig ordning mellom partene, idet A da ble sikret en tryggere økonomisk posisjon.

Betalingsbetingelsene kan etter rettens oppfatning ikke frata disposisjonen dens karakter av reell gjeldsstiftelse.

Selv om retten etter dette har konstatert at obligasjonen er et vederlag for merinnsats, skal det likevel bemerkes at disposisjonen etter rettens oppfatning faktisk og rettslig er gjennomført.

En tinglyst pantobligasjon er et verdipapir som kan omsettes uten samtykke fra ektefelle eller samboer, og i et såvidt løst forhold som en samboersituasjon, fremstår krav etter obligasjonen som en mulighet begge parter må regne med og innrette seg etter.

Pantobligasjonen blir ikke å kjenne ugyldig.

Ved erklæring datert 25.9.1978 har saksøkte videre fått en livsvarig bo- og bruksrett til B's eiendom.

Erklæringen lyder slik:

«Erklæring om bo- og bruksrett.

Underskrevne B erklærer hermed at A født xx.xx.1929 pers.nr. - - -, skal ha livsvarig bo- og bruksrett på min eiendom, - - -, gnr. 68 bnr. 9 i Æ.

Boretten skal utøves sammen med meg. Den skal bestå av gårdens våningshus med nødvendige uthus. Det påligger henne vanlig vedlikehold av våningshuset, men ikke større reparasjoner. Bruksretten inntil 2 - to - da. jord høvelig arrondert som hage rundt våningshuset.

Bo- og bruksretten er gratis, men verdsettes for avgifters skyld til 5-årig verdi kr. 4 000,- - kroner firetusen -.

Denne erklæring begjæres tinglyst på ovennevnte eiendom.

Bergen, 25. september 1978.

>B A

Eng. Eikeland (s.)»

Erklæringen ble også tinglyst på eiendommen.

I likhet med obligasjonen pålydende kr. 70 000, kan bo- og bruksretten gjøres gjeldende av saksøkte også etter et eventuelt samlivsbrudd. Imidlertid skal boretten utøves sammen med B i hans levetid, og en slik formulering kan

Side:39

rent faktisk ikke gi plass for noen borett ved samlivsbrudd, idet boretten da ikke kunne utøves sammen.

Det forhold at saksøktes borett ikke kunne få vesentlig betydning for B i hans levetid, får imidlertid ingen betydning dersom det kan konstateres at bo- og bruksretten, selv om denne i det vesentlige tok sikte på å tilføre saksøkte ytelser etter B's død, fremstår som et vederlag for ytelser som A allerede hadde foretatt eller i det nærmeste ville komme til å foreta. Retten er under noen tvil kommet til at bo- og bruksretten har et visst kontraktspreg, idet B ved denne disposisjon i noen grad ønsket å sikre seg A's hjelp resten av sin levetid.

Det vises her til det som er sagt ovenfor om B's sterke avhengighet av hjelp til husarbeid, som matlaging, vask m.m.

Retten legger også til grunn at B ved denne disposisjon ønsket å medvirke til at saksøkte solgte sitt hus på X slik at hun herunder fikk frigjort midler som kunne komme begge samboerne til gode. Retten finner etter dette at saksøkte må frifinnes for kravet om at bo- og bruksretten er ugyldig som stridende mot testaments former. Retten finner at erklæringen er såvidt presist formulert at boretten i samsvar med B's vilje må antas å omfatte hele eiendommen.

Saksøkte har i motsøksmålet krevd erstatning fra B's bo for et beløp av inntil kr. 50 000 etter rettens skjønn, som følge av at A særlig under B's sykdomsperiode, utførte en innsats som gikk betydelig ut over det man kunne forvente å kreve, og at det må være rimelig å fastsette en godtgjørelse for dette. Retten er kommet til at saksøkte ikke kan gis medhold i sitt krav på erstatning. Det vises her til at A ved obligasjon pålydende kr. 70 000 samt den livsvarige bo- og bruksrett, samlet er tilført ytelser av betydelig verdi, og at den innsats hun ytet de siste 2 1/2 år under B's sykdom ikke var av en slik karakter at hun ble avskåret fra inntektsgivende arbeid eller aktiviteter på annet hold i en slik grad at det er rimelig å tilkjenne noen erstatning for dette.

Det skal videre bemerkes at A frivillig gikk inn i samboerforholdet, og at hun på bakgrunn av B's alder må ha vært fullt klar over muligheten av at hun på et senere tidspunkt måtte utføre pleie av B. Det skal videre bemerkes at når to personer innleder et samboerforhold av den art det her er tale om, er det normalt å yte hjelp under den annen samboers sykdom uten henblikk på at man senere skal ha kompensasjon for disse anstrengelser.

Nærværende sak skiller seg således klart fra andre pleieforhold, idet den følelsesmessige tilknytning har et ganske annet innhold.

Saksøkerne i hovedsøksmålet har etter dette tapt saken fullstendig, jfr. tvml. §172 første ledd. Retten finner imidlertid, under henvisning til tvml. §172, 2. ledd, at saken var såvidt tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten. Videre skal det bemerkes at utfallet av saken i en viss grad har berodd på opplysninger som først er fremkommet under hovedforhandlingen.

Saksøker i motsøksmålet tilpliktes å erstatte saksøkte meromkostningene ved motsøksmålet, skjønnsmessig fastsatt av retten til kr. 2 000,-. A er innvilget fri rettshjelp etter søknad. - - -