RG-1989-523 (1)

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-11-13
Publisert:	RG-1989-523
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 13. november 1987 i ankesak LE-1985-00310, hl.nr. 467/85.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Esben Urbye, Nesbru). Motpart: Storebrand forsikring A/S (Prosessfullmektig: Advokat Knut Riisa, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer F. Gripne, formann. Lagdommer Ola Melheim. Ekstraordinær lagdommer Haakon Faanes
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-9, Folketrygdloven (1966), §3-1, Bilansvarslova (1961) §6, Tvistemålsloven (1915) §180

I sak om fastsettelse av erstatning etter trafikkulykke avsa Fredrikstad byrett 15. mars 1985 dom med slik domsslutning:

"1. A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring dømmes til å betale følgende erstatning til A:

a. Erstatning for tap i fremtidig erverv med kr. 14000,- -fjortentusen kroner- innen 1. mai 1985 og deretter med kr. 28000,- -åtteogtyvetusen kroner- innen 1. mai hvert år, første gang 1. mai 1986.

b. Menerstatning med kr. 100000,- -hundretusen kronerinnen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse, og deretter årlig med kr. 36500,- -seksogtredvetusenfemhundre kroner- innen 1. mai hvert år, første gang 1. mai 1985.

c. Erstatning for økte fremtidige utgifter med årlig kr. 2300,- -totusentrehundre kroner- innen 1. mai hvert år, første gang 1. mai 985.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Om saksforholdet vises til byrettens domsgrunner og det som nedenfor er anført.

A har ved sin prosessfullmektig i rett tid påanket byrettens dom og for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"1. Storebrand forsikring A/S dømmes til å betale følgende erstatning til A:

a. Faktisk påløpne utgifter med kr. 7500.

b. Lidt inntektstap begrenset oppad til kr. 150000.

c. Erstatning for tap i fremtidig erverv begrenset oppad til kr. 1000000.

d. Menerstatning begrenset oppad til kr. 500000.

e. Erstatning for økte fremtidige utgifter begrenset oppad til kr. 100000.

2. Storebrand forsikring A/S dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter, eventuelt til det offentlige."

Storebrand forsikring A/S har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"Prinsipalt:

I Storebrand forsikring A/S dømmes til å betale følgende erstatning til A:

a) Lidt inntektstap begrenset oppad til kr. 40100,-.

b) Påløpte utgifter kr. 7500,-.

c) Påløpt menerstatning begrenset oppad til kr. 100,000,-.

d) Tap i fremtidig erverv med kr. 30000,- pr. år innen 1. desember hvert år, første gang 1. desember 1987.

e) Fremtidig menerstatning lik grunnbeløpet i folketrygdloven, for tiden kr. 29900,- innen 1. desember hvert år, første gang 1. desember 1987.

f) Fremtidige ekstraordinære utgifter kr. 2300,- innen 1. desember hvert år, første gang innen 1. desember 1987.

Subsidiært:

II

a) Som romertall Ia og b.

b) Menerstatning begrenset oppad til kr. 400000,-.

c) Tap i fremtidig erverv kr. 300000,-.

d) Fremtidige utgifter begrenset oppad til kr. 26000,-.

III Til fradrag i tilkjent erstatning både under den prinsipale og subsidiære påstand går utbetalt a kontobeløp kr. 100000,-."

Ankeforhandling ble holdt i Fredrikstad 3. og 4. november 1987. Det ble foretatt vitneavhør av den ankende parts mor og avhør av en sakkyndig (Slettebø), som er ny for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Fra overlege Magnar Slettebøs sakkyndigerklæring til lagmannsretten av 11. februar 1986 - bygget på "sykehusjournal ved Sentralsykehuset for Østfold i Fredrikstad og Borge sykehjem, epikriser fra Ullevål sykehus nevrokirurgisk avdeling og utlånte dokumenter i saken samt personlig undersøkelse den 7. februar 1986" - gjengis vurdering og konklusjon: "A kom til skade ved en trafikkulykke om kvelden den 7. mai 1981. Hun hadde alt samme kvelden reaksjon fra armer og ben som tydet på en ganske omfattende skade i det som kalles midthjernen, men det var ut fra normal kalorisk prøve bevart hjernestammefunksjon. Hun ble de første ukene behandlet i spesial avdeling og det var betydelige problemer med å holde nede trykket inni hodet slik at hun i tillegg til avsvellende behandling også måtte gis barbiturat-narkose. Samtidig var det også problemer med infeksjoner og påført sammenklapping av den ene lunga. Litt ut i forløpet fikk hun en allergisk reaksjon og det ble antatt at det var barbiturater som forårsaket dette, men det er også en mulighet for at et spesielt antibioticum alt da kan ha vært medvirkende idet det senere er opplysninger om at hun har reagert på dette. Etter at hun kom gjennom den akutte fasen stabiliserte tilstanden seg, men hun kom da ut med et betydelig sequele i form av manglende språkfunksjon og ellers bortfall av mye av de intellektuelle funksjoner, dessuten manglende koordinering og bruk av armer og ben. Kontroll røntgenundersøkelse med datastyrt teknikk har vist svinn av vev så vel sentralt svarende til normale hulrom, som over hjernen, men det ble påvist normale trykkforhold langs ryggmargen og over hjernen og man fant således ikke noen grunn for å legge inn kunstig avledning av spinalvæske fra ventriklene. Senere kontroll-bilder, senest 2. februar 1983 viser uforandret tilstand fra september 1981. Hun hadde sommeren 1981 noen sitringer som ble oppfattet som mulig uttrykk for epilepsi, og det ble gitt behandling i form av Fenemal. Dette ble fjernet 1. juni 1983 etter at det siste måneder forut hadde kommet et betydelig fall i blodprosenten og man antok at dette var en forgiftningsreaksjon utløst av Fenemal. Hun tålte denne sponeringen bra. Det har senere ikke vært noen sikre anfall og blodprosenten steg også nokså umiddelbart etter seponering. Hun synes siste par årene å ha stabilisert seg som en tung pleiepasient. Det var en tid litt problemer med sår rundt nesen, men også dette er blitt borte etter at røret gjennom nesen ned til maven kunne fjernes tidlig på høsten 1985. Senere har hun tatt til seg føde på vanlig måte, spiser moset mat og også brødmat, men må da mates. Dette går greit men det er litt problemer med å få gitt henne væske idet hun ikke uten videre drikker av kopp, men også dette går bra når man bare gir seg litt tid. Hun har nå de siste årene ikke hatt noen komplikasjoner fra lungene. Det har ikke vært noen urinveisinfeksjoner etter at urinrøret ble fjernet for godt i september 1981. Hun har som nevnt heller ikke hatt noen tendens til trykksår eller liggesår og ved undersøkelsen nå synes almentilstanden å være god. Hun reagerer til en viss grad på omgivelsene og det blir av pleiepersonalet fortalt at hun gir uttrykk for velvære eller mishagsytringer ved f.eks. forskjellige former for musikk. Hun gir videre uttrykk for velvære når hun blir stelt om og matet uten at man kan si at det er noe spesielt matslag som hun foretrekker fremfor andre, men det kommer frem at hun ikke liker fisk, og gir da uttrykk for dette.

Konklusjonen blir at A har en stor hjerneskade etter ulykken om kvelden den 7. mai 81. Hun er språkløs og har manglende koordinering og bruk av armer og ben, og mye av de intellektuelle funksjoner synes også å ha gått tapt. Likevel har man en viss kontakt med henne ved kroppstimulering og dels også da øyekontakt og bortsett fra at hun var ganske dårlig initialt, så synes tilstanden å holde seg noenlunde stasjonær, og det har kommet til en viss bedring i det siste slik sett at man har kunnet få bort sondeforingen. Noen bedring videre kan man ikke regne med og hun vil forbli en tung pleiepasient helt avhengig av betydelig hjelp fra andre døgnet rundt. Man kan heller ikke regne med at de intellektuelle funksjoner vil bedres noe vesentlig. Når det gjelder hennes livsutsikter videre, så vil de helt avhenge av fortsatt godt stell og pleie. Hun er enda bare 20 år og fysisk er hun i fin form og menstruasjonen hadde også kommet tilbake det siste året. Dette sammen med fortsatt godt stell gjør at hun kan leve i mange år, men det er samtidig klart at hun står i fare for komplikasjoner som en frisk oppegående person vil være forskånet for. Man tenker da i første omgang på komplikasjoner fra urinveier og luftveier, men også fare for liggesår og trykksår dersom ikke stellet hele tiden er optimalt. Noe redusert livslengde må man i alle fall regne med, men ut fra de usikre faktorer som her er nevnt er det kun ren gjetting å antyde noe eksakt tall. Det vil være av stor viktighet at man klarer å holde oppe den gode almentilstand og den passe kroppsvekten som hun har idag, og det skal her innskytes at man tidlig i forløpet hadde visse problemer med vektøkning den tid hun sto på sondeernæring."

For lagmannsretten har prosedyren dreiet seg om spørsmålet engangserstatning/terminerstatning og spørsmålet om størrelsen av de enkelte erstatningsbeløp. Det er mellom partene enighet om beregningen av erstatningsbeløpene under de alternative forutsetninger.

A har ved sin prosessfullmektig, advokat Espen Urbye, i hovedtrekk anført:

1. Terminerstatning/engangserstatning.

Etter skadeserstatningsloven §3-1 er det visse tapsposter som skal erstattes, og etter §3-9 er engangserstatning hovedregelen. Lovmotivene gir ingen retningslinjer for valget av erstatningsform, jfr. drøftelsen i byrettsdommen 13 flg., og man har ingen dom som fastsetter terminerstatning etter skadeserstatningsloven. Frostating lagmannsretts dom i RG-1966-46 gjelder bilansvarsloven §6. I teorien har usikker livslengde vært ansett som et moment, og byretten fastsatte terminerstatning fordi den mente at man var henvist til ren gjetning angående skadelidtes sannsynlige levealder. For så vidt stiller det seg imidlertid annerledes etter den sakkyndigerklæring som er avgitt av overlege Slettebø. Man har ikke lenger rimelig holdepunkt for kort livslengde. Med god pleie vil skadelidte kunne bli både 67 år og eldre, og man må da holde seg til gjennomsnittlig levealder og standardisert erstatning. Gis engangserstatning, kan pengene plasseres slik at de gir mer enn terminerstatning. Dessuten blir man ferdig med saken, og kommer det nye behandlingsmåter, er det betryggende å ha et større beløp til disposisjon. Ved engangserstatning får man videre et mindre komplisert skatteoppgjør, og psykologisk er engangserstatning å foretrekke for de pårørende.

2. Erstatningsbeløpene. a) Faktisk påløpne utgifter er det mellom partene enighet om settes til kr. 7500. b) Lidt inntektstap fra skadetidspunktet frem til dommen må beregnes særskilt for hvert av de år som er gått. Frem til midten av 1985 ville skadelidte ha vært skoleelev uten inntekt, og det er da intet å gjøre fradrag i for trygdeytelser. For den etterfølgende tid må det regnes med at hun ville ha hatt normal lønn etter sin alder. c) Tap i fremtidig erverv bør beregnes ut fra en årsinntekt på kr. 160000, gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 1987, og da frem til en alder av 67 år. Byrettens spekulasjoner om inntektsmulighetene blir et for løst grunnlag. Det vises til NOU 1987:4 (Standardisert erstatning til barn) 29 hvor det heter at skadelidte etter fylte 18 år bør ha i overkant av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, jfr. Justisdepartementets merknader i Ot.prp. nr. 81 1986-87 33. Standardisert erstatning til barn er å foretrekke, og man legger seg da på et høyt nivå. d) Menerstatningen bør baseres på statistisk levealder. Om erstatningsnivået i rettspraksis hvor barn og ungdom er skadelidt, vises det til den nevnte Ot.prp. nr. 81 12. Det er ingen hjemmel for å kutte ned på erstatningen hvor skaden er så alvorlig at skadelidte ikke vil kunne nyttiggjøre seg erstatningen. Lødrups lære på dette punkt er uholdbar. Det ville være støtende å redusere erstatningen hvor skaden er særlig alvorlig. Det er ikke støtende om erstatningen i slike tilfelle går til arvingene. e) Økte fremtidige utgifter gjelder overforbruk av klær og må fastsettes skjønnsmessig, jfr. Sevaldsendommen ( Rt-1981-138). Storebrand forsikring A/S har ved sin prosessfullmektig, advokat Knut Riisa, i hovedtrekk anført:

1. Bevisvurderingen.

De to sakkyndige, Lessum og Slettebø, er kommet til et noe forskjellig resultat i sine vurderinger av skadelidtes livslengde. Lessums observasjon av skadelidte er dog langt grundigere enn Slettebøs, og han har større erfaring med slike pasienter og likeledes med pasienter på Borge pleiehjem. Slettebø har ikke vært behandlende lege og observerte skadelidte bare ved et totimers besøk. Det må legges til grunn at risikoen for alvorlige komplikasjoner sannsynliggjør redusert livslengde. I hvert fall er usikkerheten i det foreliggende tilfelle så stor at det er unaturlig å gjette på sannsynlig livslengde.

2. Terminerstatning/engangserstatning.

Forarbeidene til skadeserstatningsloven §3-9 gir ingen direkte veiledning om bruken av terminerstatning. Det gjør heller ikke forarbeidene til bilansvarsloven. Usikkerheten om levealder og usikkerheten om hvorvidt skadelidte vil kunne nyttiggjøre seg en engangserstatning, tilsier terminerstatning. Det er ikke påvist noe umiddelbart behov for engangserstatning, og ved G-regulering (i samsvar med grunnbeløpet i folketrygden) av menerstatningen får man en vesentlig verdisikring.

Til fordel for engangserstatning er det blitt pekt på oppgjørsprinsippet, skadelidtes behov for investering og derved avkastning som verdisikring, jfr. byrettens drøftelse i dommen 13-17. I vår sak har slike hensyn ikke stor vekt. Det er stor usikkerhet om levealderen og intet konkret å investere i. Egentlig er det bare spørsmål om arv, og i det vesentlige er som nevnt terminerstatning verdisikret. Det er gått ytterligere 2 år siden byrettsdommen uten at det er noen utsikt til prinsipiell bedring av skadelidtes tilstand. I svensk rett er for øvrig hovedregelen den motsatte av vår, noe som viser at det ikke er grunn til å vise tilbakeholdenhet i bruken av terminerstatning.

2. Lidt inntektstap.

Det forutsettes at skadelidte uten skaden etter endt skolegang ville ha gått ut i arbeidslivet 1. august 1985. Prinsipalt gjøres det gjeldende at tiden fra skaden og frem til dommen må sees under ett, og da overgår trygdeytelsene langt inntektstapet, slik at intet blir å erstatte. Subsidiært fremholdes at trygdeytelsene i 1985 overstiger inntektstapet dette år, slik at det i tilfelle bare kan tilkjennes erstatning for årene 1986 og 1987, jfr. påstanden.

3. Tap i fremtidig erverv.

Det erkjennes at gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 1987 er kr. 160000, men det er unaturlig å regne med at skadelidte ville ha hatt en slik lønn. Det er det individuelle tap som skal erstattes. I hennes tilfelle er det rimelig å ta utgangspunkt i en årslønn på maksimum kr. 125000. Dette vil gi en årlig erstatning på henimot kr. 30000.

For øvrig er det vist til byrettens begrunnelse i dommen 19.

4. Menerstatning.

Bedringsutsiktene for skadelidte er minimale, og det skal foretas en individuell erstatningsfastsettelse. Gis terminerstatning, bør denne settes til grunnbeløpet i folketrygden, jfr. påstanden. Menerstatningen for tidsrommet fra skaden frem til dommen bør ikke overstige det beløp (kr. 100000,-) som byretten fastsatte. Det bør heller settes vesentlig lavere hensett til at skadelidte selv ikke har noen erkjennelse av tapt livsutfoldelse, jfr. Lødrup i "Rett og Rettssal" 583.

5. Ekstraordinære utgifter p.g.a. skaden.

Det er ikke godtgjort at slike utgifter vil påløpe, men beløpet som byretten kom frem til - årlig kr. 2300 - godtas. Påløpte utgifter godtas med kr. 7500.

Til fradrag i tilkjent erstatning går i alle tilfelle utbetalt a konto-beløp kr. 100000.

Lagmannsretten er prinsipielt kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dennes begrunnelse.

1. Engangserstatning/terminerstatning.

Hovedregelen etter skadeserstatningsloven §3-9 er at det betales engangserstatning. Fastsettelse av terminerstatning er betinget av "særlige grunner". Om denne unntaksbestemmelse heter det i Ot.prp. nr. 81 1986-87 36 at den "kan nettopp få anvendelse hvor det er overveiende sannsynlig at skadelidte vil få vesentlig kortere levetid enn gjennomsnittet, se Lødrup: Erstatningsberegningen ved personskader 107 og Nygaard: Skade og ansvar 154." Hos Lødrup heter det: "Særlig ved overdødelighet (dvs. en øket dødsrisiko) kan det være naturlig å tilkjenne terminydelser - her er skadelidtes gjenværende levetid på grunn av skaden høyst usikker." Hos Nygaard heter det: "Særlig vil store skadar som gjer det uvisst kor lenge skadelidne vil leva kunne koma inn her. Me skal her kort sjå på ei viktig skadegruppe, der store hjerneskadar gjer at skadelidne blir liggjande utan medvit, utan evne til å oppfatta sin situasjon og kanskje utan evne til å nytta pengar til kompensasjon for sitt tap av "den personlige livsutfoldelse". Det kan vera mange variantar, frå tilnærma hjernedød til meir eller mindre diffus kontakt med omverda. Eventuell utmåling bør etter mitt syn skje i terminar i desse tilfella. Kravet til "særlige grunner" i §3-9 må her normalt reknast å vera innfridd."

Lagmannsretten deler den oppfatning som det her gis uttrykk for, og etter bevisførselen finnes skadelidte i nærværende sak å tilhøre den skadegruppe som de gjengitte uttalelser gjelder. Riktignok har den sist oppnevnte sakkyndige, Slettebø, uttrykt seg mer forbeholdent enn den sakkyndige for byretten, Lessum, men dette beror ikke på at skadelidte etter byrettsdommen har vist noen "prinsipiell bedring" (som Slettebø uttrykte det i sin forklaring for lagmannsretten). Den eneste endring er at skadelidte ikke lenger sondefores, men mates gjennom munnen. Se ellers det som foran er gjengitt fra Slettebøs sakkyndigerklæring. Ifølge Slettebøs forklaring for lagmannsretten vil hjerneskaden i seg selv ikke forkorte skadelidtes liv - den er stabil - men tilstanden kan føre til livstruende komplikasjoner, f.eks. ved sekreter i lungene uten opphosting. Ved "optimal pleie" vil skadelidte kunne leve lenge. Sannsynlig livslengde blir dog ren gjetning. Hva det lå i uttrykket "optimal pleie" kom ikke klart frem, men uttrykksmåten tyder på at det praktisk sett foreligger en betydelig risiko for livstruende komplikasjoner og stor usikkerhet om sannsynlig livslengde.

Det bemerkes for øvrig at en engangserstatning like lite som en terminerstatning kan antas å kunne høyne skadelidtes livskvalitet. I begge tilfelle må det regnes med at hun forblir en tung pleiepasient ved Borge pleiehjem uten evne til å oppfatte sin situasjon. Det er fra den ankende parts side ikke pekt på noen spesiell anvendelse av en engangserstatning som skulle kunne bedre pleien av skadelidte utover det en terminerstatning måtte kunne.

2. Lidt inntektstap.

Ankemotparten har prinsipalt gjort gjeldende at skadelidte i tiden fra skaden frem til dommen ikke har lidt noe inntektstap, idet trygdeytelsene i det samme tidsrom overskrider inntektstapet. Det må imidlertid antas at beregningen av lidt inntektstap blir å foreta på tilsvarende måte som beregningen av tap i fremtidig erverv. Ellers ville beregningen falle forskjellig ut etter når saken blir endelig avgjort. Ved pådømmelsen i byretten var det ikke spørsmål om erstatning for lidt inntektstap, idet dette bare er aktuelt for årene 1986 og 1987. Var byrettsdommen blitt endelig, ville imidlertid skadelidte ha fått erstatning for tap i fremtidig erverv også for årene 1986 og 1987, og da en større erstatning enn den forsikringsselskapet subsidiært - og i forståelse med den ankende part - anser riktig forutsatt at det tas utgangspunkt i en brutto årsinntekt på henholdsvis kr. 96000 og kr. 99000.

Lagmannsretten finner det naturlig å legge til grunn en antatt bruttoinntekt for årene 1986 og 1987 (frem til 1. desember 1987) i samsvar med det ankemotparten har gjort. Erstatningen for tapt arbeidsinntekt blir da kr. 40100. Det er forutsatt at den ankende part uten skaden ville ha kommet i arbeid 1. august 1985, slik at trygdeytelsene har overskredet inntektstapet dette år.

3. Tap i fremtidig erverv.

Partene har gitt hver sin oppstilling over beregnet tap i fremtidig erverv, og det er ingen uenighet om beregningsmåten. Den ankende part har imidlertid tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, i 1987 kr. 160000, mens ankemotparten har tatt utgangspunkt i en brutto årslønn 1987 på kr. 125000.

Lagmannsretten antar at en brutto årslønn på kr. 125000 er i overkant av hva det kunne forventes at skadelidte uten skaden ville ha hatt i 1987. Det tenkes da på gjennomsnittslønn for kvinner i en alder av 22 år, jfr. byrettens resonnement på dette punkt. Den omstendighet at det i utkastet til "standardisert erstatning til barn" foreslås tatt utgangspunkt i en årslønn "i overkant av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn" (NOU 1987:4 29, jfr. Ot.prp. nr. 81 1986-87 33) gir ikke grunn til å fravike prinsippet i gjeldende rett at det er det individuelle tap som skal erstattes.

Det årlige nettotap ved en bruttolønn på kr. 125000 er av forsikringsselskapet beregnet til kr. 19400, en beregning det ikke er uenighet om. Beløpet er av selskapet avrundet oppad til kr. 20000 og deretter tillagt kr. 10000 for 50% skatt, slik at den årlige erstatning blir kr. 30000, og lagmannsretten fastsetter erstatningsbeløpet i samsvar med dette.

4. Menerstatning.

Ankemotparten har gitt uttrykk for at lagmannsretten kan - og bør - redusere de av byretten fastsatte erstatningsbeløp selv om det ikke er motanket. Det gjøres gjeldende at den påløpne menerstatning er satt for høyt og at den løpende menerstatning er blitt for høy som følge av at det uriktig er regnet med skatt av beløpene. Lagmannsretten er imidlertid av den oppfatning at menerstatningen må sees for seg og at en reduksjon av erstatningsbeløpene er betinget av motanke. Riktignok vil i det foreliggende tilfelle en eventuell reduksjon av de fastsatte beløp etter noen år kompenseres ved at forsikringsselskapet tilbyr indeksregulering i samsvar med grunnbeløpet i folketrygden (G-regulering), men det antas i tilfelle å burde skje en kompensasjon også umiddelbart.

Lagmannsretten finner den tilbudte årlige erstatning akseptabel hensett til skadelidtes manglende evne til å nyttiggjøre seg den. Det antas videre å gå få år før den av ankemotparten påståtte reduksjon av den årlige erstatning vil være kompensert ved den tilbudte indeksregulering. Imidlertid antas den påløpne menerstatning å burde settes til kr. 130000 slik at det ikke kan herske tvil om at den totale menerstatning er bedre enn den som byretten fastsatte, og da også på kort sikt. En slik forhøyelse kan være naturlig også i betraktning av den tid som er gått siden byrettsdommen.

Etter dette fastsettes den løpende menerstatning i samsvar med ankemotpartens påstand, mens den påløpne menerstatning settes til kr. 130000.

5. Påløpte og fremtidige ekstraordinære utgifter.

Partene er enige om at de påløpne utgifter settes til kr. 7500. Vesentlige fremtidige ekstraordinære utgifter finnes etter bevisførselen ikke å være sannsynliggjort. Det årlige beløp må derfor bli kr. 2300 som fastsatt av byretten og som ankemotparten har akseptert.

Det er mellom partene enighet om at utbetalt a konto-beløp, kr. 100000, fragår i den samlede erstatning.

Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har i det vesentlige ikke ført frem, jfr. tvistemålsloven §180. Forsikringsselskapet har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.

Saksomkostninger for lagmannsretten blir etter dette ikke å tilkjenne.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I Storebrand forsikring A/S dømmes til å betale følgende erstatning til A:

1. Erstatning for lidt inntektstap med 40.100 -firtitusenetthundre- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

2. Erstatning for tap i fremtidig erverv med 30.000 -trettitusen- kroner pr. år innen 1. desember hvert år, første gang innen 1. desember 1987.

3. Menerstatning med 130.000 -etthundreogtrettitusenkroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse og deretter årlig et beløp likt grunnbeløpet i folketrygden, for tiden kr. 29.900, innen 1. desember hvert år, første gang innen 1. desember 1987.

4. Erstatning for påløpte utgifter med 7.500 -syvtusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse og deretter for fremtidige utgifter med årlig 2.300 -totusentrehundre- kroner innen 1. desember hvert år, første gang innen 1. desember 1987.

II I tilkjent erstatning fragår utbetalt a konto-beløp med 100.000 -etthundretusen- kroner.

III Saksomkostninger tilkjennes ikke.