RG-1989-767
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-01 |
| Publisert: | RG-1989-767 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 1. februar 1989 i ankesak LE-1988-00237 hl.nr. 362/88 |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Heidi Bache-Wiig, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Myrvold, Kongsvinger). |
| Forfatter: | Lagdommer Erik Jørgensen, formann. Lagdommer Bror Oskar Scherdin. Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Sameigelova (1965) §2 |
Tvisten gjelder økonomisk oppgjør etter oppløsning av samboerforhold.
B, født 1949, og A, født 1944, var samboere fra høsten 1978 til januar 1986. Partene har sammen en datter, C, født xx.xx.1981.
Ved juletider 1980 flyttet de inn i egen bolig på X. Ervervet av boligen ble dels finansiert med felles midler, dels ved egen arbeidsinnsats og banklån på tilsammen kr. 320.000. Total kostpris inklusive garasje, som B førte opp i 1981, var ca kr. 600.000. Den formelle hjemmel til eiendommen hadde A alene.
Hun var inntil datteren ble født avdelingsleder i "D". Etter avsluttet svangerskapspermisjon gjenopptok hun imidlertid ikke sitt tidligere arbeid, men startet istedet høsten 1982 forretningen "E" i leide lokaler i X. Forretningen, som var registrert i hennes navn, gikk dårlig og ble avviklet etter utgangen av 1985. Den akkumulerte underbalansen var betydelig. For å dekke forretningens gjeld måtte A ta opp et lån på kr. 349.500.
B hadde under samboerforholdet arbeidsinntekter som servicemann, bortsett fra tiden februar 1984 til mars 1985, da han var arbeidsledig og mottok arbeidsledighetstrygd.
Boligeiendommen ble av A solgt i september 1986. Hun innfridde samtidig gjeldsbrevlånet på kr. 349.500 ved hjelp av de midler som salget utbrakte netto. Det var hennes oppfatning at forretningen, i likhet med boligeiendommen var i sameie mellom partene, og at derfor B måtte være medansvarlig for gjelden med en halvpart. Mot denne bakgrunn var hun bare villig til å utbetale ham kr. 60.000 etter at det i den netto salgssum var gjort fradrag for gjeldsbrevlånet og påløpne renter på lånet.
B var ikke enig i at han hadde vært medeier i forretningen og reiste ved stevning av 25. februar 1987 til Vinger og Odal herredsrett sak mot A med påstand om å bli tilkjent inntil en halvpart av boligens netto salgsverdi med tillegg av 15 % renter p.a. fra 11. september 1986.
Vinger og Odal herredsrett avsa 17. februar 1988 dom i saken med slik domsslutning:
"1. A frifinnes mot å betale B kr. 60.000,- med tillegg av 15 % årlig rente fra 11. september 86 til betaling skjer.
2. B pålegges å betale kr. 16.400,- i saksomkostninger til A."
Om saksforholdet for øvrig vises til herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
B har påanket herredsrettens dom og nedlagt slik påstand:
"1. A betaler til B kr. 255.515,05 med tillegg av 15 % årlig rente fra 15. september 86 til betaling skjer.
2. A pålegges å betale sakens omkostninger til B for herredsrett og lagmannsrett."
Det bemerkes i anledning av påstanden at det under ankeforhandlingen ble opplyst at netto salgssum av boligeiendommen utgjorde kr. 511.030,10 og ikke kr. 489.030 som opplyst for herredsretten.
A har tatt til gjenmæle og nedlagt denne påstand:
"1. Vinger og Odal herredsretts dom stadfestes.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for lagmannsretten."
For fullstendighets skyld nevnes at B påkjærte herredsrettens omkostningsavgjørelse, men at kjæremålet ble forkastet ved lagmannsrettens kjennelse av 25. mars 1988.
Under ankeforhandlingen avga partene forklaringer. Videre ble avhørt ett vitne, som er nytt for lagmannsretten. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Det er for lagmannsretten fremlagt endel nye dokumenter.
Den ankende part, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at forretningen "E" var i sameie mellom partene i likhet med hva som gjaldt boligeiendommen. Hva eiendommen angår, er det enighet om at partenes innsats i form av kapitalinnskudd, bruk av inntekter og arbeidsinnsats var omtrent likeverdig. Her var også formålet felles, nemlig å skaffe partene tilfredsstillende boforhold. Helt annerledes stiller saken seg med hensyn til forretningen. Det var på hennes initiativ den ble startet. B hadde overhodet ingen interesse av eller ønske om en slik virksomhet. Hensett til hennes holdning til spørsmålet, fant han imidlertid ikke å ville motsette seg at hun forsøkte seg. Som naturlig var, hjalp han henne da også med å komme i gang, bl.a. ved å pusse opp de lokaler hun hadde fått leid. Han var videre med henne til advokat for å få klarlagt fremgangsmåten ved registrering av firmaet og til banken, da hun søkte om å bli tilstått kassakreditt. Da denne etter kort tid var oppbrukt, betalte han i november/desember 1982 diverse regninger vedrørende forretningen på tilsammen kr. 49.693. Dette bidrag til forretningens drift var å anse som et lån og er også postert som dette i regnskapene, jfr. de fremlagte regnskapsoversikter og forklaringen til regnskapsføreren. Av forklaringen fremgikk at regnskapsføreren aldri hadde vært i tvil om at beløpet kr. 49.693 var å anse som et lån. B regnet da også med å få sine utlegg dekket så snart forretningens drift tillot det. Hadde det ikke dreiet seg om et lån, men om et bidrag fra en medeier, ville beløpet blitt postert på privatkonto (egenkapital), jfr. regnskapsførerens forklaring. At forretningen var B uvedkommende, kan videre utledes av det som ellers passerte. Forretningen var således registrert i As navn, og hun alene var ansvarlig overfor kunder og kreditorer. Hadde det vært meningen at han skulle ha andel i forretningen, ville det naturlige ha vært at han også utad stod som medansvarlig. Det var hun alene som opptok de lån som etterhvert ble nødvendig for å holde forretningen gående, og som ved utgangen av 1985 var økt til kr. 400.605. Det var også hun som foretok alle innkjøp og drøftet regnskapene med regnskapsføreren. Bs "innsats" var begrenset til at han enkelte ganger bragte regnskapsbilag til regnskapsføreren og at han ved en anledning var med og hentet varer. Når regnskapsutskriftene kom, diskuterte de naturligvis som samboere hvordan forretningen gikk, men dette innebar ikke på noen måte at han anså seg som medeier i forretningen.
Det er ellers å merke at B i de siste syv måneder da forretningen ble drevet, arbeidet i Y, hvor han bodde på hybel, og at forholdet mellom partene i denne perioden ikke var godt. I denne siste fasen hadde han derfor liten eller ingen kjennskap til hvordan forretningen gikk.
Det er videre av interesse at det for lagmannsretten ble klarlagt at årsaken til at forretningen måtte avvikles var for lav omsetning og ikke det forhold at A tok ut kr. 106.500 over privatkonto i årene 1982/1985, jfr. regnskapsførerens forklaring. Uttaket bidro til å øke underbalansen, men illustrerer ellers at hennes bidrag til felleskapet var minimalt disse årene. På denne bakgrunn kan det - i motsetning til hva herredsretten la til grunn - ikke være tvilsomt at det med hensyn til forretningen ikke forelå noen felles økonomi mellom partene og derfor heller ikke noe sammenblandingssameie, jfr. Helge J. Thue, Samliv og sameie (1983) 110. Når bortses fra boligeiendommen, er det ellers på det rene at partene hadde noen få separate aktiva, således hun bl.a. SMS - konto og han en bil. Det skal også mer til for å statuere sameie mellom samboere hva angår aktiva i næring enn når det gjelder bolig, jfr. Thue l.c. 4 og Jon Lyng i Lov og Rett 1980 (nr. 7) 398, der det er vist til dommen i Rt-1977-330, som gjaldt et noenlunde tilsvarende saksforhold som i nærværende sak.
B har ellers anført at det vil fortone seg som høyst urimelig om han, som på forskjellige vis hjalp A, skulle bli medansvarlig for forretningens gjeld og således gå glipp av halvparten av netto salgsverdi for boligen.
Ankemotparten, A, gjør gjeldende at herredsrettens dom er riktig såvel i begrunnelsen som i resultatet.
Det er således riktig når herredsretten la til grunn at forretningen "E" måtte anses som en del av partenes felles økonomi. De var enige om at A skulle slutte i sin faste stilling i "D" og starte forretningen for å skaffe inntekt som bidrag til fellesøkonomien. B deltok på forskjellige vis aktivt i forretningens drift, jfr. herredsrettens dom og for så vidt også den ankende parts anførsler. Han bidro også økonomisk i den hensikt at forretningen skulle være til nytte for begge parter på samme måte som når det gjaldt boligen. At han i regnskapene stod oppført som kreditor for sitt bidrag på kr. 49.693 sier intet om det underliggende forhold mellom partene, men var utelukkende en følge av at hun utad stod som innehaver av forretningen. Det er for øvrig ikke noe moment som taler mot at også forretningen utgjorde en del av det økonomiske felleskap at denne var registrert i hennes navn. Også boligen var registrert på henne til tross for at de eide den i felleskap. Hva underbalansen angår, skyldtes denne en kombinasjon av for lav omsetning og at A samlet tok ut kr. 106.500 over privatkonto. De uttakene som etterhvert ble foretatt, gikk bl.a. med til dekning av renter og avdrag på boliglånene. Det dårlige resultat av forretningsdriften førte til at de måtte oppta lån for å holde denne gående. B var gjennom regnskapsoversiktene kjent med stillingen til enhver tid og var også klar over at det måtte opptas lån.
Det anføres etter dette at det ikke var noen grunnleggende forskjell mellom boligen og forretningen for så vidt angikk partenes økonomiske interesser i disse aktiva. Både bolig og forretning inngikk i felleskapet på lik linje ved at begge parter skjøt inn midler og bidro med arbeidsinnsats. B hentet bl.a. varer og konfererte også ved noen anledninger med leverandører.
Rettslig sett står man overfor et sammenblandingssameie, jfr. Thue l.c. 110. Det fratar ikke sameiet denne karakter om enkelte aktiva tilhører hver av partene separat slik tilfellet er for As SMS - konto og Bs bil. Det er heller ikke prinsipielt sett grunnlag for å stille strengere krav til sammenblandingssameie i næringsvirksomhet enn når det gjelder bolig. Hvorvidt det er oppstått sameie i næring beror som for sameie i bolig på de konkrete, faktiske omstendigheter. Og som anført, er det i nærværende sak ingen grunn til noen forskjellsbehandling. Det må derfor ved oppgjøret mellom partene tas hensyn såvel til det netto overskudd som salget av boligen ga, som til underbalansen ved avviklingen av forretningen. Ved delingen av den netto som da fremkommer, vil det være naturlig å følge hovedregelen i sameieloven §2 om likedeling.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:
Det vil fremgå av anførslene at det er enighet om at partenes bolig var i sameie. Noen uttrykkelig avtale om dette ble ikke inngått da de startet byggingen og heller ikke senere mens samboerforholdet besto. Etter det som er fremkommet, må man imidlertid gå ut fra at det var en uuttalt forutsetning at de skulle være sameiere med like andeler i boligen. Når bortses fra noen få aktiva (hennes SMS - konto og hans bil), jfr. anførslene, brukte de hva de hadde av midler til erverv av boligen. Det er opplyst at hun skjøt inn kr. 125.000 og han ca kr. 143.000 inklusive garasjen som ble verdsatt til kr. 40.000. I tillegg kom begges arbeidsinnsats. Løpende utgifter til husholdning og til betaling av renter og avdrag på boliglånene ble dekket av partenes arbeidsinntekter uten at det ble ført noe regnskap over hva den enkelte bidro med. Det dreide seg med andre ord om et økonomisk felleskap. For fullstendighets skyld nevnes at det er opplyst at Bs nettoinntekt i tiden 1979 til 1982, da forretningen "E" ble startet, beløp seg til kr. 395.000, mens As nettoinntekt for tilsvarende periode var kr. 150.900.
Etter at "E" ble startet høsten 1982, var Bs nettoinntekter, inklustive den periode han var arbeidsløs, kr. 312.120, mens A overhodet ikke hadde skattbare inntekter. Det er imidlertid enighet om at hun over privatkonto i "E" i perioden 1982 - 85, til tross for underbalansen, tok ut kr. 106.500, som for så vidt kom begge parter tilgode. I tillegg hadde hun bidrag for to barn fra tidligere ekteskap.
Mens det etter det som er nevnt ovenfor, ikke er tvilsomt og heller ikke bestridt av noen av partene at de hadde felles og sammenfiltret økonomi med hensyn til boligeiendommen, er det springende punktet i saken om dette også var tilfellet for forretningen "E". På dette punkt er lagmannsrettens vurdering en annen enn herredsrettens.
Det er ikke for lagmannsretten ført noe bevis for at B reelt sett var medeier i forretningen. Herredsretten har lagt til grunn at begge parter var enig om at A startet forretningen. Slik saken er opplyst for lagmannsretten, synes det mer nærliggende å si at B ikke motsatte seg at hans samboer gjorde et forsøk. Noen entusiasme fra hans side synes ikke å ha foreligget. Etter bevisførselen synes det heller ikke tvilsomt at hans innsats i forretningen har vært meget beskjeden, jfr. Bs anførsler og herredsrettens bemerkninger. Etter det som foreligger opplyst, synes hans innsats å ha begrenset seg til at han var "bud" ved enkelte anledninger, hvilket bl.a. innebar at han brakte regnskapsbilag til regnskapsføreren og også hentet varer fra tid til annen. Det er riktignok så at han på et tidlig stadium av forretningens drift betalte regninger på tilsammen ca kr. 50.000. Retten ser imidlertid dette som en hjelp til A i en kritisk situasjon etter at forretningen hadde nyttet kassakreditten fullt ut, jfr. i den forbindelse regnskapsførerens forklaring om at han anså beløpet som et lån fra B. Det var A som stod for den daglige drift av forretningen samtidig som B arbeidet full dag som servicemann i et annet firma. Det er ikke opplyst noe om at han i den perioden han var arbeidsløs, hadde noen annen tilknytning til forretningen enn ellers. Slik retten ser saken, kan man ikke av hans beskjedne medvirkning utlede noe om at det har vært en forutsetning at han skulle være medeier i forretningen. Det kan man etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke utlede av den omstendighet at A stod som hjemmelsinnehaver til boligen, til tross for at denne var i sameie. At også forretningen stod i hennes navn, kan ikke tas som noen indikasjon på at dette også skulle være tilfellet for denne. Det bemerkes i den forbindelse at mens det er vanlig at en medinteressert i en forretning, som drives som et ansvarlig selskap, også står som ansvarlig medinnehaver utad, har det omvendte oftest være tilfellet når det gjelder boligeiendom, idet det vanlige her har vært at bare en av partene står oppført som hjemmelsinnehaver. Etter lagmannsrettens oppfatning må det ved vurderingen av det underliggende forhold mellom partene tillegges vesentlig vekt at A alene var ansvarlig utad for forretningens forpliktelser og at det dreier seg om næringsvirksomhet som er forbundet med risiko. I nærværende sak var risikomomentet etter lagmannsrettens oppfatning så innlysende at det må kreves sterkere holdepunkter enn anført av A for at B skulle kunne anses som medeier i forretningen og dermed etter det påberopte underliggende forhold også være medansvarlig for underbalansen. Retten kan for så vidt vise til Bs anførsler, som man etter bevisførselen i det alt vesentlige kan slutte seg til.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at B ikke har noe ansvar overfor A for forretningens gjeld, idet hun alene var ansvarlig for denne. Det skal derfor ikke gjøres noe fradrag for gjelden i den netto salgssum som boligen utbrakte. Det er ikke omtvistet at denne utgjorde kr. 511.030,10. Bs andel blir da kr. 255.515,05, slik det fremgår av hans påstand.
Anken har ført frem, og lagmannsretten finner at A bør betale sakens omkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. §172 første ledd. Omkostningene for herredsretten er oppgitt til kr 17.200,-, herav utlegg kr 1.200,-, og for lagmannsretten til kr 22.602,-, herav utlegg kr 1.002,-. Hertil kommer ankegebyr med kr 7.000,-.
De samlede omkostninger fastsettes under henvisning hertil til kr 46.802,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A betaler til B 255.515,05 -tohundreogfemtifemtusenfemhundrogfemten 05/100 - kroner med tillegg av 15% -femten prosent- årlig rente fra 15. september 1986 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler A til B 46.802 -førtisekstusenåttehundreogto- kroner.
3. Oppfyllelsesfristen for de under punktene 1 og 2 nevnte beløp er 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.