RG-1989-842
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-27 |
| Publisert: | RG-1989-842 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 27. februar 1989 i sak nr. LE-1987-00684, hl.nr. 1088/87 |
| Parter: | Saksøker: Steinar Bjørnstad (Prosessfullmektig: Advokat Henning Riise, Oslo). Saksøkt: Rikstrygdeverket, Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Jan Fougner, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Einar M. Olsen, formann. Ekstraordinær lagdommer Carl Hugo Endresen. Ekstraordinær lagdommer Knut Hougen. 2 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Folketrygdloven (1966) §11-1, Tvistemålsloven (1915) §172, Trygderettsloven (1966) §23 |
Steinar Bjørnstad, født xx.xx.1944, hevder at han ved en ulykke 25. januar 1982 ble rammet av yrkesskade og fikk rett til ytelser etter kap. 11 i folketrygdloven. Den 15. desember 1983 traff Rikstrygdeverket vedtak om ikke å godkjenne skaden som yrkesskade. Ved trygderettens kjennelse av 10. oktober 1985 ble vedtaket stadfestet. Ved kjennelse av 14. mai 1987 avslo trygderetten å gjenoppta saken.
Den 12. november 1987 reiste Bjørnstad søksmål for lagmannsretten mot Rikstrygdeverket, jfr. trygderettsloven §23. Staten v/Rikstrygdeverket tok til gjenmæle. Hovedforhandling ble holdt 2. februar 1989. Etter begjæring av saksøkeren var retten satt med to meddommere fra det alminnelige utvalg. Steinar Bjørnstad avga partsforklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saksøkeren nedla slik påstand:
"1. Ved ulykken 25. januar 82 ble Steinar Bjørnstad, som var trygdet, rammet av yrkesskade og fikk rett til ytelser etter kap. 11 i Folketrygdeloven, jfr. loven §11-1, nr. 1 a.
2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger"
Saksøkte nedla slik påstand:
"1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.
2. Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger."
Saksforholdet er følgende:
I 1980 ble Bjørnstad ansatt i Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (NVE) som sjåfør. Blant annet kjørte han fast fra kontoret i Middelthunsgt. 29 til Smestad transformatorstasjon, Husebybakken 28, hvor han etter kortere eller lengre ventetid på opptil 1 time fikk returpost og eventuelt personer med seg tilbake til Middeltunsgt. 29. Sjåførene valgte selv hvilke veier de ville kjøre, og det kunne variere med trafikkforholdene etc.
Det var nokså vanlig at Bjørnstad på tilbaketuren kjørte Noreveien, Bekkefaret, Harbitzalleen, Drammensveien, Halvdan Svartesgate, Kirkeveien og til venstre inn i Middelthunsgate. Om morgenen den 25. januar 1982 kjørte han den første delen av denne ruten, men fra Drammensveien kjørte han ikke inn i Halvdan Svartesgate. I stedet kjørte han videre i Drammensveien, Bygdøy Alle, Thomas Heftyesgate og Gimle Terrasse til sin leilighet i Gimle Terrasse nr. 7 for å hente en lapp med telefonnummeret til bestyrerinnen for den trygdebolig som hans mor bodde i.
Bjørnstads mor var meget syk. Han hadde en avtale med bestyrerinnen om at han skulle ringe til henne hver morgen, hvilket var en vesentlig velferdssak, men den dagen hadde han glemt telefonnummeret i sin leilighet. I leiligheten var han innom bare et øyeblikk, fant straks lappen, og kjørte med en gang videre mot Middelthunsgate ved å kjøre Sophus Lies gate, Løvenskioldsgate og Schivesgate, visstnok for å komme inn i Kirkeveien via Professor Dahls gate. Så langt kom han ikke. Ulykken skjedde i Schives gate.
Under hovedforhandlingen var det ingen uenighet mellom partene om hendelsesforløpet slik det er beskrevet ovenfor. Uenigheten gjelder kun spørsmålet om Bjørnstad var "i arbeid" da skaden skjedde.
Saksøkeren Steinar Bjørnstad har ved sin prosessfullmektig advokat Henning Riise i det vesentlige anført:
Etter yrkesskadeserstatningens formål må Bjørnstad få medhold.
Sjåfører er en risikogruppe med krav på rask og lempelig behandling når uhellet er ute. Daglig foretas slike uskyldige ting som Bjørnstad gjorde. Det vil være støtende om han nektes yrkesskadeserstatning. Lovens skranker må ikke anses som sperrer, men som veiledning. Det får ikke særlige konsekvenser om saken avgjøres i Bjørnstads favør. Sakens sosiale aspekter tilsier utvidende fortolkning. Avstikkeren skyldtes vesentlige velferdshensyn, jfr. morens behov for omsorg og hans omsorgstrang.
Staten har innrømmet at en trygdet anses også for å være i "yrkesskadetrygdet aktivitet" ved ubetydelig avvik fra reiseruten, f.eks. for personlig hygiene, innkjøp i kiosk o.l. Trygderettens praksis har medført utvidelse i forhold til lovteksten, og trygderetten har strukket seg i sin lovtolking, jfr. trygderettens kjennelse av 19. november 1981 om han som ble skadet i lunsjpausen under en badetur. Begrepet "i arbeid" er således tolket ganske vidt. Bjørnstad tok en bagatellmessig omvei, og må anses for å ha vært "i arbeid" når avstikkeren både var kort og sterkt sosialt motivert.
Under enhver omstendighet var han "i arbeid" når han, etter å ha hentet telefonnummeret, kjørte mot Middelthunsgate 29. Det kan ikke være riktig å la det være avgjørende at ulykken skjedde før han var kommet inn i Kirkeveien.
Saksøkte, Staten v/Rikstrygdeverket, har ved sin prosessfullmektig Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Jan Fougner i det vesentlige anført:
Da Bjørnstad forlot sin vanlige rute for å hente telefonnummeret, sluttet han å utføre sitt arbeidsoppdrag og var ikke lenger i arbeid. Den videre kjøring skjedde ikke i arbeidsgivers interesse. Da ulykken inntraff, hadde Bjørnstad ikke avsluttet sitt private ærend. Det ville ikke ha vært avsluttet før han var kommet tilbake i ruten, d.v.s. i Kirkeveien.
I henhold til praksis forutsettes en ulykke å skje i tilknytning til hendelser innenfor arbeidets naturlige ramme dersom den skal kunne godtas som arbeidsulykke i lovens forstand. I dette tilfelle var det ikke slik sammenheng mellom ulykken og Bjørnstads arbeid i bedriften at skaden kan godkjennes som yrkesskade.
Folketrygdloven kap. 11 må tolkes strengt fordi det dreier seg om en særordning for særlige utsatte grupper. En utvidelse gjennom rettspraksis ville trekke nye grupper inn i ordningen. En avgjørelse på grunnlag av konkrete rimelighetsbetraktninger kan føre til store konsekvenser. Saken er derfor prinsipielt viktig. Lovens forarbeider støtter statens syn. Trygderettens praksis har særlig betydning. Trygderetten har til oppgave å sørge for ensartet praksis og er av lovgiveren tillagt høy status med spesiell sakkunnskap, jfr. sammenligningsvis Swingball-dommen, Rt-1975-603. Lagmannsretten bør vise tilbakeholdenhet med å fravike trygderettens avgjørelse.
Lagmannsretten er under dissens og atskillig tvil kommet til at Staten må få medhold.
Flertallet, de tre juridiske dommere og meddommer Falkenberg, er ikke i tvil om at Bjørnstad kjørte utelukkende i privat ærend fra krysset Drammensveien/Halvdan Svartesgate til Gimle Terrasse 7. Denne del av kjøringen skjedde ikke i arbeidsgivers interesse, og Bjørnstad var da ikke i arbeid i lovens forstand. Tvilen gjelder kjøringen fra Gimle Terrasse 7 til ulykken skjedde i Schives gate. Spørsmålet er om Bjørnstad da hadde gjenopptatt sitt arbeid ved at han med den avhentede post i bilen var på vei mot bestemmelsesstedet i Middelthuns gate 29 for å avlevere posten der i overensstemmelse med sitt arbeidsoppdrag. Det er neppe lengre avstand til Middelthuns gate 29 fra Gimle Terrasse 7 enn fra krysset Drammensveien/Halvdan Svartesgate, og det er neppe noen forskjell i risikotid, eller risikomomenter. Flertallet finner imidlertid, som trygderetten, å måtte legge avgjørende vekt på at ulykken skjedde utenfor den normale rute og at dette avvik skyldtes forhold av utelukkende privat karakter.
Det kan spørres om Bjørnstad, hvis han hadde bedt om det, ville ha fått arbeidsgiverens samtykke til å kjøre det private ærend til sitt hjem og til der å gjenoppta sitt arbeid med å kjøre posten til Middelthunsgt. 29. Svaret på dette hypotetiske spørsmål kan ikke være avgjørende i et grensetilfelle som det foreliggende. Det er behov for et klarere kriterium, jfr. ovenfor.
Mindretallet, meddommer Laszlo Borka, legger vekt på at kjøringen var løst organisert. Arbeidsgiveren hadde overlatt veivalget til sjåførene. Bjørnstads veivalg var for anledningen delvis privat motivert, men han var fremdeles på vei til Middelthunsgate 29 - bare en annen vei - og gjorde arbeidet sitt med et lite avbrudd som ikke hadde noen betydning i forhold til ulykken. Man må godta Bjørnstads opplysning om at avstikkeren ikke avvek vesentlig fra det som var vanlig i jobben.
Dom blir å avsi i overensstemmelse med flertallets konklusjon. Staten blir å frifinne. Bjørnstad har tapt saken fullstendig, men den var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for ham til å la den komme for lagmannsretten. Saksomkostninger tilkjennes ikke, jfr. tvistemålsloven §172. På dette punkt er dommen enstemmig.
Domsslutning:
1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.