RG-1990-1210
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-25 |
| Publisert: | RG-1990-1210 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00063 K, hl. nr. 180/90. |
| Parter: | Kjærende part: Bjørn Wiland (Prosessfullmektig: Advokatene Heistein, Wangensteen & Wigemyr ANS v/adv.flm. Oddleif Olsen, Kristiansand). Kjæremotpart: Gunnar Stenberg A/S, v/styrets formann (Prosessfullmektig: Adv.firma de Besche & Co. ANS v/adv. Henning E. Asheim, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Kåre Berg, formann. Lagdommer Odd Jarl Pedersen. Lagdommer Egil F. Jensen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §62, Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §31, §33, §36 |
Bjørn Wiland ved advokatene Heistein, Wangensteen & Wigemyr ANS, ved advokatfullmektig Oddleif Olsen, tok den 2. juni 1989 ut stevning til Oslo byrett. Saksøkt var Gunnar Stenberg A/S.
Når det gjelder de faktiske forhold, er det i stevningen opplyst at Wiland siden 1. februar 1988 har vært ansatt hos saksøkte som salgssjåfør. Etter en prøvetid på 6 måneder fikk han fast ansettelse i firmaet.
Den 8. februar 1989 sa Wiland opp sin stilling med en skriftlig erklæring. Det blir anført at han ble presset til å si opp stillingen. Ved skriv av 14. februar 1989 tilbakekalte Bjørn Wiland oppsigelsen.
I stevningen er tatt opp spørsmålet om hvilke søksmålsregler som skal gjelde i nærværende sak. Det gjøres gjeldende at Oslo byrett som lokal arbeidsrett er kompetent til å behandle de spørsmål som saken gjelder.
Det er i stevningen nedlagt slik påstand:
"1. Bjørn Wilands oppsigelse datert 08. februar 89 kjennes ugyldig.
2. Saksøkte dømmes til å betale erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd med det beløp retten finner rimelig.
3. Saksøkte dømmes til å erstatte saksøker eventuelt det offentlige saksomkostninger."
Gunnar Stenberg A/S ved advokatfirmaet de Besche & Co. ANS ved advokat Henning E. Asheim har i tilsvar av 16. august 1989 imøtegått stevningen. Det gjøres gjeldende at saksøkeren selv har valgt å si opp sin stilling og at det ikke foreligger oppsigelse eller avskjed fra arbeidsgivers side. Det gjøres gjeldende at firmaet bare har benyttet seg av sin rett til å holde fast ved en gyldig viljeserklæring avgitt av Wiland.
Det er nedlagt prinsipal påstand om at saken skal avvises som arbeidsrettssak. Subsidiært påstås Gunnar Stenberg A/S frifunnet.
Den 1. desember 1989 avsa Oslo byrett kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 1428/89 - 29 behandles ikke etter arbeidsmiljøloven regler.
2. Hver part bærer sine omkostninger."
Bjørn Wiland har den 21. desember 1989 påkjært Oslo byretts kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Det gjøres gjeldende at Bjørn Wilands oppsigelse er ugyldig. Det er vist til at Wiland den 8. februar 1989 fikk beskjed om samme dag å møte distriktssjef Wilhelmsen. Det anføres at Wilhelmsen opptrådte direkte truende og at det derfor ikke bør "være egnet til å forundre at han klarer å fremtvinge en oppsigelse". Det hevdes at distriktssjef Wilhelmsen har brutt minst 3 bestemmelser i avtaleloven for å fremkalle erklæringen. Det er vist til avtaleloven §31, §33 og §36. Videre hevdes det at det i hvert fall foreligger utilbørlig påvirkning ved sterke overtalelser og press, selv om det ikke egentlig foreligger tvang.
Bjørn Wiland har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse oppheves og saken tas under behandling etter arbeidsmiljøloven regler.
2. Saksomkostningssørsmålet utstår til avsluttende avgjørelse i saken."
Gunnar Stenberg A/S har i kjæremålstilsvaret imøtegått det som er anført i kjæremålserklæringen. Firmaet fastholder de anførsler og bevis som fremkom i tidligere prosesskrift for Oslo byrett.
Det fremheves at det var Bjørn Wiland som selv sa opp sin stilling ved at han skrev og undertegnet sin oppsigelse. Han fikk valget mellom selv å si opp eller bli oppsagt. Det er videre pekt på at Bjørn Wiland ikke anmodet om betenkningtid.
Det bestrides at Wiland kunne karakteriseres som "en ung mann med liten erfaring fra arbeidslivet, helt uten kjennskap til hvilke rettigheter han har etter loven". Det er anført at Bjørn Wiland allerede i 1987 fullførte og besto eksamen på samfunnsfaglinjen i studieretning for allmenne fag ved Kristiansand handelsgymnasium og handelsskole. Wiland har dessuten tidligere vært ansatt ved Dynopack.
Gunnar Stenberg A/S bestrider fortsatt at det foreligger noe brudd på avtaleloven bestemmelser.
Firmaet konkluderer med at det er de vanlige reglene i tvistemålsloven som kommer til anvendelse i nærværende sak. Det er i denne sammenheng anført at Bjørn Wiland ikke vil lide noe rettstap dersom denne saken avvises i henhold til arbeidsmiljølovens regler. Det er pekt på at han har full adgang til å få prøvet spørsmålet om tvang m.v. for de ordinære domstoler.
Gunnar Stenberg A/S har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Oslo byretts kjennelse stadfestes.
2. Gunnar Stenberg A/S tilkjennes saksomkostninger med kr 6500 for Oslo byrett og kr 4500 for lagmannsretten".
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Lagdommerne Pedersen og Jensen skal bemerke:
Det er på det rene i saken at Bjørn Wiland den 8. februar 1989 ble innkalt til møte med distriktssjef Wilhelmsen samme kveld. Videre legges til grunn at Wilhelmsen i dette møtet ga uttrykk for at Wiland kunne velge mellom å bli oppsagt fra stillingen eller selv si opp. Wiland skrev deretter sin oppsigelse, men denne ble trukket tilbake 14. februar 1989. Noen formell avskjed eller oppsigelse fra arbeidsgiveren foreligger ikke.
Den arbeidstaker som mener seg urettmessig oppsagt eller avskjediget av arbeidsgiver, kan reise søksmål etter de særlige bestemmelser i arbeidsmiljøloven kap XII. Han vil da kunne nyte godt av det særlige stillingsvern som loven gir ham, hverunder på visse vilkår rett til å stå i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom.
Den som reiser sak for å få underkjent egen oppsigelse etter påstått utilbørlig press fra arbeidsgiveren må derimot følge de vanlige prosessuelle regler i tvistemålsloven. Realitetsspørsmålet i en slik sak vil være hvorvidt arbeidstakeren på avtalerettslig grunnlag skal anses ubundet av sin oppsigelse, jfr. avtaleloven kap. 3 om ugyldige viljeserklæringer som må kunne gis analogisk anvendelse i en oppsigelsessak.
De særlige bestemmelser i arbeidsmiljøloven gjelder bare for de tilfelle der arbeidsgiveren har sagt opp arbedstakeren. Men som det bl.a. fremgår av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse, inntatt i Rt-1989-1266, kan det være på sin plass å likestille arbeidstakerens egen oppsigelse p.g.a. press fra arbeidsgiverens side med avskjed eller oppsigelse fra arbeidsgiveren. Om det er tilfelle vil måtte bero på en konkret vurdering.
At arbeidstakeren som i nærværende sak har fått valget mellom å si opp eller bli oppsagt, kan i seg selv ikke innebære at det i realiteten foreligger en avskjed fra arbeidsgiverens side.
Innenfor visse rammer må det være legitimt å stille arbeidstakeren overfor et slikt valg, og arbeidstakeren kan selv også ha et ønske om å få si opp fremfor å bli oppsagt. Ideelt sett bør arbeidsgiveren i den forbindelse klargjøre den rettslige betydning av det valg som treffes, og få frem at det er opp til arbeidstakeren om han vil si opp. Ber arbeidstakeren om betenkningstid, bør det gis ham. For øvrig kan det ikke være noe i veien for at arbeidsgiveren oppfordrer arbeidstakeren til å si opp.
Legger arbeidsgiveren et sterkt og etter omstendighetene utilbørlig press på arbeidstakeren samtidig som det definitivt uttales at konsekvensen nødvendigvis vil bli at arbeidstakeren må slutte i arbeidet om han unnlater å si opp, må forholdet i realiteten oppfattes som en avskjed fra arbeidsgiverens side. Ut fra det materialet som foreligger i denne sak, er det ikke holdepunkter for å legge til grunn at dette var situasjonen under møtet den 8. februar 1989 mellom distriktssjef Wilhelmsen og Wiland. Ut fra bevisene i saken legges til grunn at Wiland fikk valget mellom å bli sagt opp eller selv si opp sin stilling. Det skjedde på grunnlag av arbeidsgivers konkrete anførsler om dårlig arbeidsprestasjon og bebreidelse fordi Wiland henla søppel på eiendommen til en av kundene. Dette er ikke noe utilbørlig press i seg selv. Og det er ikke holdepunkter for at Wilhelmsen gjennom sin opptreden var truende eller på annen måte la et utilbørlig press på Wiland ved f.eks. å nekte ham betenkningstid.
Lagdommer Berg er enig med de øvrige dommere i at den oppsigelse som Wiland har skrevet og undertegnet ikke er ugyldig.
Resultatet blir således at han anses for å ha bragt arbeidsforholdet til opphør.
Dommer Berg er for så vidt enig i den begrunnelse som de øvrige dommere har gitt med hensyn til dette resultat. Han finner imidlertid ikke grunn til å kommentere spørsmål som ikke er av direkte betydning for resultatet. Det bemerkes at det bare er spørsmålet om hvilken prosessform som skal benyttes som foreligger til avgjørelse.
Det bemerkes at Bjørn Wiland ikke lider rettstap på grunn av resultatet i nærværende kjennelse. Han har full anledning til å fremme krav overfor Gunnar Stenberg A/S i overenstemmelse med vanlige sivilprosessrettslige regler.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også tiltrer avgjørelsen av saksomkostningene.
Kjæremålet har ikke ført frem. Lagmannsretten finner at den kjærende part i samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd bør tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten til kjæremålsmotparten. Beløpet settes til kr 4500,-, overenstemmende med kjæremålsmotpartens oppgave.
Kjennelsen er i resultatet enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Bjørn Wiland tilpliktes å erstatte Gunnar Stenberg A/S saksomkostninger for lagmannsretten med 4.500 - firetusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.