RG-1990-388
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-04 |
| Publisert: | RG-1990-388 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Moss byrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1989-00025 D, hl. nr. 46/89. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Lindberg, Moss). Motpart: Brødrene B A/S (Prosessfullmektig: H.r. advokat Fenger Grøn, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Rakel Surlien, formann. Lagdommer Emil H. Eriksrud. Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug |
| Lovhenvisninger: | Yrkesskadetrygdloven (1958) §42, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Arbeidsmiljøloven (1977) §15, §5-1, Folketrygdloven (1966), §5-2, Tvistemålsloven (1915) §180, §172 |
Saken gjelder krav om erstatning etter dødsulykke.
Lørdag 14. september 1985 om ettermiddagen falt C (f. 1940) ned fra et tak på X smelteverk i Y kommune og døde av de skadene han pådro seg.
Cs enke, A (f. 1944), tok den 25. september 1987 ut stevning ved Moss byrett mot Brødrene B A/S (heretter "B") og nedla påstand om at B var erstatningsansvarlig overfor A for hennes tap av forsørger. Begrunnelsen var at C i arbeidsrettslig forstand hadde B som arbeidsgiver på ulykkestidspunktet, og at Bs brudd på sikkerhetsforskrifter ledet til dødsfallet.
B tok til motmæle og påsto seg frifunnet.
Moss byretts dom av 25. oktober 1988 har slik slutning:
"1. Brødrene B A/S frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler vises til byrettens dom og fremstillingen nedenfor.
A har ved advokat Per Lindberg i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder både lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.
B har ved h.r. advokat Fenger Grøn tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble avholdt den 18. august 1989. Under denne avga partene forklaring, og det ble avhørt 2 vitner hvorav det ene var nytt for lagmannsretten. Det ble foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken.
Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:
Det kan være to grunnlag for hennes erstatningskrav, enten yrkesskadetrygdloven §42, 2, c, eller skadeserstatningsloven §2-1.
Yrkesskadetrygdloven kommer til anvendelse da avdøde, C, på ulykkestidspunktet var engasjert som arbeidstaker av ankemotparten. C var undergitt ankemotpartens instruksjonsmyndighet og arbeidet i ankemotpartens tjeneste. Det erkjennes at C var selvstendig næringsdrivende og registrert som arbeidsgiver. Også en selvstendig næringsdrivende kan imidlertid ta arbeid som arbeidstaker hos andre slik det konkret ble forholdt i dette tilfelle. Betalingsformen - timebetaling - illustrerte også at det her var tale om et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold.
Det arbeid C skulle utføre var ikke slikt blikkenslagerabeid som Cs firma vanligvis arbeidet med.
Alternativt anførte den ankende part at hun har krav på erstatning etter erstatningsloven §2-1. Forutsetningen er da at C ikke var arbeidstaker i arbeidsrettslig forstand hos ankemotparten. Denne har da et vanlig "husbondsansvar" for sine folks skadevoldende handlinger eller unnlatelser overfor C. I denne sammenheng var m.a.o. C en utenforstående tredjemann som er erstatningsrettslig vernet gjennom §2-1.
Erstatningsgrunnlaget var - hva enten yrkesskadetrygdloven eller erstatningsloven legges til grunn - grov uaktsomhet fra personer som ankemotparten var ansvarlig for.
Etter arbeidsmiljøloven §15, 1,c) var det ankemotparten som skulle sørge for at de nødvendige stillaser ble satt opp. Det stillas som ble satt opp oppfylte ikke arbeidstilsynets forskrifter. Det manglet således helt stillas på byggets gavlside. Det var heller ikke satt opp rekkverk på gavlsiden. Nødvendig og foreskrevet personlig sikkerhetsutstyr var ikke på plass. Det ble vist til Arbeidstilsynets forskrifter om stillaser m.v. (Bestillingsnr. 272) og veiledning om arbeid på tak (bestillingsnr. 395).
Ankemotparten viste også til den rapport som Arbeidstilsynet avga den 9. april 1986 og hvorav fremgår at stillaset ikke var forskriftsmessig.
Det var ankemotpartens ansatte (vitnet D) som instruerte C om å arbeide på taket. Opprinnelig var det meningen at han skulle arbeide med veggene innvendig. Disse var imidlertid ennu ikke klare, slik at C i stedet ble bedt om å arbeide på taket. Det ble ikke gitt C noen instruks om å bruke sikkerhetstau. Under disse omstendigheter var det grovt uaktsomt av ankemotparten ikke å sette opp gavlstillas eller gavl-rekkverk.
Ansvaret for ulykken må derfor klart legges på ankemotparten. Også de øvrige erstatningsvilkår var til stede, herunder årsakssammenheng. Det var også på det rene at den ankende part etter vel 20 års ekteskap faktisk var forsørget av C.
Det ble bestridt at C selv medvirket til ulykken ved egen uforsiktighet, jfr. erstatningsloven §5-1. C utførte sitt arbeid slik han ble instruert om. Han arbeidet dessuten under sterkt tidspress som følge av at ankemotparten selv var blitt forsinket og sto i fare for å bli krevet for fristmulkter. Det var derfor unnskyldelig at C ikke benyttet sikkerhetstau. Den ankende part viste for øvrig til diverse litteratur. Det foreligger ikke rettspraksis av direkte betydniing. Det ble vist til Høyesterettsdom referert i Rt-1969-1308, samt til at ankemotparten har forsikret seg mot ansvar som måtte følge av hendelser som i denne sak.
Den ankende part ønsket fastsettelsesdom for at ankemotparten er erstatningsansvarlig for forsørgertapet. Den ankende part antok i så fall at det senere ville bli mulig å omforene utmålingen av erstatningen.
Til spørsmålet om saksomkostninger anførte den ankende part subsidiært at det ikke ville være rimelig å tilplikte henne å betale omkostningene. Det ble bl.a. vist til at den ankende part i byretten ikke fikk noen løsning på spørsmålet om ansvar etter erstatningsloven 2-1.
Den ankende part nedla slik påstand:
"1. Brødrene B A/S, Ø, er erstatningsansvarlig overfor A for hennes tap av forsørger.
2. Brødrene B, Ø, dømmes til å betale sakens omkostninger for foliksråd, byrett og lagmannsrett."
Ankemotparten, Brødrene B A/S, anførte i det vesentlige:
C har aldri vært ansatt hos ankemotparten. Det var han heller ikke på ulykkestidspunktet. Ingen av de kriterier som gjelder for forholdet arbeidsgiver/arbeidstaker var til stede. Mellom ankemotparten og C var det et nært yrkesmessig forhold idet ankemotparten over lengre tid - og særlig de siste 6 måneder før ulykken - hadde engasjert C til ulike oppdrag. C var i forholdet til ankemotparten en "oppdragsmottaker" som er noe helt annet enn et ansettelsesforhold.
Yrkessskadetrygdloven kommer derfor ikke til anvendelse, jfr. også kap. 11 i folketrygdloven.
Det ble henvist til diverse litteratur.
Erstatningsloven §2-1 gjelder i utgangspunktet ikke arbeidsulykker av en karakter som i denne sak.
Under enhver omstendighet er det fra ankemotparten eller hans ansatte ikke utvist hverken forsett, grov uaktsomhet eller vanlig uaksomhet. De stillasforskrifter som gjaldt for arbeidet var oppfylt, og sikkerhetstau var tilgjengelig.
Atter subsidiært anførte ankemotparten at C utviste så stor egen uaktsomhet at en eventuell erstatning til ankemotparten må falle bort eller bli vesentlig redusert, jfr. erstatningsloven §5-1. Enten C var ansatt eller ikke hos ankemotparten, burde han ha brukt det sikkerhetstau som ubestridt var til stede. C hadde også fått beskjed fra ankemotparten om å avslutte arbeidet i sikker avstand fra gavlen, og han gikk på taket ulykkesdagen på eget initiativ til tross for at han da var blitt orientert om fra ankemotparten (vitnet D) at det nå var klart for arbeid inne i bygget.
Ankemotparten avviste at forsikringsadgangen hadde betydning i denne sak.
Til saksomkostningsspørsmålet henviste ankemotparten til at det bare er nedlagt påstand om tilkjennelse av omkostninger i ankesaken.
Ankemotparten nedla slik påstand:
"1. Moss Byretts dom av 25. oktober 1988 stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger i ankeinstansen."
Lagmannsretten tar først standpunkt til om avdøde C på ulykkestidspunktet var ansatt hos ankemotparten.
Lagmannsretten er her - som byretten - kommet til at det i dette tilfelle ikke besto noe arbeidsgiverforhold mellom ankemotparten og C. Lagmannsretten viser til at C var selvstendig næringsdrivende, og at han som sådan gjennom relativt lang tid hadde fått oppdrag fra ankemotparten. For disse arbeider ble det vanligvis betalt en avtalt timepris. For lagmannsretten ble fremlagt eksempler på avregninger som C i de anledninger sendte ankemotparten, og som klart viser at C ikke var arbeidstaker eller "i tjeneste" hos ankemotparten. Det oppdrag C hadde fått og som han utførte den dag ulykken oppsto, skiller seg ikke i så måte fra de tidligere oppdrag. Det oppsto med andre ord som følge av dette konkrete oppdrag ikke en midlertidig forandring i arbeidsforholdet med den virkning at ulykken kan anses som en yrkesskade.
Foranlediget av prosedyren tilføyer lagmannsretten at denne løsning også synes å være best i overenstemmelse med Riksskattestyrets kommentarer til folketrygdloven kap. 11.
Det neste spørsmål er om erstatningsloven §2-1 kan gi den ankende part noen forsørgererstatning, eventuelt om det fra avtaleforholdet mellom C og ankemotparten kan utledes et erstatningsansvar for ankemotparten for ulykken. Det er på det rene at §2-1 også gjelder i kontraktsforhold (sml. Ot.prp. nr. 48 (1965/66) side 82, jfr. Ot.prp. nr 75 (1983/84) side 17/18), men lagmannsretten finner det naturlig i denne sammenheng å ta standpunkt til om ansvaret kan bygges på avtaleforholdet.
Avtalen med ankemotparten var at C selv - og eventuelt sammen med en eller flere av sine ansatte - skulle utføre arbeid for ankemotparten i forbindelse med avslutningen av ankemotpartens kontrakt vedrørende X Smelteverk. Det ble opprinnelig nevnt fra ankemotparten at arbeidet skulle foregå inne i bygningen. Dette ble imidlertid endret av ankemot partens representant (vitnet Øystein Hasdal) til å bli et arbeid på taket. Funksjonsfordelingen mellom ankemotparten og C måtte da være forutsatt slik at det var ankemotpartens ansvar å sørge for at arbeidet ble anlagt forsvarlig sikkerhetsmessig og overensstemmende med de sikkerhetsforskrifter som gjaldt for arbeidet.
Lagmannsretten viser her til arbeidsmiljøloven §15, 1, c) som i dette tilfelle pålegger ankemotparten et slikt ansvar, samt til den alminnelige omsorgsplikt som påhviler partene i kontraktsforhold. I dette tilfellet hadde ankemotparten kort frist til å avslutte arbeidet som derfor måtte forseres. Det var da særlig grunn for ankemotparten til å være omhyggelig med arbeidets sikkerhetsmessige sider, og herunder oppfylle de krav som fulgte av de gjeldende forskrifter om stillaser m.v. og for arbeid på tak (jfr. Arbeidstilsynet Bestillingsnummer 272 og 395). C kunne ikke forventes å ha anledning til å sette opp stillas på gavlen, eller bygge sikkerhetsrekkverk på gavlsiden. Ved å unnlate å gjennomføre de sikkerhetstiltak som var foreskrevet og som også følger av de alminnelige regler for vernearbeid ved slike arbeider, ble C utsatt for en uforutsett risiko i strid med regelverket og den omsorgsplikt som må anses å være innebygget i oppdragsavtalen.
Den ulykke som fulgte herav, var derfor en virksomhetsskade som lå innenfor det risikoområde oppdragsavtalen fikk da C ble instruert om å gå på taket.
Ankemotparten må etter dette være ansvarlig for at de påbudte og nødvendige vernetiltak for å skape trygge arbeidsvilkår ikke var utført før C ble anmodet om å gå på taket og der avslutte arbeidet med taklegging. Lagmannsretten tilføyer at det ikke kan være frigjørende at ankemotparten anmodet C om ikke å arbeide nær kanten. Arbeidet skulle under enhver omstendighet være slik sikret at fritt fall ut over gavlveggen ikke skulle kunne skje.
Lagmannsrettens konklusjon er således at ankemotparten v/sine ansatte ikke hadde sikret arbeidet tilstrekkelig slik avtalen forutsatte. Ankemotparten må derfor være ansvarlig for ulykken, jfr. skadeserstatningsloven §2-1. Partene er enige om at de øvrige erstatningsvilkår er til stede.
Lagmannsretten tilføyer at det ikke ble bestridt av ankemotparten at den ankende part faktisk var forsørget av C.
Den ankende part har nedlagt påstand om fastsettelsesdom for ankemotpartens erstatningsansvar.
Retten må derfor også ta standpunkt til om C medvirket til ulykken på en slik måte at erstatningen faller bort etter skadeserstatningsloven §5-1. Ankemotparten har ikke påberopt lempingsregelen i erstatningsloven §5-2.
Lagmannsretten viser her til at C selv tok initiativet til å fortsette, eventuelt avslutte arbeidet på taket ulykkesdagen. Lagmannsretten viser videre til at C selv hadde tatt med seg sikkerhetstau uten å bruke dette. Han var en erfaren blikkenslager som mange ganger hadde arbeidet på tak og var kjent med den risiko dette medførte.
Lagmannsretten er kommet til at disse forhold ikke fører til at erstatningen bør falle bort, jfr. skadeserstatningsloven §5-1. Den ankende part gis derfor medhold i sin påstand om fastsettelsesdom for erstatningsansvaret.
Anken har ført frem i og med at fastsettelsessøksmålet er gitt medhold. Lagmannsretten finner at ankemotparten bør erstatte den ankende part hennes omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Etter oppgave datert 16. august 1989 fra advokat Lindberg utgjør omkostningene for lagmannsretten kr. 23920,- hvorav honorar kr. 15500,-. Oppgaven godkjennes. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Brødrene B A/S er erstatningsansvarlig overfor A for hennes tap av forsørger.
2. Moss byretts dom av 25. oktober 1988 punkt 2 stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Brødrene B A/S til A 23.920 - tjuetretusennihundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.