RG-1990-399

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1989-09-08
Publisert:	RG-1990-399
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 8. september 1989 i sak nr. 62/1989 A
Parter:	Rigmor og Nils Jørgensen (advokat John Olav Engelsen) mot Aker Entreprenør Trondheim A/S v/styrets formann (advokat Terje Tapper).
Forfatter:	Lagdommerne Sverre Erik Jebens, Øyvind Smukkestad, Inge Kolberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §452, Avtaleloven (1918) §36, §172, §180

Nærværende kjennelse gjelder spørsmålet om en entreprisesak reist for Trondheim byrett skal avvises, fordi partene har avtalt at eventuelle tvister skal avgjøres ved voldgift.

Rigmor og Nils Jørgensen reiste ved stevning av 6. februar 1989 til Trondheim byrett sak mot Aker Entreprenør Trondheim A/S i anledning kontraktsmessigheten av utførte tømrer- og snekkerarbeider for tilbygg til eiendommen Nina Griegs vei 13 B i Trondheim. Arbeidene var utført av firmaet Jernbeton A/S, i henhold til kontrakt mellom partene av 13. mars 1984. Jernbeton A/S har senere gjennomgått en betydelig omstrukturering, og har skiftet navn til Aker Entreprenør Trondheim A/S. Det er imidlertid enighet om at endringen ikke har betydning for selskapets forpliktelser i henhold til tidligere inngåtte kontrakter.

Aker Entreprenør Trondheim A/S, heretter kalt Aker, påsto i tilsvar av 2. mars 1989 prinsipalt saken avvist fra byretten, idet firmaet anførte at det fulgte av kontraktsforholdet mellom partene at eventuelle tvister skulle avgjøres ved voldgift. Som avtaledokument var benyttet Norsk Standard 3410, som i pkt. 5 henviser til Norsk Standard 3401. I henhold til pkt. 29 i den sistnevnte standarden skal eventuelle

Side:400

tvister avgjøres ved voldgift, dersom partene ikke er enige om å la tvisten avgjøres ved de ordinære domstoler. Trondheim byrett tok spørsmålet om avvisning opp til kjennelse den 9. juni 1989. Kjennelsen har denne slutning:

«1. Saken avvises.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Rigmor og Nils Jørgensen har i rett tid påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett, og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er ikke kommet i stand avtale mellom partene om at tvister skal avgjøres ved voldgift. Det er ikke tilstrekkelig til å anse voldgift som avtalt at partene har underskrevet et standard avtaledokument med generell henvisning til NS 3401, som inneholder en bestemmelse om voldgift. Hovedregelen er at standardkontrakter som inkorporeres i en hovedkontrakt mellom partene må gjøres kjent/tilgjengelig for medkontrahenten dersom standardkontrakten skal gjelde, jfr. Mæland: «Voldgift» side 60. I nærværende kontraktsforhold er NS 3401 verken gjort kjent eller tilgjengelig for byggherren. Jørgensen var en uprofesjonell byggherre, og hadde ingen kjennskap til NS 3401.

Kravet om skriftlighet og klarhet har sin bakgrunn i bestemmelsen i tvistemålslovens §452 annet ledd. Teori og praksis har stilt strenge krav til vedtakelsen av innholdet i standardkontrakter det er henvist til, jfr. Rt-1962-1215 og Rt-1970-1101.

Det er rettslig uholdbart når byretten uttaler som avgjørende «at man i Norge synes å stå overfor en ganske konsekvent praksis når det gjelder å anse generelle henvisninger til NS 3401 som tilstrekkelig inkorporering av voldgiftklausuler der, i partenes avtale». Når byretten samtidig synes å legge en viss vekt på at voldgiftsrettene i slike tilfeller anser seg kompetente til å behandle tvisten som voldgiftssak, hevdes dette å være et annet spørsmål. Uttalelsen fra byggebransjens faglige juridiske råd i Bergen i sak nr. 95/1981 gjaldt et unntakstilfelle som kan ha skyldtes aktuelle forhold ved byggherrens kompetanse.

Subsidiært er anført at avtalen må tolkes innskrenkende, idet det må tas hensyn til byggherrens behov for beskyttelse i egenskap av forbruker. Det er vist til Mæland l.c. side 37-39. Anvendelsen av avtalelovens §36 må føre til et særlig strengt krav til vedtakelse av en voldgiftsklausul. Videre er vist til avgjørelser av Høgsta Domstolen i NJA 1981 711 og NJA 1982 800.

Rigmor og Nils Jørgensen har nedlagt slik påstand:

«1. Trondheim byretts kjennelse av 09.06.89 oppheves og byrettens sak nr. 79/89A fremmes til realitetsbehandling.

2. Rigmor og Nils Jørgensen tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Aker Entreprenør Trondheim A/S har særlig anført:

Mellom partene er det inngått en standard kontrakt (NS 3410) om utførelse av bygg- og anleggsarbeider, som er helt ordinær og meget benyttet i entrepriseforhold. Kontrakten henviser til NS 3401, som i pkt. 29 bestemmer at eventuelle tvister mellom partene skal avgjøres ved voldgift. Det avtalerettslige forhold mellom partene er derfor klart, og Jørgensens søksmål ved Trondheim byrett er i strid med kontrakten. Saken må derfor avvises fra byretten.

Side:401

Det spørsmål som foreligger for lagmannsretten har tidligere vært forelagt byggebransjens faglige juridiske råd i Bergen, jfr. sak nr. 95/1981. Rådet konkluderte med at tvister i saker hvor partene har avtalt NS 3401 skal avgjøres ved voldgift og avvises fra de ordinære domstoler såfremt en av partene krever det. Den rettspraksis som Jørgensen har henvist til, har liten relevans for det spørsmål som foreligger i nærværende sak.

Det kan under ingen omstendighet være aktuelt å sette partenes avtale til side med hjemmel i avtalelovens §36. Det foreligger intet grunnlag for innskrenkende tolkning, slik motparten hevder.

Aker Entreprenør Trondheim A/S har nedlagt slik påstand:

«1. Trondheim byretts kjennelse av 09.06.1989 stadfestes.

2. Aker Entreprenør Trondheim A/S tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Spørsmålet i saken er om voldgiftsklausulen i Norsk Standard 3401 pkt. 29 kommer til anvendelse. I så fall må saken avvises fra de ordinære domstoler, jfr. tvistemålslovens §452 tredje ledd, mens den i motsatt fall må fremmes for byretten.

I nærværende sak beror voldgiftsklausulens anvendelse på om kravet til vedtakelse av klausulen er oppfylt. Tvistemålslovens §452 annet ledd første setning berører én side av kravet til vedtakelse, ved å påby at voldgiftsavtaler blir inngått skriftlig. I motsatt fall er voldgiftsklausulen ikke bindende. Kravet om skriftlighet løser imidlertid ikke spørsmålet om voldgiftsklausulen må anses vedtatt når den ikke er inntatt i den kontrakt partene har undertegnet, men finnes i bestemmelser som det er henvist til i partenes kontrakt.

Den kontrakt som er inngått mellom Jernbeton A/S og Jørgensen er Norsk Standard 3410 om utførelse av bygg- og anleggsarbeider. Denne er underskrevet av begge parter den 13. mars 1984, og hver av partene har beholdt ett eksemplar av kontrakten. I kontraktens pkt. 5 er følgende bestemt:

«For denne avtale gjelder NS 3401. Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygg- og anleggsarbeider, med de eventuelle endringer som fremgår av avtaledokumentets pkt. 1.»

Rent tolkingsmessig er det på det rene at voldgiftsklausulen er en del av avtaleforholdet. Dette fremgår av den uttrykkelige henvisning i den underskrevne kontrakt til Norsk Standard 3401, som har bestemmelse om voldgift i pkt. 29. Det er imidlertid på det rene at Norsk Standard 3401 ikke forelå som kontraktsdokument for partene. Heller ikke ble det på annen måte opplyst av entreprenøren at eventuelle tvistigheter skulle avgjøres ved voldgift.

Spørsmålet om voldgiftsklausulen er vedtatt må i et slikt tilfelle bero på en vurdering av om byggherren burde ha kjent til voldgiftsklausulen. Dersom han etter en totalvurdering verken kjente eller burde ha kjent til eksistensen av voldgiftsbestemmelsen, kan kravet til vedtakelse ikke anses oppfylt, med mindre voldgiftsklausulen var gjort direkte tilgjengelig for ham. Det vises om disse spørsmål til Mæland: «Voldgift» (1988) 60-61.

I nærværende sak er det på det rene at byggherren - Jørgensen -

Side:402

var en uprofesjonell part, uten spesialinnsikt i de avtaleforhold som gjelder i byggebransjen. Dette forhold taler etter lagmannsrettens oppfatning for å stille strengere krav til vedtakelsen av voldgiftsklausulen enn hvor avtalen gjelder mellom profesjonelle personer innen byggebransjen, f.eks. entreprenører. I sistnevnte tilfelle er det rimelig å forvente at en generell henvisning til NS 3401 vil gjøre det klart for avtalemotparten at voldgiftsklausulen inngår som en del av avtalen. Denne presumsjon vil imidlertid sjelden være holdbar i tilfelle hvor avtalemotparten er vanlig byggherre. Med mindre han av en eller annen grunn - f.eks. tidligere erfaring med husbygging - har kjennskap til voldgiftsklausulen i NS 3401 vil en henvisning til denne standard ikke gjøre det klart for byggherren at eventuelle tvister skal avgjøres ved voldgift.

Det er riktignok på det rene at voldgiftsklausulen i NS 3401 har stor utbredelse. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at Jørgensen i nærværende sak derfor burde ha kjent til klausulen. Klausulens utbredelse synes derfor å være et bedre kriterium for hva avtaleparten burde ha kjent til der denne er entreprenør enn hvor denne er en alminnelig husbygger.

Slik det underskrevne dokument (NS 3410) fremstår, gis det overfor byggherren inntrykk av at avtaleforholdet er greit og oversiktlig. Når dette viser seg ikke å være tilfelle, ved at NS 3401 - med alle dens detaljerte og omfattende bestemmelser - skal gjelde i tillegg, burde NS 3401 ha vært lagt ved de dokumenter som ble forelagt Jørgensen, slik at de kunne gjennomgå bestemmelsene. En tilføyer at en slik plikt ville ha betydd en ubetydelig byrde for entreprenøren samtidig som det ville hatt stor betydning for byggherren. Byggherren ville i sin tur ha kunnet rådføre seg med fagkyndige personer dersom det var noe i NS 3401 som var uklart for ham.

Lagmannsretten er derfor kommet til at kravet til vedtakelse av voldgiftsklausulen ikke er oppfylt, når Jørgensen verken har fått utlevert NS 3401 eller fått opplyst at voldgiftsklausulen gjelder. En finner en viss støtte for dette resultat i kjennelsen i Rt-1970-1101. Hertil kommer imidlertid at denne løsning er i pakt med den senere tids utvikling innen avtaleretten. Det siktes her til det økte forbrukervern som er innført innenfor kjøpsavtaler m.m. og til den generelle bestemmelse i avtalelovens §36. Selv om dette er en gyldighetsbestemmelse som ikke direkte kommer til anvendelse i nærværende sak, vil de hensyn som ligger bak bestemmelsen gjøre seg gjeldende også for spørsmålet i nærværende sak. Sagt på en annen måte vil det være dårlig sammenheng i at man på den ene side innfører en sensurbestemmelse som gjelder avtalens gyldighet og på den annen side anser et omfattende avtaleverk vedtatt bare ved en henvisning i den kontrakt parten får seg forelagt.

Lagmannsretten finner etter dette at kravet til vedtakelse av voldgiftsklausulen ikke er oppfylt i nærværende sak. Konsekvensen av dette er at saken mellom Aker Entreprenør Trondheim A/S og Jørgensen må fremmes for de ordinære domstoler.

Jørgensens kjæremål har ført frem. Lagmannsretten finner imidlertid at saken har voldt så stor tvil at saksomkostninger ikke bør

Side:403

tilkjennes for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd og §172 annet ledd. Med henvisning til den sistnevnte bestemmelse finner lagmannsretten at byrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Saken fremmes for Trondheim byrett.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byrett og lagmannsrett.