RG-1990-403
| Instans: | Gulating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-08 |
| Publisert: | RG-1990-403 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 8. september 1989 i sak nr. 57/1987 |
| Parter: | L/L Sunnhordland Kraftlag (advokat Pål W. Lorentzen) mot 1. Anders P. Valvatne m.fl. (3 parter) (advokat Tor N. Rekve). |
| Forfatter: | Lagdommer Eivind Eftestøl med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Oreigningsloven (1959) §21, §8, Oreigningsloven (1959), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) |
Sunnhordland herredsrett avsa den 3. juli 1987 skjønn i ekspropriasjonssak mellom på den ene side L/L Sunnhordland Kraftlag og på den annen side en lang rekke grunneiere og rettighetshavere langs traséen for en 300 Kv kraftlinje fra Litlabø i Stord til Spanne i Karmøy.
Skjønnet har slik slutning:
«1. L/L Sunnhordland Kraftlag overtar grunn og rettar hos dei saksøkte mot vederlag slik det går fram av skjønnsgrunnane.
2. L/L Sunnhordland Kraftlag ber dei lovsette kostnader ved skjønnet.
3. L/L Sunnhordland Kraftlag svarar sakskostnader til dei saksøkte slik: - - -»
Der foreligger begjæring om overskjønn fra fire av de saksøkte ved herredsrettens skjønn, nemlig Anders P. Valvatne (takst nr. 10A), Engevik Bygg A/S (takst nr. 10B), Kjell Olav Aa (takst nr. 12A) og Inger Johanne Aa (takst nr. 12B). De to sistnevnte vil heretter bli behandlet under ett, (takst nr. 12), idet de er sameiere av den eiendom der gjøres inngrep i. For Valvatne og Engevik Bygg A/S har også L/L Sunnhordland Kraftlag begjært overskjønn. Det var opprinnelig også krevet overskjønn av Trygve Tveit (takst nr. 50), men der er inngått forlik hvorved saken er hevet for hans vedkommende.
Under overskjønnsforhandlingen, som fant sted i Leirvik 29. og 30.
Side:404
august 1989, var der enighet om at vilkårene for å fremme skjønnet i henhold til foreliggende ekspropriasjonstillatelse er til stede, og der var enighet om at skjønnsforutsetningene er de samme som for herredsretten. Lagmannsretten viser til og slutter seg til herredsrettens nærmere beskrivelse av eiendommene og rettighetene som der gjøres inngrep i, og til at skjønnet fremmes.
For lagmannsretten ble det gitt forklaringer på vegne av saksøkeren og de saksøkte, og det ble foretatt befaring, og gitt forklaring av den oppnevnte sakkyndige dr. philos Georg Thommessen. Noen nye dokumenter ble fremlagt, - de vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning.
L/L Sunnhordland Kraftlag la for lagmannsretten ned slik påstand:
«Overskjønnet fremmes.»
De saksøkte la ned slik påstand:
«1. De saksøkte tilkjennes full erstatning i overensstemmelse med det spesielle påstandsskrift.
2. Det tilkjennes avsavnsrente fastsatt av lagmannsretten fra 1. januar 1986 og til betaling skjer.
3. Saksøker pålegges å betale omkostningene for lagmannsretten, og å betale de saksøktes utgifter til juridisk bistand.»
For lagmannsretten har partene gjort gjeldende noe ulike oppfatninger om grunnlaget for fastsettingen av erstatning. De saksøkte mener at frykt for helseskader av kraftlinjens elektriske og magnetiske felter gir ulemper bl.a. i form av reduserte muligheter for økonomisk utnyttelse av grunnen i nærheten av linjen, og at dette overstiger den tålegrense som er angitt i §8 i loven om vederlag ved oreigning av fast eigedom. For takst nr. 12 begjæres utsettelse av erstatning for dette i medhold av oreigningslovens §21. Saksøkeren - Kraftlaget - gjør gjeldende at der ikke er reell grunn til frykt som der kan tas hensyn til, og at tålegrensen i allfall ikke er overskredet. Det motsetter seg utsettelse.
Med hensyn til den utbyggingsavtale Engevik Bygg A/S har på Valvatnes eiendom, gjør Kraftlaget gjeldende, under henvisning bl.a. til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1969-787, at avtalen ikke nyter ekspropriasjonsrettslig vern, slik at der i det hele tatt ikke er grunnlag for å gi erstatning til Engevik Bygg A/S.
Dessuten er der uenighet om hvorvidt der skal gis erstatning til Kjell Olav og Inger Johanne Aa basert på tomteverdi eller bare bruksverdi.
De enkelte poster der kreves erstatning for, fremgår av herredsrettens skjønn og av «spesielt påstandsskrift» som advokaten for de saksøkte ved overskjønnet har fremlagt for lagmannsretten.
Lagmannsretten finner på grunnlag av den sakkyndiges forklaring og hans skriftlige redegjørelse å kunne legge til grunn at det for tiden ikke er sikkert vitenskapelig fastslått om der er noen helsefare forbundet med å oppholde seg i nærheten av en høyspent kraftlinje. Det det særlig har vært tale om er øket risiko for enkelte former av kreft. Lagmannsretten forstår det slik at utenfor det område som klausuleres som ubebyggelig, er det i tilfelle bare spørsmål om en meget liten risiko i kort avstand fra det klausulerte, og at vitenskapen regner
Side:405
sannsynligheten for en slik helserisiko for å være liten. De mest pessimistiske anslag er i følge dr. Thommessen en kreftrisiko som ikke er større enn hva man utsettes for ved å bo i en bykjerne med forurensing, ved passiv røking e.l. Temaet helsefare ved kraftlinjer var adskillig fremme i pressen for få år siden, med til dels stort oppslåtte artikler, og dette kan nok ha medvirket til en alminnelig skepsis til å bo og arbeide nær kraftlinjer. Men lagmannsretten mener at dette allikevel bare har ubetydelig virkning for muligheten for utnyttelse av arealer nær linjene, idet det som fremdeles i alt overveiende grad gjør folk tilbakeholdende overfor nærheten av en kraftlinje, er de estetiske hensyn. Det er sikker rett at den estetiske ulempen ikke overstiger tålegrensen i §8 i oreigningsloven, - unntatt i særlige tilfeller. Lagmannsretten finner at dette ikke er annerledes selv om det i tillegg til den estetiske motvilje i den seneste tid også skulle være kommet til et lite element av frykt for helseskade. Det kan også pekes på at andre ekspropriasjonstiltak, såsom motorveier og jernbaner, kan gi adskillig større grunn til frykt for skade, uten at dette har vært ansett å overstige tålegrensen. Andre ulemper, som coronastøy, utladninger m.v., er beskjedne, og disse i tillegg til det estetiske og helsefrykten gjør heller ikke at tålegrensen er overskredet.
Slik lagmannsretten ser på dette spørsmålet, finner den ikke grunn til å ta til følge begjæringen om utsettelse av erstatningsfastsettelse for takst nr. 12. - - -
For alle takstnr. skal fastsettes rente som blir å betale av erstatningen fra arbeidets igangsettelse, som for alle de saksøkte i overskjønnet er 1. januar 1986, hvilket tidspunkt er lagt til grunn for verdsettelsen. Lagmannsretten slutter seg til herredsrettens bemerkninger om renten, og fastsetter renten til 13% p.a. fra 1. januar 1986 til skjønnet er rettskraftig, deretter 18%. - - -
Overskjønnet er enstemmig. - - -