RG-1990-843

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-01-22
Publisert:	RG-1990-843
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1988-00091 D, hl. nr. 150/88. Lagmannsrettens dom har vært påanket til Høyesterett med søknad om anketillatelse uten hensyn til ankegjenstandens verdi, men søknaden ble avslått av kjæremålsutvalget, se HR-1990-00267K .
Parter:	Ankende part: Ken Purvis (Prosessfullmektig: Advokat Alf Kvaal, Oslo). Motpart: Scandinavian Magazines A/S (Prosessfullmektig: Advokat Svein Aabø, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Emil Harboe Eriksrud, formann. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen. Ekstraordinær lagdommer Olaf Hagen
Lovhenvisninger:	Åndsverkloven (1961) §1, §3, §4, §13, §14, §55, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeloven (1902) §246, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §24, §2, Markedsføringsloven (1972) §1, §9

Bladet "Aktuell Rapport" tok i nr. 11/86 inn en artikkel av journalist Hans Petter Paulsen (i artikkelen betegnet "HPP") med tittelen "Muntre glimt fra prevensjonens historie". Til grunn for artikkelen lå et populærvitenskapelig arbeid av lege, dr. philos. Kenneth (Ken) Purvis i fagtidsskriftet Forskningsnytt nr. 3/84. Forskningsnytt utgis av Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd. Ken Purvis var ikke av journalist Paulsen eller andre i Aktuell Rapport kontaktet på forhånd om artikkelen. Han ble først gjort kjent med den da en medstudent ved det medisinske fakultet i Oslo gjorde ham oppmerksom på den.

Ken Purvis fant artikkelen ærekrenkende på grunn av dens form og utstyr.

I et brev av 15. august 1986 til Ken Purvis' advokat, Alf Kvaal, opplyste redaktør Finn A. Riise at artikkelen var innkjøpt fra en frilance journalist, og at de av Ken Purvis' påklagede sider av saken ikke var forhåndsvurdert av Scandinavian Magazines eller Aktuell Rapport. Samtidig ble det gitt uttrykk for at man i ettertid kunne si seg enig i at stoffet kunne vært mer elegant presentert, og at enkelte vulgæruttrykk kunne vært omskrevet uten at artikkelen hadde tapt på det.

I brev av 2. september 1986 til forlaget, Scandinavian Magazines A/S, krevet Ken Purvis erstatning og oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6. Videre ble det krevet at det ble tatt inn en beklagelse i bladet over at artikkelen ble tatt inn uten Ken Purvis' vitende og i en språkform som ikke hadde noe med forskningsarbeidet å gjøre. Scandinavian Magazines aksepterte ikke at artikkelen var erstatningsbetingende, men samtykket i at et søksmål kunne rettes mot Scandinavian Magazines A/S, uten at det ville bli påberopt at også publikasjonen og/eller redaktøren skulle vært saksøkt.

Ved stevning av 3. mars 1987 gikk Ken Purvis dernest til søksmål ved Oslo byrett mot Scandinavian Magazines A/S og krevet erstatning og oppreisning for ærekrenking i trykt skrift, jfr. skadeserstatningsloven §3-6.

Under saksforberedelsen for byretten ble det også av Ken Purvis påstått at hans artikkel i Forskningsnytt var et åndsverk og derfor beskyttet av åndsverkloven. Artikkelen i Aktuell Rapport innebar en krenkelse av denne opphavsretten.

Scandinavian Magazines A/S v/styrets formann, advokat Svein Aabø, påsto seg frifunnet.

Oslo byrett avsa dom den 6. november 1987 med slik domsslutning:

"1. Scandinavian Magazines A/S v/styrets formann frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler vises til byrettens dom og fremstillingen nedenfor.

Scandinavian Magazines A/S erklærte rettidig kjæremål mot byrettens omkostningsavgjørelse. Kjæremålet er senere trukket tilbake etter at byrettens dom ble påanket av Ken Purvis, jfr. Rt-1983-1557. Dette er bekreftet av Scandinavian Magazines A/S v/advokat Aabø under ankeforhandligen.

Ankeerklæringen fra Ken Purvis v/advokat Alf Kvaal er avgitt i rett tid og begrunnet i feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse fra byrettens side. Det er også anført utilstrekkelige domsgrunner uten at dette er tatt opp som særskilt ankegrunn.

Scandinavian Magazines A/S v/advokat Svein Aabø har tatt til motmæle.

Ankeforhandlig ble holdt 3. og 4. januar 1990. Ken Purvis avga partsforklaring. Ankemotparten møtte ved prosessfullmektigen, advokat Svein Aabø. Det ble avhørt seks vitner hvorav tre var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

Den ankende part, Ken Purvis, har v/advokat Alf Kvaal i det vesentlige anført:

Artikkelen fra 1984 i Forskningsnytt er ubestridt et åndsverk beskyttet av åndsverkloven. Artikkelen fra 1986 i Aktuell Rapport er en krenkelse av den ankende parts opphavsrett, jfr. åndsverkloven §2. Den er dessuten i strid med §9 og §1 i markedsføringsloven.

En gjennomgåelse av journalist Paulsens artikkel viser at denne for 2/3- delers vedkommende er en gjengivelse av den ankende parts artikkel. Paulsen har under skrivingen av artikkelen hatt vedkommende nummer av Forskningsnytt ved sin side og benyttet denne slik at artikkelen emnemessig og stoffmessig fremstår som et rent "tyveri" av den ankende parts artikkel. Journalist Paulsens artikkel viser åtte ganger på side 1 og to ganger på side 2 uttrykkelig til Ken Purvis' navn. Resultatet er at det for lesere av artikkelen ikke er mulig å skille ut hva som skriver seg fra den ankende part og hva som kommer fra Paulsen.

Paulsens navn er for øvrig ikke oppgitt i artikkelen. Det er tilstrekkelig for å konstatere krenkelse av opphavsretten at deler av artikkelen har karakter av ren bearbeidelse der det er plukket stoff fra den ankende parts artikkel.

Paulsens artikkel er som følge av sin manglende originalitet i et hvert fall et avhengighetsverk slik som omhandlet i åndsverkloven §4 annet ledd.

Den ankende part bestrider at Paulsens artikkel faller inn under sitatretten i åndsverkloven §13, eller låneretten i loven §14. Disse bestemmelser regulerer uttømmende de lovlige muligheter Paulsen hadde til å benytte den ankende parts artikkel, og Paulsen har opptrådt i strid med begge bestem melser. For anvendelsen av §14 gjelder spesielt at det i

Forskningsnytt er angitt at ettertrykk av artikkelen er forbudt.

I sin artikkel trekker den ankende part frem en rekke nye opplysninger om tidligere tiders prevensjonsmetoder. Artikkelen fremstiller disse på en populærvitenskapelig måte med den følsomhet som emnet krever. Den ankende part er internasjonalt anerkjent for sin forskning innenfor dette og beslektede felt.

Hans artikkel gir en strukturert fremstilling av disse faktiske opplysninger. De er satt i sammenheng og i tidsperspektiv overenstemmende med kravene til seriøs forskning. Artikkelen fremstår derved som et helhetlig åndsverk som er beskyttet av åndsverkloven. Det er derfor i strid med opphavsretten å hente ut av artikkelen faktiske (historiske) opplysninger om tidligere tiders prevensjonsmetoder slik journalist Paulsen gjorde. Disse opplysninger er ikke "leksikale" og derfor ikke "fritt vilt".

På dette grunnlag konkluderte den ankende part med at Paulsens artikkel ikke er noe selvstendig verk, at den derfor er i strid med åndsverkloven §2 og - iallfall - §4 annet ledd, og at verken bestemmelsen i §13 eller §14 kan føre til noe annet resultat. Det følger da av åndsverkloven §55 at den ankende part har krav på erstatning og oppreisning av ankemotparten.

Krenkelsen av åndsverkloven ligger nær forsett og er iallfall grovt uaktsom. Det vises tydligst ved at ankemotparten i brevet av 15. august 1986 erkjente at Paulsens artikkel ikke var forhåndsvurdert ut fra hensynet til den ankende parts rettigheter. Når det gjelder utmålingen av erstatningen mente den ankende part at et beløp på kr. 50000,- ville være passende. Dette beløp innbefatter et passende honorar for bruk av artikkelen, og inntektstap som følge av at den ankende part, som en direkte følge av ankemotpartens krenkelse, ikke skrev populærvitenskapelige artikler i ca 2 år deretter.

Oppreisningskravet ble anført passende å burde settes til kr. 50000,-.

Subsidiært anførte den ankende part at Paulsens artikkel var i strid med markedsføringsloven §9, jfr. §1. Paulsens etter ligning må anses som en urimelig utnyttelse i næringsvirksomhet av den ankende parts artikkel. Også av dette følger et erstatningsansvar bygget på vanlige rettsstridsnormer.

Den ankende part henviste, som støtte for sine anførsler, til rettspraksis og litteratur. Av litteraturen nevnes: Ragnar Knoph, Åndsretten, side 100 flg., Stray Vyrje, Opphavsrettens ABC, side 135, side 140 og side 197 flg., Sitjoff Stray, Opphavsretten, side 80/81 og H.J. Mæland, Ærekrenkelser, side 284. Det ble også henvist til en omfattende rettspraksis referert i RG, Rt-og-NIR, samt opphavsrettslig domssamling.

Lagmannsretten kommer tilbake til rettspraksis i den utstrekning den anses relevant for avgjørelsen av saken.

Den ankende part anførte som sitt annet grunnlag for å kreve erstatning og oppreisning at journalist Paulsens artikkel var i strid med reglene om personvern, og at den krenket hans ære som vitenskapsmann og lege. Grunnlaget for ærekrenkelsesanførselen var moralreglene i opphavsretten ("droit moral"), vanlige ærekrenkelsesregler, jfr. skadeserstatningsloven §3-6 og straffeloven §246 §247, samt generalklausulen i markedsføringsloven §1. Det ble her henvist bl.a. til de presseetiske regler slik disse er kommet til uttrykk i Norsk Presseforbunds regler og i Overenskomst mellom Ukepressens Arbeidsgiverforening og Norsk Journalistlag. Det ble sterkt fremhevet at Aktuell Rapport fremstår som et pornografisk blad. Selv om Paulsens artikkel i seg selv ikke er pornografisk, er artikkelen presentert i en slik billedlig og tekstlig sammenheng at artikkelen klart er pornografisk. Lesere av artikkelen må tro at den er skrevet av eller i samarbeid med den ankende part. Dens vulgære og snuskete form (som er erkjent) smitter derved over på den ankende part og virker derfor sterkt krenkende.

Erstatnings- og oppreisningskravet er hjemlet i bestemmelsene i skadeserstatningsloven. Kravene er videre hjemlet i vanlige rettsbruddsregler og aktsomhetsnormer.

Det ble vist til åndsverksloven §3 og §24, til litteratur og rettspraksis. Lagmannsretten kommer tilbake til disse henvisninger i den utstrekning de anses relevante.

Den ankende part nedla slik påstand:

"1. Scandinavian Magazines A/S dømmes til å betale til Ken Purvis erstatning og oppreisning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 100000,-.

2. Scandinavian Magazines A/S dømmes til å betale Ken Purvis sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankemotparten, Scandinavian Magazines A/S, v/advokat Svein Aabø, henholdt seg i det vesentlige til de samme anførsler som for byretten, samt til byrettens dom. Særlig ble anført:

Det er ingen tvil om faktum i saken. Journalist Paulsen har benyttet den ankende parts artikkel i Forskningsnytt som grunnlag for sin artikkel. Artikkelen i Forskningsnytt må sees som faglitteratur. Dette innebærer at verken emnet eller de faktiske opplysninger om tidligere tiders prevensjonsmetoder som gis i artikkelen, er undergitt opphavsrett, jfr. Magnus Stray Vyrje, Opphavsrettens ABC side 140.

Paulsens artikkel er når det gjelder utformingen, klart forskjellig fra den ankende parts arbeid. Det finnes intet sitat i artikkelen, og kommentarene er Paulsens alene.

Det foreligger derfor ingen krenkelse av den ankende parts opphavsrett.

Det bestrides at den alminnelige leser kan få det inntrykk at den ankende part har skrevet Paulsens artikkel eller på noen måte medvirket til denne. Paulsen har skrevet sitt eget selvstendige verk, med egen tilretteleggelse og språkform. Paulsen har derfor heller ikke foretatt noen bearbeidelse slik åndsverkloven §4 annet ledd omhandler. Det er i det hele ingen likhet mellom den ankende parts og Paulsens artikler bortsett fra emnet og fremstillingen av de faktiske prevensjonsmetodene.

Halvparten av artikkelen er dessuten fra nyere tid og står helt ut for Paulsens egen regning.

Det bestrides også at det foreligger noe "Ettertrykk" slik dette begrep vanligvis oppfattes. "Ettertrykk" er det bare når større deler av et åndsverk skrives av eller siteres på en måte som er i strid med opphavsretten. Paulsens artikkel inneholder ikke noen slike ettertrykk.

Markedsføringsloven er uanvendelig i dette tilfellet. Det foreligger heller ingen krenkelser av denne loven som for øvrig ikke inneholder sivilrettslige sanksjonsregler som erstatning og oppreisning.

Det bestrides at det foreligger noen ærekrenkelse overfor den ankende part. Paulsen har i sin artikkel henvist til den ankende part og hans artikkel på en fullt ut forsvarlig og riktig måte. Aktuell Rapport er et lovlig blad. Det er klart ikke ærekrenkende å få sitt navn nevnt i dette blad.

Subsidiært hevdet ankemotparten at det tap som kreves erstattet ikke er påregnelig.

Paulsen og ankemotparten har dessuten verken utvist forsett (som kreves etter straffeloven §246 og §247), grov uaktsomhet (som kreves for oppreisning etter åndsverkloven §55), eller vanlig uaktsomhet (skadeserstatningsloven §3-6 og åndsverkloven §55). Det vises bl.a. til at Oslo byrett har funnet Paulsens artikkel fullt lovlig, og at det da ikke under noen omstendighet kan bebreides Paulsen eller forlaget for uaktsomhet at artikkelen ble trykket i Aktuell Rapport.

Til utmålingen anførte ankemotparten at en erstatning ikke kan gå ut over et anslått honorarbeløp for bruken av den ankende parts artikkel. Dette honorar kan passende settes til kr. 5000,-. Når den ankende part avholdt seg fra å skrive populærvitenskaplige artikler i 2 år, var dette hans eget valg og kan ikke tilbakeføres erstatningsmessig til Paulsens artikkel.

Oppreisningskravet er iallfall ubegrunnet. En eventuell krenkelse av opphavsretten må vurderes etter åndsverkloven §55 og medfører ikke nødvendigvis en ærekrenkelse som i tilfelle må bedømmes etter skadeserstatningsloven §3-6.

Til saksomkostningsspørsmålet viste ankemotparten til begrunnelsen gitt i kjæremålserklæringen av 25. november 1987. Ingen av alternativene i tvistemålsloven §172 annet ledd forelå for byretten som ikke fant saken tvilsom. Da er det etter §172 første ledd klart at ankemotparten må tilkjennes fulle omkostninger for byretten.

Ankemotparten nedla slik påstand:

"1. Scandinavian Magazines frifinnes.

2. Scandinavian Magazines tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

I faktisk henseende legger lagmannsretten til grunn det partene er enige om, nemlig at journalist Paulsen ved utarbeidelsen av sin artikkel trykket i Aktuell Rapport nr. 11/86, benyttet den ankende parts artikkel i Forskningsnytt nr. 3/84 under tittelen "Prevensjonsmidlenes historie".

Lagmannsretten legger i rettslig henseende til grunn - hva partene også er enige om - at den ankende parts artikkel er et åndsverk, og at han har opphavsrett til dette, jfr. åndsverkloven §1.

Lagmannsretten tar først standpunkt til om denne opphavsrett er overtrådt ved den artikkel journalist Paulsen skrev, og i så fall om det utløser krav på erstatning og oppreisning etter åndsverkloven §55.

Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at ankemotparten - hvis ansvar pålegges - har erklært seg innforstått med å være ansvarlig selv om Aktuell Rapport og/eller redaktøren også skulle vært saksøkt.

Artikkelen i Forskningsnytt er av professor, dr. med. Olav Hilmar Iversen under dennes vitneforklaring for lagmannsretten, beskrevet som et populærvitenskapelig verk utarbeidet av en seriøs forsker som spiller en ledende rolle innen hormonforskningen i Norge. Lagmannsretten er enig i denne karakteristikk og legger den til grunn.

Artikkelen er bearbeidet av journalist Paulsen - slik han forklarte seg som vitne - med sikte på å anlegge stoffet i den ankende parts artikkel på et nivå som var tilpasset Aktuell Rapport og dets lesere. Journalisten var kjent med at det på det tidspunkt pågikk en debatt om åndsverkloven og var derfor opptatt av å være så korrekt som mulig i sin gjengivelse og bearbeidelse av den ankende parts artikkel. Resultatet - etter journalist Paulsens mening - ble en artikkel som tok utgangspunkt i den ankende parts artikkel, men som gjennom bearbeidelsen ble banal og vulgær i sin form. Artikkelen er ingen kopi eller ettertrykk. Den har heller ikke noen sitater fra den ankende parts artikkel. Paulsens artikkel ble derfor et eget selvstendig verk.

Vilkåret for at Paulsens artikkel kan sies å være et nytt selvstendig verk er etter etablert praksis og teori at omskapingen av den ankende parts artikkel fremstår som et originalt arbeid kunstnerisk sett, med "verkshøyde", og at det representerer en innsats av skapende åndsarbeid, jfr. Ot.prp.nr.26 (1959-60) side 11 og Sitjoff Stray l.c. side 79/80. Det vises også til Høyesterettsdom referert i Rt-1962-964 flg.

Journalist Paulsens artikkel tar utgangspunkt i samme emne, prevensjonsmidlenes historie, artikkelen gjengir i store trekk denne historie slik artikkelen i Forskningsnytt gir grunnlag for.

Den representerer i så henseende ingen innsats av selvstendig skapende åndsarbeid som karakteriserer et slikt verk (frembringelse) som omhandles i åndsverkloven §1. Lagmannsretten tilføyer - foranlediget av byrettens dom - at den vulgarisering og banalisering av åndsverket som er foretatt, ikke i seg selv kan endre karakteren av Paulsens artikkel som en ulovlig handling i forhold til opphavsretten. Den i det vesentlige språklige bearbeidelse som journalist Paulsen gjorde for å bringe den ankende parts artikkel i pakt med vanlig form i Aktuell Rapport, innebærer ingen av de utviklingsfremmende eller skapende elementer som må kreves for at artikkelen skal fremstå som et nytt og selvstendig verk.

Lagmannsretten tilføyer at den bearbeidelse som Paulsen har gjort av den ankende parts artikkel, klart representerer en så stor del av journalist Paulsens hele artikkel at det for så vidt er tilstrekkelig for å anse hele artikkelen for å være ulovlig etter åndsverkloven.

Det er etter dette ikke aktuelt å drøfte om Paulsens artikkel er et "avhengighetsverk" som omhandlet i åndsverkloven §4, 2. ledd.

Journalist Paulsens bruk av den ankende parts artikkel kan heller ikke hjemles i sitatretten i åndsverkloven §13. Det gjelder også om sitatretten oppfattes i en bredere sammenheng som en redegjørelse for innholdet i form av en gjengivelse fra artikkelen. I sitatretten ligger under enhver omstendighet at det klart presiseres hva som er en gjengivelse, og at denne gjengivelse i form, presentasjon og innhold er lojal mot og korresponderende med gjenstanden for opphavsretten, her artikkelen i Forskningsnytt, jfr. Ot.prp.nr.26 (1959-60) side 36 flg. (Innst. side 15) og NOU 1988:22, Endringer i åndsverkloven m.v., side 108.

Som det vil fremgå av det ovennevnte oppfyller journalist Paulsens artikkel ikke disse krav.

Artikkelen i Aktuell Rapport faller også utenfor låneretten i åndsverkloven §14. Emnet for den ankende parts artikkel gjelder ikke et slikt dagsaktuelt spørsmål som §14 omhandler, gjengivelsen er ikke en "inntagelse", men en forvrengning, og "ettertrykk" er dessuten uttrykkelig forbudt. Lagmannsretten viser for ordens skyld til at §14 ikke inneholder noen innskrenkning i den ankende parts ideelle opphavsrett slik lagmannsretten nedenfor har anvendt denne.

Det er fra ankemotpartens side anført som et hovedpoeng at den ankende parts artikkel må falle inn under betegnelsen faglitteratur, der verken emnet (prevensjonsmidlenes historie) eller de innsamlede opplysninger (prevensjonsmetodene) er opphavsrettsbeskyttet, jfr. Stray Vyrje l.c. side 140, og Knoph l.c. side 100 om sondringen, innhold og form.

Det er tvilsomt hvor langt opphavsretten går i forhold til den beskrivelse den ankende parts artikkel gir av de historiske prevensjonsmetoder. Resultatet av den nyskaping artikkelen representerer, er iallfall opphavsrettslig beskyttet som en helhet omfattende både den individuelle form og innholdet i artikkelen.

Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til anvendelsen og rekkevidden av ankemotpartens synspunkt for så vidt. Dette skyldes at den presentasjonsform som er anvendt ved gjengivelsen av den ankende parts opplysninger om tidligere prevensjonsmetoder - selv om gjengivelsen for øvrig skulle være lovlig - under enhver omstendighet er utført på en slik måte og i en slik sammenheng at den utvilsomt er sterkt krenkende for ham, jfr. åndsverkloven §3 annet ledd. Lagmannsretten viser for så vidt om dette "droit-moral-synspunkt" til Innstillingen av august 1950 v/Alten/Fougner side 12, til Ot.prp.nr.26 (1959-60) side 22 samt til Knoph l.c. side 156.

Lagmannsretten finner også atskillig støtte til dette resultat i dom av Høgsta domstolen ref. NIR 1974 187, jfr. NIR 1971 219 (Stockholm), NIR 1976 325 (Høgsta domstolen) og NIR 1976 319 (Hovretten). I denne forbindelse viser lagmannsretten til at intensjonen med den språkform artikkelen ble gitt og den illustrasjon som ble benyttet, var å øke bladets økonomiske resultat. Beskyttelsesregelen i åndsverkloven §3 annet ledd er nettopp begrunnet i å unngå at den ankende parts artikkel bringes ned på et nivå der den åpenbart ikke hører hjemme. Ved denne vurdering av personvernets rekkevide er det uten betydning at det ikke spesielt er den ankende parts økonomiske interesser som kreves vernet.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til med hensyn til krenkelsen av opphavsretten og anvendelsen av §3 annet ledd, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om artikkelen i Aktuell Rapport var i strid med markedsføringsloven, og - eventuelt - til de sivilrettslige konsekvenser herav.

Lagmannsretten vil likevel - foranlediget av ankeerklæringens angrep på byrettens dom og den ankende parts prosedyre - også ta standpunkt til om journalist Paulsens artikkel er en krenkelse av den ankende parts ære, jfr. skadeserstatningsloven §3-6 og - eventuelt - straffeloven §246 og §247.

Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at formålet med bladet Aktuell Rapport - slik det fremgår av det fremlagte eksemplar av nr. 11/86 - åpenbart er å forsyne sine lesere med pornografi i tekst og bilder. Den artikkel journalist Paulsen skrev og som ble tatt inn i Aktuell Rapport uten noen redaksjonell gjennomgåelse, har klart det samme formål. "Pornografi" er da brukt i ordets vanlige hverdagslige betydning.

Det er på denne bakgrunn relevant for spørsmålet om det foreligger ærekrenkelse, om den presentasjonsform journalist Paulsen ga sin artikkel for leserne av Aktuell Rapport, fremstår som valgt av den ankende part, eller i et samarbeid med den ankende part.

Vitnet, prof. dr. med. Olav Hilmar Iversen, ga under ankeforhandlingen klart uttrykk for at den ankende parts populærvitenskaplige artikkel av Aktuell Rapport var gjengitt på en helt uakseptabel måte. Det var hans oppfatning, som ble delt av hans kolleger på Rikshospitalet, at "slikt kan man ikke anstendigvis gjøre". Journalist Paulsens artikkel var skadelig for den ankende parts stilling på Rikshospitalet og ville kunne få betydning for ham i hans fremtidige karriere. I denne forbindelse var det - i følge professor Iversen - ikke så meget fotografiene, men snarere tekstforvrengningene som var det vesentlige ved vurderingen av konsekvensene av artikkelen for den ankende parts gode navn og rykte.

Lagmannsretten viser også til at tre andre vitner - lege Bertil Reppen, redaktør Terje Stemland og journalist Peter Beck - som ikke kjente artikkelen i Forskningsnytt - alle bekreftet at de hadde oppfattet artikkelen i Aktuell Rapport slik at den var skrevet av den ankende part selv eller i samarbeid med ham. Som følge av dette - og da spesielt språkbruken og den sammenheng artikkelen var satt inn i - var artikkelen egnet til å skade den ankende part, som foreleser, skribent og lege.

Lagmannsretten er enig i disse vurderinger og finner at artikkelen i Aktuell Rapport var ærekrenkende for den ankende part slik som omhandlet i skadeserstatningsloven §3-6.

Foranlediget av prosedyren tilføyer lagmannsretten at den ikke finner det urimelig at blader som ut fra sitt økonomiske formål retter seg mot den leserkrets som kjøper bladet på grunn av det pornografiske innhold, må vise spesiell varsomhet ved valg av kildemateriell og presentasjonsform.

Om aktsomhetskravet bemerker lagmannsretten:

Da journalist Paulsen skrev sin artikkel, visste han at den ankende part var en anerkjent forsker. Han måtte da også forstå at å opprettholde seriøsiteten i den forskning den ankende part drev, var viktig for denne, og at den vulgarisering av den individuelle form og skikkelse som artikkelen i Forskningsnytt hadde, måtte føre til reaksjoner hos den ankende part og i det miljø denne arbeidet.

For bladets ansvarlige utgiver og redaktør burde det fremstått - ved en forsvarlig gjennomgåelse - som svært nærliggende at en gjengivelse av den ankende parts populærvitenskapelige artikkel i Forskningsnytt måtte virke krenkende og utløse både krav om erstatning og oppreisning. Lagmannsretten viser til at journalist Paulsen i sin vitneforklaring under ankeforhandlingen erkjente at han var klar over at han hadde skrevet en vulgær artikkel.

Videre viser lagmannsretten til at ankemotparten i sitt brev av 15. august 1986 erkjente at artikkelens presentajonsform og språk ikke var forhåndsvurdert.

På dette grunnlag finner lagmannsretten at krenkelsen både etter åndsverkloven §3 annet ledd, jfr. §55, og etter skadeserstatningsloven §3-6 er grovt uaktsom, og at det er påregnelig at den ankende part led et økonomisk tap som følge av artikkelen.

Lagmannsretten viser når det gjelder utmålingen av erstatningen, til det "kvasikontraktsrettslige" vederlagssynspunkt som legges til grunn i rettspraksis. Ut fra dette bør den ankende part tilkjennes en erstatning tilsvarende det honorar som i tilfelle ville vært betalt for bruk av den ankende parts artikkel. Dette fastsettes - slik partene er enige om - til kr. 5000,-.

I tillegg erstattes den ankende part for lidt inntektstap som følge av at han i en tid etter artikkelen i Aktuell Rapport opphørte med sin relativt omfattende og løpende populærvitenskapelige produksjon. Lagmannsretten finner denne konsekvens av artikkelens ærekrenkende karakter for påregnelig og fastsetter tapet til kr. 20000,-. Samlet erstatning blir således kr. 25000,-.

Lagmannsretten finner at også vilkårene for å tilkjenne er statning for ikke-økonomisk skade er oppfylt. Artikkelen i Aktuell Rapport fremstår - som nevnt - som skrevet av eller i samarbeid med den ankende part, og har et språk og en presentasjonsform som virket grovt krenkende for den ankende part.

Dette burde både journalist Paulsen og ankemotparten ha vært klar over. Overtredelsen av åndsverkloven §3 annet ledd, jfr. §55 første ledd, 2. setning, er som nevnt skjedd ved grov uaktsomhet. Det samme gjelder krenkelsen etter skadeserstatningsloven §3-6, jfr. §3-6 annet ledd som i dette tilfellet iallfall gjør ankemotparten ansvarlig for journalist Paulsens ærekrenkende artikkel.

Lagmannsretten fastsetter oppreisningsbeløpet skjønnsmessig til kr. 25000,-. Det er herunder tatt hensyn til den rettspraksis som har utviklet seg for utmåling av slik erstatning.

Anken har ført frem når det gjelder krav om erstatning og oppreisning, selv om beløpene er fastsatt lavere enn påstått. Det innebærer at den ankende part har vunnet frem i hovedsaken. Det vil videre fremgå at rettssaken er voldt ved de tvistepunkter hvori ankemotparten har tapt, nemlig den krenkende bruk av den ankende parts artikkel i Forskningsnytt.

På dette grunnlag finner lagmannsretten at den ankende part bør tilkjennes fulle omkostninger for byretten og lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174, 1. og annet ledd.

Advokat Kvaal har innsendt omkostningsoppgave datert 4. januar 1990 som er forelagt den ankende part. Oppgaven godkjennes.

Omkostningene fastsettes etter dette til kr. 42350,- hvorav kr. 33100,- er salær.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Scandinavian Magazines A/S dømmes til å betale til Kenneth Purvis 25.000 - tjuefemtusen - kroner i erstatning og 25.000 - tjuefemtusen - kroner i oppreisning.

2. Scandinavian Magazines A/S dømmes til å betale Kenneth Purvis 42.350 - førtitotusentrehundreogfemti - kroner i saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

3. Oppfyllelsesfristen for de under punkt 1 og punkt 2 nevnte beløp er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.