RG-1991-118
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-19 |
| Publisert: | RG-1991-118 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 19. juni 1990 i ankesak LE-1988-00400 D, hl.nr. 632/88. |
| Parter: | Ankende part: Løvenskiold-Vækerø Mjøsa A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: Adv. Finn Kilde Evensen, Hamar). Motpart: Stein Frøhaug (Prosessfullmektig: Jens Bj. Grønland, Hamar). |
| Forfatter: | Lagmann Trygve Lange-Nielsen, formann. Kst. lagdommer Torolv Groseth. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Stein Frøhaug startet i august 1985 bygging av hus i Trysil som skulle leveres fra Aneby Hus i Sverige. Han skulle selv stå for oppføringen av grunnmuren og bestilte i den forbindelse byggevarer fra Trysilhus A/S, nedenfor kalt Trysilhus. I forbindelse med støping av sålen, fikk han således blant annet levert en del lecasten som Trysilhus hadde på lager. Trysilhus fikk sine leveranser av lecasten gjennom Aspelin-Stormbull Hamar A/S nedenfor kalt Aspelin-Stormbull. Lecastenen til grunnmuren til Frøhaugs hus ble bestilt fra Trysilhus som igjen bestilte stenen fra Aspelin-Stormbull, som skaffet stenen fra produsenten A/S Norsk Leca på Lillestrøm. I henhold til Aspelin-Stormbulls faktura av 9. oktober 1985, var bestillingsdato 1. september. Stenen ble hentet av Trysil bilruter A/S den 11. september og levert til Frøhaugs byggeplass om formiddagen 12. september. På følgeseddelsen fra A/S Norsk Leca den 11.september til Aspelin-Stormbull var Trysilhus oppført som mottager. Transporten skulle betales av Trysilhus.
Den 12. september ble de ansatte ved Trysilhus orientert av ledelsen om at produksjonen måtte innstilles. Konkurs ble åpnet 25.september. Frøhaugs grunnmur var ferdigmurt 24.september etter at arbeidet hadde pågått en ukes tid. Aspelin-Stormbull sendte 9. oktober 1985 faktura på kr 21 444,- til Stein Frøhaug direkte. Først på dette tidspunkt ble Frøhaug klar over at Aspelin-Stormbull sto bak leveransen av lecastenen. Stein Frøhaug var ikke villig til å gjøre opp direkte med Aspelin-Stormbull og ved stevning av 31. juli 1987 reiste firmaet sak ved Sør-Østerdal herredsrett, som 3. juni 1988 avsa dom med slik slutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Aspelin Stormbull Mjøsa A/S dømmes til å betale Stein Frøhaug saksomkostninger med kr 11729,- -kronerellevetusensjuhundreogtjueni -.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Aspelin-Stormbull Hamar A/S var i mellomtiden gått inn i Aspelin-Stormbull Mjøsa A/S.
Saksforholdet fremgår for øvrig av herredsrettens dom og av fremstillingen nedenfor.
Aspelin-Stormbull Mjøsa A/S, som i dag er overtatt av Løvenskiold-Vækerø Mjøsa A/S, har påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og nedlagt slik påstand:
"1 Stein Frøhaug betaler til Løvenskiold-Wækerø Mjøsa A/S kr 21 444,- med tillegg av 15% rente fra 24. oktober 1985 til betaling skjer.
2. Stein Frøhaug betaler sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Stein Frøhaug har tatt til gjenmæle og påstått herredsrettens dom stadfestet for så vidt gjelder punkt 1 og saksomkostninger tilkjent for herredsretten og lagmannsretten.
Under ankeforhandlingen møtte den ankende parts daglige leder, Helge Moberg som partsrepresentant og avga forklaring. Ankemotparten møtte og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner, hvorav ett er nytt for lagmannsretten. Det fremgår av rettsboken hva som er dokumentert.
Saken står i en noe annen stilling enn for herredsretten. Daglig leder Moberg har nemlig forklart at det først var etter 12. september 1985, da man ble kjent med at konkurs var forestående, at det ble besluttet at det skulle faktureres direkte til dem som hadde mottatt varer bestilt fra Trysilhus.
Den ankende part gjorde i stevningen gjeldende at lecastenen til grunnmuren ble fakturert direkte til Stein Frøhaug etter avtale. I henhold til herredsrettens dom ble det gjort gjeldende at Trysilhus overdro til Aspelin-Stormbull å effektuere Frøhaugs bestilling. I ankeerklæringen sies det at lecastenen var en delleveranse som ble overtatt fra Trysilhus for direkte levering fra ankende part til ankemotparten, dette på grunn av manglende betalingsdyktighet hos Trysilhus.
Under prosedyren for lagmannsretten er det gjort gjeldende at Trysilhus ikke var betalingsdyktig da bestillingen fant sted og da den ble effektuert. Det ble derfor ikke snakk om å levere til Trysilhus. Avgjørende for kravet mot Frøhaug må være at han ved sitt brev av 15. oktober 1985 bandt seg til å betale til Aspelin Stormbull under forutsetning av at han var fritatt for betaling til Trysilhus eller til Kredittkassen, som var fordringspanthaver. Det forelå et suspensivt betinget tilsagn. Ved Kredittkassens brev av 25. april 1986 er betingelsen oppfylt idet det i brevet gis klart uttrykk for at det ikke vil bli reist ytterligere krav mot Frøhaug fra konkursboet eller banken, og at oppgjør for leca til grunnmuren derfor må skje direkte mellom Aspelin-Stormbull og Frøhaug. Frøhaug har i sin partsforklaring bekreftet at han ved mottagelse av dette brevet var klar over at noen betaling til konkursboet eller banken ikke ville bli aktuell. Enhver tvil var for så vidt ryddet av veien, og Frøhaugs plikt til å gjøre opp med Aspelin-Stormbull var dermed på det rene.
Som for herredsretten er det videre gjort gjeldende at Frøhaug må være forpliktet til å betale for den leverte lecastenen i kraft av de alminnelige regler om berikelseskrav. Det er ingen mening i at han skal ha sten gratis på den ankende parts bekostning. Dette ville være bestemt i strid med den alminnelige rettsbevissthet jfr. Rt-1934-33.
Stein Frøhaug har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig i begrunnelse og resultat og henvist til dommen.
Det gjøres således at det ikke foreligger noe kontraktsforhold mellom partene. Lecastenen er bestilt av Trysilhus som på sin side har bestilt stenen med Trysilhus som leveringssted. Stenen var inkorporert i den ferdige oppsatte grunnmur 24. september 1985 før konkurs ble åpnet i Trysilhus. Frøhaug var på den tid ukjent med at andre enn Trysilhus hadde noe med effektueringen av bestillingen å gjøre. Når det gjelder Frøhaugs brev av 15. oktober 1985, må det forstås slik at Frøhaug bare aksepterer å betale til Aspelin-Stormbull dersom det viser seg at han er rettslig forpliktet til dette. Fordringen tilkom rettelig Trysilhus konkursbo. Den omstendighet at Aspelin Stormbull etter at firmaet var kjent med konkursrisikoen og åpning av konkursen, valgte å fakturere direkte til ankemotparten, kan ikke gi den ankende part noen rett. Man har forsøkt å oppnå en forfordeling i forhold til boets øvrige kreditorer. Et slik forsøk bør ikke stille Aspelin-Stormbull gunstigere enn de øvrige alminnelige kreditorer, som ikke fikk noen dividende ved konkursen.
Noe grunnlag for å kreve tilbakeført berikelsen er det ikke.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse.
Riktigheten av herredsrettens bevisbedømmelse er styrket ved Helge Mobergs forklaring for lagmannsretten. Det fremgår av denne at det først var etter 12. september 1985, da konkursen syntes å være et faktum, at Aspelin-Stormbull besluttet å sende fakturaer direkte til husbyggere. Ved å benytte denne fremgangsmåte istedet for å sende fakturaen til bestilleren Trysilhus søkte man å unngå tap ved konkursen på slike leveringer. I Aspelin-Stormbulls brev av 17. oktober 1985 til Frøhaug heter det at firmaet har fakturert direkte til Frøhaug i samråd med Trysilhus. Da den daglige leder av Trysilhus, Per Walseth, ikke er ført som vitne hverken for herredsretten eller for lagmannsretten, er dette spørsmål ikke nærmere belyst.
Frøhaugs uttalelse i brev av 15. oktober 1986 er sentral for den ankende parts krav. Det heter i brevet:
"...men skulle det likevel bli slik at jeg skal betale denne sum rett til Dere, så vil jeg ha en regning som Trysilhus A/S lovet meg. Jeg skal ha 5% på lecastenen i kontantrabatt."
Som herredsretten, finner lagmannsretten at den naturlige forståelse av dette utsagn er at det må godtgjøres at den ankende part hadde overtatt fra Trysilhus den forpliktelse Frøhaug innrømmet å ha overfor Trysilhus. Den faktiske omstendighet at Frøhaug etter Kredittkassens brev 25. april 1986 kunne regne med at han ikke ville få noe krav fra Trysilhus eller Kredittkassen, er ikke det samme som at han hadde en rettslig forpliktelse til å betale til den ankende part. Aspelin-Stormbull var etter lagmannsrettens mening ved den aktuelle levering som ved tidligere leveringer å anse som underleverandør for Trysilhus. Den riktige adresse på fakturaen var således Trysilhus. Den omstendighet at konkursboet og banken ikke var påpasselige nok til å sørge for å få inndrevet tilgodehavendet fra Frøhaug (og 8-10 andre i samme situasjon, som har gjort opp med Aspelin-Stormbull) kan ikke gi firmaet noen rett. Det er nærliggende å oppfatte Frøhaugs forbehold derhen at han ikke ville akseptere noen snarvei fra Aspelin-Stormbulls side i forhold til konkursboet.
Det krav om tilbakebetaling av Frøhaugs berikelse som gjøres gjeldende kan ikke føre frem. Det er av en annen karakter enn de tilfeller hvor rettspraksis har godtatt tilbakebetaling. For øvrig kan det ikke ses at det skulle virke urimelig eller støtende for rettsfølelsen at den ankende parts forsøk på til egen fordel å unndra konkursboet fakturabeløpet ikke førte frem.
Anken har ikke ført frem. I medhold av hovedregelen i i tvistemålsloven §180, første ledd, må den ankende part erstatte ankemotparten dennes omkostninger for lagmannsretten. Det er innsendt foreskrevet omkostningsoppgave. Omkostningsbeløpet settes til kr 14.895,- og hvorav kr 13.000, er salær. Kravet om godtgjørelse for partens eget arbeid på kr 3.200,- godkjennes ikke.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Løvenskiold Vækerø Mjøsa A/S til Stein Frøhaug 14.895 -fjortentusenåttehundreognittifem- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.