RG-1991-579
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-02 |
| Publisert: | RG-1991-579 * |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1988-00042 D, hl.nr. 62/88. |
| Parter: | Ankende part: Peder Lunde jr. (Prosessfullmektig: Advokat Jan Tennøe, Oslo). Motpart: Bærum kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Jan Dahl, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Johannes Smit, formann. Lagdommer Wilhelm Omsted. Lagdommer Odd Jarl Pedersen |
| Lovhenvisninger: | Plan- og bygningsloven (1985) §114, §93, §84, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §113, §28-1, §31, §70, §81 |
Saken gjelder søksmål til prøving av forelegg etter plan- og bygningsloven §114 første ledd.
Peder Lunde jr. er eier av gnr. 44 bnr. 522 i Bærum. Eiendommen er en boligeiendom som han kjøpte i 1977/78. Den har et areal på ca 980 m2 . og var ved kjøpet bebygget med et bolighus.
Eiendommen ligger på nordsiden av Snarøykilen. Mellom sjøen og eiendommen ligger et ubebygget areal, gnr. 44 bnr. 52, som i reguleringsplanen for området er utlagt til friområde, og som kommunen ervervet ved ekspropriasjon i 1988.
Etter innflyttingen i huset oppdaget Lunde at det var problemer med fuktighet i kjelleren. Han fikk gravet opp langs grunnmuren og ble da klar over at det var en fjellkam langs sydsiden av huset som demmet opp for grunnvannsforekomster, og at det var dette som førte til fuktproblemene. Etter at dette var konstatert, lot han foreta et større gravearbeide og bortsprengning av fjellryggen slik at han på denne måten fikk drenert under huset. Dette arbeidet ble utført høsten 1985 og våren 1986. Lunde hadde ikke sendt noen melding til bygningsmyndighetene om arbeidet.
Den 22. april 1986 kom bygningskontrollen på inspeksjon idet naboer da hadde gjort bygningsvesenet oppmerksom på arbeidene.
Det var da gravet ut en stor grube foran huset, og massene var lagt opp ved siden av den.
Samme dag skrev bygningssjefen til Lunde og meddelte at arbeidet ikke kunne utføres uten byggetillatelse etter bygningsloven §93. Samtidig ga han Lunde pålegg om omgående å stoppe det igangsatte arbeidet under henvisning til bygningsloven §113.
Lunde fortsatte arbeidet. I den utgravde gruben lot han bygge et lager (i det følgende benevnt som naust) i betong med grunnflate ca 36 m2 og med en takoverdekning, også i betong, på ca 50 m2 .
Massene ble brukt til oppfylling på tomten slik at han fikk utvidet en hellelagt terrasse foran huset. Arbeidene var i det vesentlige sluttført sommeren 1986.
Etter forutgående varsel den 4. juli 1986 til Lunde, traff bygningsrådet i ekstramøte den 4. august 1986 vedtak om forelegg etter bygningsloven §114, første ledd. Fra vedtaket siteres:
"Med hjemmel i loven §114, jfr. §31 nr. 1, §84, §93 og §70 nr. 2, pålegges eier av gnr. 44 bnr. 522, Peder Lunde jr., å rive byggverk på eiendommen oppført uten byggetillatelse samt fylle igjen terrenget og sette dette i opprinnelig stand innen 1. oktober 1986."
Lunde har i rett tid reist søksmål mot kommunen til prøvelse av forelegget.
Asker og Bærum herredsrett avsa den 28. oktober 1987 dom med slik domsslutning:
"1. Bærum kommune v/ordføreren frifinnes og Bærum bygningsråds forelegg av 4. august 86 stadfestes.
2. Peder Lunde betaler Bærum kommune v/ordføreren innen 2 -to- uker saksomkostninger med kr 25275,- kronertjuefemtusentohundreogsyttifem-."
Peder Lunde har påanket herredsrettens dom og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Forelegg gitt av Bærum bygningsråd til Peder Lunde av 4. august 1986 settes til side idet rivningsgrunn ikke foreligger.
Subsidiært: Forelegg gitt av Bærum bygningråd til Peder Lunde av 4. august 1986 kjennes ugyldig.
2. Peder Lunde tilkjennes sakens omkostninger for alle retter."
Bærum kommune har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Peder Lunde tilpliktes å erstatte Bærum kommune sakens omkostninger for lagmannsretten."
Ankeforhandling ble holdt i Oslo den 12. juni 1990. Den ankende part møtte personlig og avga forklaring. Ankemotparten møtte med juridisk konsulent Henning Weberg som avga forklaring som vitne.
Det ble ytterligere avhørt to vitner. Retten foretok befaring på eiendommen sammen med partene og deres prosessfullmektiger.
Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken.
Saken står i samme stilling som for herredsretten. Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den ankende part, Peder Lunde jr., har i det vesentlige anført:
Det erkjennes at oppføringen av naustet er et arbeide som krever byggetillatelse etter bygningsloven §93, og at byggetillatelse ikke ble innhentet. Derimot var oppgravingen for å få has på fuktproblemene i huset ikke et arbeide som krevde byggetil latelse. Heller ikke var utvidelsen av terrassen avhengig av slik tillatelse. For terrassens vedkommende kan det bare bli tale om å kreve byggemelding, jfr. bygningsloven §84, jfr. §93, siste ledd.
Lunde tok skritt til å sende inn søknad om byggetillatelse da han ble varslet om at dette var nødvendig. Søknaden ble først innsendt den 7. august 1986, men denne forsinkelse skyldtes at den arkitekt han hadde henvendt seg til, var blitt syk og derfor ikke fikk sendt inn søknaden før forelegget var vedtatt. På det tidspunkt var imidlertid ikke Lunde klar over at det var vedtatt noe forelegg. Det fikk han først vite ved forkynnelsen den 8. august 1986. Lunde var opprinnelig, hevder han, ikke klar over at det var nødvendig å søke om tillatelse til eller gi melding om arbeidene. Utgangspunktet for disse var den nødvendige oppgraving som fuktproblemene medførte for ham. Da det ble klarlagt at han måtte søke om byggetillatelse, gjorde han det så snart det var praktisk mulig. Det er derfor ikke riktig når herredsretten har karakterisert hans forhold slik at han har søkt å "trasse seg frem".
Lunde har gjort gjeldende at forelegget er ugyldig. Til støtte for dette hevdes for det første at bygningsrådet har bygget på en feilaktig oppfatning med hensyn til de fakta som er lagt til grunn for avgjørelsen. Det er i selve vedtaket ikke henvist til at det foreligger noe materielt ulovlig forhold. Ved avgjørelsen av om rivning skal påbys må det vurderes om byggetillatelse ville ha blitt gitt dersom det var blitt fremsatt søknad om det.
Det fremgår ikke av vedtaket at bygningsrådet har foretatt noen slik vurdering, og det faktiske forhold som er beskrevet i vedtaket er ikke korrekt. Det henvises således til at det i vedtaket er lagt til grunn at naustet har et flateinnhold på 50-60 m2, mens det korrekte areal er ca 36 m2 . Bygningssjefen har i sin innstilling til bygningsrådet hevdet at bygget er oppført i strid med betemmelsen i bygningsloven §70 nr. 2 og at vilkårene for å dispensere fra denne bestemmelse ikke er til stede, jfr. bestemmelsens annet ledd litra a eller b. Dette er også uriktig. På bakgrunn av den praksis som ellers er ført i kommunen med hensyn til å tillate oppføring av garasjer m.v. nærmere nabogrense enn 4 meter, må det legges til grunn at dispensasjon her ville ha blitt gitt dersom Lunde hadde søkt om det. Det feilaktige faktum som bygningsrådet dermed har lagt til grunn må antas å ha vært motiverende for avgjørelsen. Det påpekes videre at bygningssjefen i sin innstilling har anført at byggverket og/eller plenen ut mot sjøen er plassert over grensen mot det regulerte offentlige friareal. Heller ikke dette er korrekt. For det annet er det, under henvisning til det som forligger om praksis ved dispensasjoner for garasjer m.v., hevdet at det er en usaklig forskjellsbehandling dersom Lunde ikke skulle tillates å bygge naustet. Det er heller ikke riktig, slik bygningssjefen øyensynlig har lagt til grunn i sin innstilling, at det måtte stilles krav til Lunde om å søke om dispensasjon for at dette spørsmål skulle bli vurdert. I denne forbindelse er det henvist til Rt-1981-745. Endelig hevdes det at det foreligger myndighetsmisbruk fra bygningsrådets side, dette gjelder forsåvidt rivningsvedtaket også skulle omfatte terrassen slik kommunen hevder.
Terrassen er forøvrig ikke behandlet i rivningsvedtaket.
Vedtaket må derfor begrenses til å gjelde det som det etter sin ordlyd går ut på. Under enhver omstendighet er utbyggingen av terrassen ikke i strid med bygningsloven eller reguleringsplanen på noe vesentlig punkt. Forhistorien til rivningskravet viser at bygningsrådet her har drevet et "korstog" mot Lunde, og at det har misbrukt sin myndighet etter bygningsloven for å ramme ham.
Under enhver omstendighet må den skjønnsmessige avgjørelse av om rivning skal påbys, føre til at forelegget oppheves. Domstolene har i saker etter bygningsloven §114 full prøvningsadgang også når det gjelder det skjønnsmessige. Dette innebærer at selv om det legges til grunn at vedtaket er gyldig, må retten prøve skjønnet fullt ut, i motsetning til hva som ellers gjelder i forvaltningssaker. Ved denne vurdering må det tas hensyn til at naustet er meget skånsomt plassert og ikke kan være til sjenanse for noen. Retten må selv vurdere om byggetillatelse burde ha vært gitt, og i tilfelle oppheve forelegget.
Ankemotparten, Bærum kommune, har i det vesentlige anført:
Det bestrides at det foreligger noen feil ved saksbehandlingen av vedtaket, eller ved dets innhold, som kan medføre at det er ugyldig. Det erkjennes at domstolene kan prøve rimeligheten av rivningspålegget, men ikke de underliggende vedtak. Spørsmålet om hvorvidt det ville ha blitt gitt dispensasjon fra bygningsloven eller reguleringsplanens bestemmelser med hensyn til plasseringen av bygningen, kan heller ikke prøves.
Det foreligger grove feil fra Lundes side når han har satt igang byggingen uten å sørge for å innhente de nødvendige tillatelser eller gi byggemelding. Det kan vanskelig sees at han har vært i god tro med hensyn til arbeidenes utførelse, ganske særlig som han har fortsatt arbeidene etter at bygningssjefen den 22. april 1986 ga påbud om å innstille dem. Det ble heller ikke sendt inn noen etterfølgende byggemelding eller søknad om byggetillatelse før arbeidene i det vesentlige var utført. På den bakgrunn må det være riktig å karakterisere Lundes opptreden slik at han har "trasset seg frem".
Det er på det rene at naustet er oppført i strid med såvel reguleringsplanen som bebyggelsesplanen for området. En tillatelse til å oppføre bygget vil kreve dispensasjon både fra bestemmelsen i bygningsloven §70 nr. 2 litra b og fra reguleringsbestemmelsene for strøket. Bygningsloven krav til avstand til naboeiendom er overtrådt både i forhold til boligeiendommen på østsiden og i forhold til friarealet på sydsiden av Lundes eiendom. En tillatelse for Lunde til å oppføre bygget ville ha måttet innebære dispensasjoner både fra bygningsloven §70 nr. 2 og fra §28-1. Det er ingen feil ved vedtaket at bygningsrådet har bygget på en forutsetning om at Lunde selv måtte søke om dispensasjon. En slik søknad ville være nødvendig for at bygningsloven påbud om varsel til de berørte naboeiendommer skulle tre i kraft. I og med at det ikke var inngitt noen søknad fra Lunde om dispensasjon, forelå det ingen aktuell mulighet for å gi det. Følgelig var det heller ikke noen grunn for bygningsmyndighetene til å ta dette spørsmål opp av eget tiltak. Videre er det åpenbart riktig at dispensasjon ikke ville ha blitt gitt, og i alle fall har Lunde selv bevisbyrden.
En sammenligning med hensyn til dispensasjonspraksis ved oppsetting av garasjer gir ingen mening. Vurderingstemaet vil der være et helt annet. Det følger forøvrig av bygningsrådets etterfølgende vedtak av 21. januar 1988 at dispensasjon ikke ville ha blitt gitt. Bygningsrådet har der bestemt avvist enhver mulighet for dispensasjon fra avstandsreglene i den forliggende sak.
I bygningssjefens innstilling foreligger det en fullstendig redegjørelse for saksforholdet. Alle relevante momenter er med, og den eneste feil det kan vises til er at naustets areal er angitt til ca 50 m2 . Det kan ikke tenkes at vedtaket ville ha fått et annet innhold dersom det riktige areal var blitt angitt.
Det fremheves i denne forbindelse til at bygningsrådet var på befaring på eiendommen før vedtaket ble truffet.
Med hensyn til terrassen anføres det at denne må sees som en del av hele det ulovlige utførte arbeid. Isolert sett må terrassen anses som meldepliktig etter bygningsloven §84, slik at også terrassen er ulovlig oppført. Selv om forelegget etter dette bør omfatte hele det utførte arbeide, er det fra kommunens side antydet under ankeforhandlingen at Lunde bør søke særskilt om å få beholde terrassen, slik at dette kan vurderes av bygningsrådet som en isolert sak.
Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten og bemerker:
Det arbeide Lunde har utført og som kreves revet, er for det første oppføringen av naustet. Dette har som nevnt en grunnflate på ca 36 m2 og er delvis nedgravd. Taket er en plate i støpt betong på ca 50 m2, og det stikker i sin helhet opp over bakkenivå. For det annet har Lunde utført en utvidelse av terrassen som er hellelagt. Langs terrassens ytterkant mot haven er det en 30 - 40 cm høy mur hvor det er anbrakt et rekkverk i mur/betong og montert noe armatur.
De gravearbeider Lunde foretok for å finne ut av fuktproblemene i huset har ikke vært avhengig av noen byggetillatelse, og det synes tvilsomt om de i utgangspunktet har hatt et slikt omfang at det har vært nødvendig å gi noen byggemelding da de ble påbegynt, jfr. bygningsloven §84, jfr. §81 annet ledd. Men etter det omfang arbeidet fikk da det ble aktuelt å foreta utgraving av gruben nedenfor huset, må det være helt på det rene at anmeldelsesplikt inntrådte. Da Lunde ikke hadde gitt noen byggemeldig var arbeidene i sin helhet ulovlige. Det var følgelig fullt grunnlag for bygningsmyndighetene til å gi Lunde påbud om å stoppe videre arbeider den 22. april 1986, jfr. bygningsloven §113.
Det er på det rene at Lunde fortsatte arbeidet etter at denne stoppordre var gitt, og det var først etter dette tidspunkt at han påbegynte arbeidet med å oppføre naustet. Da han ikke hadde inngitt byggemelding, må hele arbeidet, også utvidelsen av terrassen være utført i strid med bygningsloven formelle krav om byggetillatelse, jfr. bygningsloven §84, jfr. §81 annet ledd.
Rppføringen av "naustet" er åpenbart også skjedd i strid med materielle regler i bygningsloven og med bestemmelsene i reguleringsbestemmelsene for strøket. Bygningen ligger nærmere nabogrense enn 4 meter på to kanter, nemlig mot naboeiedommen i øst og mot friarearelet i vest. Dette er i strid med bygningsloven §70 nr. 2, første ledd. Noen annen byggegrense fremgår ikke av reguleringsplanen. Verken reguleringsplanen eller bebyggelsesplanen gir grunnlag for å oppføre noen bygning på det sted naustet er plassert. For naustets vedkommende finner lagmannsretten det klart at oppføringen er i strid med vesentlige punkter såvel i bygningsloven som i reguleringsplanen/bebyggelsesplanen. Grunnlaget i bygningsloven §114 første ledd for å utferdige forelegg mot Lunde med pålegg om rivning av naustet, er således til stede. Med hensyn til terrassen finner lagmannsretten spørsmålet noe tvilsomt, men det kommer retten tilbake til nedenfor.
Spørsmålet er så om vedtaket lider av saksbehandlingsfeil slik at det er ugyldig. Ved denne vurdering må det tas utgangspunkt i at det forelå et ulovlig igangsatt arbeide som ble fullført uten at Lunde hadde søkt om noen byggetillatelse.
Lagmannsretten kan ikke se at det forelå noen saksbehandlingsfeil gående ut på at saken ikke var tilstrekkelig opplyst for bygningsrådet. Den feilaktige opplysning med hensyn til naustets areal kan ikke sees å ha spilt noen rolle for bygningsrådets vurdering av om Lunde skulle tillates å ha naustet stående. Den daværende formann i bygningsrådet har i retten gitt bestemt uttrykk for at det ikke var aktuelt for bygningsrådet å gi noen dispensasjon fra bestemmelsene om byggeavstand til nabogrense for naustets vedkommende, og lagmannsretten har oppfattet henne slik at byggingen av naustet var så vesentlig i strid med reguleringsplanen og de hensyn som lå bak denne, at det ville ha blitt krevet fjernet uansett.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for å anta at det her foreligger noen usaklig forskjellsbehandling av Lunde. De eksempler Lunde har henvist til når det gjelder tillatte avvik fra reguleringsplanen, dreier seg dels om tilbygg av verandaer og dels oppføring av frittstående garasjer. Det er dessuten opplyst om ett tilfelle der det er oppført et mindre frittstående bolighus på en tomt (ca. 70 m2 ). Men de opplysninger som ellers foreligger om dette gir ikke grunnlag for å slutte noe om en dispensasjonspraksis som det kan bygges noe på.
Når det gjelder garasjene er dette bygninger som er plassert inntil vei og nabotomt. Garasjene har en beliggenhet som klart adskiller seg fra naustets. Dette ligger i fasaden ned mot sjøen og det offentlige friareal og vil dermed selvfølgelig få en helt annen karakter. Det er opplyst om ett tilfelle der det er tillatt bygget naust, men det var der ikke aktuelt å gi noen dispensasjon fra vilkårene om avstand til naboeiendom, og naustet ble der bygget på eiendom som grenset direkte til sjøen.
Lundes anførsel om at det foreligger myndighetsmisbruk overfor ham, kan lagmannsretten ikke finne noe holdepunkt for i bevisførslen.
Etter dette legger lagmannsretten til grunn at rivningspålegget forsåvidt angår naustet ikke er ugyldig.
For terrassens vedkommende stiller gyldighetsspørsmålet seg noe annerledes. Som det fremgår av bygningsrådets vedtak er Lunde pålagt "å rive byggverk på eiendommen oppført uten byggetillatelse". Denne formulering gjør det uklart om vedtaket egentlig omfatter utvidelsen av terrassen. I bygningssjefens innstilling til bygningsrådet er terrassen ikke nærmere kommentert.
Beskrivelsen i forelegget av de ulovlige arbeider lyder slik:
"På eiendommen gnr. 44 bnr. 522 er det i løpet av våren og forsommeren 1986 gravet ut og sprengt vekk betydelige jord- og steinmasser fra terrenget foran bestående bebyggelse, mot sjøen. I denne "fordypningen" er det oppført et byggverk i betong, delvis over terrasse og med flatt tak som danner en utendørs terrasse. Flateinnholdet anslås til 50-60 m2 . Største høyde over terreng er ca 2 meter. Minsteavstand til nabogrense er ca 1,5 meter."
Denne beskrivelse viser at bygningsrådet har konsentrert behandlingen av saken om rivingen av naustet. Riktignok har rådet vært på befaring på eiendommen, men slik bygningssjefens innstilling foreligger med utkast til avgjørelse, må det antas at rivning ikke er vurdert når det gjelder terrassen. Spørsmålet om å rive naustet har åpenbart vært det helt sentrale i saken, og det må antas at det helt har overskygget de spørsmål som kunne reise seg for terrassens vedkommende. Etter det inntrykk retten har dannet seg ved befaringen, fremstår utvidelsen av terrassen og byggingen av naustet som to helt forskjellige elementer i det utførte arbeide, selv om de tildels har vært foretatt i en og samme operasjon. Etter rettens oppfatning er det meget som ville ha talt for å tillate Lunde å beholde terrassen selv om det ikke var innsendt søknad om byggetillatelse. Når dette ikke kan sees nærmere vurdert av bygningsrådet, foreligger det en saksbehandlingsfeil som etter rettens oppfatning kan ha innvirket på innholdet av bygningsrådets vedtak. På dette grunnlag finner lagmannsretten at forelegget er ugyldig forsåvidt det innebærer at terrassen skal rives.
For retten gjenstår da spørsmålet om det burde ha vært besluttet å påby rivning av naustet. Ved denne avgjørelse kan retten prøve rimeligheten av rivningspålegget fullt ut.
Som nevnt foran er det helt på det rene at naustet er oppført i strid med de gjeldende bestemmelser både i bygningsloven og i reguleringplanen. Naustet ligger bare ca 1 meter fra det offentlige friareal og med åpningen mot dette. Det har en utforming som avviker klart fra den karakter bebyggelsen i området ellers har, og selv om det skjer tilsåing på taket og mer beplantning rundt, er det åpenbart at det vil stikke seg ut i det bygningsmiljø det ligger i.
Retten legger også betydelig vekt på den fremgangsmåte Lunde har valgt for å sette opp naustet. I den forbindelse fremhever retten at Lunde, etter at bygningssjefen hadde nedlagt forbud mot å fortsette arbeidene, allikevel fortsatte disse og påbegynte byggingen av naustet med oppsetting av forskalinger m.v. Intet av dette arbeidet var påbegynt da bygningssjefens vedtak forelå med brevet av 22. april 1986. Lunde besvarte bygningssjefens brev den 28. april 1986, og fra dette brev siteres: ".............
I høst har vi følgelig flyttet de jordmasser som lå på bakken ved nedsiden av vårt hus for å rense utsprengt drenering og til dels lage ny drenering. Som erstatning for de jordmasser som har ligget ved huset, legges tilbake pukk som er gravet frem fra egen tomt. Vi vil nå avslutte med å bygge en mur rundt terrassen som til dels vil følge terrenget og planere den tidligere terrasse med pukk med såle på toppen. Det har vært vårt ønske å forskjønne området snarest mulig idet den tilstøter den felles vei ned til strandområdet. .........."
Det nevnes her intet om de foreliggende planer om å bygge naust, til tross for at disse, etter hva Lunde selv har opplyst i retten, var aktuelle allerede på det tidspunkt brevet ble skrevet. I et brev av 12. mai 1986 gir Lunde imidlertid en redegjørelse for disse planer, men da var byggingen igangsatt.
I et brev av 16. mai 1986 skrev bygningssjefen følgende til ham: ".............
Til tross for stoppordre meddelt Dem ved vårt brev av 22. april 86 har bygningsvesenet ved befaring konstatert at arbeidet har fortsatt.
Bygningssjefen vil på det skarpeste påtale dette, og vil om ikke arbeidet stoppes omgående, kreve hjelp fra politiet til å stoppe arbeidet, jfr. bygningsloven §113.
Det må innsendes en fullstendig søknad om byggetil latelse for arbeidet som nevnt i vårt brev av 22. april 86 snarest og senest 14 dager fra dags dato. ............."
Lunde besvarte ikke brevet før den 25. juni 1986 etter en purring fra bygningssjefen, og han har opplyst at dette skyldes en utenlandsreise.
Lagmannsretten kan ikke se dette annerledes enn at Lunde bevisst har forsøkt å manøvrere seg inn i en posisjon som kunne gjøre det vanskelig for bygningsmyndighetene å påby det ulovlig oppførte bygg fjernet. Han har etter mottagelsen av bygningssjefens brev av 22. april 1986, vært fullt orientert om det ulovlige i å fortsette arbeidene på tomten før de formelle vikår for dette var oppfylt, og retten kan ikke se noe mulig grunnlag for at han etter dette tidspunkt skulle sveve i villfarelse forsåvidt. Lagmannsretten er enig i den karakteristikk herredsretten har gitt dette og som har gått ut på at Lunde må sies å ha "trasset seg frem". På den bakgrunn må det foreligge særdeles stor overvekt av hensyn for å tillate at bygningen skal bli stående, og det kan lagmannsretten ikke finne at det er.
Forelegget må derfor bli å opprettholde forsåvidt angår naustet.
Etter dette må forelegget kjennes ugyldig forsåvidt angår påbudet om å rive terrassen. For øvrig blir herredsrettens dom å stadfeste for såvidt angår post 1.
Anken har delvis ført frem, og saksomkostningsspørsmålet blir da å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd. Saken må anses dels vunnet og dels tapt. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 skal hver av partene da bære sine omkostninger for begge retter. Retten finner ikke grunnlag for å anvende noen av unntaksreglene i paragrafens annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Bærum bygningsråds forelegg av 4. august 1986 er ugyldig forsåvidt Peder Lunde jr. er pålagt å rive den nyoppførte del av terrassen på gnr. 44 bnr. 522 i Bærum.
2. For øvrig stadfestes herredsrettens dom punkt 1.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller for lagmannsrett.