RG-1991-660
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-12 |
| Publisert: | RG-1991-660 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 12. november 1990 i sak nr. 29/89 |
| Parter: | Staten v/Miljøverndepartementet (advokat Karl Arne Utgård) mot 1. Tormod Arneberg m.fl. (27 parter) (advokat Knut Lassen). |
| Forfatter: | Lagmann Raamund Stuhaug med skjønnsmenn: 1. Gårdbruker Arne Nygaard, 2. Skogbestyrer Thorodd Hanssen, 3. Ringleder Hans Torpen,, 4. Gårdbruker Sverre Brynjulvsrud |
| Lovhenvisninger: | Naturvernloven (1970) §20, LOV-1970-06-19-§10, LOV-1970-06-19-§21, LOV-1970-06-19-§22, LOV-1970-06-19-§23, LOV-1970-06-19-§8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) |
Ved kongelig resolusjon av 18. desember 1981 ble
Side:661
våtmarksområdet omkring Gardsjøen i Grue kommune fredet som naturreservat i medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 §8, jfr. §10 og §21, §22, §23 Formålet med fredningen var å verne om de spesielle landskapsformer, vegetasjon og det spesielt rike og interessante fuglelivet og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. Ifølge fredningsvedtaket dekker reservatet et areal på ca. 1300 dekar. - - -
Staten v/Miljøverndepartementet og en del av de berørte grunneiere har begjært overskjønn. Statens overskjønnsbegjæring er rettet mot underskjønnets erstatning for tapte jaktinntekter, mens grunneiernes overskjønnsbegjæring gjelder underskjønnets erstatninger for tap knyttet til jordbruksutnyttelse. Mens statens begjæring gjelder samtlige takstnummer der det er gjort inngrep i jaktrettigheter, er grunneiernes overskjønnsbegjæring begrenset til takstnummerne 1, 2, 4, 5, 7, 12, 15 og 18, det vil si til åtte av opprinnelig syvogtyve takstnummer.
Overskjønnsforhandlingene fant sted på Kirkenær 4., 5. og 6. september 1990. Det ble foretatt avhør av parter og sakkyndige slik dette fremgår av rettsboken. Når det gjelder dokumentasjonen, vises det også til rettsboken. Naturvernreservatet med en del tilstøtende områder ble befart.
Det er ikke fremkommet innvendinger mot at overskjønnet fremmes, og retten kan heller ikke se at det er hindringer for så vidt.
Skjønnsforutsetninger:
Fredningsbestemmelsene blir i dette tilfellet å betrakte som de alminnelige forutsetningene for skjønnet. I tillegg legger lagmannsretten til grunn de samme spesielle skjønnsforutsetninger som ble lagt til grunn av herredsretten. - - -
Etter naturvernloven §20, annet ledd skal erstatningsfastsettelsen baseres på verdien for tidspunktet for fredningen, det vil si pr. 18. desember 1981. - - -
Saksøkeren, Staten v/Miljøverndepartementet har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: - - -
De saksøkte, de berørte grunneiere, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: - - -
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder det alminnelige utgangspunktet for erstatningsutmålingen, vises til underskjønnet side 18. Det er det økonomiske tap som følge av de påførte rådighetsinnskrenkninger som skal erstattes. Rettens drøftelse av disse spørsmål er dels av generell art, delvis er de knyttet til de enkelte takster.
Rettens generelle bemerkninger:
Erstatningene skal som nevnt av herredsretten, fastsettes etter reglene i vederlagsloven, med den innskrenking som følger av naturvernloven §20, tredje ledd: Blir det ved utmålingen av erstatningen tatt hensyn til påregnelige fremtidige bruksendringer, skal det ved erstatningsfastsettelsen ses bort fra offentlige tilskudd som i tilfelle gis til bruksomlegging. Erstatningen skal ellers gis etter samme regler som ved ekspropriasjon, jfr. herredsrettens bemerkninger om dette og Ot.prp. nr. 46 for 1983-1984 5 og Rt-1987-80.
Fordi reservatet er opprettet 18. desember 1981, skal, som nevnt foran, dette tidspunkt legges til grunn for erstatningsutmålingen, jfr.
Side:662
verdsettingsloven §10 og naturvernlovens §20, annet ledd.
Erstatningsutmålingen vil for samtlige inngrep bli basert på bruksverdien. Ingen har hatt noe å bemerke til dette. Noe annet grunnlag for erstatningsfastsettelsen er ellers ikke tenkelig. Bruksverdien må fastsettes etter påregnelig utnyttelse. Fredningen er satt i verk i 1981, noe som er bestemmende for prisnivået, men tidspunktet for påregnelig utnyttelse er imidlertid også av avgjørende betydning. - - -
Etter fredningsbestemmelsenes post IV nr. 2 er all jakt i reservatet forbudt. Også det økonomiske tapet av dette inngrepet er vanskelig å fastslå. Som nevnt av herredsetten, var det før fredningen ikke etablert noen organisert økonomisk utnyttelse av jaktmulighetene i reservatet. Da det dreier seg om et område som er velegnet for andejakt, regner imidlertid lagmannsretten med at økonomisk utnyttelse av jakten etter hvert ville ha kommet i gang. Foruten andejakt byr området på mulighet for jakt på vadefugler, på duejakt og sporadisk også på annen småviltj akt. Fredningsbestemmelsene antas ikke på økonomisk merkbar måte å ha influert på jakten på elg/rådyr. Reservatets areal går fremdeles inn i kvoteberegninger for felling av slikt vilt.
Retten legger til grunn at reservatet temmelig raskt ville ha blitt utnyttet ved salg av jaktrettigheter til grupper, eller enkeltpersoner om fredningen ikke var etablert.
Basert på en kapitaliseringsrentefot som ved utmåling av erstatninger for jordbrukstap, finnes herredsrettens jakterstatning, kr. 150.000,-, å burde opprettholdes. Den utmålte jakterstatningen må imidlertid fordeles mellom grunneierne. Ved fordelingen tar retten utgangspunkt i lengden av den enkelte eiendoms strandlinje langs sjøen. I tillegg er det sett hen til betydningen av de arealer den enkelte har innenfor strandlinjen. Retten nevner at jaktverdien i det alt vesentlige er høyere på den nord/vestlige siden av sjøen, enn for arealer som ligger på den motsatte siden. Dette henger blant annet sammen med topografiske forhold.
Foruten de årlige konkrete brukstap, må rettens erstatningsfastsettelse bygge på en kapitliseringsrentefot. Denne rentefoten er en enkeltfaktor av vesentlig betydning. Retten kan ikke se at den her kan være bundet av herredsrettens bedømmelse, jfr. anførselen om dette fra grunneiernes side. Etter en nærmere vurdering av spørsmålet, der det blant annet tas hensyn til at inngrepet fant sted lang tid tilbake og at kapitaliseringsrenten har variert i løpet av perioden, finnes en kapitaliseringsrentefot, for jordbrukserstatninger, passende burde settes til 5%. For øvrig vises til underskjønnet når det gjelder kapitaliseringsrentefoten. Det er heller ikke for lagmnnsretten opplyst noe som kan gi grunnlag for en spesiell høy eller lav rente. Når det gjelder kapitaliseringsrentefoten for skog, vises til det som er nevnt tidligere.
Erstatningsvederlaget er fastsatt etter prisnivået pr. 18. desember 1981. Fordi erstatningene ennå ikke er utbetalt, må grunneierne tilkjennes en avsavnsrente, jfr. vederlagsloven §10 i.f. Underskjønnet satte denne renten til 14%, uten rentesrente. På vegne av grunneierne har advokat Lassen anført at 14 prosent ikke vil gi full erstatning når det ikke samtidig gis adgang til rentesrente. Til dette bemerker retten at det dreier seg om avsavnsrente over en temmelig lang periode der
Side:663
rentenivået opprinnelig var temmelig moderat, for deretter å stige, og nå er fallende. Lagmannsretten finner at en avsavnsrente på 14% vil gi full kompensasjon for den forsinkede utbetalingen av erstatningene og stadfester herredsrettens avgjørelse i spørsmålet om avsavnsrente.
En går etter dette over til å behandle de enkelte takster. For de grunneiere som har begjært overskjønn, vil jakterstatningen bli tatt med under vedkommendes takstnummer. For de grunneiere der det etter saksøkerens begjæring bare foreligger ny vurdering av jakterstatningene, er disse erstatninger deretter listet opp samlet.
De enkelte takstene: - - -
Skjønnet er enstemmig. - - -