RG-1992-359

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-10-07
Publisert:	RG-1992-359
Stikkord:	Opphavsrett, Markedsføringsrett, Etterligning av ferdighus
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 7. oktober 1991 i sak nr. 118/1990 A.
Parter:	1. Systemhus Norge A/S, 2. Systemhus Mosjøen, dets konkursbo (advokat Nils Aga) mot Varmbohus A/S (advokat Øyvind Hoel).
Forfatter:	Lagdommerne Steingrim Bull, Ellen Mo, konstituert lagdommer Anders Chr. Stray Ryssdal
Lovhenvisninger:	Åndsverkloven (1961) §1, §2, §4, Markedsføringsloven (1972) §1, §9, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §40, §55, §9, Patentloven (1967)

Saken gjelder krav om erstatning for rettsstridig etterligning av ferdighustypen «Ekeberg».

«Ekeberg» er tegnet av arkitekt Tor Arne Langdal for Systemhus Norge A/S. Hustypen var inntatt i Systemhuskatalogen for 1987. Systemhus selges av lokale forhandlere over hele landet. Etter at den lokale forhandler har inngått kontrakt, bestilles elementene til oppføringen via Systemhus Norge A/S.

Arve og Mona Rugedal gikk i 1987 med planer om å bygge seg bolig, og innhentet på foråret 1987 cirka 10 forskjellige ferdighuskataloger. De fikk bl.a. Systemhus-katalogen fra den lokale forhandler. Systemhus Mosjøen var den gang et personlig firma under ledelse av innehaver Olav Bogfjellmo. Arve Rugedal fikk katalogen utlevert på Bogfjellmos kontor etter en kort konferanse. Det var ikke ytterligere kontakt mellom Rugedals og Systemhus før denne tvist kom opp.

En tid etter ble Rugedals oppsøkt av en salgskonsulent fra ferdighusfirmaet Varmbohus A/S. Salgskonsulenten vakte ekteparets tillit, og Rugedals ønsket å satse på det firma han representerte. Men etter å ha gått gjennom Varmbohus' egen katalog, fant de ingen hustype for sitt behov. Det viste seg også vanskelig å få utarbeidet en egen skisse. Rugedals henledet derfor oppmerksomheten på Systemhuskatalogen, der «Ekeberg» hadde et utseende og en planløsning som de fant tiltalende. De reiste spørsmålet om Varmbohus kunne levere et slikt hus. Salgskonsulenten svarte bekreftende. Til Rugedals neste spørsmål om det ville være noe til hinder for en slik fremgangsmåte, ble det opplyst at Varmbohus hadde egne folk til å påse både at et hus kunne tegnes ut slik at Varmbohus kunne levere elementene, og slik at det ikke oppstod plagiat.

Ekteparet Rugedal bestemte seg etter dette for å gå videre med Varmbohus. 13 august 1987 ble byggemelding sendt på grunnlag av byggetegning fra Varmbohus av 3. juni 1987. Etter at meldingen var registrert i bygningsrådet, gratulerte en av saksbehandlerne i teknisk etat Bogfjellmo i Systemhus Mosjøen med å ha solgt nok et hus. Dette vakte Bogfjellmos interesse. Han innhentet byggemeldingen for Rugedals hus, og sendte den videre til Systemhus Norge da han fant så stor likhet at det måtte dreie seg om en ulovlig etterligning.

Lagmannsretten finner her grunn til å innta fasadetegningene for h.h.v. Systemhus «Ekeberg» og det hus som Varmbohus tegnet og fikk byggemeldt for familien Rugedal - kalt Varmbohus «Spesial».

Side:361

Systemhus "Ekeberg"

Varmbohus "Spesial"

Side:362

Systemhus "Ekeberg"

Varmbohus "Spesial"

Side:363

Systemhus Norge reagerte på Varmbohus' fremgangsmåte. Etter resultatløs brevveksling mellom partene, tok Systemhus Norge A/S, Jensvoll, og Systemhus Mosjøen v/Olav Bogfjellmo, Mosjøen, 2. juni 1988 ut stevning for Alstahaug herredsrett mot Mona og Arve Rugedal, Halsøy, og Varmbohus A/S, Trondheim, med krav om erstatning for rettsstridig etterligning. Ekteparet Rugedal og Varmbohus A/S innga tilsvar i rett tid.

Herredsretten avholdt hovedforhandling 22. mars 1990, og avsa dom i saken 5. april 1990 med slik slutning:

«I. De saksøkte frifinnes.

II. Hver part bærer sine omkostninger.»

Om de faktiske forhold og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom. Herredsretten la til grunn at Varmbohus «Spesial» var et så forskjellig produkt, at en eventuell opphavsrett til Systemhus «Ekeberg» ikke ville være krenket. Det forelå heller ingen overtredelse av forbudet mot etterligning i lov om kontroll med markedsføring 16. juni 1972 nr. 47 (m.fl.) §9 jfr. §1.

Systemhus Norge og Systemhus Mosjøen har erklært rettidig anke mot Varmbohus. Anken retter seg ikke mot byggherrene da Varmbohus har erklært å ville holde Rugedals skadesløse for evt. idømt ansvar. Herredsrettens dom er rettskraftig i forhold til dem. Av øvrige endringer i partsforholdet bemerkes at Systemhus Mosjøen etter herredsrettens dom er tatt under konkursbehandling, og at boet har overtatt som part.

Ankeforhandling ble avholdt i Bedehuset i Mosjøen 15. august 1991 med partene og deres prosessfullmektiger tilstede. Det ble lagt frem enkelte nye dokumenter, som det ikke er nødvendig å spesifisere. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Disponent John Kristian Lianes hos ankemotparten avga forklaring, og Arve Rugedal og Olav Bogfjellmo avga for lagmannsretten forklaring som vitner. Systemhus førte sivilarkitekt Gisle Jakhelln, Bodø, som nytt sakkyndig vitne. Saken fremstår i det alt vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten.

De ankende parter har anført:

Herredsrettens dom er uriktig p.g.a. feil ved bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Det er stort sett enighet om sakens faktum. Men herredsretten har overdrevet betydningen av de endringer Varmbohus utførte i forhold til originalen «Ekeberg». Det er uriktig lagt til grunn at Varmbohus «Spesial» er et nytt produkt. Under ankeforhandlingen er i det alt vesentlige fremholdt:

«Ekeberg» er et åndsverk etter lov om opphavsrett 12. mai 1961 nr. 2 (opphavsrettsl.) §1, og nyter den beskyttelse denne lov gir. Etter §1 nr. 7 omfatter åndverksbegrepet «bygningskunst, så vel tegninger og modeller som selve byggverket», dersom de alminnelige krav til verkshøyde er oppfylt. Også en skisse med planforslag inntatt i en katalog omfattes.

Ved den alminnelige bedømmelse av kravet til verkshøyde, er ikke en mer eller mindre subjektiv vurdering av de bygningsmessige kvaliteter avgjørende. Spørsmålet er om tegningen, modellen eller bygningen må anses som et resultat av en selvstendig skapende innsats.

Side:364

Typehuset «Ekeberg» vil utfra dette kriterium tilfredsstille kravet til verkshøyde. Det vises bl.a. til vitneprovet fra det sakkyndige vitnet Jakhelln. For det første understrekes betydningen av at originalen til «Ekeberg» er tegnet av en kvalifisert arkitekt. Dette gir i seg selv en sterk presumsjon for at tegningen må anses som et åndsverk.

Dernest fremholdes at «Ekeberg» har kvaliteter som hver for seg, men særlig samlet, gir huset et selvstendig uttrykk som gjør det til et åndsverk. Særpreget ses først ved at bygningskroppen er kort, mens fasaden er bred. I tillegg kommer - sett fra utsiden av huset - følgende elementer: Tilbaketrukket asymmetrisk inngangsparti i husets bakre gavlfasade, utskutt karnapp i husets ene langside, og et innhuket inngangsparti fra have/hellelagt terrasse under en liten balkong i husets fremre gavlfasade.

Eksteriør må ses i sammenheng med interiør. Særlig gir inngangspartiet under balkongen også en egen planløsning inne. Førsteetasjen får en gjennomgående åpen romløsning, men skilles likevel i en stuedel til venstre for innhuket (sett fra den utvendige have/terrasse) og en kjøkkendel til høyre. Også det åpne trapperom midt i huset bidrar til særpreget. Det er særpreg også ved planløsningen både i annen etasje - med den lille balkong, og i kjeller - med et sentralt trapperom og et stort hjørneværelse med lys fra eget vindu.

Når «Ekeberg» først er beskyttet av opphavsrettsloven, må det være klart at Varmbohus «Spesial» representerer et plagiat i strid med §2 jfr. §1 første ledd. De ytre mål er de samme. Avvikende løsninger forøvrig er minimale - stort sett begrenset til å erstatte smårutete vinduer med vinduer uten sprosser, enkelte endringer i vindusstørrelsen, og visse mindre justeringer forøvrig. Eksteriøret særpreges ved de samme hovedelementer - bakgavlside med asymmetrisk inngangsparti, langside med utskutt karnapp, og fremgavlside med liten balkong. Nevnte elementer er også plassert samme sted på bygningskroppen. Også de innvendige planløsninger er svært like. Forsåvidt gjelder fasaden, ses plagiatet ved å sammenligne fasadene på de to hus inntatt i dommen 3 og 4. Forsåvidt gjelder planløsningene vises til transparentplansjer inntatt i rettsboken.

Når herredsretten er kommet til at det ikke foreligger plagiat i strid med opphavsrettsl. §2, men snarere et evt. nytt åndsverk som vil være lovlig under §4, skyldes dette en uriktig konsentrasjon om de enkelte bygningsmessige detaljer.

Det er «Ekeberg» som helhet som er et åndsverk. Dette fører igjen til at en etterligning som går ut på samme totalløsning er rettsstridig, og ikke lovlig etter §4. Det vises også til vitneforklaringer om at Varmbohus' endringer ble gjennomført bl.a. for å unngå beskyldninger om plagiat. Dette viser rettsstridig hensikt.

Under rettssaken har motparten fremlagt tegninger som viser at Varmbohus gjorde visse endringer i det hus som ble oppført i forhold til byggemeldingen. Det er bl.a. hevdet at innhuket i inngangspartiet under balkongen er fjernet. Selv om dette er riktig, står tvistespørsmålet i samme stilling. Den rettsstridige krenkelse av åndsverket «Ekeberg» ble fullbyrdet allerede ved det plagiat som lå til grunn for selve byggemeldingen, og der bl.a. innhuket var med. Det er denne

Side:365

krenkelsen som gir grunnlag for de ankende parters erstatningskrav efter opphavsrettslovens §1 jfr. §2.

Subsidiært anføres at Varmbohus' fremgangsmåte er i strid med m.fl. §1 jfr. §9. For å nyte vern etter markedsføringsloven, kreves ikke at originalen er åndsverk. Det er tilstrekkelig at etterligningen anses som en urimelig utnyttelse av annens næringsinnsats og fører med seg fare for forveksling. Ved simpelthen å la egne ansatte kopiere Systemhuskatalogen, som inneholdt fasadeskisse og skisser til de ulike plan i huset, foretok Varmbohus en illojal utnyttelse av den innsats Systemhus hadde nedlagt for å frembringe «Ekeberg». Varmbohus sparte derved utgifter - særlig til arkitekt. At produktet var egnet til forveksling, er på det rene - Bogfjellmo fikk selv merke forvekslingsfaren da han mottok forfeilede gratulasjoner for å ha oppført nok et Systemhus i Mosjøen. Overtredelsen av markedsføringsloven er i seg selv erstatningsbetingende.

De størrelser som inngår i erstatningskravet er de samme under begge de anførte ansvarsgrunnlag, men for Systemhus Norge vil dekningsmessig tap avhenge av grunnlaget. De ankende parter har beregnet følgende erstatning:

Ankende part nr. 1 Systemhus Norge A/S:

Post A

Utvikling av hus - idé og

arkitekttegninger Kr. 36.000,-

Post B

Tap av royalty fra forhandler Kr. 4.200,-

Post C

Tap av provisjoner fra leverandører Kr. 4.600,-

Sum Kr. 44.800,-

Post A representerer det tap Systemhus Norge uansett er påført ved Varmbohus' fremgangsmåte, og kreves dekket uten hensyn til hvilket grunnlag som fører frem.

Post B og C knytter seg til tapte inntekter som Systemhus Norge ville mottatt fra h.h.v. Systemhus Mosjøen og sine elementleverandører, dersom Systemhus Mosjøen hadde fått i oppdrag å bygge et «Ekeberg»-hus for familien Rugedal. Det gjøres prinsipalt gjeldende at postene B og C kan kreves dekket etter alminnelige prinsipper om påregnelig tap, fordi det må anses bevist at ekteparet Rugedal ville valgt å kjøpe hus fra Systemhus Mosjøen dersom ikke Varmbohus hadde intervenert på rettsstridig måte. Subsidiært hevdes at dersom Systemhus får medhold i at opphavsretten er krenket, kan postene B og C i alle fall kreves erstattet etter særregelen i opphavsrettsl. §55 annet ledd. Disse poster må antas å gi et rimelig korrekt uttrykk for den nettofortjeneste Varmbohus har oppebåret ved sin plagiering.

Ankende part nr. 2 Systemhus Mosjøen:

Tapt fortjeneste Kr. 36.000 -

Side:366

Tapet er beregnet som 10% av en byggesettpris på kr. 360.000,-. Dette er i samsvar med den normalfortjeneste Systemhus Mosjøen beregnet ved salg av denne hustypen.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«Varmbohus AS v/styrets formann tilpliktes å erstatte Systemhus Norge A/S v/styrets formann og Systemhus Mosjøen v/dets konkursbo tilsammen kr. 80.800 med 15% årlig rente fra 2.5.88 til betaling skjer, samt å betale sakens omkostninger for herreds- og lagmannsretten.»

Ankemotparten har anført:

Varmbohus fastholder at herredsrettens resultat er riktig. For lagmannsretten er i hovedsak fremholdt:

For det første anføres at idéen til «Ekeberg» slik den fremkom i Systemhuskatalogen ikke er et åndsverk etter opphavsrettsl. §1. Utgangspunktet for produktiv samfunnsgavnlig virksomhet er at den enkelte må bygge på den innsats som tidligere er nedlagt av andre. Det er ikke forbudt å bygge på det som er kjent fra før. Ellers ville utviklingen stå i fare for å bremses opp - til skade for samfunnet. Slik er det også på bygningskunstens område, der det stadig utvikles og settes sammen nye løsninger for å frembringe funksjonelle hus i etterspurte stilarter for det hussøkende publikum.

Dette danner bakgrunnen for bedømmelsen av hva som kan anses som åndsverk innen byggekunst etter opphavsrettsl. §1. Kun en åndelig prestasjon som innebærer originalitet, og dermed et visst avvik fra det som tidligere var kjent, tilfredsstiller lovens krav. Opphavsrettsloven kan ikke tolkes slik at enhver sammensetning av kjente elementer gjør en ny bygning til et nytt åndsverk.

«Ekeberg» inneholder ikke noen bygningsmessige elementer av spesiell eller særpreget art. Såvidt skjønnes bestrider ikke motparten dette. Men heller ikke helhetsløsningen kan kalles original. «Ekeberg» er et typisk husbankhus - en firkantet kasse i 11/2 etasje - som tilfredsstiller normene for husbankfinansiering, og som derfor søkes av det brede publikum. Det har hverken særpregede enkeltelementer, eller noe originalt helhetsuttrykk, som kan gjøre frembringelsen til åndsverk. Varmbohus har fra egen og andre kataloger tatt med et utvalg av hustyper - «Fjellro», «Block 15» og «Venus» - som alle ligner på «Ekeberg».

Dersom «Ekeberg» anses som et åndsverk, anføres subsidiært at også Varmbohus-huset er resultatet av en bearbeidelse som i seg selv har frembragt et nytt åndsverk, og derfor er lovlig etter opphavsrettsl. §4. Det vises til herredsrettens dom. Flere elementer i de to hus er forskjellige, og det er vanskelig å se hvordan «Ekeberg» kan anses å ha verkshøyde uten at også Varmbohus-produktet vil ha det. Hvis det først skal så lite til i forhold til det kjente og ordinære at «Ekeberg» beskyttes, må en tilsvarende lav terskel gjelde for Varmbohus' videre bearbeidelse.

Det bestrides ikke at Varmbohus hadde Systemhuskatalogen for hånden da spesialhuset ble tegnet. Alle ferdighusprodusenter følger markedet og innhenter andre kataloger, bl.a. for å erverve kunnskap om konkurrentenes produkter. Men Varmbohus kopierte ikke «Ekeberg» slavisk; tvertom ble det lagt vekt på å lage et skreddersydd

Side:367

produkt utfra byggherrene Rugedals ønskemål. Også dette er helt vanlig praksis. Samtidig la man vekt på endringer for å unngå å lage et plagiat. Varmbohus' tegning ble utarbeidet av like faglig kvalifisert arbeidskraft som «Egeberg», nemlig av Varmbohus' egen interiørarkitekt.

Varmbohuset skiller seg fra «Ekeberg» på avgjørende punkter. Eksteriøret har fått et helt annet arkitektonisk uttrykk p.g.a. avvikende vindustyper. Dels er vinduene gjort større - på bakgavlside og ved frontgavl-balkong; dels er de annerledes - i kjøkkendelen er tre små vinduer byttet ut med to store; og dels har huset fått et forskjellig totalutseende ved at «Ekeberg»'s smårutede vinduer er byttet med store termopanruter. Innhuket ved stueinngangen fra hage/terrasse ble sløyfet før byggingen, og balkongen i annen etasje har fått stående panel. Takvinkelen er noe endret, og de innvendige planløsninger er heller ikke like - særlig er det forskjeller i kjeller og i annen etasje. Samlet utgjør disse endringene det nødvendige sprang til å kvalifisere som selvstendig åndsverk, og frembringelsen er derfor rettmessig etter §4.

Videre avviser Varmbohus anførselen om brudd på m.fl. §9 jfr. §1. Et første kjernepunkt her er at man ikke har tjent på innsats nedlagt av Systemhus. Varmbohus har utført egen innsats og hatt egne utgifter med å lage egne arbeidstegninger for Rugedals. Det er ikke dokumentert at Rugedals ville kjøpt fra Systemhus såfremt Varmbohus ikke hadde kommet deres ønsker imøte. Som Arve Rugedal forklarte, ville de sannsynligvis valgt et annet Varmbohus, og det ville medført lavere kostnader for Varmbohus. Her er det ikke snakk om noen illojal utnyttelse av Systemhus, men om et helt legitimt forsøk på å tilfredsstille en bestemt kunde. Markedsføringsloven tar ikke sikte på å hindre at produkter skreddersys på denne måten.

For det annet kreves etter m.fl. §9 forvekslingsfare. Det er ingen fare for forveksling mellom Systemhus «Ekeberg» og Rugedals hus. Rugedals var fullt oppmerksomme på at de kjøpte et Varmbohus og ikke et Systemhus. Det vises også til tidligere anførsler om hvordan de to hus skiller seg fra hverandre.

Til slutt vil Varmbohus bestride motpartens tapsberegning. Når det gjelder Systemhus Norges krav, hevdes at post A arkitekthonorar for det første ligger for høyt. Det er ikke dokumentert at arkitekthonorar vil beløpe seg til kr. 36.000,-.

Varmbohus har lagt frem dokumentasjon på at arkitekttegninger til ferdighus faller rimeligere. I tillegg vil det være uriktig å velte hele honoraret over på Rugedal-huset; det må i tilfelle foretas en forholdsmessig utligning på alle de «Ekeberg»-hus som er bygget. Når det gjelder postene B og C, avhenger de av at Systemhus Mosjøen ville fått oppdraget. Dette er ikke sannsynliggjort. Det samme gjelder kravet fra Systemhus Mosjøen.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«Varmbohus AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommer Steingrim Bull og kst. lagdommer A C Stray

Side:368

Ryssdal, skal bemerke:

I motsetning til herredsretten er flertallet kommet til at Varmbohus har krenket markedsføringslovens §1 jfr. §9 og må ilegges ansvar for dette. Derimot er flertallet i likhet med herredsretten av den oppfatning at det ikke foreligger noen krenkelse av opphavsrettsloven. Flertallet bygger imidlertid sitt resultat på et annet grunnlag enn herredsretten.

I tråd med partenes anførsler behandles først spørsmålet om «Ekeberg» er et åndsverk etter opphavsrettsl. §1 første ledd jfr. annet ledd nr. 7:

Det er på det rene at ikke enhver frembringelse innenfor de kategorier som nevnes i opphavsrettsl. §1 annet ledd nr. 1)-11) vernes av loven. Etter §1 første ledd er beskyttelsen forbeholdt «åndsverk», og i dette ligger en selvstendig begrensning. En frembringelse må for det første være skapt av «ånd» - dvs. ved åndsvirksomhet fra opphavsmannens side. I tillegg kreves at frembringelsen har et særpreg, en viss originalitet.

Spørsmålet om «Ekeberg» representerer en frembringelse med tilstrekkelig verkshøyde er omtvistet i saken. Herredsretten har ikke gått inn på spørsmålet, fordi retten fant at et nytt og selvstendig produkt uansett er frembragt av Varmbohus. Lagmannsretten har funnet å ville ta stilling til spørsmålet, og flertallet er kommet til at «Ekeberg» ikke tilfredsstiller de krav som må oppfylles for å vinne vern etter opphavsrettsl. §1:

Kravene til verkshøyde må bestemmes med utgangspunkt i ordlyden i opphavsrettslovens §1. Betegnelsen «åndsverk» må ses i sammenheng med uttrykket «Den som skaper ...» foran i lovteksten. Verbet «skape» ble ved lovens vedtakelse tilføyet i Stortinget for å få frem at det må foreligge en «individuell, skapende åndsinnsats» (jfr. Innst. O XI (1960-61) 14). I forarbeidene er også vist til Ragnar Knophs behandling av begrepet under tidligere lov. Ot.prp. nr. 26 (1959-60) 11 viser til hans verk Åndsretten (1936) 5. 60-67. Rettstilstanden er her uforandret. Om begrepet åndsverk uttaler Knoph at det «iallfall i noen grad (må) være uttrykk for original og individuelt preget åndsvirksomhet fra opphavsmannen side» (op cit 64). Vilkårene knytter seg derimot ikke til en vurdering av produktets kvalitet - dette er en subjektiv målestokk som loven ikke betjener seg av.

Uttrykket «verkshøyde» ble lansert i nordisk rett i 1970-årene - som treffende betegnelse på det krav som i praksis må være oppfylt. I nyere teori har Anne Lise Sijthoff Stray (Opphavsretten, 1989, 33) sammenfattet innholdet i kravet til verkshøyde slik:

«Et verk må betraktes som originalt og individuelt når det er resultatet av en åndelig virksomhet som er særegen for opphavsmannen. Den kan være utslag av fantasi, av talenter og faglig dyktighet, men ikke bare av flid. Her avviker nordisk rett i utgangspunktet fra engelskamerikansk rett, som godtar litterære og kunstneriske verk som åndsverk når de er frembrakt ved «labour and skill».»

Om de generelle krav vises også til Wegnerbord-dommen i Rt-1962-964, også inntatt i NIR 1963 204, som knyttet seg til opphavsretten til et kombinert sofa- og sybord. Høyesterett foretok en avgrensning

Side:369

mellom h.h.v. idén om kombinasjonen av sofabord og sybord, som ikke kunne være beskyttet, og selve utførelsen av det opprinnelige kombinasjonsbord, der det krevdes en nærmere undersøkelse av om utførelsen hadde kunstnerisk verdi før det kunne fastslås om det dreide seg om et åndsverk. I denne undersøkelsen fremhevet Høyesterett igjen at selve sammensetningen av kjente elementer ikke i seg selv kunne gjøre bordet til et åndsverk.

Disse kilder viser at en rent håndverksmessig frembringelse - sammensetningen av kjente elementer til et funksjonelt, men ordinært hele - ikke oppfyller de krav som stilles til et åndsverk. Det gjelder uten hensyn til hvem som har utført frembringelsen. Riktignok kan det hevdes at en frembringelse fra en fagmann, som f.eks. en arkitekt, ofte vil tilfredsstille kravene, og på dette grunnlag kan det oppstilles en viss presumsjon for at kravene til verkshøyde må anses oppfylt i tvilstilfeller. Men i prinsippet vil det for byggekunst, som for brukskunst jfr. Wegnerbord-dommen, måtte sondres mellom slik kreativ innsats som gir et åndsverk som resultat, og den jevne håndverksmessige prestasjon som ligger under grensen for verkshøyde.

Høyesterett har ikke tatt stilling til omfanget av opphavsrett for ferdighus. Men det foreligger flere underrettsdommer, som går i ulike retninger. Hverken praksis eller bestemte kriterier ser ut til å ha festnet seg. Det vises til omtalen i Sitjhoff Stray op cit 51-53, og i NIR 1985 446.

Det som er helt på det rene, er at retten i en sak som dette ikke kommer utenom en konkret vurdering av de aktuelle bygninger - både av den som påstås å være en original og eventuelt av den som påstås å være en etterligning. I praksis vil det første spørsmålet ofte være om den påståtte original skiller seg fra det som ellers er kjent fra vedkommende livsområde. Svaret vil avhenge av en bedømmelse såvel av de enkelte elementer som av bygningen som et samlet hele. Dette mønster ble fulgt av Høyesterett i Wegnerbord-dommen, og er for ferdighus bl.a. fulgt av Eidsivating lagmannsrett i RG-1984-131, og av Jæren herredsrett i RG-1986-321.

En slik konkret vurdering taler etter flertallets syn mot å anse «Ekeberg» som et åndsverk. Flertallet legger særlig vekt på følgende:

I byggestil er «Ekeberg» en sammenføring av elementer hentet fra ulike byggestiler. Balkongen, det overhengende tak og markerte gavlfasader har historisk slektskap med sveitserstilen, men forbindes i vår tid kanskje først og fremst med importen av ulike tyrolerhus til det norske ferdighusmarked. Denne stilimport har ført til et stort antall mer eller mindre stiltro tyrolervarianter av ferdighus over hele landet, som er levert av en rekke forskjellige ferdighusleverandører (sml RG-1984-på 134 og RG-1986-på 328).

«Ekeberg»'s trebekledning av stående panel er på den annen side typisk for norsk byggeskikk. Det samme gjelder det utvendige vindfang ved det såkalte asymmetriske inngangsparti på fasaden for bakre gavl. Andre detaljer - smårutede vinduer, vindu i kjellermur for å skaffe dagslys og øke kjellers anvendelighet, samt utgangsdør fra stuen direkte til haven - er vanlige innenfor flere ulike stilretninger. Dette gjelder også løsningen for dominerende deler i interiøret - bruk av

Side:370

sentralt plassert åpent trapperom i alle etasjer, åpen kjøkkenløsning med spisekrok vendt mot stuen, kjeller med hjørnestuerom, og liten luftebalkong ved soverom i annen etasje.

Det synes etter gjennomgangen klart at intet enkeltelement av «Ekeberg» i kraft av seg selv, eller ved å sette sitt preg på huset, er av en slik art at det kan få beskyttelse som åndsverk. Dette har intet med evt. bygningsmessig eller kunstnerisk kvalitet å gjøre, men skyldes alene fraværet av originalitet og selvstendighet i elementutformingen.

Systemhus har vist til at også en kombinasjon av kjente elementer kan representere verkshøyde, selv om intet enkeltelement kvalifiserer. Forutsetningen vil isåfall måtte være at selve kombinasjonen i seg selv skaper et åndsverk. Selv om Rugedals etter å ha bladd gjennom flere kataloger heftet seg ved akkurat «Ekeberg», fremstår imidlertid denne hustypen som et helt ordinært produkt - en firkantet 11/2 etasjes hustype med velkjente attributter - av den typen som går igjen i en rekke ferdighusfirmaers kataloger. Dette er populære hustyper fordi de bygger på den etablerte smak og kjente elementer, og som også ligger innenfor Husbankens finansieringsnormer.

Ved bedømmelsen må det også legges vekt på at beskyttelsen etter opphavsrettsloven er meget sterk. Eneretten gjelder etter §2 jfr. §40 i opphavsmannens levetid og deretter i 50 år til. I hele denne perioden plasseres et åndsverk utenfor den fellesbeholdning av fri kunnskap, frie løsninger og idéer som den fortsatte samfunnsutvikling til enhver tid bygger på. Et åndsverk kan ikke uten opphavsmannens samtykke og ledsagende vederlagskrav utnyttes på annen måte enn loven selv uttrykkelig hjemler. Særlig innenfor bygningskunstens område vil det undertiden kunne oppstå reelt behov for å hindre at grensepælene for denne eneretten settes ned for langt inne på området for de mer trivielle hustyper. Dersom kravene til verkshøyde settes for lavt, vil det medføre at selv løsninger som i beskjeden grad skiller seg fra det som var kjent fra før, kan monopoliseres. Dette vil gi redusert tilgang på alternativer for husbyggere flest. Det vil også gi redusert konkurranse, som kan gi mulighet for sparte kostnader ved oppføringen av hus. Behovet for beskyttelse av næringsmessig innsats må i slike saker i stedet søkes i de konkurranserettslige regler som behandles straks under, jfr. også Sijthoff Stray op cit 34.

Flertallets konklusjon er etter dette at «Ekeberg» savner det særpreg som må kreves for å kunne kalle bygningen et åndsverk. Derfor blir det unødvendig å gå inn på om Varmbohus «Spesial» eventuelt ville hatt selvstendig verkshøyde. Systemhus kan ikke bygge krav om erstatning på at opphavsrett er krenket.

Flertallet går dernest over til å behandle spørsmålet om markedsføringslovens regler er overtrådt. Etter §1 plikter næringsdrivende å følge «god forretningsskikk» seg imellom. Denne rettslige standard presiseres av forbudet i §9 mot å etterligne «frambringelser» fra andre næringsdrivende «på en slik måte og under slike omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling».

Det er på det rene at «Ekeberg» må anses som en frembringelse i lovens forstand. Uttrykket favner vidt og omfatter også frembringelser

Side:371

som ikke kan vinne vern etter lovgivningen om opphavsrett, mønster, patenter m.v. Tvistespørsmålet er om Varmbohus urimelig har etterlignet Systemhus' innsats forsåvidt gjelder frembringelsen av «Ekeberg». Kjerneområdet for §9 jfr. §1 er å hindre illojal konkurranse. Man må foreta en helhetsvurdering - av om etterligneren tiltar seg økonomisk fordel i konkurransen på konkurrentens bekostning på en slik måte at handlingen fremtrer som urimelig, jfr. Torvald C. Løchen, Markedsføringsloven med kommentarer, 4 utg. 1987 122.

Varmbohus har anført at det ikke er utvist noen illojalitet eller oppnådd en berikelse. Firmaet fikk et ordinært oppdrag fra Rugedal, som man etter beste evne søkte å løse. Varmbohus pådro i den forbindelse utgifter til uttegning av både fasade og planløsninger, som dels var forskjellig fra «Ekeberg». Men dette er ikke poenget. Det betviles ikke at Varmbohus etter å ha fått oppdraget foretok ordinær bearbeidelse av tegninger for å oppfylle Rugedals nærmere ønsker. Poenget er imidlertid at Varmbohus ikke i første omgang fikk oppdraget på grunnlag av egne anstrengelser, men ved å tilby seg å kopiere Systemhus' skisse til «Ekeberg». Overfor Varmbohus' salgskonsulent ga Rugedals uttrykk for at de ikke var særlig interessert i de hus som var inntatt i Varmbohuskatalogen. Det viste seg også vanskelig å få laget egne skisser for Rugedals. I denne situasjon, der faren for å miste en mulig kunde må ha virket nærliggende, var det at salgskonsulenten fra Varmbohus sa seg villig til å kopiere «Ekeberg» med Systemhuskatalogen som utgangspunkt. At dette heller ikke for partene fortonte seg uproblematisk, viser Rugedals egne uttalte betenkeligheter, og salgskonsulentens forsikringer om at man ville gjøre de endringer som var nødvendige for å unngå plagiat. En slik fremgangsmåte må - isolert sett - være urimelig og i strid med mfl. §9 jfr. §1.

Varmbohus har fremhevet at alle ferdighusfirmaer p.g.a. den harde konkurransen tilbyr seg å tegne spesialhus, ofte etter ideer byggherrene har hentet andre steder. Dette er vanlig bransjepraksis. Det kan imidlertid ikke legges til grunn at det er etablert noen form for kutyme om aksept av den fremgangsmåte som er brukt i denne sak. Det vises til det forholdsvis store antall tvister for domstolene om etterligning av ferdighus, og også til vedtak i en sammenlignbar sak i Næringslivets Konkurranseutvalg - sak 6/1979 - der utvalget enstemmig fant en etterligning i strid med mfl. §1 jfr. §9. Det må legges vekt på at næringslivet ved selvdømme har tatt avstand fra slike metoder. Kopiering i dølgsmål ville heller ikke vært noen nødvendig forutsetning for at Varmbohus kunne få selve byggeoppdraget. Dersom begge firma handlet forretningsmessig rasjonelt, ville Varmbohus kunnet henvende seg til Systemhus om rett til å bruke tegningene mot vederlag for å bygge et hus for en kunde man var kommet i kontakt med. Det hadde ikke vært nødvendig å oppgi kundens navn.

Et siste spørsmål i forhold til mfl. §9 er om det var «fare for forveksling» mellom Varmbohus «Spesial» og Systemhus «Ekeberg». Varmbohus hevder at dette vilkåret ikke er oppfylt, fordi Rugedals godt visste at de ikke fikk et Systemhus. Graden av forvekslingsfare må imidlertid avgjøres i forhold til den typiske kjøperkrets og ikke den spesielt kyndige, jfr. Løchen op cit 123-124. Når fasadene på 3 og

Side:372

4 i dommen sammenlignes, ses at det er fare for forveksling. Systemhusforhandler Bogfjellmo mottok også selv en henvendelse med uriktige gratulasjoner om salg av nok et Systemhus. Vilkåret må derfor anses oppfylt. Forøvrig bemerkes at Varmbohus' fremgangsmåte må antas å stride også mot mfl. §1, der forvekslingsfare ikke er et krav. Dette ble også konklusjonen i sak 6/1979 for Næringslivets Konkurranseutvalg.

Flertallet er etter dette kommet til at Varmbohus har opptrådt rettsstridig og erstatningsbetingende. Begge parter har for lagmannsretten fremholdt at prinsippene - ikke beløpenes størrelse - er det vesentlige i saken. Men de ankende parter har krevet erstatning, og lagmannsretten må ta stilling til de enkelte poster i beregningen. Ved brudd på markedsføringsloven gjelder de vanlige prinsipper om at en skadelidt selv må bevise sitt tap.

Forsåvidt gjelder den ankende part nr. 2 - Systemhus Mosjøen v/dets konkursbo - finnes det ikke dokumentert noe tap i det hele tatt. Den tapte nettofortjeneste på kr. 36.000,- bygger på at Systemhus Mosjøen ville fått oppdraget fra Rugedal. Retten har ikke funnet dette sannsynliggjort. Da Varmbohus tok kontakt, befant Rugedals seg fortsatt på et forholdsvis tidlig søkestadium. De var i ferd med å orientere seg i minst 10 ulike kataloger, og det er ikke gitt hvem som hadde fått oppdraget hvis Varmbohus ikke hadde kommet inn i bildet. Rugedals planla ingen ny kontakt med Systemhus. For lagmannsretten har Arve Rugedal opplyst at bistand og tillit betydde minst like meget for dem som huskjøpere som design.

Forsåvidt gjelder den ankende part nr. 1 - Systemhus Norge A/S - er det krevet dekning i tre poster. Post B og C bygger som Systemhus Mosjøens krav på at oppdraget ville havnet i Systemhus-sfæren. Dette er som nevnt ikke sannsynliggjort. Disse poster kan derfor ikke kreves dekket. Post A, krav om dekning av arkitektutgifter, kommer i en annen stilling. Ved å benytte seg av idé og katalogskisse til «Ekeberg» har Varmbohus oppnådd en besparelse i form av arkitekttegninger, som istedet er båret av Systemhus. Dette tap for utlegg til annen manns innsats må kunne kreves dekket. Flertallet er heller ikke enig med Varmbohus i at et honorar på kr. 36.000,- for et slikt utviklingsarbeid er klart for høyt. Beløpet legges til grunn. Derimot er flertallet enig i at tilkjent erstatning må ligge noe lavere, utfra det synspunkt at tegningene også er benyttet ved oppføringen av flere andre «Ekeberg»hus. Flertallet er derfor kommet til at beløpet på kr. 36.000,- må halveres. Dersom begge firmaer i fellesskap hadde søkt arkitektbistand for å få utarbeidet tegninger til felles bruk, ville regningen for honoraret i mangel av annen avtale bli delt med en halvpart på hver.

Anken har delvis ført fram. Hver av partene bør bære sine saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. hovedregelen som følger av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd. Under henvisning til den samme hovedregel bør herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

Mindretallet, lagdommer Mo, er kommet til et annet resultat for så vidt gjelder spørsmålet om hustypen «Ekeberg» kan anses som åndsverk etter åndsverklovens §1.

Side:373

Loven sikrer beskyttelse som åndsverk for de frembringelser bl.a. på bygningskunstens område som er resultat av et visst monn av individuell, skapende åndsvirksomhet fra opphavsmannens side. Det er den skapende innsats som begrunner beskyttelsen. Dersom det legges til grunn at det ligger slik individuell, skapende innsats bak et produkt, nyter produktet beskyttelse som åndsverk uansett dets kunstneriske kvalitet, og uansett om produktet er bestemt til praktisk benyttelse eller utelukkende til estetisk nytelse. Vurderingstemaet må derfor være hvorvidt den konkrete frembringelsen som pretenderes å være et åndsverk, er resultat av original, skapende virksomhet eller ikke. At åndsverket skal være et «kunstverk» eller «ha kunstnerisk verdi» kan etter mindretallets oppfatning ikke oppstilles som et tilleggskrav utover dette, men må snarere oppfattes som en betegnelse på at kravet til originalitet og individuelt preget skaperinnsats er oppfylt i det konkrete tilfellet, i likhet med det nyere uttrykket «verkshøyde».

Mindretallet vil videre tilføye at kravet til «originalitet» i denne sammenheng må forstås som et krav om at verket er «opprinnelig» i motsetning til «etterliknet», og at det i dette ikke ligger noe vilkår om at verket - i enkelte deler eller i helhet - skal være objektivt sett «nytt» slik det kreves for å oppnå vern etter f.eks. patentloven. Også tradisjonelle byggverk kan ha det preg av indivdualitet som viser at det er resultat av en selvstendig skapende innsats fra arkitektens side. Nettopp bygningens sammenheng med stedlig byggeskikk kan utgjøre et vesentlig ledd i dens særpreg, og være vitne om opphavsmannens idé og resonnement bak den ytre form bygget er gitt. Det tilføyes at når førstvoterende i Høyesteretts dom i Rt-1962-964 (Wegner-bordet) gir uttrykk for at selve idéen bak bordet - kombinasjonen sy- og salongbord samt plasseringen av sykurven - ikke kan gis rettsvern etter åndsverkloven, har dette referanse til drøftelsen av hva som fritt kan brukes av andre uten at det innebærer brudd på åndsverkloven. Uttalelsen kan etter mindretallets oppfatning ikke forstås dithen at det må foreligge noe objektivt sett «nytt» enten i byggets enkelte elementer eller i kombinasjonen av disse før bygget kan sies å representere et åndsverk.

Vurderingen av typehuset «Ekeberg» må derfor etter mindretallets oppfatning skje med henblikk på å fastslå hvorvidt dette er kommet til som resultat av en selvstendig, skapende innsats fra arkitektens side. I denne vurderingen må det tillegges en viss vekt at huset er tegnet av en utdannet arkitekt. Dette skaper i seg selv en viss sannsynlighet for at vedkommende har brukt den kombinasjon av fagkunnskap og kreativitet som hans utdannelse har gitt grunnlag for.

I denne vurderingen legger mindretallet også en viss vekt på at det sakkyndige vitnet, arkitekt Gisle Jakhelln, for lagmannsretten trakk frem og drøftet flere elementer ved huset som etter hans oppfatning ga det et individuelt preg og bar tegn om original og selvstendig tanke bak tegningen. Disse er drøftet av flertallet foran. Den sakkyndiges konklusjon må selvsagt veies opp mot de øvrige momenter i saken, og ikke minst prøves i forhold til den rettsoppfatning konklusjonen bygger på. Mindretallet er imidlertid enig med arkitekt Jakhelln i at huset med sine karakteristika fremstår som en gjennomtenkt løsning av en mindre

Side:374

families boligbehov, og med en ytre form som gir huset som helhet individualitet og særpreg. Mindretallet vil i denne sammenheng også minne om at dette huset først ble markedsført i Systemhus' katalog for 1987, på et tidspunkt da denne type hus ikke var like alminnelig som i dag.

Familien Rugedal plukket ut nettopp dette huset etter å ha gått igjennom omlag 10 kataloger fra forskjellige ferdighusfirmaer. Dette illustrerer etter mindretallets oppfatning at alle ferdighus innenfor Husbankens rammer slett ikke er like, og like ordinære, og at «Ekeberg» i alle fall hadde tilstrekkelig individualitet til at disse huskjøperne festet seg ved dette huset, selv om de ikke festet seg ved husets leverandør.

Mindretallet er enig med flertallet i det synspunkt at beskyttelsen etter åndsverkloven er meget sterk, og at det taler for å vise en viss forsiktighet i å gi slik beskyttelse til åndsproduksjoner som bare i liten grad inneholder et skapende element. Når det gjelder bygningskunst, må en imidlertid ha for øyet at beskyttelsen etter åndsverkloven nettopp ikke omfatter den enkelte idé om en søyle, en balkong eller et inntrukket midtparti, men den helhet det enkelte byggverk er gitt. Denne helhet omfatter såvel arealutnyttelsen innendørs og det utvendige uttrykk som sammenheng med historie og omgivelser. Oppgaven er en kombinasjon av det funksjonelle og det estetiske. Uttrykket «bygningskunst» i åndsverkslovens §1 annet ledd nr. 7 omfatter ikke utelukkende arkitektoniske monumenter, men også funksjonelle hus som skal gli inn i omgivelsene. Når arkitekten har brukt sin skapende evne og sine fagkunnskaper til å utarbeide en løsning på et boligbehov, fortjener denne løsning vern etter åndsverkloven selv om den bygger på etablert smak og er beregnet på kjøpere hvis økonomiske situasjon setter grenser for boligareal og omkostninger.

Mindretallet finner det heller ikke tvilsomt at Varmbohus' utnyttelse av tegningene til «Ekeberg» innebærer en ulovlig utnyttelse av et åndsverk, og viser til den samlede lagmannsretts vurdering av dette spørsmål i relasjon til markedsføringsloven. Etter Arve Rugedals vitneforklaring for lagmannsretten, var de endringer som ble foretatt, bare i liten grad forårsaket av hans eget ønske om tilpasninger, og de endringer som fant sted, bærer i det hele tatt ikke preg av å ha til hensikt å skape et hus som fremsto som en ny, helhetlig løsning, men derimot bare å fjerne seg i tilstrekkelig grad fra den foreliggende løsningen.

Mindretallet konkluderer for sin del med at ankemotparten må bli erstatningsansvarlig for brudd på åndsverkloven. Mindretallet er forøvrig enig med flertallet i at det også foreligger brudd på markedsføringsloven, og kan slutte seg til bemerkningene om dette spørsmål.

Domsslutning:

1. Varmbohus A/S v/styrets formann plikter å betale Systemhus Norge A/S tilsammen kr. 18.000,- - kronerattentusen - i erstatning, med 15% årlig rente fra 2. mai 1988 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av lagmannsrettens

Side:375

dom.

2. Pkt. II i herredsrettens dom stadfestes.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.