RG-1992-594
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-08 |
| Publisert: | RG-1992-594 (81-92) |
| Stikkord: | Familierett, Tvangsfullbyrdelse, Foreldreansvar |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 8. november 1991 i sak nr. 91-569 K. |
| Parter: | A (advokat Per Sørum) mot B (advokat Sverre Nordmo). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Håkon Bleken, lagdommerne Lars E. Frisvold, Olaf Jakhelln |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §35, §38, §42, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §237, §42, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Barnevernloven (1953), Barneloven (1981) |
Saken gjelder spørsmål om tvangsgjennomføring av foreldreansvar. B har alene foreldreansvaret for sønnen C, født xx.xx.1984. C's far er A som har vedtatt farskapet.
B hadde den daglige omsorgen for C helt til hun i mai 1990 flyttet fra X til Y. Da hun flyttet lot hun gutten være igjen hos sine foreldre, men allerede den 11. juni s.å. overlot foreldrene gutten til A. Siden da har C bodd sammen med sin far. B har bare hatt kontakt med sønnen to ganger, i X julen 1990 og i Y i mai 1991.
Den 13. august 1991 fremsatte B begjæring til Stjør- og Verdal namsrett om tvangsgjennomføring av hennes foreldreansvar for C.
Stjør- og Verdal namsrett avsa den 16. september 1991 kjennelse med slik slutning:
«1. B kan sjøl henta sonen C, født xx.xx.1984.
2. Hentinga skal gjerast på A sin kostnad, og han skal betale forskottsvis kostnader med 3.500,- - tretusenfemhundrekroner -.
3. A frifinnes for krav om tvangsbot og sakskostnader.»
A har erklært kjæremål til Frostating lagmannsrett over namsrettens kjennelse. B har inngitt tilsvar.
Samtidig som A erklærte kjæremål over namsrettens kjennelse, tok han ut stevning ved Stjør- og Verdal herredsrett med påstand om å få tilkjent foreldreansvar og daglig omsorg for sønnen. Det ble også begjært midlertidig avgjørelse i saken etter barnelovens §38. I tilsvar
Side:595
til saken som verserte for herredsretten, erklærte B at hun inntil videre ikke ville kreve den daglige omsorg for C overført til seg.
På bakgrunn av dette tok lagmannsretten den 14. oktober 1991 opp spørsmålet overfor partene om saken kunne forlikes. B har i mellomtiden skiftet prosessfullmektig og ved prosesskrift av 25. oktober 1991 har advokat Sverre Nordmo meddelt at hun fastholder sitt krav.
A gjør gjeldende
- at namsrettens kjennelse må oppheves og saken avvises fordi det er reist sak om midlertidig avgjørelse i omsorgsspørsmålet, jfr. barnelovens §38.
- at barnelovens §42 bare gir hjemmel for tvangsvedtak når en part egenmektig eller på annen rettsstridig måte bemektiger seg barnet. A har overtatt omsorgen for C i henhold til avtale med B.
- at det i alle tilfelle er urimelig å pålegge ham å betale for morens reiseutgifter fra Y til X - retur. Moren etterlot seg C og reiste frivillig til Y og reiseutgifter er derfor helt ut hennes eget forhold. A har nedlagt slik påstand:
«1. Stjør- og Verdal namsretts kjennelse av 16. september 1991 i sak 642/91 D, oppheves.
Subsidiært nedlegges slik påstand:
A frifinnes.
I begge tilfelle:
B pålegges å betale saksomkostninger til A med kr. 3.000 for namsretten og kr. 2.500 for lagmannsrett.»
B gjør gjeldende:
- at namsretten har forstått barneloven §42 riktig når den har funnet at den kan gis anvendelse i dette tilfelle.
- at hun aldri har inngått avtale om at omsorgen for C skulle overlates til A. Hun har bare avtalt med egne foreldre at de for en stund skulle passe C mens hun skaffet husvære i Y som var egnet for dem begge. At A ved selvtekt har beholdt C hos seg i strid med hennes vilje.
- at hun nå har flyttet tilbake til X for der å kunne overta omsorgen for sønnen. Hun frafaller derfor kravet om forskuddsdekning av reiseomkostninger.
B har nedlagt slik påstand:
«1. Namsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. A pålegges å betale saksomkostninger til B/det offentlige for namsretten og lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten. A må ha bevisbyrden for at det er inngått avtale om at han skal overta den daglige omsorgen for C. Det kan ikke sees å være ført bevis for en slik avtale og lagmannsretten legger derfor til grunn at B ikke har samtykket i at C blir boende hos faren.
Spørsmålet blir så om barnelovens §42 hjemler tvangsgjennomføring av morens foreldreansvar og rett til den daglige omsorg når dette følger direkte av loven, jfr. barnelovens §35 første ledd første punktum. Lagmannsretten er enig med namsretten i at barnelovens §42, på tross av ordlyden, også bør omfatte de tilfeller hvor den av de biologiske foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, fysisk bemektiger seg barnet. Det motsatte resultat medfører at den part som har retten
Side:596
direkte i kraft av loven pålegges søksmålsbyrden for å skaffe seg tvangsgrunnlag. Slik også Inge Lorange Backer: Barneloven kommentarutgave 263.
Tvangsgjennomføring på grunnlag av barnelovens §35 første ledd må følgelig kunne skje så lenge det ikke foreligger endelig dom eller kjennelse i medhold av barnelovens §38 som endrer rettstilstanden. Av samme grunn medfører ikke A's søksmål fra Stjør- og Verdal herredsrett at begjæring om tvangsgjennomføring må avvises.
Denne saken adskiller seg noe fra de typiske tilfeller hvor en part urettmessig bemektiger seg barnet f.eks. etter et lovlig samvær. A har i dette tilfelle fått overlevert sønnen fra sine svigerforeldre som igjen hadde omsorgen etter avtale med B. Saken kommer likevel i samme stilling som de typiske tilfeller når A på et senere stadium, idet B fremsetter ønske om å få C tilbakeført til seg, motsetter seg dette. Avslutningsvis bemerkes at det ikke hører under namsmyndighetene som den store hovedregel å vurdere om det er ønskelig eller rimelig at B får tvangsgjennomført sin rett til å ha omsorgen for C. De unntak som barnelovens §42 og rettspraksis i så måte hjemler, er ikke påberopt.
Namsrettens kjennelse punkt 1 blir etter dette å stadfeste.
B har i prosesskrift av 25. oktober 1991 frafalt sitt krav om tvangsgjennomføring på A's kostnad. Han blir derfor å frifinne på dette punkt.
A har etter dette vunnet frem med sin subsidiære påstand. B har riktignok frafalt sitt krav om forskuddsdekning av egne reisekostnader, men det er skjedd på et sent stadium i saken. I medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §174 første ledd bør partene derfor også for lagmannsretten bære sine egne omkostninger. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre namsrettens omkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse punkt 1 og 3 stadfestes, for øvrig frifinnes A.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for lagmannsretten.
Av namsrettens kjennelse (sorenskriver Tor Falch): - - -
III Retten sine merknader.
1. Det kan vera spørsmål om namsretten i det heile har høve til å avgjera krav om gjennomføring av foreldreansvar, når foreldreansvaret følgjer beint av loven, som i dette tilfellet. Ingen av partane har sett seg i mot at namsretten tek slik avgjerd i denne saka. Men namsretten må ta stilling til spørsmålet av eige tiltak.
Etter ordlyden i barneloven §42 er det berre «avgjerd av doms- eller styringsmakt og rettsforlik» om kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, som kan tvangsgjennomførast. Foreldreansvar som følgjer beint av loven, er ikkje nemnt i loven. Ordlyden tyder derfor på at namsretten ikkje kan fastsetja tvangsgjennomføring i dette tilfellet. Men det er vanskeleg å finna saklege grunnar for dette. Spørsmålet er ikkje nemnt i førearbeida til loven. Det er truleg at spørsmålet har vore oversett ved
Side:597
utarbeidinga av loven. Det gjeld her ein tvist mellom foreldra, liksom i dei tilfella som er nemnde i loven. Gode grunnar talar derfor for å oppfatta loven slik at også foreldreansvar som følgjer beint av loven, kan krevjast tvangsgjennomført etter reglane i barneloven §42 (Inge Lorange Backer: Barneloven side 263). - Skulle ein ikkje i ei sak som denne følgja reglane om tvangsgjennomføring i barneloven §42, kunne mora krevja midlertidig tiltak etter tvangsfullbyrdingsloven §262. Men det synest mindre naturleg.
2. Eit anna spørsmål er om namsretten kan ta stilling nå til om det er ønskeleg, heldig eller rimeleg grunn til å tvangsgjennomføra foreldreansvaret. Ønsket frå A om at namsretten må få sosialrapportar før avgjerd vert truffe, kan tyda på at han meiner namsretten skal avgjera om B framleis bør ha foreldreansvaret og få overta omsorga for guten.
Når foreldreansvar eller omsorg er lagt til den eine av foreldra ved dom, fylkesmannsavgjerd eller rettsforlik - altså dei tilfella §42 gjeld etter ordlyden - er utgangspunktet at namsretten skal leggja denne avgjerda til grunn for kravet om tvangsgjennomføring. Namsretten skal ikkje vurdera om tvangsgjennomføring vil vera ønskjeleg eller heldig. Berre dersom tvangsgjennomføring vil vera umogleg, skal tvangsgjennomføring nektast av namsretten ( Rt-1987-238). Dette må gjelda også når reglane i §42 vert nytta i tilfelle der foreldreansvaret følgjer beint av loven.
Dersom A vil freista hindra at B får guten buande hos seg, vil framgangsmåten måtte vera at han reiser sak for heradsretten og krev foreldreansvar og omsorg for guten lagt til seg. Barnevernsnemnda - klientutvalet - kan på si side ta over omsorga for guten dersom vilkåra etter barnevernloven er til stades. Men namsretten har ikkje noko med dette å gjera.
3. Når B har foreldreansvaret, har ho også krav på å ha barnet buande hos seg, så lenge det ikkje er fastsett noko endring i dette. Oppgåva for namsretten er berre å fastsetja kva for tvangstiltak som skal nyttast for å gjennomføra det (barneloven §42 første ledd andre punktum).
B har krevd å få henta guten sjølv. Det synest å måtte vera det beste for guten, så lenge det ikkje er grunn til å tru at A vil hindra ho i det når det ligg føre avgjerd i namsretten.
B har også krevd forskott på kostnadene ved å henta guten sjølv. Det følgjer av loven at namsretten etter krav om det skal gje B fullmakt til tvangsgjennomføringa på A's kostnad (tvangsfullbyrdingsloven §237 første ledd, barneloven §42 første ledd siste punktum). Eg forstår B slik at ho har meint å krevja dette. - Namsretten kan også gje pålegg om forskottsvis betaling av kostnadene (§237 andre ledd). I samband med søknad om fri sakførsel har B opplyst at ho ved likninga for 1989 hadde skattbar inntekt på 60.300 kr. og at ho nå har skattbar inntekt på 64.000 kr. Det er da rimeleg grunn til å påleggja forskottsvis betaling av kostnadene, det vil seia reisekostnadene for B og guten. Dei er oppgjevne til 3.500 kr.
B har også krevd at A vert pålagd tvangsbot for kvar dag hentinga vert hindra. Eg har ikkje funne grunn til å fastsetja det. Eg viser til at barneverasnemnda kan tenkjast å villa gripe inn. - - -
Side:598