RG-1993-100
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-06 |
| Publisert: | RG-1993-100 (15-93) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Kontraktsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 6. mai 1992 i sak LA-1991-00375. |
| Parter: | Styro Søgne A/S (advokat Helge Tofte) mot Haakon Wehus Maskinutleie A/S (advokat Arne R. Stray). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, lagdommer Asbjørn Nes Hansen, eks.ord. lagdommer Fridtjof Hald |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687), Skadeserstatningsloven (1969) §5-2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §2-2, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2 |
Ved stevning 17. april 1990 reiste Haakon Wehus Maskinutleie AS - heretter kalt Wehus - sak ved Kristiansand byrett mot Styro Søgne AS - heretter kalt Styro - med krav om erstatning på 300.000 kroner for to kompressorer som ble totalskadet ved brann i Styros fabrikklokaler den 1. mai 1987 mens de var leiet av Styro. Styro produserer fiskekasser, byggeblokker (Thermomur), stolskall, emballasje og isolasjonsmateriale av ekspandert polystyren, i daglig tale bedre kjent som isopor. Råmaterialet i produksjon er styropor, som kjøpes fra Tyskland i pulverform. Første trinn i produksjonen er at pulveret forskummes («blåses» opp til til isoporperler) og ved hjelp av trykkluft føres gjennom rør frem til lagringssiloer. Herfra føres stoffet i rør til produksjonssiloer og til maskiner der det blir støpt til de forskjellige produkter. Stoffet styropor avgir den brennbare gassen pentan. Etterforskningen etter brannen konkluderte med at denne var oppstått ved at pentangass ble antent ved gnistutløsning av statisk elektrisitet.
Byretten avsa 26. februar 1991 dom i saken med slik domsslutning:
«1. Styro Søgne A/S dømmes til å betale Haakon Wehus A/S en erstatning på kr. 180.000,- etthundreogåttitusen, med 18 - atten - % årlig rente fra 1.5.87. Beløpet forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter at dommen er forkynt.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Byretten avviste at Styro kunne være ansvarlig på culpagrunnlag, men kom til at de ulovfestede regler om det objektive bedriftsansvar hjemlet et erstatningskrav mot Styro. Retten fant ved erstatningsutmålingen ikke å kunne bygge på Wehus' tapsanslag og fastsatte erstatningen til et lavere beløp enn det Wehus hadde nedlagt påstand om. Styro ble ikke gitt medhold i en subsidiær anførsel om lemping av ansvaret etter erstatningslovens §5-2. Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og begrunnelsen for det resultat byretten ble stående ved, fremgår av byrettens dom.
Byrettens dom er av Styro påanket til Agder lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 24. april 1992. Foruten av sine prosessfullmektiger var partene representert av Tom Klein, daglig leder i Styro, og av Haakon Wehus, som er daglig leder og styreformann i Wehus maskinutleie. Det ble avhørt ett vitne, som også har forklart seg for byretten. Det ble videre dokumentert en del skriftlige bevis. Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten.
Styros anførsler kan sammenfattes slik:
Det fastholdes at det ikke er rom for noen form for culpaansvar, heller ikke om man legger til grunn en regel om omvendt bevisbyrde etter NL 5-8-17. Det er intet kritikkverdig ved den måte produksjonen i Styro var innrettet på. Det ble brukt samme arrangement som ved andre bedrifter som har samme produksjon. Det er ikke reagert verken
Side:102
strafferettslig eller på annen måte fra det aktuelle myndigheters side i forhold til det som er antatt å være brannårsaken. Brannen skyldes en kombinasjon av uheldige omstendigheter som ikke kan bebreides Styro og er utslag av en risiko som er forbundet med den form for produksjon det her er tale om. Styros ansatte kan heller ikke bebreides for at de ikke sørget for å redde kompressorene. Brannen utviklet seg eksplosivt med fare for menneskeliv, og de ansatte måtte prioritere andre oppgaver.
Det er heller ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning på et objektivt grunnlag, slik byrettens avgjørelse går ut på. Det ulovfestede objektive bedriftsansvar tar sikte på tap som påføres en utenforstående tredjemann og har ingen anvendelse i forhold til den som innlater seg med bedriften i ervervsøyemed, slik Wehus har gjort.
Wehus var den nærmeste til å sørge for at det ble tegnet forsikring for maskinene. Hans forsømmelse på dette punkt må få betydning både ved vurderingen av erstatningsgrunnlaget og som et erstatningsreduserende moment ved en lemping av ansvaret.
Under enhver omstendighet har byretten beregnet et for stort tap. Kompressorene ble kjøpt brukt ett år tidligere sammen med to andre maskiner for 270.000. Med ytterligere ett års avskrivning er det i høyden rom for en erstatning i størrelsesorden 115 - 120.000 kroner.
Styro har nedlagt slik påstand:
«1. Styro Søgne A/S frifinnes.
2. Styro Søgne A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»
Wehus har i det vesentlige anført følgende:
Det fastholdes at Styro er ansvarlig også på culpagrunnlag. Det påpekes i denne forbindelse at det etter NL 5-8-17 er Styro som har bevisbyrden for at bedriften har opptrådt med den nødvendige aktsomhet. Styro kan bebreides både for at brannen oppsto og for at kompressorene ikke ble reddet etter at brannen var oppstått. Bedriftens leder, Tom Klein, burde ha vært klar over den antennelsesfare som produksjonen innebar, og forsikret seg om at de innretninger der det kunne oppstå statisk elektrisitet, var forsvarlig jordet, slik at man unngikk gnistutløsning. Fra råvareleverandørens side var det advart mot gassfare og statisk elektrisitet og fra det tidligere Statens Sprengstoffinspeksjon foreligger veiledning om statisk elektrisitet revidert i 1984 med forslag til vernetiltak. Fra Styros side er det heller ikke godtgjort at det ikke var praktisk mulig å redde kompressorene ved å trekke dem unna.
Under enhver omstendighet er Styro ansvarlig på objektivt grunnlag. Wehus viser i denne forbindelse til byrettens dom og gjør gjeldende at dette ansvarsgrunnlag også må gjelde i forhold til de som står i kontraktforhold til den kravet rettes mot.
Det bestrides at det kan legges noen vekt på at Wehus ikke sørget for forsikring av maskinene. Han var uvitende om den risiko som utløste brannen, og etter de leievilkår som gjelder for bransjen i alminnelighet tegner ikke utleieren forsikring.
Wehus mener verdien av kompressorene ligger høyere enn den erstatning byretten har fastsatt og at det derfor ikke er rom for å redusere ansvaret ytterligere. Kompressorene ble kjøpt i 1986 av et
Side:103
firma som realiserte sine maskiner, og kjøpesummen er ikke representativ for markedsverdien, som ligger adskillig høyere.
Wehus har nedlagt slik påstand:
«1. Kristiansand Byretts dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn byretten. Den har funnet at Styro må være erstatningsansvarlig på et culpagrunnlag, men at tapet bør settes noe lavere enn det herredsretten er kommet til. Videre bør ansvaret lempes på grunn av at utleieren ikke sørget for at maskinene var forsikret. Lagmannsretten skal begrunne sitt syn slik:
Ved aktsomhetsbedømmelsen i et tilfelle som det foreliggende må det tas utgangspunkt i at det i kraft av kontraktsforholdet mellom partene påhviler leieren en plikt til å ta vare på leietingen og ha omsorg for denne. Det er antatt at det ved utleie og andre former for forvaring av annen manns eiendom gjelder en alminnelig regel om culpaansvar med såkalt omvendt bevisbyrde, en regel som kommer til uttrykk i NL 5-8-17 og andre lovbestemmelser som gjelder for forvaringstilfellene, jfr. Krüger, Kontraktsrett 210. Dette innebærer at det påhviler Styro å godtgjøre at det fra bedriftens side ikke er utvist noen form for uaktsomhet som kan være årsak til den inntrådte skade og at bedriftens folk har gjort det som med rimelighet kunne kreves for å unngå at kompressorene ble ødelagt.
Lagmannsretten legger til grunn at brannen oppsto som følge av antennelse av pentangass ved gnistutløsning av statisk elektrisitet, slik politietterforskningen konkluderer med etter uttalelser bl.a. fra elektrisitetstilsynet og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Brannen startet i taket over 5 siloer i produksjonslokalet der det var lagret ferdig forskummet styropor. Statisk elektrisitet har oppstått ved friksjon mellom de forskummede styroporperlene og de aluminiumsrør som styroporen ble ført i frem til siloene. Det foreligger i de politiforklaringene som ble fremlagt under ankeforhandlingen, uttalelser fra en av de ansatte om at han et par måneder før brannen oppdaget gnistutvikling mellom rør og et spjell i arnestedsområdet. Også andre ansatte har forklart at de har merket statisk elektrisitet. Det er opplyst at det var drevet med forskumming frem til en halv times tid forut for det tidspunkt da brannen oppsto.
Tom Klein, daglig leder av Styro, har forklart at han var oppmerksom på at det ble utviklet statisk elektrisitet under produksjonen men at han ikke har oppfattet dette som et problem. Det oppsto for noen år tilbake særlige vanskeligheter med statisk elektrisitet i forbindelse med en spesiell råvareleveranse. Dette ble tatt opp med den utenlandske leverandør, og bedriften har ikke senere vært utsatt for tilsvarende problemer. Han hadde oppfattet det slik at gassfare forelå bare i forbindelse med åpning av emballasjen for styroporpulveret og kort tid etter forskummingen. Styroporen som befant seg i de aktuelle siloer var, etter det Klein kunne forstå, blitt forskummet minst 4 dager i forveien og skulle derfor etter hans oppfatning ikke representere noen gassfare. Han har videre forklart at det var sørget for jording av anlegget i hvert fall på ett punkt. I hvilken utstrekning det forøvrig var
Side:104
jordet, kunne han ikke si noe bestemt om.
Faren for brann ved gassutvikling og statisk elektrisitet er såvidt skjønnes alminnelig kjent. Importøren av styroporpulveret har utgitt et såkalt produktdatablad (sikkerhetsblad). Her fremgår bl.a. at produktet er brennbart, at det oppstår tennbare blandinger med luft og at det skal tas forholdsregler mot statisk elektrisitet. I en uttalelse fra Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern fremgår at uekspandert styropor inneholder pentan, som frigjøres ved forskumming og i de første timer skaper en meget brannfarlig atmosfære i siloene som er blitt fylt. I en veiledning fra det tidligere Statens sprengstoffekspedisjon om veiledning om statisk elektrisitet med forslag til vernetiltak, utgitt i oktober 1984, orienteres om brannfaren ved kombinasjon av gassutvikling og statisk elektrisitet og gis anvisning på jording der den statistiske elektrisitet oppstår i ledende materiale.
Det må kunne kreves at den som driver produksjon med slik risiko for brann det her er tale om, har satt seg inn i de faremomenter ved produksjonen som er alminnelig kjent og foretatt slike forebyggende sikkerhetstiltak som er relevante etter en faglig vurdering. Fra Styros side er det ikke godtgjort at disse krav til aktsomhet er oppfylt. Den daglige leder av bedriften kunne således opplyse om jording av anlegget på bare ett sted, og det var ikke sørget for at anlegget var gått gjennom med sikte på å unngå statisk elektrisitet. Det er videre ikke påvist fra Styros side at brannårsaken ikke er den som etterforskningen konkluderer med. Brannen må etter dette kunne legges Styro til last, og Styro bør erstatte tapet av Wehus' maskiner, som Styro hadde et omsorgsansvar for.
Kleins forklaring etterlater spørsmålet om brannen er inntrådt som følge av et upåregnelig sammentreff av omstendigheter. Han har oppgitt at brannen oppsto i taket over siloer som inneholdt styropor som var forskummet mer enn fire dager tidligere. Etter uttalelsen fra Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern foreligger det gassfare i vedkommende siloer de første timer etter forskummingen. Hvis Kleins forklaring er riktig, kan det synes usannsynlig at det har oppstått gassutvikling i de siloer som lå under den del av taket som ble antent. Den tvil som dette forhold måtte skape, kan imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt. Det er på det rene at det ved bedriften ble drevet en produksjon som medførte en slik fare for brannårsak som etterforskningen er blitt stående ved, og fra bedriftens side er det ikke påvist at det var tatt tilbørlige forholdsregler for å avverge denne fare. Det foreligger videre forklaringer om at det branndagen var drevet med forskumming som ble avsluttet omkring en halv time før brannen ble oppdaget. Med de beviskrav som gjelder i en sak som den foreliggende, kan derfor den tvil som er reist fra Styros side om brannårsaken, ikke medføre noe annet resultat enn det lagmannsretten er blitt stående ved.
Byretten har kommet frem til en verdi for maskinene på 180.000 kroner. Lagmannsretten kan et stykke på vei slutte seg til de betraktninger som ligger til grunn for byrettens vurdering på dette punkt, men er på bakgrunn av den pris som Wehus i sin tid betalte for kompressorene, blitt stående ved at tapet mer passende kan settes til 150.000 kroner.
Side:105
Den ankende part har subsidiært gjort gjeldende at ansvaret bør lempes etter den alminnelige lempingsregel i skadeserstatningslovens §5-2. I den foreliggende sak er det tale om erstatningsansvar som utspringer av den leieavtale som var inngått mellom partene. Det kan reises spørsmål om §5-2, som gjelder ansvar utenfor kontrakt, gjennom analogi er anvendelig i kontraktsforhold, jfr. Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 2. utg. 274. Det er antatt at de hensyn og prinsipper som har nedfelt seg i §5-2 må få innvirkning også i kontraktssituasjoner, og det blir i den sammenheng vist til at lempingsbestemmelser etterhvert synes å bli mer og mer alminnelig i kontraktslovgivningen, jfr. Krüger, Kontraktsrett 839-40. Det vises også til høyesterettsdom inntatt i Rt-1980-1498 der et verksteds ansvar for brannskade oppstått under reparasjon av en båt ble lempet etter skadeserstatningslovens §2-2 nr. 1 (som gjør §5-2 anvendelig også for arbeidsgiveransvaret). Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at det etter omstendighetene kan være rom for å anvende §5-2 i et forhold som det foreliggende.
Når det gjelder spørsmålet om lemping har lagmannsretten særlig festet seg ved det forhold at maskinene ikke var forsikret av utleieren. Etter de alminnelige utleiebetingelser på baksiden av et trykt formular for utleie som Wehus bruker, skal leieren ha risikoen for all skade som påføres maskinen i leietiden enten den skyldes ham selv, hans underordnede, tredjemann eller hendelig uhell som ikke kan tilskrives noen. Det heter videre at forsikring ikke er tegnet av utleieren. Kontraktsformularet ble imidlertid ikke brukt i det foreliggende tilfelle og er således ikke gjeldende i forholdet mellom partene. Haakon Wehus har forklart at dette skyldtes at det hastet for Styro med å få satt inn kompressorene i produksjonen og at det ikke var tid til utfylling og underskrift av kontraktsformularet før maskinene ble utlevert. Han forklarer at han senere prøvde å oppsøke Klein men måtte gå med uforettet sak ettersom Klein ikke var til stede. I utgangspunktet må det være eieren som er nærmest til å sørge for at maskinene er forsikret eller at hans interesse er ivaretatt på annen måte. Klein var ikke klar over at maskinene var uforsikret og hadde ingen grunn til å overveie om han selv burde sørge for slik forsikring med sikte på eventuelt ansvar som kunne oppstå. Utfra en risikobetraktning og med bakgrunn i de hensyn som ligger til grunn for den alminnelige lempingsregel finner lagmannsretten at Styros ansvar bør reduseres med en tredjedel og at erstatningen settes til 100.000 kroner.
Byretten har beregnet morarenter fra branndagen av. For erstatningskrav skal det imidlertid ikke regnes morarenter før fra en måned etter at skadelidte har sendt skriftlig påkrav, jfr. morarentelovens §2 første ledds annet punktums annet alternativ. Det foreligger ikke opplysninger om slikt påkrav forut for stevningen i saken. Stevningen er datert 17. april 1990 og morarente tar etter dette til å løpe fra 17. mai 1990.
Anken har delvis ført frem, og lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge instanser i medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §174 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Side:106
Domsslutning:
Styro Søgne AS dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Haakon Wehus Maskinutleie AS 100.000 - etthundretusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 17. mai 1990 til betaling skjer. Erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke.