RG-1993-967

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-12-18
Publisert:	RG-1993-967 (169-93)
Stikkord:	Erstatningsrett, Løsemiddelskader, Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 18. desember 1992 i sak nr. LF-1990-00649 A.
Parter:	AS Møre Tekstilfabrikk (advokat Jon Olav Holvik) mot A og B (advokat Lars Holo).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, kst. lagdommer Håkon Bleken, ekstraordinær lagdommer Sverre Torwick
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Arbeidsmiljøloven (1977) §11, §14, §7, §170, §172, §180, §98, Arbeidervernloven (1956) §5, Legemiddelloven (1964), Folketrygdloven (1966) §11-12, §11-8, Produktkontrolloven (1976), Foreldelsesloven (1979) §9

Saken gjelder en tekstilfabrikks mulige erstatningsansvar for to fabrikkarbeideres helseskader etter bruk av løsemidler.

AS Møre Tekstilfabrikk, Ålesund, ble den 13. juli 1989 stevnet for Ålesund byrett av 11 saksøkere. Den 21. desember 1989 ble selskapet stevnet for samme domstol av A, og den 24. januar 1990 ble selskapet stevnet for samme domstol av B. Samtlige saksøkere påstod at selskapet måtte være erstatningsansvarlig for at de som ansatte i bedriften var blitt påført varig arbeidsuførhet som følge av bruk av organiske løsemidler. Fire av saksøkerne etter den første stevningen, og A og B, fikk sine saker pådømt ved felles dom, jfr. tvistemålslovens §98, i byretten 31. august 1990. De øvrige syv saksøkere hadde da dels trukket seg, dels fått godtatt sine krav, slik at deres saker er hevet ved kjennelse i byretten.

Ålesund byretts dom av 31. august 1990 har slik domsslutning:

«1. a) AS Møre Tekstilfabrikk v/styrets formann er erstatningsansvarlig

Side:968

overfor A og B for inntektstap, menerstatning og utgifter forbundet med yrkessykdom forårsaket ved arbeidsforholdene ved bedriften

b) AS Møre Tekstilfabrikk v/styrets formann dømmes til å betale A og B saksomkostninger med kr. 77.705,60 - kronersyttisyvtusensyvhundreogfem 60/100 - som betales innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

c) AS Møre Tekstilfabrikk dømmes til å betale rettsgebyr med kr. 1.560,- - kronerettusenfemhundreogseksti - som betales innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

2. a) Ålesunds byretts dom av 13. september 1989 oppheves og AS Møre Tekstilfabrikk v/styrets formann frifinnes for erstatningskrav reist av C m. fl.

b) Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. A og C m.fl. dømmes - in solidum - med AS Møre Tekstilfabrikk til å betale de utgifter og godtgjørelse som blir fastsatt for de sakkyndige oppnevnte meddommere med en halvpart på saksøkersiden og solidaransvar for hele beløpet.»

AS Møre Tekstilfabrikk (i det følgende omtalt som fabrikken) har påanket dommen til Frostating lagmannsrett for så vidt gjelder A og B, for feil bevisvurdering og uriktig rettsanvendelse, idet fabrikken mener at den skulle ha vært frifunnet for erstatningsansvar og tilkjent saksomkostninger for byretten.

A og B har i anketilsvaret tatt til motmæle, sluttet seg til domspremissene fra byrettens flertall og påstått byrettens dom stadfestet.

A har, med diverse avbrudd, arbeidet i fabrikken fra 1954 til 1983. B har arbeidet sammenhengende i fabrikken fra 1971 til 1983, med enkelte sykeavbrudd de siste årene. Hun gikk da i lengre perioder i halv stilling (50% sykemeldt). Ved fabrikken ble det produsert forskjellige slags termoplagg, puter, madrassbeskyttere, bolstere, varmelaken, pelslaken, morgenkåper, diverse tøfler og tepper, fiberpels, diverse laminerte stoffer m.v. Produksjonen gikk delvis gjennom pels- og strikkemaskiner, karde-/fikseringsmaskiner, skjære-/poleringsmaskiner for pels og vatteringsmaskiner. Ved kontrollbord ble produktene kontrollert. Der var egen syavdeling m.v.

Under fabrikasjonen har stoffene måtte kontrolleres og renses for mulige flekker, vesentligst oljefiekker fra maskineriet. Til dette har det vært brukt organiske løsemidler. Det har dreid seg om «1.1.1. Trikloretan», under handelsnavnene «Super-Fluid K» og «Genklene N», og «1.1.2. Trikloretylen» under handelsnavnet «Triklone N». Det har også vært brukt løsemidler til rens og vask av maskineriet. Her har også withe sprit blitt brukt. Løsemidlene har vært brukt dels ved at man har fuktet en klut med stoffet og gnidd med den, dels ved bruk av sprøytepistoler som har sprøytet stoffet i ørsmå partikler.

I 1974 foretok Arbeidstilsynet undersøkelser i fabrikken, formentlig etter henvendelse fra verneombudet. Det var mistanke om at ubehag hos arbeiderne skyldtes løsemiddelbruken. Det ble tatt prøver både ved Møre Tekstilfabrikks anlegg og ved Norsk Jersey AS et datterselskap beliggende vegg i vegg. Prøvene ved Møre Tekstilfabrikk ble tatt ved et av rensebordene (kontrollbordene) for fiberpels, et

Side:969

nabokontollbord til B's arbeidsplass. Der renset man med sprøytepistol. Det ble brukt trikloretan i sprøytepistolene. Både prøvene ved Norsk Jersey AS og Møre Tekstilfabrikk AS

«viste at de luftbårne forurensninger av trikloretan lå under den yrkeshygieniske grenseverdi på 350 ppm på det tidspunkt da målingene ble foretatt».

Dette ble meddelt fabrikken i brev av 28. november 1974 fra Statens Arbeidstilsyn, 9. distrikt. Og i nytt brev av 11. desember 1974 ble det meddelt at

«Resultatet gir ikke grunner til yrkeshygieniske bemerkninger».

Etter disse målinger ble det ikke mere snakk om dette.

Da arbeidsmiljøloven trådte i kraft i 1977, ble det etablert arbeidsmiljøutvalg i fabrikken. Spørsmål om bruk av løsemidler har ikke vært tatt opp i arbeidsmiljøutvalget så lenge A og B arbeidet der.

Lagmannsretten er for B's vedkommende kommet til samme resultat som byretten, men til et annet resultat for A's vedkommende.

Vedrørende A bemerkes:

For at A skal kunne tilkjennes erstatning fra fabrikken for påført løsemiddelskade, må det først og fremst konstanteres sannsynlighetsovervekt for at hennes lidelser skyldes løsemiddeleksponering, i den forstand at eksponeringen var en nødvendig årsak, jfr. Organondommen, Rt-1992-64, spesielt side 70.

De av lagmannsretten oppnevnte sakkyndige, overlege Håkon Lasse Leira og forskningsleder Bente Moen har i sin skriftlige uttalelse til lagmannsretten tatt utgangspunkt i diagnostiske kriterier anbefalt av WHO, som kriterier for å stille diagnosen kronisk løsemiddelskade, nemlig:

«1. Man skal ha verifisert at pasienten har hatt en kvantitativ og en kvalitativ eksponering av nevrotoksiske organiske løsemidler.

2. Det kreves at pasienten har et klinisk bilde av organisk skader i nervesystemet, i form av:

- typiske subjektive symptomer

- objektive funn, ved noen av de følgende: Klinisk status, elektroeneefalografi (EEG), elektronevromyografi (EMNG) eller nevropsykologiske tester.

3. Pasienten skal ikke ha en annen primær sykdom (somatisk eller psykisk) som kan forklare de foreliggende symptomer og funn.»

Som gjengitt foran har lagmannsretten funnet at hun har vært mer eller mindre eksponert for løsemidler i tilsammen ca. 14 år, men mye av tiden har eksponeringen vært beskjeden. Lagmannsretten er enig med de sakkyndiges overfor gjengitte beskrivelse av dette, at det sannsynligvis ikke har vært arbeidet med løsemidler annet enn i minutter, eventuelt opp til en time om gangen, og sannsynligvis ikke hver dag. Borsett fra jevnlig løsemiddelbruk i perioden 1956-1958, må det legges til grunn at eksponeringen har vært liten. På «kottet» har nok eksponeringen vært større, men dette har anslagsvis bare vart i et halvt år. På morgenkåpeavdelingen 1979-83 ble det brukt sprøytepistol, men også her må det legges til grunn at eksponeringen har vært liten, da det etter bevisførselen ikke er sannsynliggjort mye bruk. Det har dreid seg om pakking av ferdigsydde morgenkåper. Når man ble oppmerksom

Side:970

på flekker, måtte de som pakket, forlate den hallen de arbeidet i og gå til et tilstøtende lokale og der hente en manuelt drevet sprøytepistol. Riktignok hevdes det at de da gjerne beholdt sprøytepistolen en tid for å ha den for hånden, og at det stadig var behov for den, men dette er ikke bekreftet ved den øvrige bevisførsel, og det anses ikke sannsynlig at det har vært så mye flekker på de ferdige morgenkåpene at større bruk av løsemidler har vært nødvendig.

Ved bevisvurderingen har lagmannsretten ikke funnet å kunne velte bevisbyrden over på fabrikken. Med arbeidsmiljøloven kom det krav om at bedriften skulle føre register over helsefarlige stoffer som ble brukt, jfr. lovens §11 nr. 1 annet ledd. Det har imidlertid aldri vært krevet at registeret skulle opplyse om hvorledes stoffene ble brukt, mengder m.v. Fabrikken har ikke ført noe slikt formelt register, men man kjenner til hvilke stoffer som er brukt, dog med noe uklarhet med hensyn til når det kan ha vært brukt trikloretylen, og når det har vært brukt trikloretan. Dette anses imidlertid ikke å ha noen betydning for vurderingene i denne sak, jfr. de sakkyndige Leira og Moen, som i lagmannsretten har forklart at disse stoffene i utgangspunktet er så like at det ikke har noen betydning å skille mellom dem, selv om trikloretylen anses å være noe mere toksisk enn trikloretan. I det hele er det ikke vesentlige ting å bebreide bedriften med hensyn til sakens opplysning. Det kan heller ikke ses at det her er plass for å si at bedriften må ha vært nærmere til å sikre bevis. Det var på denne tid ikke alminnelig kjent at løsemiddelpåvirkning kunne føre til varige skader. De restriksjoner, krav til merking og forsiktighetsregler man hadde, rettet seg i det alt vesentlige mot faren for akuttskader.

Lagmannsretten har funnet å ville henholde seg til de oppnevnte sakkyndiges vurderinger. De objektive funn som foreligger hos A er så sparsomme at det ikke kan legges til grunn at hun har vært særlig løsemiddeleksponert. Hennes symptomer kan uten problemer forklares ut fra andre årsaker. Det foreligger således ikke sannsynlighetsovervekt for at løsemiddeleksponeringen har vært en nødvendig medvirkende årsak til A's plager.

Fabrikken må derfor frifinnes for A's erstatningskrav.

Vedrørende B bemerkes:

B er født xx.xx.1932. Hennes yrkeskarriere ved fabrikken er under ankeforhandlingen avklart å ha vært slik:

1. 1971 - oktober 1980. Sammenhengende arbeide ved fiberpelsavdelingen, 35 timer pr. uke. Hun var ved kontrollbord, hvor metervarene løpende ble kontrollert og nødvendig rensing ble foretatt med sprøytepistol. Til dette ble det brukt trikloretan. Sprøytepistolen fungerte ikke med trikloretylen. Det ble ikke brukt avsug eller åndedrettsvern.

2. Oktober 1980 - 31.1.1981. 100% sykemeldt.

3. 1.2.1981 - ut 1983. 50% sykemeldt, permittert fra fabrikken i september 1983.

Fra januar 1984 var B helt sykemeldt. Etter søknad av 7. august 1981 ble hun tilstått 50% uførepensjon med virkning fra 1. mai 1981. Etter ny søknad ble hun senere innvilget 100% uførepensjon med virkning fra 1. januar 1984. Det første uførevedtaket baserte seg på

Side:971

diagnosen «myalgia nuchae - chep». I søknaden var det vist til rygg- og nakkeslitasje og svake armer. Det siste uførevedtaket var basert på muskel/skjelettplager, mulig yrkesbetinget allergisk hudlidelse «og evt. underliggende mer psykosenevrotiske forhold» (Trygdesekretariatets oppsummering av overlege Standals spesialisterklæring). Senere er hun av Rikstrygdeverket 15. mai 1991 innvilget yrkesskadeerstatning etter folketrygdlovens §11-8 fra 1. februar 1988, og det ble da lagt til grunn at hun hadde en løsemiddelskade fra juni 1984, og som ble godkjent som yrkessykdom likestillet med yrkesskade.

Også for B er erstatning fra fabrikken for påført løsemiddelskade avhengig av at det kan konstanteres sannsynlighetsovervekt for at hennes lidelser skyldes løsemiddeleksponering, i den forstand at eksponeringen var en nødvendig årsak. I uttalelsen fra de oppnente sakkyndige Leira og Moen har de på side 29-30 gitt en vurdering av «B's eksponering for nevrotoksiske kjemikalier, kvantitativt og kvalitativt». De har lagt til grunn at hun sannsynligvis daglig har arbeidet med organiske løsemidler, etter all sannsynlighet 1.1.1. trikloretan. Med dette som bakgrunn, og med sprikende angivelser fra fabrikken og henne om hvor stor eksponeringsgraden har vært, uttaler de:

«B angir plager mot arbeidsdagens slutt som er vel forenlig med akutt løsemiddelpåvirkning. Hun ble ør, susete og var redd folk skulle tro hun var beruset når hun gikk på bussen. Plagene var verst de dagene hun hadde brukt sprøytepistolen mye. Hun hadde da også regelmessig hodepine, kunne våkne med det morgenen etter.

Det er overveiende sannsynlig at B har vært eksponert for løsemidler, spesielt 1.1.1. trikloretan tilnærmet daglig fra 1970 til hun ble permittert i september 1983. Eksponeringen har periodevis vært så høy at den har gitt betydelige, og typiske akuttsymptomer.

De sakkyndige mener at denne eksponeringen for organiske løsemidler er tilstrekkelig til å kunne utvikle en løsemiddelskade i nervesystemet. Selv om bedriftens angivelse om at hun har jobbet halv dag skulle vært riktige, mener vi at eksponeringen er tilstrekkelig til å kunne gi skade.»

Det er avklart at B ikke har arbeidet halv dag, men 35 timer pr. uke.

Lagmannsretten er enig i de sakkyndiges beskrivelse av den eksponering hun har vært utsatt for. Det stemmer med den bevisførsel som har vært for lagmannsretten, og finnes ikke tvilsomt.

De oppnevnte sakkyndige har videre i sin uttalelse på side 30-31 gitt en vurdering av «B's skade på det sentrale og/eller perifere nervesystem, subjektive symptomer og funn ved klinisk nevrologiske undersøkelser, EEG, EMG/nevrografi, og psykologiske tester» og på side 32-33 foretas en differensialdiagnose» hvor de blant annet peker på at hun har depressive symptomer, men at disse ikke er av en slik karakter og størrelse at de alene kan forklare den funksjonssvikt som de nevropsykologiske undersøkelser har avdekket. De finner det godtgjort at B har en encefalopati, altså en hjerneskade, og at sykehistorien ikke frembringer andre rimelige forklaringer enn yrkesmessig eksponering for løsemidler.

Under ankeforhandlingen har de oppnevnte sakkyndige utdypet og fastholdt sitt syn. Den privatengasjerte sakkyndige, dr. Tjønn, har til

Side:972

bruk for trygdemyndighetene undersøkt B 11. og 12. februar 1991. Også han har konkludert med at B har vært eksponert for løsemidler og blitt skadet av dette. Under ankeforhandlingen har han angitt at funnene hos B er forenelige med trikloretan, men ikke godt forenelige med trikloretylen.

Lagmannsretten finner ingen grunn til å tvile på disse konklusjoner og legger til grunn at B er skadet av den omfattende løsemiddeleksponering hun har vært utsatt for i sitt arbeid på fabrikken.

Da B begynte sitt arbeide på fabrikken, gjaldt arbeidervernloven av 1956, som i kapittel 2 hadde bestemmelser om sikring av sunne og trygge arbeidsvilkår. I §5 første ledd i kapitlet var det en generell bestemmelse om arbeidsgivers plikt til å

«sørge for at bedriften er slik innrettet og vedlikeholdt og at arbeidet er ordnet og blir utført på slik måte at arbeiderne er vernet mot skade på liv og helse så godt og hensiktsmessig som det etter forholdene lar seg gjøre.»

I §5 annet ledd nr. 2 var det bl.a. krav om at luften i arbeidsrom så vidt mulig skulle være fri for «vond lukt, røyk, gass og damp». Og i §5 annet ledd nr. 4 var det fastsatt at det skulle

«tas de forholdsregler som trenges for så langt som råd er å forebygge at arbeiderne blir skadd ved giftige eller andre helseskadelige stoffer. Hvor giftige eller helseskadelige stoffer blir fremstilt, pakket eller brukt på en måte som kan innebære helserisiko, skal således beholdere og emballasje for stoffene være tydelig merket med stoffenes navn og passende advarsel.»

Endelig nevnes §5 annet ledd nr. 5 som stilte krav til nødvendig personlig verneutstyr

«der det med rimelighet kan kreves».

Den 19. februar 1965 ble det i medhold av giftloven av 20. juni 1964 fastsatt Forskrifter om helsefarlige stoffer, gjeldende fra 1. april 1965. Ved disse forskrifter ble det innført bestemmelser om merking og emballasje for helsefarlige stoffer (§4). Det ble pålagt brukeren å sette seg inn i bruksrettledning og advarsler som måtte være påført eller vedlagt, og å rette seg etter disse (§6). Helsefarlige stoffer ble definert ved en henvisning til forskriftenes §9, som opplistet hvilke stoffer dette gjaldt. På listen var oppført trikloretylen, mens trikloretan ikke var nevnt. For trikloretylen skulle advarselsteksten på emballasjen lyde:

«Må ikke tas inn. Farlig å innånde. Sørg for rikelig ventilasjon. Må ikke anvendes i nærheten av åpen flamme eller hete gjenstander, da giftig gass kan utvikles.»

Med hjemmel i giftloven og disse forskrifter fastsatte Sosialdepartementet 31. desember 1970 Forskrifter om merking av malig, lakk, lim o.l. produkter med innhold av organiske oppløsningsmidler. Forskriftene trådte i kraft 1. februar 1971, og skulle være gjennomført innen 1. oktober 1971. Disse forskrifter gjaldt bl.a. produkter som inneholdt trikloretylen, men ikke trikloretan.

1970-forskriftene har spesifiserte krav til merking. Således skulle merkingen gi opplysning om minste yrkeshygieniske luftbehov (YL minimum) i m3 pr. liter (§2 nr. 4). Produktene ble iandelt i fire YL-grupper avhengig av stoffenes YL-minimum, og det ble fastsatt

Side:973

forskjellige advarselstekster for de forskjellige grupper. Alle grupper skulle likevel ha følgende tekst:

«Farlig å innånde

Sørg for god ventilasjon

Må ikke brukes i nærheten av åpen flamme eller hete gjenstander.»

De foreskrevne tekster skulle gjengis med sorte bokstaver på gul bunn, lett synlig, og tydelig adskilt fra annen tekst på pakningen.

Anvendelsesområdet for 1970-forskriftene ble ved forskriftsendring av 19. juli 1974 utvidet til å omfatte «lakker, lim, solusjon, tynner o.l. produkter» som inneholder et hvilket som helst organisk oppløsningsmiddel, uavhengig av opplistingen i 1965-forskriftenes §9. YL-gruppe-inndelingen ble opprettholdt, men den del av advarselsteksten som var felles for alle grupper, ble endret for de to laveste gruppene (gruppe 0 og 1). For gruppe 0 var innåndingsadvarselen og ventilasjonskravet fjernet, mens teksten for gruppe 1 nå skulle lyde:

«Farlig å innånde i større konsentrasjoner. Sørg for god ventilasjon.

Mekanisk ventilasjon eller hensiktsmessig maske må brukes ved arbeid i trange eller dårlig ventilerte rom, ved sprøyting o.l. Må ikke brukes i nærheten av åpen flamme eller hete gjenstander.»

Disse endringer trådte i kraft straks, og skulle være gjennomført innen 11. desember 1974.

Den 1. juli 1977 trådte arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 i kraft og avløste arbeidervernloven av 1956. I lovens §7 nr. 1 er det generelt krav til arbeidsmiljøet oppstilt at det

«skal være fullt forsvarlig ut fra både en enkeltvis og samlet vurdering av de faktorer i arbeidsmiljøet som kan ha innvirkning på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd»,

og Kongen ble gitt myndighet til å fastsette forskrifter bl.a. om særskilte vernetiltak. Lovens §11, om giftige og andre helsefarlige stoffer, krever i nr. 1 første ledd at der hvor slike stoffer blir brukt

«på en måte som kan innebære helserisiko, skal arbeidsprosessene og arbeidet for øvrig være fullt forsvarlilg slik at arbeidstakerne er sikret mot ulykker, helseskader eller særlig ubehag. Beholdere og emballasje for stoffene skal være tydelig merket med stoffenes navn og advarsel på norsk.»

I §11 nr. 1 annet ledd er det bestemmelse om føring av register over slike stoffer, bl.a. med angivelse av stoffenes fysikalske og kjemiske egenskaper samt deres mulige giftvirkninger.

Arbeismiljølovens §14 gir arbeidsgiver plikt til å sørge for at bedriften er innrettet og vedlikeholdt og at arbeidet blir planlagt, organisert og utført i overensstemmelse med de krav loven oppstiller. I §14 annet ledd er det bl.a. fremhevet plikt til kartlegging av risikoforhold og helsefarer, plikt til løpende kontroll av arbeidsmiljøet, plikt til planmessig vernearbeid med kvalifiserte personer og plikt til å gjøre arbeidstakerne kjent med helsefarer som kan være forbundet med arbeidet.

Med hjemmel i arbeidsmiljøloven og produktkontrolloven av 1977 ble det ved Kgl.res. av 26. november 1982 fastsatt Forskrifter om merking, omsetning m.v. av kjemiske stoffer og produkter som kan medføre helsefare, omtalt som «Merkeforskriftene». Forskriftene ble

Side:974

gjort gjeldende fra 1. mars 1983.

Etter Merkeforskriftenes §3 pålegges produsent eller importør å klassifisere helsefarlige stoffer, mens Statens forurensningstilsyn i samråd med Direktoratet for arbeidstilsynet etter §5 skulle utarbeide og føre Stofflisten som omfatter «Meget giftige, giftige, helseskadelige, etsende, irriterende, allergifremkallende og kreftfremkallende stoffer». Stoffene skulle av myndighetene klassifiseres i forhold til disse egenskaper.

For stoffer og produkter som inneholder organiske løsemidler ble det ved Merkeforskriftenes §12 nå innført 7 YL-grupper fra «00» og «0» til «5». Det ble fastsatt merkesymboler for klassifikasjonene meget giftig, giftig, helseskadelig, etsende og irriterende stoffer (§9).

Med hjemmel i Merkeforskriftene fastsatte Statens Forurensningstilsyn 19. januar 1983 Forskrifter om Stoffliste, Risiko- og Sikkerhetssetninger m.v. Risiko- og sikkerhetssetningene som var angitt for de enkelte stoffer, skulle tas med på emballasjen for stoffene.

I Stofflisten finnes oppført «1.1.1 -trikloretan» og «trikloretylen».

Direktoratet for arbeidstilsynet fastsatte 9. desember 1982, med virkning fra 1. mars 1983 Forskrifter om merking av stoffer og produkter som inneholder organiske løsemidler (YL-merking), som forutsatt i Merkeforskriftenes §12. I Arbeidstilsynets forskrifter er det fastsatt hvilke advarselssetninger (risiko- og sikkerhetssetninger) som skal brukes på emballasjen for disse stoffer, avhengig av hvilke YL-grupper de hører til. I Arbeidstilsynets kommentar til forskriften er det blant annet presisert:

«Det beregnede luftbehov har bare gyldighet ved påstrykning av løsemiddelholdige stoffer/produkter. Ved sprøyting fås en langt større luftforrurensning enn bare fra fordampning av løsemidlet og strengere vernetiltak er nødvendig.»

Sitatet er fra 2. utgave av mars 1984, men det er opplyst at det ikke er foretatt vesentlige endringer fra 1. utgave som antas å ha foreligget rundt ikrafttredelsestidspunktet.

I Norge har man i flere år operert med «yrkeshygieniske grenseverdier» for konsentrasjonen av giftige og helsefarlige stoffer i luft. Disse har i prinsippet ikke vært juridisk bindende, men Arbeidstilsynet har i mangel av andre objektive grenser gjerne holdt seg til disse. Ved yrkeshygienisk grenseverdi har man da forstått (Ot.prp. nr. 3 1975-76 side 25).

«den konsentrasjonen av en full-luftbåren forurensning som de aller fleste mennesker kan utsettes for hele arbeidsskiftet hver arbeidsdag gjennom hele livet, uten påvisbar helseskade.»

Man har vært klar over at fastsettelsen av grenseverdier ofte bygger på usikre grunnlag. Erfaring viser at man, etter hvert som man har fått bedre kunnskap om stoffene og deres virkninger, stadig har måttet redusere grenseverdiene.

Da Arbeidstilsynet fikk gjennomført prøvetagninger ved Møre Tekstilfabrikk i 1974, opererte man med en grenseverdi for trikloretan på 350 ppm (part per million).

I 1978 fastsatte Arbeidstilsynet nye grenseverdier, da kalt «administrative normer». I et veiledningshefte fra Arbeidstilsynet kalt «Administrative

Side:975

normer for forurensninger i arbeidsatmosfære» ble følgende presisert (side 4):

«Normene brukes i vurderinger av om det foreligger helsefarlige forhold. De må ikke oppfattes som skarpe grenser mellom ufarlige og farlige konsentrasjoner. Slike skarpe grenser fins ikke. Det skyldes bl.a. de biologiske forskjeller som finnes blant mennesker. To personer kan reagere forskjellig selv om de blir utsatt for den samme påvirkningen av et kjemisk stoff. Når ny viten om stoffenes virkning gjør det nødvendig, vil normene bli forandret. Lista vil derfor bli revidert hvert år. Det er ingen «god praksis» å bringe konsentrasjonen av luftforurensninger ned like under den normen som er satt, og si seg fornøyd med det. Selv om konsentrasjonen av en bestemt luftforurensning svarende til normen normalt ikke innebærer noen helserisiko, skal en likevel tilstrebe å holde konsentrasjoner av forurensninger i arbeidsatmosfæren så lave som mulig. Dette gjelder særlig i de tilfeller der det foreligger påvirkning av flere forskjellige forurensninger samtidig, eller der det forekommer hardt fysisk arbeid samtidig med påvirkningen. Opptaket av et kjemisk stoff i kroppen kan øke betydelig når arbeidsbelastningen øker.

Giftigheten av to stoffer kan ikke sammenliknes ved å sammenlikne tallverdiene av de normene som er satt for hvert av stoffene. Dette henger sammen med at det ofte kan være helt forskjellige egenskaper ved stoffene som ligger til grunn for fastsettelse av normene. Noen er f.eks. satt for å hindre skader på grunn av langtidsvirkning, andre for å hindre akutte skadevirkninger osv. Hvis flere arbeidsmiljøfaktorer virker sammen på en uheldig måte kan verdiene i lista fravikes.»

Trikloretans grenseverdi på 350 ppm i 1974 ble i 1978 redusert til 100 ppm. Trikloretan hørte i 1978 til i YL-gruppe 3, som den gang var den farligste. Dette betinget følgende merking i henhold til merkereglene fra 1974:

«Farlig ved innånde.

Sørg for god ventilasjon.

Mekanisk ventilasjon og hensiktsmessig maske må alltid brukes.

Ved arbeid i trange og dårlig ventilerte rom må brukes trykkluft- eller friskluftsmaske.

Må ikke brukes i nærheten av åpen flamme eller hete gjenstander.»

Etter Arbeidstilsynets forskrifter av 9. desember 1982 ble dette endret til (for de nye YL-grupper 3,4 og 5, som også gjaldt trikloretan):

«Farlig ved innånding (R-20). Hvis effektiv ventilasjon ikke er mulig, må det brukes egnet åndedrettsvern (S-38). Bruk trykklufteller friskluftsmaske i trange rom (S-210). Bruk egnet åndedrettsvern ved sprøyting (S-42).»

På bakgrunn av ovennevnte redegjørelse for regelverket legger lagmannsretten til grunn at man i 1970-årene var oppmerksom på den risiko de organiske løsemidler innebar for skadevirkninger. Ifølge de oppnevnte sakkyndige var man den gang neppe kjent med at løsemiddeleksponering kunne gi hjerneskade. De advarselstekster som var påbudt, har i det vesentligste skyldtes faren for akuttskade, særlig hjertedød. Man har imidlertid også vært oppmerksom på risiko for

Side:976

leverskader, altså en langtidsskade. De oppnevnte sakkyndige har opplyst at det først var i løpet av året 1983 at man i Norge fikk alminnelig kjennskap til faren for kronisk langtidsskade ved løsemiddeleksponering. Dette gjelder også almenpraktiserende leger. For lagmannsretten vil imidlertid det avgjørende være at man i 1970- årene var vel kjent med at de organiske løsemidler innebar helsefare, og at det fra myndighetenes side var stilt opp regler som skulle etterleves for å forebygge skadene.

Ved Møre Tekstilfabrikk brukte man trikloretan og trikloretylen uten at sikkerhetsforanstaltninger av betydning ble iakttatt. For B var situasjonen at hun over lang tid var satt til å sprøyte trikloretan uten noen form for beskyttelse.

Det kan synes vanskelig å bebreide fabrikken at den lot B fortsette sitt arbeide på samme måte etter at Arbeidstilsynet hadde gitt sine konklusjoner i 1974, selv om forskriftsverket da nettopp var gitt anvendelse på trikloretan. Man burde være kjent med at også trikloretan kunne være farlig, men hadde nå fått de presumtivt kompetente fagmyndigheter til å se på forholdet, og disse hadde uttalt at tingene var i orden.

Utviklingen gikk imidlertid videre. Med ny arbeidsmiljølov og produktkontrollov, begge gjeldende fra 1977, og en reduksjon i 1978 av den yrkeshygieniske grenseverdi/administrative norm for trikloretan fra 350 til 100 ppm., skulle det ha vært grunn for fabrikken til å se nærmere på hvorledes man håndterte trikloretan.

Det later ikke til at man ved fabrikken var kjent med den drastiske reduksjon av grenseverdien, en reduksjon som i seg selv innebar at man nå anså trikloretan for å være langt farligere enn tidligere antatt. Det er imidlertid på det rene at man på fabrikken snakket om mulige farer ved bruken av rensemidler. Ved en anledning ble det endog fra hovedtillitsmannen tatt initiativ til å montere avsug ved et av kontrollbordene i det lokale der B arbeidet. Det skal ha vært i bruk i noen få måneder. Noe avsug har aldri vært montert for B. Det er uklart hvorfor arbeidet med avsug ikke ble fulgt opp.

Hvorvidt ledelsen ved fabrikken burde ha kjent til hvilke konkrete risiki som forelå, finner lagmannsretten ikke avgjørende. Det avgjørende må være at bedriften burde være kjent med at det her var skaderisiko i sin alminnelighet, og at den likevel unnlot å skaffe seg nødvendig kunnskap om faremomentene og å iverksette de sikkerhetstiltak som måtte anses å være nødvendige, eventuelt fant en måte å unngå bruk av trikloretan eller andre farlige løsemidler. Bedriften burde være oppmerksom på at man befant seg på et område i utvikling, noe som ga særlig foranledning til å holde seg orientert om endringer i regelverket.

Denne opptreden fra fabrikkens side finner lagmannsretten må være uaktsom og erstatningsbetingende. Selv om det ikke kunne kreves at fabrikken skulle ha innsett at det var fare for langtidsskadevirkninger, må det være tilstrekkelig for ansvar at bedriften må bebreides for ikke å ha gjort sitt for å holde seg orientert om at skader kunne oppstå, for således å være istand til å forebygge, jfr. Hagstrøm: Culpanormen (1983) side 35.

Side:977

Det har fra fabrikkens side vært pekt på at regelverket omkring løsemidler m.v. i praksis var sovende inntil man langt ut på 1980-tallet fikk ordentlig kjennskap til farene. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det forhold at andre bedrifter eventuelt har vært like uforsiktige, skal kunne virke fritagende for Møre Tekstilfabrikk. I denne sak kan det heller ikke virke ansvarsfritagende om man skulle komme til at Arbeidstilsynet skulle ha vært å bebreide for manglende oppfølging og kontroll etter undersøkelsene i 1974. Bedriftene har et klart selvstendig ansvar for å verne sine folk.

Det er etter dette ikke grunn til å gå inn på anførslene om mulig objektivt ansvar, som fra B's siden har vært subsidiære i forhold til culpa-ansvaret.

Fabrikken har påberopt seg at skade påført før 1. juli 1976, da folketrygdlovens §11-12 ennå gjaldt, ikke kan belastes fabrikken. Lagmannsretten finner det imidlertid klart at ihvertfall den vesentligste del av de skader B er påført, skyldes løsemiddeleksponeringen etter 1. juli 1976 og frem til og med 1983.

Det gjenstår å ta stilling til fabrikkens anførsel om at et erstatningsansvar må være foreldet etter foreldelseslovens §9. Avgjørende etter §9 første ledd er om stevningen, som avbrøt foreldelsesfristen, er fremsatt før det var gått 3 år «etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». B's stevning ble fremsatt 24. januar 1990, hvorfor det blir spørsmål om situasjonen pr. 24. januar 1987. Den gang var hun uførepensjonert under henvisning til rygg- og nakkeslitasje m.v. Det var konstantert muskel/skjelettplager og en mulig yrkesbetinget allergisk hudlidelse. Dertil var det tale om «evt. underliggende mer psykonevrotiske forhold». I brev av 12. februar 1986 fra B's svigersønn, som selv er lege, til Trygdesekretariatet i Møre og Romsdal er hennes arbeid med løsemidler nevnt. Det er pekt på at flere som arbeidet med løsemidler til tider følte seg uvel og at det hadde vært klaget til verneombud. Det hadde også vært en del plager med eksem på hendene. Men det står for lagmannsretten klart at dette ikke var tale om «kunnskap om skaden og den ansvarlige» slik §9 krever. Først ved overlege Hellebusts undersøkelse ved nevrologisk poliklinikk, Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal, 30. mai 1989, er det fokusert på mulighetene for løsemiddelskader. Dr. Hellebust henviste henne til nevropsykologisk undersøkelse hos psykolog Kvamme idet hans egen vurdering var sålydende:

«Både sykehistorie, klinisk nevrologiske funn og nevrofysiologiske funn både ved SEP og nevrografi tyder i retning av at hun har fått en løsemiddelskade med encephalopathi og polynevropathi.»

Lagmannsretten kan i hvert fall ikke se at det før denne undersøkelsen har foreligget slik kunnskap hos B at hun hadde oppfordring til å gå til søksmål. Det kan heller ikke ses at B har forsømt noen form for undersøkelsesplikt underveis i forhold til foreldelseslovens §9. Det vises til Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven (1983) side 81-82.

Etter dette vil byrettens avgjørelse av fabrikkens erstatningsansvar overfor B bli stadfestet.

Saksomkostninger:

AS Møre Tekstilfabrikks anke vedrørende A har ført frem. Saken

Side:978

har imidlertid vært så tvilsom at det har vært fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten. Det vil derfor ikke bli tilkjent saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd og §180 annet ledd.

AS Møre Tekstilfabrikks anke vedrørende B har vært forgjeves. B vil imidlertid ikke bli tilkjent saksomkostninger for herreds- eller lagmannsrett. For behandlingen i herredsretten vises det til at saken for B var tvilsom, jfr. tvistemålslovens §170 annet ledd. For behandling i lagmannsretten vises det til at saken også der var så tvilsom at fabrikken pga særlige omstendigheter bør fritas for omkostningsansvaret, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. AS Møre Tekstilfabrikk frifinnes for A's påstand om erstatningsansvar.

2. Byrettsdommen, domsslutnings punkt 1 a, stadfestes for så vidt gjelder AS Møre Tekstilfabrikks ansvar overfor B.

3. Hver av partene i saken mellom AS Møre Tekstilfabrikk og A bærer sine egne saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

4. Hver av partene i saken mellom AS Møre Tekstilfabrikk og B bærer sine egne saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.