RG-1994-1245
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-04 |
| Publisert: | RG-1994-1245 (194-94) |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 91-09553 A/66 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02471 A - Høyesterett HR-1994-00430K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Eivind Kogstad). Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Undli). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Mitsem, formann 2. Kst. lagdommer Steingrim Bull 3. Ekstraord. lagdommer Nils Moe |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §1, §2, §4, Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §36, §39 |
Saken gjelder spørsmålet om en arbeidsulykke faller inn under bilansvarsloven og trafikkforsikringen, jfr. bilansvarsloven §1 og §4, og om skaden er dekket av en særlig fører- og personulykkesforsikring som også var tegnet.
Etter forutgående forliksmegling og henvisning til retten, bragte A tvisten inn for Oslo byrett ved stevning av 5. desember 1991. Saken ble anlagt som et fastsettelsessøksmål, med sikte på å få fastslått UNI Storebrand Skadeforsikring A/S's ansvar.
Oslo byrett avsa 23. august 1992 dom med slik domsslutning:
UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommen er i rett tid påanket av A, og UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har tatt til gjenmæle.
Ankeforhandlingen fant sted 13. januar 1994. A møtte med sin prosessfullmektig og avga partsforklaring. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S var representert ved prosessfullmektigen. Ingen vitner ble avhørt. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
Den ankende part, A, har nedlagt slik påstand:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS kjennes fullt erstatningsansvarlig i henhold til bilansvarsloven §4 for de skadene A ble påført ved ulykken 5. juli 1988.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS kjennes erstatningsansvarlig i henhold til førerog personulykkesforsikringen i storbilforsikringsvilkårene for de skadene A ble påført ved ulykken 5. juli 1988.
3. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, UNI Storebrand Skadeforsikring A/S, har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom, 1. avsnitt, stadfestes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S tilkjennes sakens fulle omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Sakens sammenheng fremgår av byrettens domsgrunner og fremstillingen nedenfor. I forbindelse med spørsmålet om erstatning etter trafikkforsikringen, har A - som en ny og subsidiær anførsel - gjort gjeldende at selskapet har erkjent ansvar. Forøvrig står saken i samme stilling som for byretten, og partene er enige om at byretten har gjengitt faktum korrekt.
Den ankende part - A - anfører i det vesentlige:
Saken dreier seg om en skade som oppsto som følge av bruken av bilens faste og nødvendige utstyr, spettet og spettakene, ved utførelsen av et transportoppdrag bilen var spesialinnrettet for. Skaden var en realisering av bilens typiske skadepotensiale og dekkes av bilansvarsloven §4, som en skade bilen "gjer".
Selv om skader ved lasting og lossing som hovedregel skulle falle utenfor bilansvarsloven, må konklusjonen bli en annen i As tilfelle, siden det var bilens utstyr, og fallhøyden fra lasteplanet, som førte til skaden.
Det ville også være urimelig om skaden ikke ble dekket. Det er betalt forsikringspremie i forhold til bilens skadepotensiale, og skaden var en påregnelig skadefølge av bilens normale bruk.
Subsidiært anføres det at forsikringsselskapet har avgitt en bindende ansvarserkjennelse gjennom den korrespondanse og kontakt forøvrig som fant sted mellom partene, særlig utbetalingene 13. og 16. mars 1990 av tilsammen ca kr 13000 til dekning av inntektstapet.
Allerede da utbetalingene fant sted, kjente selskapet til alle relevante faktiske forhold for bedømmelse av ansvarsspørsmålet. Det ble ikke tatt forbehold om at selskapet ikke anså seg forpliktet, og det ble heller ikke benyttet et standardbrev som ville ha presisert at utbetalingene ikke kunne påberopes som ansvarserkjennelse. A mottok utbetalingene i god tro, og han forsto det slik at selskapet erkjente ansvar.
Ansvarserkjennelsen ble trukket tilbake først 13. september 1990. Det var under enhver omstendighet for sent, og passiviteten kan dessuten i seg selv oppfattes som en erkjennelse. Det foreligger ikke slike særlige grunner som ellers kunne gi selskapet anledning til å gå fra sin forpliktelse etter avtaleloven §39.
Skaden faller også inn under dekningsområdet for førerulykkesforsikringen, som gjelder ved lasting/lossing når motorvogn med tilkoblet redskap er direkte skadeårsak. Spettet og spettakene må oppfattes som slikt redskap.
Ankemotparten - UNI Storebrand Skadeforsikring A/S - anfører i det vesentlige:
Hverken bilansvarsloven ordlyd eller forarbeider gir klart svar på om den aktuelle skaden dekkes av bilansvarsloven, men det følger av rettspraksis at den faller utenfor.
En laste- eller losseskade er ingen skade motorvognen "gjer", med mindre den skyldes bilens faste tekniske utstyr, noe hverken spettet eller spettakene kan oppfattes som. Skaden kunne ha skjedd hvor som helst og var ingen realisering av et skadepotensiale som dekkes av loven.
Selskapet utbetalte medio mars 1990 den erstatning A til da hadde krevd, ca kr 13000 til dekning av inntektstapet. Ved utbetalingene har selskapet iallfall ikke erkjent et ytterligere ansvar. A kan heller ikke ha oppfattet selskapet anderledes, idet anførselen om ansvarserkjennelse ble nevnt første gang så sent som i innledningsforedraget for byretten. Han hadde heller ikke innrettet seg i tillit til at ansvarsspørsmålet var avklart.
Subsidiært gjøres gjeldende at selskapets erkjennelse var basert på en rettsvillfarelse og derfor ikke bindende. Dessuten anføres gavesynspunkter og avtaleloven §36 og §39.
Når skaden ikke faller inn under bilansvarsloven, er den heller ikke dekket av førerulykkesforsikringen, som har en klarere, og snevrere, avgrensning av ansvaret.
Lagmannsretten bemerker:
Bilansvarsloven gjelder skade som en motorvogn "gjer", jfr. §1. Slike skader erstattes på objektivt grunnlag av det forsikringsselskapet som har trafikkforsikret motorvognen, jfr. §4, i dette tilfellet UNI Storebrand Skadeforsikring A/S.
Skade som "kjem av at motorvogna vert nytta til anna enn køyredoning" faller imidlertid utenfor loven, jfr. §2 første ledd bokstav a).
Partene er enige om §2 ikke avskjærer ansvar. Lagmannsretten ser det på samme måte. A ble skadet under en avlessing som representerte den umiddelbare avslutning av et transportoppdrag. Det dreide seg heller ikke om en motorvogn i slik alternativ bruk som nevnt i Motorvognansvarkomitéens innstilling av 1951 9 spalte 2, siste hele avsnitt, dvs. som kraft- eller arbeidsmaskin mm., jfr. Ot.prp.nr.24 (1959-60), side 40 spalte 1.
Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å fastslå at skaden er oppstått ved motorvognens bruk som kjøredoning. Som det fremgår av §1 og §4, er det en forutsetning at det er motorvognen som har forvoldt skaden, og til dette spørsmålet bemerkes:
På 59-60 i Motorvognansvarkomitéens innstilling heter det at "skade oppstått som følge av lasting av eller lossing fra en stillestående lastebil (...) som hovedregel faller utafor trafikkforsikringen, såframt ikke skaden skyldes motorvognens egne innretninger (kran, bevegelig lasteplan, lastelem m.v.) eller dens plasering i trafikken".
Komitéen synes å knytte denne uttalelsen til utkastets §1 første ledd annet punktum, som tilsvarer §2 første ledd bokstav a) i loven, kravet om at motorvognen må benyttes som kjøredoning. Problemstillingen er imidlertid heller hva det vil si at motorvognen "gjer" skade, utkastets §1 første ledd første punktum og loven §1 og §4; det er også i en slik sammenheng Høyesterett viser til motivuttalelsen i Lastelem-dommen, Rt-1986-1293 (side 1295).
Av lovmotivene fremgår videre, på 39 i proposisjonen, at når det "(tales) om motorkjøretøyet som skadevolder, tas dette i vid mening og omfatter også skade som kjøretøyets passasjerer og last måtte volde i sammenheng med kjøretøyets bruk, uansett om kjøretøyet selv ikke er umiddelbar skadeårsak".
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at den almindelige risiko som foreligger ved laste- eller lossearbeider på et lasteplan, på grunn av planets høyde over bakken, ikke i seg selv kan begrunne ansvar etter bilansvarsloven, f.eks. når skade oppstår fordi man mister balansen og faller ned fra planet. I et slikt tilfelle skyldes ikke skaden motorvognens "innretninger" (jfr. komitéuttalelsen) og den er heller ikke voldt av "passasjerer og last" (proposisjonen).
Nygard, "Bilansvaret" side 104, antar riktignok at "fallhøgda er ein naturleg del av det farekompleks som bruken av ein lastebil som transportmiddel representerer under lastearbeidet". Det synes imidlertid å fremgå av komitéinnstillingen og proposisjonen at skadepotensialet knyttet til fallhøyden ikke i seg selv er dekket av bilansvarsloven.
Endelig viser lagmannsretten til side 58 spalte 1 i Motorvognansvarkomiteéns innstilling, hvor det heter at "den objektive erstatningsplikt omfatter enhver skade som har en noenlunde naturlig sammenheng med en motorvogns tilstand, egenskaper eller andre forhold", men også at det "vil (...) være et vegledende synspunkt om skaden er voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, nemlig særlig den risiko som er knytt til motorvognens fart, tyngde, lettbevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig".
I Lastelem-dommen fant Høyesterett, under henvisning til komitéuttalelsene på side 58 og 59-60, at en skade som oppsto ved at en framontert lastelem, som skulle lastes opp på planet, falt over bena til sjåføren "(ikke kunne) ses som utslag av den risiko som trafikkforsikringen (...) tar sikte på å dekke".
Nygaard, det nevnte verk side 100, gir uttrykk for at "det ikkje er heilt samsvar mellom Motorvognansvarkomitéen (side 59-60 i innstillingen, rettens anm.) og Justisdepartementet (...) Justisdepartementets utsegn (side 39 i proposisjonen, rettens anm.) gir her større rom for ansvar enn komiteens hovudregel om å nekte ansvar". Han antar også, på side 103, at det er motstrid mellom proposisjonen og Lastelem-dommen, idet dommen "fokuserer (...) for einsidig på aktivitetsmomentet".
Siden det i As tilfelle ikke var "kjøretøyets passasjerer eller last" som voldte skaden, og bilansvaret derfor ikke kan knyttes til uttalelsen på side 39 i proposisjonen, er det imidlertid unødvendig å gå nærmere inn på den problemstillingen Nygaard reiser om forholdet mellom innstilling og proposisjon og proposisjon og rettspraksis.
Skaden inntraff ved at A falt ned fra lasteplanet mens han losset armeringsjern. Han benyttet et normalt spett, som ellers ble oppbevart i bilens verktøykasse, og uhellet skjedde enten fordi spettet glapp i spettaket eller fordi hans grep om selve spettet glapp.
Lagmannsretten skyter her inn at det ikke er anført at det var noen feil ved bilen eller ved dens utstyr, eller at fremgangsmåten som ble benyttet i seg selv var uheldig.
Etter det opplyste var spettet og spettakene en forutsetning for at lossingen kunne foretas. Den kraft som var påkrevet for å losse armeringsjernet, representerte i seg selv et skadepotensiale når taket glipper. Dette er imidlertid en almindelig risiko knyttet til arbeidsoperasjoner som innebærer å flytte tyngre gjenstander ved spetting, og kan ikke sees å være en risiko av den art som begrunner det særlige motorvognansvaret, selv om arbeidet i dette tilfellet fant sted på et lasteplan.
Når arbeidsoperasjonen fører til skade, kan uhellet derfor, slik lagmannsretten ser det, ikke betraktes som "en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret", jfr. komitéen side 58, spalte 1. Hendelsen må derimot sees som en arbeidsulykke det er naturlig å sikre seg mot på annen måte enn gjennom trafikkforsikringen.
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at skaden ikke er dekket av bilansvarsloven erstatningsregler.
Lagmannsretten kan heller ikke se at selskapet har erkjent ansvar.
Det er kun utbetalingen av kr 5000 den 13. mars 1990 og av ca kr 8000 tre dager senere som kan være av interesse som mulig ansvarserkjennelse. Selskapet tok ikke noe forbehold ved utbetalingene, men på dette tidspunktet hadde A heller ikke fremmet, eller bebudet å ville fremme, andre krav.
Slik lagmannsretten ser det, kan utbetalingene av disse relativt beskjedne beløpene til dekning av tapt arbeidsfortjeneste, ikke betraktes som en erkjennelse av å være forpliktet til å dekke ytterligere krav. Dette må være tilfellet selv om utbetalingene nok skapte en forventning hos A om at selskapet, innenfor rammen av almindelige utmålingsprinsipper, ville dekke også andre, mulige krav.
For ordens skyld legger lagmannsretten til at forsikringsselskapet ikke har krevd, og heller ikke vil kreve, tilbakebetaling av de utbetalte ytelser.
A mener at skaden også gir grunnlag for å kreve dekning etter en særskilt fører- og personulykkesforsikring, som gjelder ved lasting og lossing når "motorvognen med tilkoplet redskap eller last er direkte årsak til skaden".
Det følger imidlertid av lagmannsrettens drøftelse av forholdet til bilansvarsloven at skaden heller ikke kan falle inn under denne tilleggsdekningen.
Byrettens dom blir dermed å stadfeste, idet lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
For lagmannsretten pålegges A å erstatte ankemotpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, som det ikke er grunn til å fravike. Etter saksomkostningsoppgaven utgjør omkostningene kr 15500, som i sin helhet er prosessfullmektigens salær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 15500 - femtentusenfemhundre - kroner til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.