RG-1994-142
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-10 |
| Publisert: | RG-1994-142 (17-94) |
| Stikkord: | Panterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 90-00131 A/41 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01013 A. |
| Parter: | Ankende part: Rolf L. Lund, hans konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Per Omreng). Motpart: Den norske Bank A/S (Prosessfullmektig: Advokat Per-Bjørn Wiborg). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Mitsem, formann 2. Kst. lagdommer Øystein Hermansen 3. Kst. lagdommer Christofer Heffermehl |
| Lovhenvisninger: | Panteloven (1980) §1-3, §4-5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §3-2, §4-2 |
Som sikkerhet for to lån pantsatte Rolf L. Lund i 1986 andelsobligasjoner og leiekontrakter til forretningslokaler. Saken gjelder gyldigheten av pantsettelsene og om de eventuelt har rettsvern overfor Rolf L. Lunds konkursbo.
Saken ble innbragt for Oslo byrett ved stevning av 7. august 1990. Konkursboet krevde Den norske Bank A/S for kr 201000,- med tillegg av renter og omkostninger. Banken påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Byretten avsa 7. januar 1992 dom med slik domsslutning:
1. Den norske Bank A/S frifinnes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Konkursboet har påanket dommen i rett tid. Den norske Bank A/S har tatt til motmæle. Ankeforhandlingen fant sted 28.-29. april 1993. Partene var representert ved prosessfullmektigene. Fire vitner ble avhørt. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
Den ankende part - Rolf L. Lund, hans konkursbo - nedla slik påstand:
1. Den norske Bank A/S tilpliktes å betale Rolf L. Lund, hans konkursbo kr 201000,- med tilleggg av 18 % rente p.a. fra 29. november 89 til betaling skjer.
2. Den norske Bank A/S tilpliktes å betale saksomkostninger til Rolf L. Lund, hans konkursbo for by- og lagmannsrett.
Ankemotparten - Den norske Bank A/S - nedla slik påstand:
1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Rolf L. Lund, hans konkursbo, dømmes til å betale Den norske Bank A/S sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Den ankende parts prinsipale anførsel, om at pantsettelsene er ugyldige, er ny for lagmannsretten. Saken står ellers i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Den ankende part - Rolf L. Lund, hans konkursbo - anfører i det vesentlige:
Etter punkt 6 i leiekontraktene krevde overdragelser samtykke fra eieren. Samtykke ble ikke innhentet ved pantsettelsene, og de er derfor ugyldige etter panteloven §1-3 annet ledd.
Subsidiært anføres det at pantsettelsene mangler rettsvern. Andelsobligasjonene er enkle gjeldsbrev. Rettsvern etableres ved melding til skyldneren, jfr. panteloven §4-5. Advokat Tor Lauritzen ble underrettet. Han var ikke rette adressat, men en tillitsmann for kreditorene/leietagerne.
Ankemotparten - Den norske Bank A/S - anfører i det vesentlige:
Etter panteloven §1-3 annet ledd må det foreligge samtykke, men det er tilstrekkelig om samtykke innhentes ved realisasjonen. Subsidiært anføres det at advokat Lauritzen må anses for å ha gitt samtykke på eierens vegne.
Andelsobligasjonene er innløsingspapirer. Etter panteloven §4-2 oppnås rettsvern ved overlevering i kombinasjon med underretning til den forpliktede. Håndpantregelen var tilfredsstilt. Underretning kunne gis til advokat Lauritzen, både i kraft av den posisjon han hadde som mellommann etter obligasjonenes tekst og etter fullmakt fra debitor.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det må antas å følge av det underliggende kontraktsforholdet at leiekontrakt og andelsobligasjon måtte pantsettes under ett. Avtalegrunnlaget er tildels noe uklart, men partene er enige om at en slik samlet pantsettelse fant sted.
Etter panteloven §1-3 annet ledd vil begrensninger i adgangen til å avhende en rettighet også gjelde ved en pantsettelse. Hvis en rett ikke kan overdras, kan den ikke pantsettes. Etter sin ordlyd medfører bestemmelsen også at en rett som ikke kan avhendes uten samtykke, ikke kan pantsettes uten slik godkjennelse.
Når det, som i nærværende sak, dreier seg om leieforhold, er det imidlertid først og fremst spørsmålet om hvem som skal tre inn som ny leietager som er av betydning for utleier. Det kan tale for at en leiekontrakt som kan avhendes med utleiers samtykke, bør kunne pantsettes uten at man behøver å innhente samtykke allerede på sikringsstadiet.
Det er unødvendig å ta et generelt standpunkt til om en godkjennelse først på realisasjonsstadiet vil være tilstrekkelig etter panteloven §1-3 annet ledd. Såvel bestemmelsens ordlyd som lovforarbeidene kan tale imot en slik almindelig forståelse av bestemmelsen. Spørsmålet må imidlertid vurderes i forhold til de begrensninger i overføringsadgangen som foreligger i det konkrete tilfellet.
Punkt 6 i de aktuelle leiekontraktene har følgende bestemmelse: 6. Overdragelse/fremleie.
Leieren og hans rettsetterfølgere skal ha rett til å overdra sin andelsobligasjon med tilhørende leierett. Enhver overdragelse skal skje gjennom eierens forretningsfører og godkjennes av eieren før den er gyldig. Kjøperen skal godkjennes hvis det ikke foreligger saklig grunn herimot.
Fremleie er ikke tillatt uten eierens godkjennelse.
Lagmannsretten forstår klausulen slik at eieren kun kan nekte å godkjenne en overdragelse under henvisning til saklige grunner knyttet til den aktuelle erververen som leier. Med dette forbeholdet foreligger det en ubetinget rett til å overdra. Bevisførselen for lagmannsretten har også godtgjort at partene i leieforholdene ikke har ment at pantsettelser krever godkjennelse etter punkt 6, og lagmannsretten viser i denne forbindelse også til at erververen er omtalt som "kjøperen".
Slik lagmannsretten ser det, må det - i et tilfelle som dette - være tilstrekkelig å innhente eierens godkjennelse først på realisasjonsstadiet. Pantsettelsene var derfor gyldige mellom partene.
Hva rettsvernet angår, har lagmannsretten kommet til det samme resultatet som byretten, men med en noe annen begrunnelse.
Rettsvern ble eventuelt etablert etter rettsvernreglene for andelsobligasjoner. Konkursboet har bekreftet at det ikke anføres å foreligge særskilte mangler ved rettvernakten forsåvidt angår leiekontraktene, idet en eventuell etterlevelse av rettsvernreglene for andelsobligasjoner aksepteres som tilstrekkelig. Pantsettelsene av de utinglyste leiekontraktene er med andre ord betraktet som "aksessoriske", jfr. Rt-1984-605, som riktignok gjaldt rettsvernspørsmålet slik det stilte seg før panteloven av 1980.
Partene er uenige om andelsobligasjonene skal karakteriseres som innløsingspapirer eller enkle gjeldsbrev.
Hvis obligasjonene er "enkle krav", etableres rettsvernet ved notifikasjon til skyldneren, jfr. panteloven §4-5. Slik notifikasjon er en forutsetning for rettsvern også ved pantsettelse av innløsingspapirer, men i tillegg skal papirene overleveres, jfr. panteloven §4-2 med henvisning til §3-2 og §4-5.
Partene er enige om at kravene for håndpant var tilfredsstilt. Under enhver omstendighet blir det avgjørende spørsmålet om skyldneren ble underrettet etter panteloven §4-5.
Det er enighet om at underretning om pantsettelsene ble gitt til advokat Tor Lauritzen.
I endel år frem til ca 1966 var advokat Lauritzen forretningsfører for gårdeieren. Da dette forholdet opphørte beholdt han, etter avtale med gårdeier (debitor), forvaltningen av obligasjonsforholdene på hans vegne. Herunder tok han imot underretninger om pantsettelser. Han utførte oppdraget i løpende kontakt med gårdeieren, både før og etter den omorganisering som fant sted på eiersiden ved stiftelsen av aksjeselskap i 1981.
At advokat Tor Lauritzen kunne ta imot notifikasjoner på debitors vegne, fremstår etter dette som utvilsomt. At han ikke hadde adgang til å godta nye leietagere på egen hånd, er uten betydning.
Det er etter dette unødvendig å ta standpunkt til om advokat Lauritzen også i kraft av andelsobligasjonenes tekst var rette vedkommende for meldinger etter panteloven §4-5.
Byrettens frifinnende domsslutning blir dermed å stadfeste.
Anken har vært forgjeves. Den ankende part pålegges å betale ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid, under noen tvil, ikke å ville endre omkostningsavgjørelsen for byretten. De omstendigheter som gjør at advokat Tor Lauritzen kunne motta underretning om pantsettelser, synes å ha blitt klarlagt først under hovedforhandlingen i byretten, uten at konkursboet kan bebreides for dette, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd annet alternativ. Lagmannsretten legger for ordens skyld til at spørsmålet om advokat Lauritzen også etter andelsobligasjonenes ordlyd kunne motta slik underretning, må karakteriseres som tvilsomt.
For lagmannsretten har ankemotparten inngitt en omkostningsoppgave på kr 30000,-, i sin helhet salær. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rolf L. Lund, hans konkursbo, 30000,- - tredvetusen 00/100 - kroner til
Den norske Bank A/S innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.