RG-1994-583
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-12 |
| Publisert: | RG-1994-583 (90-94) |
| Stikkord: | Gjeldsordning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00522. |
| Parter: | Kjærende parter: A og B (Prosessfullmektig: Ingen). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup, lagdommerne Gunnar Hanssen, Steinar Thomassen |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §2-1, Ekteskapsloven (1918), Ektefelleloven (1927) §25, Ekteskapsloven (1991) §40 |
Ekteparet B født xx.xx.59 og A født xx.xx.61, adr, X, søkte den 19. mars 93 om gjeldsordning. Søknaden ble oversendt fra namsmannen til namsretten 28. april 93.
Tinn og Heddal namsrett avsa den 3. juni 1993 kjennelse med følgende slutning:
Bs og As begjæring tas ikke til følge.
Namsretten fant at vilkåret i gjeldsordningsloven (lov av 17. juli 1993) §2-1 fjerde ledd ikke er oppfylt, og bemerket at bestemmelsen setter krav om at to personer bare kan få gjeldsordning sammen når de i det vesentlige er ansvarlige for hverandres gjeld. Ekteparet har samlet gjeld kr 936000,-, men 54 % av denne summen utgjør hver deres studielån. For den øvrige gjelden var opplyst for namsretten at det er B som er ansvarlig for gjelden.
Namsretten bemerket også at det ikke var opplyst om ektefellene hadde inngått avtale om at de sammen skal være ansvarlige for hverandres gjeld.
Kjennelsen er rettidig påkjært av partene. I kjæremålserklæringen av 18. juni 1993 fremholder partene at de i praksis gjennom ekteskap, samliv og felles barn er ansvarlig for hverandres gjeld og i hele ekteskapet har de innrettet seg deretter.
Videre vises til at reglene for Statens Lånekasse er slik at hustruens studiegjeld og adgang til reduserte forpliktelser er avhengig av familiens totale økonomi. Partene hevder også at det vil ha betydelige negative konsekvenser for familien som helhet om ikke hustruen også innvilges gjeldsordning sammen med sin mann og at det likningsmessige felleskap mellom dem vil bli svært komplisert om bare den ene får gjeldsordning.
Det siteres:
"1) Gjeld til kreditkassen og statens pensjonskasse
A og jeg ble gift 22. juni 85, og har siden bodd i et stabilt samliv med felles bolig. Vi har felleseie i henhold til ordinær ekteskapslovgivning. Vi kjøpte sammen leilighet i i Oslo i august 1987. Denne leiligheten gav oss et tap på kr 570000 i august 1992 som er årsaken til at vi har havnet i denne økonomiske miseren. Vi har to barn, født i -86 og -90, og venter barn i august -93. Vi har levert felles likning siden 1986. A har vært hjemmeværende siden 1991, og student forut for dette. Jeg har siden desember 1986 hatt fast stilling i stat og kommune.
Lånene til bolig ble opptatt i mitt navn, B. At banken ikke sikret seg min kones underskrift ved låneopptaket, kan ikke endre det faktum at vi siden 1986 har vært et rettslig, økonomisk, og likningsmessig fellesskap. Det er her snakk om felles bolig og gjeld vi i fellesskap opptok ved kjøp av denne, og som var sikret med pant i vår felles bolig. Pantsettingen av felles bolig forutsatte forøvrig min kones underskrift.
Namsretten opplyser i sin kjennelse at den ikke kjenner til at det foreligger avtale mellom oss om at vi skal være ansvarlig for hverandres gjeld. Vi har alltid trodd at det ikke var nødvendig for ektefeller i stabilt samliv med felleseie å dokumentere opprettelse av særskilte avtaler seg imellom, men at dette var regulert i regulær lovgivning. Begge antok vi som en selvfølge at vi var begge ansvarlig for gjeld til felles bolig.
2) Statens lånekasse og individuell gjeld
Ved en individuell behandling vil min kone i henhold til namsrettens avgjørelse behandles utelukkende i forhold til sin studiegjeld. As studiegjeld er for tiden fritatt for renter og avdrag grunnet omsorg for mindreårige barn. Imidlertid har lånekassen et regelverk som gjør at dette fritaket er avhengig av familiens samlede inntekt. Dette fremgår av departementets forskrift for forretning og tilbakebetaling av lån pkt. 7.3 av 22. desember 92 hvor rentefritak gjøres avhnegig av at familiens bruttoinntekt ikke overstiger kr 18000 pr. mnd med tillegg av 1800 pr. barn. Min inntekt kr 18183 pr mnd, og overstiger ennå ikke grensen på grunn av tilleggene for barn. A er hjemmeværende og har foreløpig ikke inntekt. Imidlertid vil As studiegjeld bli rentebærende hvis jeg får lønnsøkning.
En normal karriereutvikling tilsier at inntektsgrensen vil overskrides i løpet av 1 - 2 år. Hvis A får seg deltidsjobb vil grensen også overskrides. På samme måte er min studiegjeld koblet til As inntekt.
Den koblingen som Lånekassens forskrifter gir mellom individuell lånegjeld og familieinntekt gjør det etter vår oppfatning uholdbart med individuell gjeldssanering.
A ville sannsynligvis ikke omfattes av gjeldssaneringsordningen hvis kun den ikke-misligholdte studiegjeld ble lagt til grunn. Samtidig ville hun oppleve den samme belastning i gjeldssaneringsperioden som meg. Likeledes ville hun ved inntektsøkning hos meg oppleve at studielånet ble rentebærende og at gjelda stadig økte. Dette samtidig som min inntektsøkning i sin helhet tilfalt kreditorene. Hun finner det dypt urimelig.
3) Konsekvensen av individuell ordning for A og B
Konsekvensen av at namsrettens kjennelse opprettholdes vil være at det åpnes individuell gjeldsforhandlibng for meg, mens A i tråd med namsrettens argumentasjon ikke vil falle inn under ordningen.
Dermed vil vi oppleve at familien dels er under gjeldssaneringsordningen gjennom meg, dels ikke, ved at A står utenfor. Dette har følgende konsekvenser;
1) A vil motsette seg at jeg gjeldssaneres alene, og hun ikke. Samtidig må hun bære den saamme belastningen. Hun vil forfølge saken til likestillingsombud, stortingsrepresentanter og departement, utifra at hun mener at hun utsettes for en stor urett ved et slikt vedtak.
2) Hvis A ikke vinner fram jfr. pkt. ovenfor og ikke kan unngå dette,vil hun kunne foretrekke å gå i arbeid og for dekke noe av utgiftene på sitt studielån. A påpeker at jeg som offentlig tilsatt har rett til 3 års omsorgspermisjon.
Konsekvensen av dette vil være at vi da i det meste av gjeldssaneringsperioden overhodet ikke betjener gjeld. Fordi jeg ikke får inntekt og all gjeld er knyttet til meg.
3) Vi har siden 1986 utgjort et likningsmessig fellesskap. Det er derfor en svært sammenføyd økonomi. De likningsmessig konsekvensen av at kun jeg ble omfattet av gjeldssaneringsordningen, vil bli svært komplisert."
Lagmannsretten skal bemerke: Gjeldsordningsloven (lov av 17 juli 1992 nr 99) §2-1 fjerde ledd bestemmer: "To eller flere personer som bor sammen og har felles husholdning, kan søke om å åpne gjeldsforhandling sammen dersom de i vesentlig grad er ansvarlig for hverandres gjeld"
I Ot.prp.nr.81 (1991-92) 55 første spalte heter det: "Når det gjelder bestemmelsens tredje ledd (nåværende fjerde ledd) bemerkes at adgangen for ektefeller og personer som bor sammen, til å søke om en gjeldsordning sammen, er betinget av at de har felles gjeld, herunder at den ene har kausjonert for den andres gjeld. Fordi en gjeldsordning innebærer en stor grad av frivillighet og medvirkning fra skyldneren under hele gjeldsordningsperioden bør den helst begrenses til enkeltpersoner. Når ektefeller eller andre som bor sammen har en sterkt sammenbundet økonomi vil imidlertid denne bestemmelsen være aktuell."
I rundskriv fra Barne- og Familiedepartementet av 18. mars 1993 pkt 8 heter det: "
Dersom ektefeller eller samboere søker om gjeldsordning sammen (§2-1) vil familien bli behandlet som en økonomisk enhet. Det er i de tilfellene hvor en av ektefellene/ samboerne søker om gjeldsforhandling, og den andre holdes utenfor, at vanskelige avgrensningsspørsmål vedrørende inntekter, eiendeler, utgifter mv kan oppstå. Det presiseres at den andre ektefelle eller samboers inntekt må telle med i helhetsvurderingen av hvor mye skyldneren må ha igjen av sin inntekt til løpende utgifter.
Hovedregelen er at ektefeller og samboere bare er ansvarlig for egen gjeld. Den andre parts kreditorer kan normalt ikke kreve dekning i ektefellen eller samboerens eiendeler eller inntekter. For at ektefeller/samboere skal bli ansvarlige for hverandres gjeld må det foreligge et eget rettsgrunnlag for dette, for eksempel at begge har underskrevet som skyldner på det aktuelle gjeldsbrev, eller at den ene har kausjonert for den andre."
Lagmannsretten viser til dom inntatt i Rt-1990-1226 hvor Høyesterett under dissens 3-2 fastslår at det kan foreligge innbyrdes felles gjeldsansvar mellom ektefeller selv om det ikke er formelt utad overfor kreditorene. Flertallet så det det som naturlig å gå ut fra at ektefellene ved de ulike låneopptak opp gjennom årene må ha ment i sitt innbyrdes forhold å forplikte seg i felleskap.
Mindretallet la til grunn at gjeld som er stiftet for å dekke låntakerens underholdningsplikt eller familiens behov, ikke i seg selv medfører at den annen ektefelle er ansvarlig for gjelden.
Saken gjaldt forøvrig oppgjør i forbindelse med skifte og spørsmål om vederlagskrav etter daværende ektefellelov §25 annet ledd. Flertallets konklusjon ble at det omtvistede beløpet ble ansett som felles gjeld, som skulle bæres med en halvpart på hver av partene.
Lagmannsretten finner imidlertid at denne dommen neppe har avgjørende betydning da tvisten i den saken og flertallets begrunnelse ikke gjaldt forholdet mellom ektefellene og kreditorene, slik som i nærværende sak.
Lagmannsretten legger derfor til grunn at gjeldsordningsloven §2-1 s ordlyd "ansvarlig overfor hverandres gjeld" må forstås som gjeldsansvar overfor kreditorer og at loven og dens forarbeider stiller krav om at dette felles gjeldsansvaret må være "vesentlig".
Partene er som nevnt ektefeller, og det betviles ikke at de reelt sett opplever å ha felles økonomi og også opplever det slik at de i praksis er både ansvarlige for hverandres økonomi på samme måte som de også er avhengige av hverandres økonomi.
Imidlertid stiller loven som nevnt et strengt krav i vilkåret er at man skal " i det vesentlige" være ansvarlig for hverandres gjeld. Men "ansvarlig" må menes rettslig ansvar, dvs i hvilken grad en kreditor kan kreve oppfyllelse hos den annen av ektefellene enten for den ene ektefelles egen gjeld eller gjeld de hefter for i fellesskap.
Også den tidligere ekteskapslov av 31. mai 1918, som gjaldt da partene inngikk ekteskap i 1985, bygget på at også ektefeller med felleseie i utgangspunktet bare var ansvarlig for sine egne heftelser og kun for disse, med mindre annet var bestemt.
Dette prinsippet er forøvrig videreført i den nye Ekteskapsloven av 1991 (lov av 4. juli 1991 nr 47) §40.
Retten finner ikke grunn til å betvile namsrettens vurdering av de faktiske forhold med hensyn til ansvar for gjelden. Det innebærer at av den samlede gjeld kr 936000,- utgjør 54 % ektefellenes samlede ansvar for hvert sitt studielån. Mannens lån er på kr 242854,-. Hustruens lån er på kr 267520,-. Hennes studielån er etter det opplyste ikke misligholdt pr 23. mars 93. Studiegjeld er den enkelte ektefelles særlige gjeldsforpliktelse. Også for den øvrige gjelden er det B som er formelt ansvarlig. Lagmannsretten har ikke fått opplyst at det foreligger omstendigheter som tilsier at hustruen har noen form for rettslig ansvar for "restsgjelden". I tillegg kommer at "restgjelden" kun dreier seg om 46 % av den samlede gjeld. Det kan ikke betraktes som vesentlig.
Retten vil legge til at de argumenter som er anført i kjæremålet er gode reelle hensyn som taler for at begge får gjeldsordning.I denne vurderingen er også sett hen til slik Statens Lånekasse etter det opplyste praktiserer sitt regelverk. Man har videre forståelse for hvilke ulemper som det innebærer om bare den ene av ektefellene i familien får gjeldsordning. Man har også forståelse for den vanskelige økonomiske situasjon som familien er kommet i. Imidlertid er loven krav strenge og forarbeidene gir ikke grunnlag for en så utvidende tolking av lovteksten som de anførte reelle hensyn da ville føre til. Slik saken er opplyst, synes det også å være visse muligheter for at den ene av ektefellene kan søke og oppnå gjeldsordning.
Tinn og Heddal namsretts kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Slutning:
Tinn og Heddal namsretts kjennelse stadfestes.