RG-1995-1
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-15 |
| Publisert: | RG-1995-1 (1-95) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Årsakssammenheng, Påregnelighet, Bilansvarsloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 90-01997 A/53 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02332 A (se RG-1995-1). Anket til Høyesterett - Anken nektet fremmet forsåvidt gjelder trekkvognens plassering etter ulykken, jf ankeerklæringens side 3 tredje avsnitt. For øvrig ble anken henvist til Høyesterett - HR-1994-00580K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Eivind Kogstad, Oslo). Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Nils Dagfinn Lier, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann 2. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen 3. Lagdommer Hans Kristian Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §4, Tvistemålsloven (1915) §151, §172, §180, §98, §1 |
Saken gjelder krav om erstatningsansvar etter bilansvarsloven (BAL) §4.
A er født i 1945. Han er utdannet bilmekaniker. Siden 1972 har han kjørt vogntog med farlig gods - bensin, propan m.v. Fra 1974 har han drevet eget transportfirma. Han har hatt faste oppdrag for sin tidligere arbeidsgiver Gulf, og senere for Shell.
I april 1987 kjøpte A ny bil, en DAF FTS 3600 Space Cab. På den første turen registrerte han at bilen trakk ut til høyre under kraftig oppbremsing. Det oppsto ingen dramatisk situasjon. Etter at det aktuelle transportoppdraget var gjennomført, leverte A bilen til DAF for å få kontrollert bremsene. Det ble ikke funnet noen feil.
Noen uker senere oppsto en lignende episode ved at vogntoget trakk ut til høyre under kraftig oppbremsing. Det oppsto heller ikke denne gang noe alvorlig trafikkuhell. Bilen ble på nytt innlevert til DAF. Ved denne kontrollen ble bremsene justert. (HKB reist spm. om dette siste).
Kort tid etter skjedde det samme igjen, men uten at det oppsto noen alvorlig episode. A henvendte seg nok en gang til billeverandøren for å få kontrollert bremsene. I følge det som er opplyst, fant DAF denne gangen en feil ved bremsene. Feilen ble rettet opp.
Umiddelbart etter dette begynte A på et oppdrag med transport av propan til Kårstø på Vestlandet. På daværende E-76 ved Åkrafjorden møtte han et annet vogntog i en sving. På dette stedet var veien svært smal - anslagsvis 3,5 meter. Vogntogene hadde ikke plass til å passere hverandre. De hadde begge moderat hastighet og klarte å stoppe uten å kollidere. A kjørte imidlertid ut av veibanen til høyre, og stoppet mot en stor stein ved kanten av et stup ned mot fjorden. As vogntog ble dratt inn igjen i veibanen av en annen trailer. Bilen fikk mindre karroseriskader. Reparasjonsutgiftene var ca. 23000 kroner.
A krevde i første omgang at DAF skulle betale verkstedregningen. Dette ble akseptert av DAF forutsatt at det var bremsesvikt som var årsak til uhellet. I ettertid inntok DAF det standpunkt at det ikke var noen feil ved bremsene. Selskapet nektet å betale for reparasjonen av bilen.
Skademelding til forsikringsselskapet ble først innlevert i juni 1988. Her er ingen oppgave over personskade - bare den materielle skaden på bilen.
A hadde fått nerveproblemer før han sendte inn skademeldingen. Ut over høsten 1987 fikk han økende vanskeligheter med å utøve sitt yrke som fører av lastebil med farlig gods. Hans tilstand ble diagnostisert som panikkangstsyndrom. I 1988 avviklet han transportforretningen. Han fikk nytt arbeid som bilselger hos en tidligere arbeidsgiver.
A reiste krav mot bilens forsikringsselskap. Han krevde erstatning for lidt og fremtidig økonomisk tap. Grunnlaget var de psykiske skadene han hadde fått - panikkangstsyndromet - og de yrkesmessige konsekvensene disse hadde medført. Forsikringsselskapet bestred kravet. A anla søksmål ved Oslo byrett ved stevning datert 13. februar 1990. Pådømmelsen ble delt slik at avgjørelsen av kravets omfang ble utsatt, jfr. tvistemålsloven §151 annet ledd, jfr §98. Oslo byrett avsa 9. juli 1992 dom med slik slutning:
1. UNI Storebrand AS v/styrets formann frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger.
Dommen er rettidig påanket av A. UNI Storebrand Skadeforsikring AS har tatt til motmæle. Ankesaken er delt på samme måte i lagmannsretten som i første instans. Ankeforhandling ble holdt i Oslo 20. og 21. januar 1994. A møtte og avga forklaring. Overlege Randi Rosenqvist og avdelingsoverlege Ole Bratfoss - som begge var sakkyndige i byretten - var oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. De var til stede under ankeforhandlingen, hvor de begge avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS kjennes fullt erstatningspliktig for de skadene A ble påført ved ulykken 9. august 1987.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Pkt. 1 i Oslo byretts dom av 9. juli 92 stadfestes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom er uriktig i resultat. Den er basert på uriktig rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse.
Ulykken ved Åkrafjorden 9. august 1987 var langt mer dramatisk enn de tidligere episodene. Veien var svært smal. A måtte bråbremse til tross for at han hadde moderat fart. Det var så vidt han unngikk å kollidere med et møtende vogntog. Ved oppbremsingen trakk bilen ut til høyre. Bilen stoppet mot en stor stein med høyre forhjul helt ute av veien. Han hadde da stupet ned til Åkrafjorden rett under seg. Bilen fikk endel mindre materielle skader.
Etter uhellet ved Åkrafjorden fikk han problemer med nervene. Plagene tiltok utover høsten. Han ble søvnløs, fikk angst og skjelveanfall m.v. Da han oppsøkte lege, fikk han diagnosen panikkangstsyndrom. Han maktet ikke lenger å kjøre lastebil og måtte avvikle transportforretningen som han hadde drevet i en årrekke.
Skadene omfattes av det objektive bilansvaret, jfr. BAL §4. I følge loven ordlyd har han som skadelidt krav på erstatning for skade som motorvogn "gjer". Etter forarbeidene omfatter bilansvaret skader som er en realisering av bilens skadevoldende egenskaper. Det er klart tilfelle i denne saken. Før turen til Kårstø hadde han vært utsatt for enkelte episoder med den nye bilen. Disse var ikke dramatiske. Da han fikk tilbake bilen etter siste verkstedkontroll, fikk han forsikringer om at bremsene var i orden. Han hadde ingen grunn til å tro noe annet. Det var ulykken ved Åkrafjorden som utløste skaden - hans panikkangstsyndrom. Denne ulykken var en nødvendig medvirkende årsak til den skaden han har fått. Årsakskravet er da oppfylt. Det vises til Rt-1992-64. De sakkyndiges vurderinger underbygger den konklusjon at det er nødvendig årsakssammenheng mellom ulykken ved Åkrafjorden og de psykiske plagene han har fått og som har ført til at han måtte avvikle den transportvirksomheten han drev.
Følgeskadene - de psykiske problemene - er påregnelige følger av ulykken. Det bestrides at dette dreier seg om så fjerntliggende skadefølger at ansvar er utelukket på grunn av adekvansbetraktninger.
Ankemotparten har - slik lagmannsretten har oppfattet prosessfullmektigen - i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom er riktig i resultat.
As skade omfattes ikke av bilansvaret. Det var endel problemer med bremsene på den nye bilen. A utviklet et angstfylt forhold til nettopp denne bilen. Det er årsaken til at han fikk problemer og måtte slutte som tankbilsjåfør.
Det anføres videre at As panikkangstsyndrom er utviklet over tid - mest sannsynlig over flere år. Det vises til redegjørelsen fra overlege Rosenqvist. Hun har fremholdt at As personlighet og mangeårige virksomhet som transportør av farlig gods har vært medvirkende årsaker til at nettopp han utviklet denne tilstanden. Det må legges til grunn at angstsyndromet uansett ville ha realisert seg før eller senere. Episoden ved Åkrafjorden er ikke avgjørende. Det var bremsesvikten som var den direkte årsak til trafikkuhellet og ikke noen realisering av de faremomenter som er lovgrunnen for motorvognansvaret. Prinsipalt gjøres gjeldende at forholdet ikke dekkes av bilansvaret.
Det er under ingen omstendighet tilstrekkelig årsakssammenheng mellom episoden ved Åkrafjorden og As panikkangstsyndrom. Dette trafikkuhellet var bare en mindre - og helt uvesentlig - del av et større årsakskompleks. Bremsesvikten var det sentrale. Det vises til Rt-1968-878 og Rt-1992-64. Dersom retten kommer til at skaden faller inn under bilansvarsloven, er ansvar likevel utelukket fordi det ikke er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom episoden/ulykken og As psykiske vanskeligheter.
Selskapet må under enhver omstendighet frifinnes fordi skadefølgene er upåregnelige. A var yrkessjåfør. Han hadde spesialisert seg på transport av farlig gods. I den egenskap måtte han være forberedt på å mestre episoder som kunne oppstå i trafikken. Hensett til As kvalifikasjoner og erfaring var det ingen ekstraordinær situasjon som oppsto ved Åkrafjorden. A hadde et risikofylt yrke som sjåfør av farlig gods og har egenrisiko for den angst han over tid har bygd opp under utøvelsen av sitt arbeid. I påregnelighetsvurderingen må det også legges til grunn at skadens omfang er blitt uforholdsmessig stort ved at A ikke har villet gjennomgå adekvat behandling.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
A kjøpte nytt vogntog i april 1987. Bilen ble levert i mai måned. På grunnlag av As forklaring - som ikke er bestridt - legger lagmannsretten til grunn at han hadde hatt tre episoder med den nye bilen før han begynte på turen til Kårstø i august 1987. Ved tre tilfeller av kraftig oppbremsing hadde bilen trukket ukontrollert ut til høyre. Bremseeffekten var imidlertid intakt. Det oppsto ingen kritiske situasjoner under disse episodene.
Ved Åkrafjorden - på vei til Kårstø - møtte A et annet vogntog i en venstresving. Begge vogntog hadde moderat hastighet og klarte å stanse uten å kollidere. Den nøyaktige posisjonen As vogntog hadde da det stanset, er noe usikker. I den skademeldingen A skrev sommeren 1988 er begge bilenes posisjon antydet i en skisse. Etter denne skissen skulle As vogntog ha stoppet i vegbanen. Slik lagmannsretten ser det kan denne skissen ikke tillegges avgjørende vekt ved vurderingen av vogntogenes antatte posisjon. Formålet med denne skissen var ikke å angi bilenes posisjon nøyaktig. Skademeldingen var konsentrert om de materielle skadene på bilen. Spørsmålet om personskade var ikke blitt noe tema overfor forsikringsselskapet på dette tidspunktet. På grunnlag av As forklaring legger lagmannsretten til grunn at bilen etter nedbremsingen ble stående utenfor veibanen med høyrehjulet helt ut på kanten av avgrunnen ned til Åkrafjorden. Bilen stoppet mot en stein-knaus.
Det legges til grunn som ubestridt at A fikk store angstproblemer høsten 1987. Hans tilstand er diagnostisert som et panikkangstsyndrom. De sakkyndige er enige om at dette har gjort det umulig for A å fortsette i yrket som tankbilsjåfør. A har ikke problemer med å kjøre vanlig personbil. Det gjør han bl.a. jevnlig i sin nye stilling som bilselger. Angsten er knyttet til kjøring av lastebil eller vogntog.
Det sentrale spørsmålet i saken er - slik lagmannsretten ser det - om det er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ulykken ved Åkrafjorden og det panikkangstsyndromet A har utviklet.
De tre første episodene - der bilen trakk ut til høyre - må antas å ha hatt potensiale til å fremkalle angst hos føreren. Det er imidlertid ikke holdepunkter i saken for at A hadde hatt uttalte angstproblemer før uhellet ved Åkrafjorden.
I den skriftlige erklæringen til byretten uttalte de sakkyndige at det er ".... nær sammenheng mellom saksøkerens aktuelle tilstand og ulykken i 1987". I en tilleggserklæring datert 17. februar 1993 har overlege Rosenqvist uttalt følgende om sammenhengen mellom ulykken ved Åkrafjorden og As panikkangstsyndrom:
Som jeg har redegjort for i min opprinnelige erklæring, mener jeg at A ble utsatt for et psykisk traume i 1987 og utviklet et panikkangstsyndrom. Jeg mener at trafikkulykken 09. august 1987 var den utløsende årsak til at syndromet oppstod høsten -87. Jeg mener imidlertid også at As personlighet og lange virke som sjåfør i til dels ganske anstrengende og potensielt farlig transportvirksomhet har vært medvirkende årsaker til at nettopp han nettopp da utviklet et slikt syndrom.
Overlege Rosenqvist utdypet dette i den muntlige redegjørelsen under ankeforhandlingen. Avdelingsoverlege Bratfoss var enig i at trafikkulykken 9. august 1987 var den utløsende årsak til As panikkangstsyndrom, men reserverte seg mot overlege Rosenqvists slutning om medvirkende årsaker. Han ga uttrykk for at han ikke hadde tilstrekkelige kunnskaper til å ha en faglig begrunnet oppfatning om mulige medvirkende årsaker.
Spørsmålet om det er tilstrekkelig årsakssammenheng - faktisk og rettslig - beror på en samlet vurdering. Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at det foreligger flere samvirkende årsaker til As panikkangstsyndrom. De tre første episodene med det nye vogntoget - der bilen ukontrollert trakk ut til høyre under sterk oppbremsing - var etter rettens syn egnet til å fremkalle angst, iallfall for å kjøre med farlig last. Lagmannsretten antar at disse episodene har vært medvirkende til utviklingen av panikkangstsyndromet. Men retten legger til grunn at dette først ble utløst etter det mer dramatiske trafikkuhellet ved Åkrafjorden. Dette uhellet kunne lett fått alvorlige, kanskje katastrofale, konsekvenser. Veien var smal og svingete. Selv med moderat hastighet, var de to vogntogene nær ved å kollidere. As vogntog stanset på kanten av et stup. Retten legger til grunn at A opplevde dette uhellet som svært traumatisk og langt mer dramatisk enn de tidligere episodene.
Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at ulykken ved Åkrafjorden har vært en nødvendig betingelse for utløsningen av As panikkangstsyndrom. Forsikringsselskapet har anført at dette syndromet ville ha utviklet seg på samme måten og realisert seg i den formen det har gjort, uavhengig av ulykken ved Åkrafjorden. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter i saken for denne påstanden. For lagmannsretten fremstår trafikkulykken ved Åkrafjorden som en så vesentlig årsaksfaktor at det er naturlig å knytte ansvar til den. Det vises til Rt-1992-64 flg.
Forsikringsselskapet har anført at skaden ikke dekkes av bilansvaret. Så vidt skjønnes har selskapet som selvstendig grunnlag for denne anførsel hevdet at skaden skyldes bremsesvikt og at den ikke omfattes av bilansvaret fordi den da ikke er forvoldt av motorvogn i loven forstand. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Både ulykken og følgeskaden - panikkangstsyndromet - fremstår som utslag av det farekompleks motorvogner representerer. Bruken av bil fremstår som et sentralt ledd i det hendelsesforløpet som har utviklet As angstsyndrom. Da er skaden omfattet av bilansvaret, jfr. BAL §1 jfr §4. Det vises til forarbeidene til bilansvarsloven - Innstilling fra Motorvognansvarskomiteen av 1951 58 flg. og Ot.prp.nr.24 (1959-60) side 39, til Rt-1968-878 (Steinblokkdommen) og Andresen, Bryn og Engstrøm, Bilansvaret side 36 flg.
Lagmannsretten er enig med den ankende part i at skadefølgen er påregnelig. Angstsyndromet er nært knyttet til den fare som vanligvis er forbundet med bruk av motorvogn. A har ikke egenrisiko for slike skadefølger, selv om han var yrkessjåfør.
A sluttet som trailersjåfør. I 1988 avviklet han sin transportvirksomhet. Han begynte i et annet og - etter det som er opplyst - dårligere betalt yrke. Under ankeforhandlingen forklarte A at de psykiske plagene har avtatt noe. Han har bl.a. mindre søvnproblemer. På grunnlag av de sakkyndiges redegjørelser legger lagmannsretten til grunn at det likevel er umulig for A å gjenoppta yrket som trailersjåfør på grunn av det panikkangstsyndrom han har utviklet. Retten legger til grunn at symptomene ukontrollert vil kunne blusse opp dersom A skulle forsøke å gjenoppta sitt gamle yrke.
As bil var forsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring AS. Ansvaret etter bilansvarsloven er objektivt. Kravet om årsakssammenheng er oppfylt. Skadefølgen er påregnelig. Selskapet er da erstatningsansvarlig overfor A etter reglene i bilansvarsloven, jfr. BAL §4. Pådømmelsen av kravets omfang er utsatt, jfr. tvistemålsloven §151 annet ledd.
Anken har ført frem. A tilkjennes saksomkostninger for begge instanser i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 idet det ikke foreligger forhold som tilsier at det gjøres unntak fra hovedregelen om erstatningsplikt. Advokat Kogstad har fremlagt omkostningsoppgave. For lagmannsretten har den ankende part krevd saksomkostninger med tilsammen kr 58458. Av dette utgjør kr 10500 gebyr, resten arbeid med saksforberedelse, ankeforhandling og utgifter til utdrag m.v. For byretten har A krevd saksomkostninger med tilsammen kr 57762,40. Av dette utgjør kr 40500 salær, resten utgifter. Ankemotparten har ikke fremsatt bemerkninger til saksomkostningskravene. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for begge instanser med tilsammen kr 116220.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig for de skadene A ble påført ved trafikkulykken ved Åkrafjorden den 9. august 1987.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler UNI Storebrand Skadeforsikring AS til A 116220 - etthundreogsekstentusentohundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.