RG-1995-1043
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-20 |
| Publisert: | RG-1995-1043 (164-95) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Brønnøy herredsrett nr. 6/1995 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00088 K (se RG-1995-1043). |
| Parter: | Kjærende part: Torill Storheil v/verge Trond Storheil, 7900 Rørvik (Prosessfullmektig: Advokat John Olav Engelsen, 7011 Trondheim). Motpart: Bil & Maskin AS v/styrets formann, 8940 Terråk (Prosessfullmektig: Advokat Birger Brandtzæg, postboks 159, 7801 Namsos). |
| Forfatter: | Lagdommer Ellen Mo, Lagdommer Knut Sundquist, Lagdommer Dag Nafstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §173, §180, §181, §174, §274, §298, §399, Tvistemålsloven (1915) |
Torill Storheil tok 13. april 1994 ut forliksklage til Bindal forliksråd mot firma Bil & Maskin AS med krav om betaling av påstått tilgodehavende kr 232.246,40 med renter. Da klageren ikke møtte til forliksbehandlingen, ble saken avvist ved kjennelse.
Torill Storheil påkjærte forliksrådets kjennelse og gjorde gjeldende at hun ikke hadde mottatt innkallingen, idet denne var sendt til feil adresse. I kjæremålserklæringen ble det vist til tvistemålsloven §399 tredje ledd om forliksrådets adgang til å omgjøre kjennelsen. I tilsvaret til herredsretten uttalte motparten at dersom det var riktig at Bindal forliksråd hadde brukt feil vernetingsadresse ved innkalling av klageren, burde "Bindal forliksråd ta saken opp til ny behandling uten videre". Forøvrig gjorde motparten gjeldende at forliksrådsbehandling i dette tilfellet var unødvendig, ettersom begge parter var representert ved advokat.
Brønnøy herredsrett avsa 19. januar 1995 kjennelse med slik slutning:
1. Bindal forliksråds kjennelse av 05 09 94 oppheves.
2. Torill Storheil v/verge Trond Storheil tilpliktes å erstatte Bil & Maskin AS omkostningene forbundet med tilsvar til kjæremål med beløp kr 1.500 -kronerettusenfemhundre.
3. Erstatningsbeløpet forfaller til betaling innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Torill Storheil har i rett tid påkjært herredsrettens kjennelse pkt 2 og 3. I kjæremålserklæringen gjør den kjærende part gjeldende at herredsretten korrekt har bemerket at det er forliksrådet som har ansvaret for at innkallingen til forliksbehandlingen ble sendt til feil adresse, og at avvisningskjennelsen derfor må oppheves. Imidlertid bemerker herredsretten videre at forliksrådet har "erkjent feilen og har tilbudt den kjærende part å få saken opp til ny behandling uten ekstra kostnad". Dette er ifølge den kjærende part grepet ut av luften - snarere var det den kjærende part som i kjæremålet påpekte at forliksrådet hadde en viss adgang til omgjøring. Herredsretten tar ikke hensyn til at forliksrådet har avsagt en kjennelse som får rettskraftvirkning og ikke kan oppheves eller endres etter at de lovbestemte frister er utløpt. Selv om det skulle være slik at forliksrådet hadde meddelt den kjærende part direkte muligheten for opphevelse, er det avgjørende om et slikt "tilbud" er fremsatt innenfor de frister som her gjelder. Det kan ikke ha noen betydning for omkostningsansvaret at den kjærende part hadde hatt anledning til å bringe saken inn for herredsretten uten mekling. Loven opererer med et tosporet system. Det er den kjærende parts rett å velge å fremme saken til mekling for forliksrådet.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse synes forankret i tvistemålsloven §173. Denne bestemmelsen forutsetter imidlertid at motparten erkjenner det materielle forhold og tilbyr oppfyllelse. Motparten har ikke på noe tidspunkt tilbudt slik oppfyllelse. Herredsrettens omkostningsavgjørelse er dermed avsagt på rettslig feilaktige premisser.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Brønnøy herredsretts kjennelse av 19 01 95 - slutningens pkt 2 og 3 - oppheves og Torill Storheil v/verge Trond Storheil tilkjennes saksomkostninger med kr 2.000 med tillegg av rettens gebyr.
2. Torill Storheil v/verge Trond Storheil tilkjennes saksomkostninger for kjæremålets behandling ved Frostating lagmannsrett.
Lagmannsretten legger til grunn at henvisningen til Frostating lagmannsrett i påstandens pkt 2 beror på en skrivefeil.
Bil & Maskin AS har tatt til gjenmæle for lagmannsretten og gjør gjeldende at Brønnøy herredsretts kjennelse er riktig. Motparten har henholdt seg til herredsrettens begrunnelse, og har nedlagt slik påstand:
1. Brønnøy herredsretts kjennelse i sak 95-00006 A stadfestes.
2. Bil & Maskin AS tilkjennes saksomkostninger for Hålogaland lagmannsrett med kr 1.000.
Lagmannsretten finner at kjæremålet må føre frem.
Innledningsvis bemerker lagmannsretten at kjæremålet gjelder en omkostningsavgjørelse. Lagmannsrettens kompetanse er dermed etter tvistemålsloven §181 begrenset til å gjelde spørsmålet om omkostningsavgjørelsen er truffet i strid med loven, herunder om avgjørelsen er tilstrekkelig begrunnet til at lagmannsretten kan prøve herredsrettens lovforståelse.
Lagmannsretten legger til grunn at Bindal forliksråd med urette har avsagt kjennelse for avvisning av den kjærende parts forliksklage. En kjennelse av forliksrådet som går ut på å avvise en sak, er gjenstand for kjæremål, jf tvistemålsloven §298. Det eksisterer ingen adgang for forliksrådet til å omgjøre en slik kjennelse, uansett hvor uomtvistet forliksrådets feil måtte være. Avvisningskjennelsen blir rettskraftig dersom det ikke anvendes rettsmiddel mot denne. Når saksøker først har valgt å kreve forliksmekling, vil en slik rettskraftig kjennelse om avvisning også utelukke en stevning direkte til herredsretten vedrørende det samme kravet, selv om forliksrådsbehandling i utgangspunktet ikke hadde vært nødvendig for å få saken inn for herredsretten, jf tvistemålsloven §274 tredje ledd.
Den kjærende part var derfor henvist til å erklære kjæremål over forliksrådets kjennelse for å få denne brakt ut av verden. I et slikt tilfelle er tvistemålsloven §173 ikke anvendelig.
Om omkostningsspørsmålet skriver herredsretten følgende:
"Selv om den kjærende part har fått medhold i sin påstand, vil det forhold at motparten ikke har motsatt seg dette, innebære at saken ikke kan anses som vunnet eller tapt for noen av partene. Etter tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. §174 første ledd vil dette si at hver av partene bærer sine omkostninger."
Lagmannsretten er ikke enig i dette slik det er formulert av herredsretten. Det er ikke tilstrekkelig at motparten ikke har motsatt seg - ikke tatt til motmæle mot - den kjærende parts krav; han må uforbeholdent ha tiltrådt den kjærende parts krav for at han skal bli fri omkostningsansvaret. I dette tilfellet har motparten i tilsvaret til Brønnøy herredsrett nedlagt sammenfallende påstand med den kjærende part. Han må derfor sies å ha tiltrådt kravet.
Etter lagmannsrettens syn er det heller ikke treffende å karakterisere saken som dels vunnet og dels tapt for begge parter. Den kjærende part har fått medhold i kjæremålet, og har dermed vunnet saken fullt ut. For at motparten skal kunne ilegges erstatningsansvar for saksomkostningene, kreves det imidlertid at han, på sin side, har tapt saken "fuldstændig", tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Når motparten uforbeholdent har sluttet seg til den kjærende parts krav, kan han ikke sies å ha tapt saken, og det er dermed heller ikke anledning til å ilegge ham saksomkostninger. Det vises til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1987-1550. En senere kjennelse, inntatt i Rt-1994-654, gjaldt et noe annet tilfelle, og kan ikke tillegges vekt i denne sammenheng.
Herredsretten uttaler videre om omkostningsspørsmålet:
"Imidlertid har motparten påberopt seg regelen i tvistemålsloven §173 for å bli tilkjent saksomkostninger hos den kjærende part. Retten finner at kjæremålet er reist uten at motparten ved sitt forhold på noen måte har gitt rimelig grunn til dette. Så snart han ble kjent med kravet om oppheving har han godkjent det, og i tillegg påvist en egnet fremgangsmåte for den videre behandling av saken, uavhengig av forliksrådets avvisningskjen nelse. Retten finner etter dette at motparten har krav på å få erstattet sine saksomkostninger."
Det fremgår av lagmannsrettens bemerkninger foran at dette er uriktig rettsanvendelse. Bestemmelsen forutsetter at saksøker kan bebreides at det er kommet til sak. I dette tilfellet har saksøker valgt å kreve forliksrådsbehandling forut for saksanlegget. Dette er en mulighet som står åpen for henne, og som det ikke kan legges henne til last at hun har benyttet. Når forliksrådet med urette avsier kjennelse om avvisning, er hun henvist til å anvende rettsmidler mot kjennelsen. Motparten kan slett ikke anvise noen annen "egnet fremgangsmåte" enn dette, ettersom sivilprosessen ikke åpner for noen annen måte å få en slik kjennelse, som avslutter saken, ut av verden på.
Etter dette må herredsrettens kjennelse, pkt 2 og 3, oppheves. Da det etter tvistemålsloven ikke er grunnlag for å ilegge noen part saksomkostninger i et tilfelle som det som forelå for herredsretten til behandling, avsier lagmannsretten kjennelse for at saksomkostninger for herredsretten ikke tilkjennes.
Den kjærende part har for lagmannsretten nedlagt påstand om tilkjenning av saksomkostninger for herredsretten. Med det resultat lagmannsretten er kommet til, har kjæremålet bare delvis ført frem for henne. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes etter dette ikke, tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at noen av de unntak som er nevnt i §174 annet ledd bør få anvendelse i dette tilfellet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse pkt 2 og 3 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.